Liker de funky rytmene, men mesteparten av tida føles det ut som at det ikke går noe sted og hver sang høres veldig lik ut. Vet det er meningen, men vokalen blir faktisk litt for sær. Kombinert med tekstene og den repeterende instrumentalen høres hele plata ut som en usammenhengende rant.
Favorittsang: artists only
Fine vokalharmonier og bra miksa, men det er så platt musikk og så hjernedøde tekster at jeg må skru hjernen ganske mye av får å nyte noe som helst i det.
Favoritt: Train leaves here this morning
Bandet høres jo veldig bra ut, mange flotte øyeblikk. Men blir for usammenhengende og kaotisk her
Skikkelig klassisk papparock
Vakker musikk, med en klassisk bowie-sjarm. Snuser veldig på 5eren, men blir trekt ned av noen litt middels låter. Favoritt: life on mars
Veldig psykedelisk. Som en virkelig sær sgt pepper. Bittelitt mye klovneri for min smak, men ellers veldig vakkert.
Flott bass. Ok det er ganske kult
Måtte høre på den mens jeg lagde mat en søndags kveld for å virkelig skjønne sjarmen. Det er jo deilig jazz
Ikke så veldig spennende, meganerdy hardrock. Vokalen er selvsagt bra da. Kanskje litt strengt, men blir to stjerner Freddy boy
Veldig kult, en helt spesiell vibe
Ekstremt chill. Glemte at jeg hørte på det. På en god måte. Første låt er best
Trodde ikke jeg skulle like det her så bra, merkelig vokal. Men det er jo en skikkelig jam
Eklektisk, veldig langt, men sykt bra
Kanskje jeg har blitt gærn, men dette var jo veldig kos
Kul bass, tidvis gode vibes. Men klagete vokal, og repeterende sanger
Klein, nerderock med artige naive tekster og litt driv. Proto-weezer. Digger det
To veldig distinkte sider av albumet her. Side 1 er skikkelig Bowie, men med unntak av tittelsporet (som er kult) preller det raskt av for min del. Side 2 er for det meste instrumental, var nais å jobbe til!
Ja, Kanye West er en løk, men dette er dessverre fortsatt et veldig bra album. De første 5 sangene er en helt fantastisk rekke, og det holder seg bra etter det og (med unntak av Chris Rock sketchen, "Yeezy reupholstered my pussy" 🤮)
Et rap-album like storslått og dramatisk som en av Eirik sine prog-skiver.
Har ikke hørt om bandet en gang, så starta med lave forventninger til enda en av de tilsynelatende hundrevis av alternativ rock albumene fra 70- og 80-tallet på lista her. Men ble skikkelig revet med! Høres ut som et punkeband som beholder edgen sin samtidig som de eksperimenterer med andre innflytelser. Og beholder sin barnslige humor samtidig som de snuser på mer alvorlige temaer. Kult også å høre en 40 år gammel (!) kjærlighetssang om transpersoner.
Beste låter: We're Coming out, Seen Your Video
Starter ekstremt sterkt, med en rekke energiske poprocklåter med erkebritisk historiefortelling. Ender opp på noen litt rare steder i andre halvdel, men med nok leken sjarm til at jeg er med hele veien.
Favorittlåt: Parklife
Dette er så sykt min greie. Hver sang er et mystisk hav av lyd man kan drukne i. Elsker kombinasjonen av klassiske strenger og horn med elektronika og stemme-effekter her. En veldig komplett pakke av et album.
Var litt usikker på ratinga, men dette er absolutt en plate som går inn i jobb-rotasjonen min, så dunker til med en 5-er.
Favorittlåt: Horse Tears.
Sykt at det går ann å være så uanstrengt kul som the strokes er her. Hver eneste sang er indierock-perfeksjon.
Beste låt: Trying Your Luck, nei vent, Someday, nei vent, New York City Cops...
Tittelen passer bra her - dette er Layla, samt diverse uoriginale blueslåter Clapton har skrapt sammen. Utrolig nok er Layla fortsatt kul etter over en time (!) med repeterende klagerock.
Veldig hyggelig fele-musikk! Har en punkete edge som hindrer det ikke å bli for relativt.
Satte på denne på en snøfylt togtur hjem fra juleferie, så burde være perfekte forhold. Men jeg takler ikke ekstremt lystig, sukkersøt, høytempo amerikansk julemusikk. Kjenner ikke igjen noe av det jeg liker med jula - gi meg heller noen andektige salmer eller nostalgisk melankoli så snakker vi.
Produksjonen her er helt overveldende rik og sammensatt. Det gjør det hele litt interessant å høre på, men samtidig tar det en sjanger som vanligvis er ganske slitsom å høre på og gjør den til et tidvis uutholdelig angrep på ørene.
Og så slutter det hele med en personlig, litt creepy hilsen fra produsenten, som jeg leser var en drapsmann og generelt ufyselig fyr? Nei takk!
(Denne er ikke på Spotify, men finnes på youtube).
Røykfylt-bule politisk pratejazz som får lytteren til å føle seg smart.
Koselig musikk, men fester seg ikke for min del.
Favoritt: sunday blood sunday
RIP Chester, men er fortsatt ikke fan av linkin park.
Liker ikke gitartonen, generiske emotekster eller dramatisk hvisking, men det verste er kanskje rap-flowen som er så typisk for sjangeren. Jeg er kanskje litt i overkant streng, men det er det at musikken virker så selvhøtydelig og uironisk samtidig som det er ekstremt cheesy som ender opp med noe jeg virkelig ikke setter pris på.
Har forresten vært i Lincoln Park i Chicago, veldig koselig ganske rikt nabolag, med fine mursteinshus og grøntområder. Litt artig å se for seg noen som går rundt der og depper.
Favorittlåt: In The End
Burde kanskje gi litt mer pluss for å være eneste finske album på lista, men syns ikke dette var så veldig spennende.
Høres akkurat ut som coveret ser ut.
Beste låt: Ice Cream Summer, fordi den har en del med bjeller som er skikkelig julestemning.
Hard Times hadde et artig "leserbrev" fra en som hadde blitt radikalisert av å høre på Dead Kennedys, men de politiske meningene hans handlet bare om ting som skjedde på 70- og 80-tallet. Kan relatere litt, sangene her er fortsatt spisse og morsomme mange tiår senere. Skulle nesten ønske noen kunne lage like treffende politisk punk om vår tid, men er vel lenge siden punk var sjangeren for det...
Med den stemmen Jello Biafra har kunne han nesten ikke gjort annet enn å være punk-vokalist, men det er han til gjengjeld helt perfekt til. Det er en helt nydelig samling snertne låter her, med litt skranglete hjemmesnekra sound. Shoutout til bassisten.
Favorittlåt: Holiday in Cambodia
Virker ved første ørekast som veldig standard P4 80-tallspop, men det er noe mer som rører seg her.
Noen sanger bygger opp et skikkelig frodig (er det lush på norsk?), som man kan lage seg sluke opp i. Men det blir litt lite variasjon for et helt album
Har egentlig lyst til å like gammel hiphop. Men for meg blir dette bare en ugjennomtrengelig vegg av samples, record scratch lyder, rapping jeg ikke forstår og den samme raske beaten på hver sang. Skjønner rett og slett ikke hva som skjer, og blir helt overveldet.
Imponerende å lage denne musikken i 1990, og sikkert gode tekster - men det må bli en ekstremt subjektiv 1er fra meg.
Fear of Music? More like fear of getting another talking heads album...
Neida! Men joda, har enda ikke skjønt meg på Talking Heads. Denne var kanskje litt bedre enn More Songs about Buildings and Food (eller hva den het) men føler fortsatt at de fleste sangene bare vegeterer i et område uten å gå noe sted.
Første gang jeg hørte på denne var det plutselig over uten at jeg hadde fått med meg en eneste sang. Så bestemte meg for å prøve igjen og prøve å høre etter igjen, men det bare gikk rett inn ut det ene øret og ut av det andre igjen. Så må bare konkludere at det er veldig kjedelig musikk.
Det har jo noen likheter med tidlig Strokes, bare med en plagsom amerikansk sørstatsvokal, men dette klikker virkelig ikke for meg.
Det er utrolig nok to andre kings of leon album på denne lista, kan ikke si at jeg gleder meg.
Dette var jazz med minimalt bullshit! Hver sang oppleves som enkel og fengende, selv om det er en del speisa rytmer og instrumenteringer ute og går. Kjørte i mørket på svenske vinterveier til denne, det passet utmerket.
En positiv overraskelse å plutselig høre Take Five her.
Ganske uinteressant country. Jada kona di forlot deg slutt å syt. Hyggelig med litt felespill da.
I hundrevis av år har operaer hatt overturer, men det var først da rockeoperaen ble oppfunnet at vi fikk den første underturen.
Dette er vel selve den originale rockeoperaen, og den første jeg har hørt der jeg klarer å skjønne historien uten å google. Likte det mye mer enn forventet. Historien har noen kule øyeblikk (og noen absurde svært lite PK øyeblikk). Musikken er veldig klassisk rock, men løftes av kul tromming og akustisk gitar.
Favoritt: go to the mirror, pinball wizard
Har faktisk aldri hørt et Bob Dylan album før, har syns det virker som et overveldende prosjekt og vet ikke hvor jeg skulle begynt. Så veldig greit å få et servert.
Dette var jo skikkelig fint! Klassiske folk-sanger, og stemmen til Dylan passer perfekt. Stjernen i showen er tekstene og historiefortellinga her. Dette er jo faktisk en mann som har vunnet Nobelpris i literatur, og begynner å skjønne hvorfor her.
Hver låt har en håndfull skikkelig poetiske vendinger, og maler historier man kan se for seg på en måte jeg ikke ofte gjør når jeg hører på musikk.
Favoritter: Shelter from the storm, Lily Rosemary and the Jack of Hearts, Tangled up in Blue
Var overrasket over hvor mange sanger jeg har hørt før her!
Det er mye digge tunge riff her. Aller kulest er det når det er skikkelig seigt og treigt, som på Dirt og Hate to Feel. Nesten en sludge/doom metal type greie.
Det jeg ikke liker er sikkert det mange grudge-fans digger: hele greia virker skrevet og sunget av en skikkelig sint, deprimert drittsekk. Vil ikke ha den negative auraen i livet mitt
Som om et par karer med masse pils og en kassettopptaker skulle lage siste halvdel av Abbey Road.
Det er noen fengende kule låter her, og i hvert fall i starten var formatet veldig digg for mitt ødelagde oppmerksomshetsspenn (er det et ord på norsk). Lo-Fi-en er sjarmerende, men etter de første 15 låter begynner sjarmen å avta litt
Det er noen veldig fine låter her, men også noen bomskudd. Kunne hatt en runde med nedskjæring og endt opp med en veldig god EP.
Favoritter: Game of Pricks, Closer You Are
Artig å ha dette så kort tid etter Tommy av The Who, for det er ganske forskjellige historiefortellinger i konseptalbum. Der The Who forteller en veldig forståelig historie rett fram, er dette albumet ganske pretensiøst og uforståelig for min del. Det lille jeg får med meg av tekstene høres ganske teit ut.
Musikalsk er det mye kult da! Det er vanvittig mye forskjellig som skjer. Liker særlig godt innslagene av frenetiske, litt latinske rytmer, som på Drunkship of Lanterns.
Dette var sikkert edgy og banebrytende når det kom ut, men nesten 50 år senere høres det bare koselig ut for min del.
At dette var en av de første store punkplatene gjør sikkert at alle andre har kopiert det, så jeg opplever det som litt forutsigbart og ensformig nå.
Det er fortsatt god s, men vet det kommer bedre Clash-plater senere!
Her er det mye chill groovy musikk som er digg å jobbe til, men som kan forsvinne litt i bakgrunnen for min del.
Men det er også noen låter med en sykt kul unik sound jeg ikke har hørt så mye før. Særlig Pyramids er fantastisk, et heftig produsert lydbilde som bygges opp.
Begynner å skjønne hvorfor alle musikknerder på nettet digger frank ocean
Mye pen musikk her, åpenbart veldig flinke folk. Men det sier meg lite.
Har hørt mest på første plata til The Doors, ganske sykt hvor mye grovere og eldre stemmen til Jim Morrison høres ut her.
Veldig tight, veldig blues, med noen skikkelig sære innslag (L'America) og noen evige klassikere (Riders of the Storm)
James Brown: Åpner munnen
Publikum: ÆÆÆÆÆÆÆÆ
Det er i hvertfall et livealbum med skikkelig live stemning, og jeg tviler ikke på at det var en fantastisk kul konsert å være på. Han synger jo vanvittig bra, og det er kule rytmer. Men jeg synes ofte det er vanskelig å like live-album, får mye mindre dybde i musikken hvis det gir mening. Og skjønner virkelig ikke hvorfor Lost Someone tenkte å fylle halve albumet, den er ikke spesielt bra
Er det kontroversielt å like Side 2 bedre enn tittelsporet her?
Noen skikkelig fengende låter der, med tunge riff og så klart heftig vokal. Selve 2112 er jo også et beist.
Ikke noe vits i å nekte for det, jeg liker pop.
Har stort sett bare hørt Royals av Lorde før, det er heldigvis mye mer som skjer instrumentelt her. Fengende hooks, litt dynamiske låter (ihvertfall for sjangeren), og meningsfulle tekster. Ville tippa at albumet var eldre enn 2017, for jeg føler mye av produksjonen er veldig 2010. men fack it det er nostalgi for meg baby
favoritter: Louvre, Melodrama, Liability
