Albumet starter ganske svakt, men med en gang WMGGW starter, er det en syk opptur. Når album 2 kommer, går det ganske opp og ned. Mange sykt fine eller kule sanger, ispedd med noen jeg ikke er så fan av. Alt i alt, et veldig bra album med høye høydepunkt, med noen ganske store dypp.
Veldig kjedelig. Super repetitivt, 4/4 riff, ingenting interessant å feste seg til, irriterende vokal, og de mest klisje tekstene 90-tallet kunne stjålet fra 80-tallet. Hvis jeg vil være veldedig, ville jeg sagt at de prøver å gjenopplive gammel rock, men selv da er det ingen grunn til å høre på dette over Guns 'n roses, AC/DC, eller lignende. Eneste positive siden på dette albumet er gitar introen på "She talks to Angels".
Veldig pent, fine blues låter, bra synging og spilling. Veldig sjarmerende. Jeg ville vanligvis ikke vært så interessert i sånn musikk, men dette traff så bra at jeg drar opp scoren.
Mange kule ikoniske rockesanger her som påvirket mange av de som kom etter. Tar man bort de få klassikerne, er det ikke mye bra her. Ganske kjedelig og repetitivt. Bedre enn mye av den andre standard rocken fra 80-tallet, men likevel for monokromt for min smak. Ingenting som stakk seg ut.
Kul sound, helt sikkert mange som er veldig glad i dette albumet, men ikke noe som interesserer meg. Noe av syngingen og repetisjonen var litt irriterende, men jeg har hørt verre. Noen av sangene boppet litt, men andre var under middelmådig. Ingenting overaskende eller ekstraordinært. Svak 3.
Ganske interessant. Noe litt annet enn vi har hatt her tidligere. En slags Jethro Tull lite. Mistet interessen et lite stykke inn. Ble litt sånn "I get it, kom deg videre". Sangeren ble veldig irriterende rundt "Plan B". Kommer ikke til å besøke dette albumet igjen. Ikke dårlig, men virkelig ikke bra heller. Svak 3.
Veldig mye nydelig spilling på dette albumet. Låtskrivingen var ikke like fenomenal. Tekstene og melodiene på noen av sangene var enten irriterende eller kjedelige. Ikke dårlig album, men ikke nok for meg.
Jansch er jo en helt for alle som spilte akustisk gitar på 60-tallet. Nick Drake, Paul Simon, Donovan, og mange andre har så godt som kopiert hele sin sound og spillemåte fra ham, og dette albumet. Bakdelen med dette er at det er utrolig vanskelig å høre dette albumet i et vakuum. Enten vurderer man det for høyt fordi det var en så stor influens på så mye bra musikk, eller så blir dette for kjedelig siden det finnes så mye mer komplekst musikk som kom ut ifra denne.
Uansett synes jeg mange av sangene er kule, og det er ingen tvil om at det er bra spilling. Må bli en svak 4.
Endelig litt progrock. Spillingen på dette albumet er jo helt fenomenal. Alle instrumentene får tid til å vises, og alt er i verdensklasse nivå. Låtskrivingen er heller ingenting å kimses av. Roundabout er en heftig åpner, og det blir ikke dårligere videre. Stemningsfullt, fengende, imponerende, innovativt. Det er vanskelig å forklare hva konkret det er som trekker meg til dette albumet, men jeg kan si at det er bare helt sykt kult. Ikke en personlig favoritt, men det går mest på smaken. Ekstremt sterk 4. Kunne sagt det var en 8.9/10.
Mange behagelige sanger, med stilig spilling tvers gjennom. Dessverre ikke så mye fancy fusion shit, eller komplekse tromme groover, noe som kommer med de senere albumene. Ellers et ganske fint album.
Har hørt og lest mye om hvor heftig produksjonen av alle Steely Dan albumene var, og hvor plettfritt det måtte spilles, og hvor nøye utvalget av mikrofoner og lydutstyr var. De tekniske komponentene i produksjonen er høyt over min egen kompetanse, men det er verd å nevne. Kan ikke gi mindre enn en 4.
Åpner med et veldig saftig bass riff. Sangerinnen er god, men både hun og bakgrunnsangerne har mange av de irriterende 90-talls karakteristikkene i flere av sangene. Nasale avslutninger, redigering midt i et ord, og heftig vibrato på uflatterende plasser. Ting blir veldig repetitivt etter en stund også. Jeg blir lei en beat etter 20 sekunder, så lengden på mange av disse sangene er ikke et pluss for meg. Kul bass eller trommer av og til trekker denne opp til en 2.
Kul spilling, ok standard låtskriving, litt grovlete, nasal 90's synging og aksent. Fin kort lengde på sangene, så ingenting har nok tid til å bli alt for irriterende. Forstår ikke helt hvorfor dette albumet ligger så høyt på så mange lister, men kanskje det trenger flere lyttinger. Alt i alt helt greit. Fin nok sound, men ingenting imponerende eller nyskapende som jeg kan høre. Straight 3.
Ganske bra. Har en sjarm, en distinkt stemme, og bra tekster som en bonus. Ikke på samme nivå som Dylan, men det er ikke dårlig. Vet ikke om jeg gidder gå gjennom noen flere album. Gir denne en litt svak 3.
Veldig kult. Har ikke hørt så mye Hendrix før, men den var ikke overaskende. Nydelig gitarspilling, kule sanger, kul synging. Ingen sanger stod ut som noe jeg ville lagt til i en liste, men det var ganske gøy å høre gjennom en gang. Kanskje jeg en dag går gjennom det igjen. For nå blir det en svak 4
Dette er ikke mitt favoritt Nick Drake album, men det er en 9/10 uansett. Sykt kul Jansch gitarspilling, vakre tekster med mye mening, egenartig stemme med en utrolig innlevelse. I tillegg er gitarskrivingen helt fenomenal. Noen av sangene har litt akkompagnement av strykeinstrument og slikt, som ikke alltid funker like bra som de vanlige gitarsangene, men det gir en variasjon i sounden når man hører gjennom albumet, så det er ikke så dumt at det er med.
En av mine favoritter.
Fikk ikke hørt gjennom hele, men mye var veldig kult. Masse forskjellige instrumenter, kule melodier, og bra spilling. Må nok høre gjennom hele en gang i fremtiden
Ganske kjedelig punk-rock greie. Super simple riff, lite (men noe) variasjon i sounden, 4/4 trommer, og alt i alt ganske lett å glemme. Sangeren var ganske distinkt, noen av sangene var bedre enn 1/10, bassen på Space Invader var ganske fet ngl, Brass in Pocket var faktisk alright, og det er sikkert noe mer her for noen. Ikke min ting.
Veldig kult med litt funk. Mange kule grooves, bra bassing, mye kult å lese om dette albumet. Tror likevel ikke det er noe jeg har så lyst å høre på igjen. Klarer ikke forklare hva det er, men tror jeg bare mistet interessen halvveis gjennom. Får gi det en 3
Høy fart, grei spilling, veldig monotont, ok trommer. Det er en stil her jeg synes er ganske alright, men ikke noe jeg kommer til å høre ofte på. Noen av sangene er veldig kule. Sterk 3
Ikke noe super interessant som jeg kunne finne her. Mye standard 60-talls rock. Låtskrivingen var ait, spillingen var ait, osv. Ikke noe å ta opp igjen senere for min del, med mindre jeg mistet noe. Waterloo Sunset er jo veldig fin da.
Veldig kult! Gitaren er helt klart frontfiguren her, og den er kul nok, men trommegroovene var ofte veldig mye bedre enn det jeg hadde forventet. Det var mye mer funkinspirert enn det wikipediaen gav inntrykk av. Trodde dette skulle bli en standard singer/songwriter type deal. Noen ganger blir den litt vel lik nyere Bob Dylan og Paul Simon, men det er ikke dumt i seg selv. Kanskje det er dette moderne s/s har utviklet seg til. Svak 4
Liker ikke elektro-sounden. Ville ikke høre mer enn første sangen
