Dette er ikke engang Thelonious Monk på sitt beste! På spor 1 og 2 merker man at han fortsatt lever i en verden som verdsetter mer tradisjonell jazz, og selv om de er mer enn gode nok i seg selv, så er det spor 3, 4 og 5 som virkelig er noe å høre på. Det at han kom med dette så tidlig som i 1957, når Charlile Parker fortsatt var nyskapende, er bare helt vilt. En mann langt forut sin tid.