The Dark Side of the Moon er et av verdenshistoriens mest kjente album, og det er ikke uten grunn. Pink Floyd bygger direkte videre på innspillingsarbeidet fra 60-tallet, og bruker stereofunksjonen til sitt ytterste, samtidig som de bruker både bakgrunnslyder og andre lyder enn instrumenter aktivt. Selv om dette ikke lengre er spesielt stort i dagens digitale tidsalder, var det banebrytende for sin tid. Musikkmessig er dette Pink Floyd på sitt beste. De lar instrumentene få skinne over flere lange partier, noe som også gjør det lille av tekst enda mer slagkraftig. De holder akkompagnementet lett, med suggerende rytmer, mens gitar, vokal og keys leker seg over. Musikken holder seg ofte stødig på et tempo rundt 60-80 bpm, som gir alle låtene en avslappende vibe, mens leads driver det videre. Dette er absolutt et album som burde sjekkes ut hvis du ikke allerede har gjort det, og det er definitivt et album som fortjener din uavbrutte oppmerksomhet så lenge det varer, og pass for all del at du hører på det i stereo.

For alle som er glad i prog er dette en plate man burde sjekke ut. Plata er rett og slett et smørbrød med innflytelse fra samtidens rock- og progmusikk samtidig som de tar med seg svartes musikkuttrykk som hadde blitt borte i den hvite samtidsmusikken. Call and respons, gospel og breakdowns sammen med uortodokse instrumenter som munnspill gjør den til noe helt eget. Samtidig sitter fuzzen løst og solo-partiene sitter som et skudd. Samme som Beatles så velger de også å utnytte Stereoen til sitt fulle, med hele trommeseksjonen på den ene siden. Derfor vil nok albumet fungere best på et par høytalere istedenfor headset, som jeg synes gir en litt masete opplevelse. Er det noe man kan utsette sent 60-talls og tidlige 70-talls albumproduksjon for er det at de virkelig ikke visste hvordan man skulle avslutte en sang. Albumet taper noen hakk på at de fleste sanger har fade-out, men er ikke noe man kan klandre bandet for heller.

Tre ting jeg er spesielt imponert over med dette albumet: 1. Hvordan Lou Reed blander gamle sjangeruttrykk med moderne tekster. 2. I hvilken grad Lou Reed greier å lage melodilinjer som høres tidløse ut, og produsere sanger som de fleste bare kan drømme om. 3. Hvordan Reed fugnerer som bindeleddet mellom tidligere rock og nyere punk. Ikke helt min kopp te, men jeg må ta av meg hatten for nivået på plata.

Ray Charles er en av musikerne eg har hørt mye på i mange år, selv om jeg ikke har satt meg ned og hørt på et helt album. Når jeg hører på hele albumet blir jeg imponert over hvor god han var på å produsere for storband. Voicingen i trompet- og saksofonkora sitter som et skudd. Og selv om mye av dette er Tin Pan Alley-musikk, så er det fortsatt en grunn til at det er Ray Charles som huskes. Senere kom selvfølgelig Ray Charles til å være toneangivende for helt andre musikksjangre, men allerede her så viser han seg som den fantastiske musikeren han er.

Det jeg helst vil trekke fram med dette albumet er at det faktisk er sanger som varer i over 3 minutter. Forøvrig definitivt et album som nok var nyskapende i sin tid, men som 55 år etter sin utgivelse ikke er like nyskapende.

Dette er det kjedeligste jeg har hørt hittil. Det var ikke en sang som var verdt å skrive hjem om.

Jeg har aldri helt skjønt mature-oriented rock. Det er ikke det at det er dårlig, men det er heller det at det ikke er noe spesielt. Her er band som spiller akkurat som om de skulle vært 30 år eldre, og det gjelder både musikk og tekst. Det blir som å være barokk i 2024. Det er selvfølgelig et helt greit album, det er en grunn til at Radio Norge spiller mye slik musikk. Anyway, here's wonderwall.

Hvorfor har jeg ikke hørt på Missy Elliott før? Det å finne (for meg) ukjente BANGERALBUM som dette gjør hele prosjektet verdt det. Dette albumet er en fantastisk sammesveising av RnB og Rap. Det er god bruk av sampling, som virkelig understreker at KISS funker. Jeg er svak for suggerende musikk, så det kan ha noe med saken å gjøre også. Flowen er god, variert og kjennes ikke trang ut. Det høres ut som det kunne vært gitt ut i år, og er virkelig et album som har tålt tidens tann. Albumet er gjennomprodusert, og det er vanvittig mange små detaljer å legge merke til i produksjonene hvis man tar seg tid. Samtidig er det utrolig imponerende at Missy Elliott faktisk greide å slå gjennom som kvinne i en mannsdominert sjanger allerede i 2002.

Britpop er VIRKELIG ikke min ting. Det er et par sanger som kan være ok å høre på. Hvis pop er din greie, så kan det sikkert være et bra album.

Alle som prøver noe så nytt burde sjekkes ut. Definitivt et album jeg kan, og kommer til å høre på mange ganger.

Utrolig bra album, og jeg lurte på å gi det 5. Eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det er fordi jeg prøver å forbeholde den for de virkelig helt spesielle albumene, og selv om grungen var nyskapende, så treffer det meg ikke helt bra nok. Det er nok også et av albumene som hadde vært helt annerledes å oppleve når det kom ut v. 31 år etterpå.

Selv om det i nyere tid har blitt mer viktig å være autentisk, så kan man virkelig ikke klandre datidens showmusikk for å ikke være underholdende. Kanskje vi har noe å lære av den skamløse bruken av trader og standarder, legge sin egen vri på og vips så har du et album. Det er selvfølgelig også et produkt av at man hadde utrolig mange flere liveorkestre på den tiden, som vi også med rette kunne tatt tilbake i varmen. Men over til albumet spesifikt. Louis Prima er en showman. Selv om ingen av låtene i seg selv er noe spesielt, så er det fortsatt et godt stykke arbeid å lage et helt album hvor alle sangene er like dansbare. Definitivt verdt å høre på, om ikke annet for å skjønne hva festmusikk KAN være.

Bra folk rock. Dette er dyktige musikere som gjør bra ting. Jeg har prøvd å definere 4er-album som album det definitivt er verdt å høre på en gang, og siden dette er noe såpass annerledesog dyktig at jeg synes det kvalifiserer til en 4er. Personlig smak gjør at det ikke havner høyere. Jeg liker spesielt godt at det er en dyktige musikere som lager en crossover mellom rock og country. På grensa til prog, som jo er en personlig favoritt. Personlig så synes jeg at sangene blir noe korte, og at albumet blir noe oppstykket på grunn av det. Hadde de utvidet en del av sangene med 2-3 minutter, kunne de utforsket mer av hva som gjør hver sang god, mens dette blir mer som fingermat for ørene. Album som dette er noe av det morsomste med prosjektet, å finne band som jeg absolutt aldri har hørt om, men som allikevel tilfører noe nytt.

Helt ok, og er nok et av de albumene som ikke har holdt seg med tiden fordi det er kommet så mye likt i etterkant.

Amy Winehouse greier det som få er forunt: Smelte sammen tidligere musikkstiler, her spesielt swing og soul, inn i det moderne musikkbildet. Godt hjulpet av bl.a. Mark Ronson, som senere gjorde det samme med Bruno Mars. Plata i sin helhet er veldig, og det er som alltid imponerende å ha flere låter som er så sterke at de står seg alene. Spesielt viktig er albumet også for å åpne opp for senere artister, men foreløpig så står det seg allikevel veldig godt. Dette er en veldig sterk 4er, og jeg har full forståelse for de som vil gi det 5.

Jeg har egentlig lyst til å like det bedre, men får det ikke til. Jeg får gi The Cure en ny sjanse en annen gang.

Dette er ikke engang Thelonious Monk på sitt beste! På spor 1 og 2 merker man at han fortsatt lever i en verden som verdsetter mer tradisjonell jazz, og selv om de er mer enn gode nok i seg selv, så er det spor 3, 4 og 5 som virkelig er noe å høre på. Det at han kom med dette så tidlig som i 1957, når Charlile Parker fortsatt var nyskapende, er bare helt vilt. En mann langt forut sin tid.

Dette er et mesterverk i enkel arrangering. Det er ikke et løp eller vanskelig parti i løpet av hele albumet, men allikevel så sitter alle låtene som et skudd. Definitivt verdt å høre på, og mange sanger som også gjerne kan leses som dikt.

Mange som sammenligner dette med britpop, men for min del er det i mye større grad alt/psych. Jeg har lenge vært red for at det kommer ingen femmeralbum, men dette er akkurat over grensa.

Ekstremt nærme 5