Proto-eksempel på verdensfjerne rockemusikere som går helt vill i egen rockearkitektur. De verste eksessene fra det påfølgende tiårets progressive labyrintmusikk får her i all hovedsak sin fødsel. Babyen er slimete, blodig og skriker etter oppmerksomhet. Akker meg her når jeg forestiller meg hvor geniale musikerne selv trodde dette var.
Øs-pøs angrep med gitar og rytmeseksjon. Øyeblikk som ikke kunne ha blitt gjenskapt i et studio, og på den måten rettferdiggjør konsertalbumet sin livsrett.
Halvveis grunnet nostalgi at jeg legger den på denne karakteren. Mye som de slenger mot veggen som ikke blir hengende, men det er en mer voksen utgave av gruppen enn de hadde klart på de foregående albumene.
Andresporet er deres beste, så de peakst tidlig. Voksne i formen, men lekne i stilen. Som et postpunk-band som peker nese til både samtidige og alle som kom etter ved at de har så absolutt kontroll over hva de driver med.
Et album å vandre i byen til, men antagelig passer et mørklagt Detroit bedre enn norske forstader. Curtis og kompani har valgt seg ett tempo og endrer ikke noe på det. Blottet for pop-frierier og godt lent bakover på foregående album fra herremannen.
Dette når aldri ekstatiske høyder, og jeg vet ikke hvor dype tanker jeg kan klare å få til med tekstlinjer som
can’t be no fun /
shot with a hand gun
Alt etter dagsformen svirrer dette mellom tre og fire, men den institusjonaliserte rasismen gir det en treer i dag.
En musikalsk utskraping, ikke er fosteret noe å gråte over heller.
Vil en føle seg ung til sinns er det bare å høre på denne platen hvor en noeogførti år gammel Billie fomler seg gjennom vokallinjer fra gravens rand.
Et dårlig utgangspunkt for å skjønne hvorfor hun er en av de unike vokalistene fra forrige århundre. Innspillinger femten-tjue år tidligere er å anbefale. Dette er mer av en nekrofil art.
Et mer glatt album enn hva jeg har hørt tidligere fra fyren. Det mer utflytende preget den får utover i albumet er både litt uventet og bejaende. Vil tro jeg må høre mer på dette for å få det under huden. Kan like de spede disco-elementene.
Stort, vidstrakt, andektig, insisterende.
Den er merkeligere enn den blir omtalt som. Ganske spartanske gitarskisser tidvis, som samtidig har et gedigent nedslagsfelt. Tekster som antar en svevende dimensjon, samtidig kryper hans paranoide tilstander nærmt lytteren.
Havnet veldig i middelhavsland, den her. De har åpenbart brukt tid med å skru finurlig rundt på detaljer og slikt, og det er en slags psykedelisk inspirasjon som skiller det fra en del annet storbritanisk søl fra samtidige. Men ved et første møte med det her er spørsmålet hvor mange ganger jeg vil gi dette ytterligere sjanser. Hadde vel landet på 5/10 på en litt mer ekspansiv skala.
Aaalt for langt album. Og for min del for varierende i kvalitet til at jeg vil sette meg ned med hele så mange ganger til. Flere spor der de klarer å løfte seg over å være ren muzak når folkene bak Hugh velger å gi litt slipp på tøylene, men spesielt starten av albumet er ganske treigt der pianostrofene rett og slett nærmer seg taffellandet. Bra musikere, men her ender de for ofte opp i en rundkjøring der inspirasjonskildene blir litt vel tydelige.
