The Who - Tommy
Eg har aldri klart å interessere meg for historia i denne konseptuelle mammuten. Og då ender den liksom litt opp som ei ALT for lang plate med fin musikk. Ja, det er nesten så kvaliteten blit noko utvatna av konteksten, på eit vis. Og det er litt rart. For når eg høyrer “Christmas”, “1921”, “Go To the Mirror” og “Pinball Wizard” er dei jo heilt nydelege. Men framleis… eg gir pokker i korleis det går med både Tommy, foreldra, fetteren og dei andre karikaturane i denne historia. Så konklusjonen er at musikken er mykje betre enn plata, om sånt gir meining å sei.
7/10
The Who - Live At Leeds
Eg har aldri vore noko tilhengar av liveplater. Med unntak av Neil Young si “Rust Never Sleeps” og noko Dylan-greier så høyrer eg eigentleg aldri på sånt. Desse er jo unntak fordi dei enten inneheld låtar som ikkje er utgitt tidlegare eller fordi tolkningane er så annleis at låtane blir som nye. Og jo, eg er heilt med på at desse innspelingane har bøttevis av puls, men eg vil liksom litt vidare kjenner eg. Og så må eg berre bruke anledninga til å sei at “My Generation” er ein heilt utruleg middelmådig låt, omdømet sitt tatt i betraktning.
5/10
Nirvana - In Utero
Eg trudde fram til relativt moderne tider at denne kom før "Nevermind". Og, sjølv om det er sløvt research, er det lett å forstå kvifor. Dette låter ingenting som om eit band som akkurat har blitt det største i verda. Og det var vel heilt etter Kurt sin vilje. Steve Albini er rett og slett ikkje min type produsent og den gjennomtørre lyden av "In Utero" gjer at heile opplevinga kjennes ut som den berre har den eine giret. Mange av desse innspelingane hadde blitt betre om dei hadde fått skinne litt meir, men her blir dei berre ein del av grauten. Og grauten er god nok den altså, men eg har lyst på ramen!
6/10
Talking Heads - Talking Heads 77
Kul, fargerik plate med ein vokalist som av og til er litt vel langt framme i skoa for min del. “Don’t Worry About the Government” og “Tentative Decisions” er begge fascinerande turar nedom holet til Alice (😱). Og, så klart, dei to siste er knallbra. Likar denne betre no enn sist eg spelte den. Imponerande signatursterk til på være ei debutplate.
7/10
Curtis Mayfield - There Is No Place Like America Today
Tilbakelent, seig og funky soulmusikk der Curtis ligg og flyt med den nydelege falsettoen sin nesten frå begynnelse til slutt. Bodskapet er ofte svært politisk (om rasisme), religiøst (om gud) og romantisk (om å forelske seg). Ved første lytt var det mykje av dette som blei liggande mens dagen min seig forbi, men allereie på andre lytt hadde den opna seg ein del. Og no, når den går for tredje gong, tenker eg at livet blir litt betre no som eg kjenner denne.
8/10
Limp Bizkit - Chocolate Starfish And the Hot Dog Flavored Water
Overraskande at denne dukka opp, men kanskje vel så interessant som å høyre “Abbey Road” nko ein gong? Limp Bizkit er som kjent ei musikkgruppe som lagar musikk midt mellom Crazy Town og Korn. Det er jammen ikkje berre kjekt å høyre den skingrande stemma til Fred Durst i over ein time. Det heile startar med Nine Inch Nails-parodien(?) “Hot Dog” som har den mest ynkelege sjå-kor-tøff-eg-er-teksten verda nokon gong har høyrt. Vidare må me gjennom velkjent eder (“My Generation”) og galle (“Rollin”) før me endeleg, når me er over på tosifra låtnummer, får Mission Impossible-songen “Take A Look Around” som er einaste her det kan være verdt å la spele ferdig. Sidan denne plata fekk plass i boka så antar eg forgjengaren, som jo er mykje betre, dukkar opp og? Berre å glede seg.
Fucked up AIDS from fucked up sex
Fake-ass titties on a fucked up chest
Fred Durst får Bloodhound Gang til å likne på Bob Dylan.
2/10
Billie Holiday - Lady In Satin
Orkestreringa på denne plata er så nydeleg. På dei tidlegare song ho jo ofte mot meir nedstrippa komp. Det er noko med å høyre denne musikken på vinyl. Knitringa av støv i rillene mot bristinga i stemma til ei sliten Billie Holiday (trass sine berre 43 år) etter mange år med rusmisbruk. Av platene eg har høyrt av ho, er dette kanskje den vokalteknisk svakaste, men likevel er resultatet det beste. “Lady in Satin” er sår og vemodig (uunngåeleg ekstra sett i lys av at ho skulle døy året etter), og fangar ei skjør, vakker stemning som varar frå 1958 til evigheten.
9/10
Shuggie Otis - Inspiration Information
Einig med Endre: Tittelsporet som opnar plata er knallbra. Den noko sløyare “Island Letter” som følgjer opp er óg veldig fin. Det er kanskje litt inspirasjon frå folk som Stevie Wonder og Sly Stone her, men etter kvart går plata over i ein litt for stor andel lounge-aktige greier som er behageleg nok, men ikkje så mykje meir. “XL-30” er ingen ny favoritt, til dømes. Har aldri høyrt denne tidlegare, så dette var jo ganske givande, men tar vel kun med meg eit par av songane på starten vidare på vegen. (Eg tok utgangspunkt i originalen og dei ni spora den har.)
6/10
