The first half (up to where is my mind) feels more sincere and sad, while the latter part is more just goofing around in the garage. Actually on second listen the entire thing is really goofy, with lots of messing around (random yelling, silly spanish, just silly riffs)
The entire album feels very raw, deliberately unpolished.
Maybe too much so for the vocals and guitar, sometimes becomes a bit grating for my taste. Loving the drum and bass sounds though.
The songs kind of blend into eachother, except for the obvious standout of Where is My Mind?
It was enjoyable enough to listen through, but I don't think I'll be coming back that often.
Sexy som bare det! Kule tekster, helt spesiell stemning. Likte spesielt tittelsporet, dishes og like a friend (selv om den egt er bonusspor).
*I am not Jesus, though I have the same initials*
*Won't you change partners and dance with me?*
Bossa Nova gir meg ikke så mye assa. Vil muligens sette den på hvis jeg har en brasilianer på romantisk middag, ellers ser jeg ikke noen grunn til å høre flere ganger. Kan ikke akkurat gi den 1 stjerne, for bossa nova er jo per def ikke ubehagelig å høre på, og den skal ha litt pluss for å være raskt ferdig.
Beste låter: ingen skiller seg ut tbh
Skjærende vokal, pompøse tekster, akkurat på grensa til å bli for ektefølt... Men det funker for meg! Hørte gjennom i senga i går kveld, og følte mange følelser. Rått og ømt, passe storslagent noen steder.
Observerer at feel yourself disintegrate bruke "brrapa brrap" 20 år før trap var en greie. Virkelig nyskapende.
Første album av en artist jeg ikke en gang har hørt om, og for en positiv overraskelse! Sterk rød tråd om rasisme og afroamerikansk kultur, over en smakfull blanding av soul, RnB og hip-hop. Denne glir rett inn på lesesalsrotasjonen min.
Beste låter: F.U.B.U., Weary, Mad (på tross av lil wayne)
Særegen vokal, digger den! Sikkert "objektivt" bedre enn en 3er, men må innrømme at jeg ble ganske lei av Afrika-greiene. Fortsatt mye kule låter da! Favoritter: graceland, i know what i know, call me al (åpenbart)
Tror dette var første gang jeg hørte på albumet på løpetur, og "On the Run" fikk passende nok en helt ny dimensjon når stegene mine var helt synkronisert med rytmen og synthen pulserte gjennom finstadskogen i skumringen.
Ellers er det fortsatt et sykt bra album, er ikke så mye mer å si om det
Ser absolutt hva folk liker med dette, og kunne viba ganske hardt til det i rett situasjon.
Men generelt ikke helt min greie ass-
Gode rockevibes, og passer nok bra i bakgrunnen i ny og ne. Men sangene går ganske ihverandre, ingen store hits som skiller seg ut
Det beste med dette prosjektet er å snuble over skjulte skatter av helt ukjente artister
*They call me Mr. Ravioli, Mr. Streudel /
Mr. Poke Em with the Noodle, Mr. Cockerspaniel in your Poodle*
To ganske ulike album i en pakke, der begge er en god del lengre enn de trenger. Mange låter på 5+ min, og unødvendige introer og skætsjer som bør ha vært utdatert allerede i 2003. Men det er fortsatt mye å like her!
Speakerboxxx er jevnt over bad-ass rap. Big Boi har fet flow, og mange gode features med på laget. Sangene glir litt i hverandre, men GhettoMusick, tomb og bowtie skilte seg særlig ut.
The Love Below er mer all over the place. Andre 3000 leker seg med mye forskjellige sjangertrekk, men mange av låtene ender opp litt for enkle (nesten uferdige?) og kjedelige. Men når det klaffer klaffer det som bare det! Hey ya er jo en all-time godlåt, men Spread, Roses, Take off your cool og A life in the day er også fete.
Alt i alt kunne disse drøye to timene blitt kuttet ned til en tight time og vært en sterk firer, men sånn det er nå er det mer 3,5/5.
Gutta koser seg, og tekstene er vittige, tørre og politiske på en henslengt måte. Albumet er på sitt beste når de drar opp tempoet i de mer ska-aktige låtene, særlig Nite Klub, Concrete Jungle og Little Bitch syns jeg var kule. Men mye av resten av plata er treg reggae jeg ikke har så veldig sansen for.
Som alltid solid papparock fra brusern. Lett å høre på, fengende vokalmelodier og sjef stemme, men blir litt repetetivt.
Dette likte jeg! Føltes ut som jeg hadde hørt mange av sangene før selv om jeg tror jeg ikke har det, litt sånn deja vu. Liker særlig godt stemmen til vokalisten, go gitar-spillinga (er det en gitarsoloen på cosmic dancer spilt inn baklengs??). I motsetning til en av de andre albumene vi har hatt syntes jeg de tregere låtene her var vel så gode som de raskere, med Monolith og Cosmic Dancer som to av høydepunktene.
Kanskje det er fordi jeg aldri har hørt noe som dette før, men det her slo virkelig ann! Bygger opp noen skikkelig fredfulle stemninger, men er heller ikke redd for å bli skikkelig sær (for eksempel på Milk, for en låt!), og det er mye forskjellige eksperimenteringer fra folk, jazz og klassisk her. The sound of someone you love... er nok høydepunktet, men hele albumet danner et lydbilde jeg ser for meg er akkurat det de spiller på pingvinkafeer i virkeligheten.
Dette er omtrent så bra country kan bli for min del! Lydbildet tar meg rett til Nashvilles skitne underside, med triste små barer og kjærester i fengsel. Tekstene har så klart litt av de vanlige country-klisjeene, men føles dypere, skarpere og mer inderlig enn det meste man hører i sjangeren. Og vokalen til Williams passer perfekt, fra savnet på Drunken Angel, til rebelsk "twang" på Joy.
Låtene spenner fra klassiske country-ballader (Jackson 💕) til bluesrock, og jeg koser meg hele veien. Liker spesielt godt Joy, Drunken Angel, car wheels...
Kompetent rock n'roll, med koselige harmonier og noen kule gitardeler. Ganske likt tidlig Beatles synes jeg. Men selv etter 2-3 gjennomhøringer er det ingen låter som egentlig har festa seg i hodet, så det gjorde ikke noe særlig inntrykk.
Bygger opp noen kule lydbilder, men går litt for tregt for min del. Mange av sangene har liksom et par minutter der det ikke skjer noe særlig.
Liker vokalen veldig godt da! Også noen kule øyeblikk når tricky kommer inn i tillegg, som på Hell is Around the Corner (platas høydepunkt for min del)
Såklart veldig flinke musikere, særlig bassisten.
Men jeg blir oppriktig irritert av å høre på dette. Det er noe med hele stemninga som er så cheesy og flåsete. Det albumet jeg har slitt mest med å komme meg gjennom så langt, merkelig nok.
Erkebritisk, god stemning og fantastisk vokal delivery.
Heftige instrumentaler, og vokalist like sint som alltid. Passa veldig bra til en sen kveld med excel-arbeid, men ikke 100% min greie. Føler hele albumet hørtes ganske likt ut også.
Rett og slett god jazz. mye artig påfunn.
Ganske lite minneverdig poprock.
For et fantastisk live-album! Følelsene til publikum er så tydelige at man blir transportert til en overfylt kafeteria i et skittent amerikansk fengsel.
Cash var nok aldri kriminell, men han spiller rollen perfekt med tøffe kommentarer og bokstavelig talt galge-humor. Folsom Prison Blues er nok høydepunktet, men stemninga holder hele veien, og blir løfta litt ekstra av en kvinnelig vokalist mot slutten.
Herlig folk! Føles utrolig varmt og organisk i både vokal og instrumental, og veksler mellom oppløftende og melankolsk. Dette kommer jeg nok til å høre mye på fremover!
