Klassisk The Doors-album, herlig mix av rock, blues, hard rock.

Ble Dusty Springfield-fan gjennom dette albumet. Herlig, rå, hvit soul med Dustys karakteristiske stemme. Kjente igjen mange klassikere, fx Son of a preacher man". Ikke visste jeg at vi hadde en hvit Aretha Franklin!

Jeg var skeptisk, ettersom jeg ikke er noen stor fan av boy bands - de gamle inkludert, men mot slutten av albumet måtte jeg kapitulere. Beach boys' karakteristiske sound, rytme og tematikk er faktisk fengende, og man hører mer finesser etterhvert som man gir seg tid og lytter. Klassikerne God only knows, Wouldn't it be Nice og Sloop John viser hvorfor de har blitt kjent som ett av historiens største pop-band. Likte spesielt instrumentalen Pet Sounds - morsom og variert instrumentering, litt jazz-groove, og ikke minst en kjærkommen pause fra de kanskje litt ensformige BB-stemmene?

Nytt bekjentskap. Ekte punkrock "jenteband" (dog med mannlige innslag). Mye attitude, sinne og aggresjon. Litt mye piggtrådlyd for mine ører. Lite originalitet her. Hadde kun ett album som slo ordentlig an. Topp tusen? Hm...

Artig gjenhør med selve personifiseringen av 80-talls synth-pop. Godt håndtverk musikalsk og artistisk, en jeg var aldri en stor DD-fan, og er det fremdeles ikke. Litt anmassende og ensformig.

Queen er Queen! Dette var riktignok et ukjent album for meg, og ikke så hyppig spilte sanger som de senere - men umiskjennelig Queen i vokal, gitarspill, instrumentalisering. Seven Seas of Rhye var en klar favoritt.

Pioneren av klassisk, 50-talls rock&roll -har ikke hørt gjennom et helt album av Fats Domino før, men dette var gøy! Fantastisk pianospill!

Den ultimate black soul-artisten! Trist han døde så tidlig...

The boss. What can I say? Ett av mine favorittalbum fra en av mine favorittartister

Not my kind of music. "There she goes" var den eneste jeg kjent fra før. Den er ok, men resten får jeg gnagsår i ørene av.