For alle som er glad i prog er dette en plate man burde sjekke ut. Plata er rett og slett et smørbrød med innflytelse fra samtidens rock- og progmusikk samtidig som de tar med seg svartes musikkuttrykk som hadde blitt borte i den hvite samtidsmusikken. Call and respons, gospel og breakdowns sammen med uortodokse instrumenter som munnspill gjør den til noe helt eget. Samtidig sitter fuzzen løst og solo-partiene sitter som et skudd. Samme som Beatles så velger de også å utnytte Stereoen til sitt fulle, med hele trommeseksjonen på den ene siden. Derfor vil nok albumet fungere best på et par høytalere istedenfor headset, som jeg synes gir en litt masete opplevelse. Er det noe man kan utsette sent 60-talls og tidlige 70-talls albumproduksjon for er det at de virkelig ikke visste hvordan man skulle avslutte en sang. Albumet taper noen hakk på at de fleste sanger har fade-out, men er ikke noe man kan klandre bandet for heller.