1001 Albums Summary

Bortsett fra Jump, som er ganske søplete den også, er det virkelig ingenting her. Uforståelig at dette solgte i store mengder. Et av verdens verste band.

At det har blitt prosentvis færre rockeoperaer med årene må vel kunne sies å være helt greit. Enorme mengder fyllmasse for noen få gode låter. Men her vokser selv fyllmassen på runde to og tre. Positiv overraskelse dette her.

Ikke all verdens variasjon på originalversjonen med seks låter, men for en innsats og energi. På mange måter Tommys rake motsetning. Mange av de beste låtene ble utelatt, likevel funker det. En plate som er både enkel og uforståelig. Fascinerende greier.

Ikke hørt på plata på over 20 år. Hvorfor det, den er jo helt super! Om Nevermind var Nirvana som forsøkte å høres ut som Pixies, låter dette omtrent som Sonic Youth. Så klart går dette hjem hos meg. Ekstasen varer helt til siste låt. Men da første låt begynner igjen har jeg ikke det minste lyst til å høre plata om igjen. Jeg skrur av. Det kan bli lenge til neste gang den settes på. Dermed er det jo noe som er galt også. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Kanskje det at det er en emosjonelt krevende plate? Både i seg selv og i noen grad for egen del. Det er mer som en traumatisk avslutning enn en lovende begynnelse.