1001 Albums Summary

Albumet fremstår for meg som slags underlig krysning mellom Rag'n'Bone Man (pga. Kiwanukas stemme) og Tyler, The Creator (pga. de instrumentale og melodiske innspillene), krydret med innslag av gospel og soul. For meg virket denne syntesen godt, hovedsakelig fordi albumet fremstår som dypt personlig for Kiwanuka. Ikke bare er albumet oppkalt etter ham, som selv retter lytteren mot hva det skal omhandle. Nei, i tillegg til navnet virker Kiwanuka til å vrenge seg utover og vise sin egentlige sårbarhet mot verden. Om man vil si det vrenger han frem sin sjel, en hentydning til albumets betoning av soul. Denne sårheten er ekte; den er menneskelig; den er følt; den er vesen-tlig. Likevel skal det sies at ikke alt med albumet var fryd og gammen. Jeg kan forstå de som tenker en slik eklektisk stil peker mot en artist som ikke har en konkret retning med musikken sin. Kiwanuka skal ha for å gjøre albumet interessant, men til tider kan sangene virke litt vel eksperimentelle i form (f.eks. "Living In Denial" og "Hard To Say Goodbye"). Noen av sangene høres ikke ut som de er del av samme album (f.eks., "You Ain't The Problem" og "Light"), nesten så det kastes frem forskjellige forsøk på å finne en stemme i musikkverdenen, hvilket er forståelig mtp. hvor vanskelig det er å finne sitt sted i musikken, spesielt når mulighetene er flerfoldig. Det skal også skrives, for de som tviler på Kiwanuka musikalske ferdigheter, at: kunstneren trenger ikke, uansett hvilket medium det er snakk om, forstå hvordan de får kunsten frem, de bare GJØR det. Vurdering: 3/5. PS: Likte veldig godt noen overgangene i albumet igrunnet deres sømløse utførelse, f.eks. fra "Rolling" til "I've Been Dazed".

Ok album, minnet meg til tider om grunge rock.