Bortsett fra Jump, som er ganske søplete den også, er det virkelig ingenting her. Uforståelig at dette solgte i store mengder. Et av verdens verste band.
At det har blitt prosentvis færre rockeoperaer med årene må vel kunne sies å være helt greit. Enorme mengder fyllmasse for noen få gode låter. Men her vokser selv fyllmassen på runde to og tre. Positiv overraskelse dette her.
Ikke all verdens variasjon på originalversjonen med seks låter, men for en innsats og energi. På mange måter Tommys rake motsetning. Mange av de beste låtene ble utelatt, likevel funker det. En plate som er både enkel og uforståelig. Fascinerende greier.
Ikke hørt på plata på over 20 år. Hvorfor det, den er jo helt super! Om Nevermind var Nirvana som forsøkte å høres ut som Pixies, låter dette omtrent som Sonic Youth. Så klart går dette hjem hos meg.
Ekstasen varer helt til siste låt. Men da første låt begynner igjen har jeg ikke det minste lyst til å høre plata om igjen. Jeg skrur av. Det kan bli lenge til neste gang den settes på. Dermed er det jo noe som er galt også. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Kanskje det at det er en emosjonelt krevende plate? Både i seg selv og i noen grad for egen del. Det er mer som en traumatisk avslutning enn en lovende begynnelse.
Vrien å sjangerplassere – postpunk, new wave, funk, art rock og pop, alt sammen på én gang. «Psycho Killer» er selvfølgelig høydepunktet, men «Uh-Oh, Love Comes to Town» står også sterkt. Midtveis blir det litt søtt og skisseaktig; flere av låtene føles nesten ikke helt ferdige. En gitarfigur her, en idé der, men ikke alltid nok til å bære en hel låt. Noe de skulle fikse fint på senere plater.
Flott plate jeg ikke en gang har hørt om før. Kjenner Curtis og Superfly, og så stopper det der. Plater med så store hits at det har blitt litt vrient å få den helt store albumfølelsen. En vil jo bare høre hiten en gang til. Dette er noe annet, som bidrar til jevn og god flyt. Samtidig er jo Hard Times egentlig en sånn låt. En gigant når Baby Huey synger den.
Å høre gjennom en hel Limp Bizkit-plate var ikke noe jeg hadde på radaren min, men ja, her er vi. "Mission accomplished" som det heter i den avsluttende outroen. Selvsagt helt meningsløs bruk av tid. Usikker på om det er egen motstand som brytes ned eller om låtkvaliteten øker utover plata, men noterer meg at det gjorde mest vondt aller først. Tror vel helst at det er noen mer anonyme spor mot slutten, ting som ligger et stykke unna kjernen i det Durst og banden driver med. Måtte det bli lenge til vi møtes igjen.
Vakker plate. En av forholdsvis få jeg har både på cd og på vinyl. Likevel hører jeg jo nesten aldri på den. Hvorfor det da? Nei, det må være fordi den også er litt ...kjedelig? Magisk stemme, men så er det noe med arrangentene son ikke fenger helt. Kanskje den plata som ligner minst på det Limp Bizkit driver med.
Én gigantisk klassiker. Et par andre greie låter. En del uforståelig fyllstoff. Jeg forstår ikke hva Shuggie forsøker å få til her. Hvordan er det meningen at jeg skal lytte til denne plata? Det er litt som med Burzums Filosofem, for å sammenligne med noe helt annet hvor albumet også går i mange retninger. Jeg forstår jo likevel hva han grevefiguren tenkte, tror jeg. Shuggie forblir en gåte.
Kjøpte albumet etter å ha lest en tekst av Torgrim Eggen om at han hadde lagt all annen musikk på hylla for å kun høre på A Love Supreme. Tok en stund før jeg fikk forståelse for en sånn påstand, men ja, vi har med en ekstraordinært god plate å gjøre. Det som trekker mest ned må vel være det lille vokalbidraget mot slutten av Acknowledgement. Der har jeg tidligere falt litt av, men i denne runden var selv det, ehm, ok. Så da ser jeg ikke noe å trekke for.
De to første albumene skaffet jeg meg før denne. Dessverre rakk Volkswagen akkurst å lage tv-reklame av Pink Moon før jeg fikk hørt plata første gang. På ingen måte Nick Drake sin feil dette her, men hodet mitt har altså albumet arkivert som den kommersielle tv-reklame-plata. Sellout! Har man først havnet der er det vanskelig å komme tilbake. Pink Moon er innmari fin, men jeg elsker den ikke.
Super Furry Animals står nok øverst på listen min over band jeg en eller flere ganger har tenkt at jeg skal sjekke ut, men så har det aldri blitt sånn. Jeg tror vi kunne blitt gode venner om vi møttes på 90-tallet. Utslagsgivende for at det ble litt vanskelig for oss å bli venner, er at jeg hadde bestemt meg for at utgivelsene jeg først og fremst ville ha var singelen The Man Don't Give a Fuck og ep-en Ice Hockey Hair. Tøffe omslag! Raffe titler! Men dessverre ikke så tilgjengelige i butikk de gangene jeg kom på å gjøre noe med saken. På denne plata er ingen av disse med. Det var jo teit. Og litt fint, dermed kan jeg fortsette å leve i trua på at det finnes noe bra SFA der ute et sted.
Det har vært noen overraskende plater i denne gjennomgangen. SFA i går. Li** Biz*** her for litt siden. Men nå?! En fyr jeg aldri har hørt om før. Sjokk og vantro. Det hadde jeg ikke trodd at vi skulle få. I tillegg er jo plata tidvis ordentlig bra. Samtidig som, ok, den også er litt all over the place. Kommer nok til å høre på igjen. Gledelig.
Det er få plater jeg har hørt mer på enn Rum Sodomy & The Lash. Det er noen sterke enkeltlåter på oppfølgeren også, men som album er dette favoritten. Det gir perfekt mening at en gjeng forfyllede irer bosatt i London og med bakgrunn i punk skulle lage en av de fineste hyllestene til fylliker og outcasts. Skål!
"My God is early Black Sabbath" sang, eller mer skrålte, Aki i Electric Eel Shock. Men er Vol 4 tidlig Sabbath? Etter tre nærmest prikkfrie plater i løpet av den sjokkerende korte perioden fra 1970 til 1971, begynte gud på Vol 4 å både eksperimentere og gjøre rare og tvilsomme valg. Her blandes hummer og kanari med et par gigantiske bangers. Det er jo ... interessant?
Sammenligner man Vol 4 med BS-plater før og etter denne, kan en spørre seg om Vol 4 har noe i boka å gjøre. Hadde de kun gitt ut Vol 4 hadde det ikke vært noe å lure på.
Flink og velmenende hvit mann drar til Sør-Afrika for å spille inn plate. Ender med å finne opp Vampire Weekend.
Balladene går det an å høre på. Ville ikke satt det på selv, men forstår at dette er noe folk kan like. Den oppjagede bluesrocken som preger det meste av plata er derimot fullstendig utålelig. Jeg har store problemer med å høre dette ferdig. Likevel, jeg kjemper meg gjennom det. Høy fem til meg. Så lav lanke det går an til Aerosmith. 1/5.
På papiret en helt strålende idé. De synger jo så fint disse jentene. Og sammen med noen vilt overkvalifiserte studiomusikere, som så klart ikke gjør noe som helst feil i løpet av de 38 minuttene plata varer, ja da skjønner du hvor dette går. Jeg kjeder meg. Flere gode låter her, bevares, men summen av alt er kvelende. Liker best de der det er antydning til fest på låven.
Ble først kjent med Teenage Fanclub via Grand Prix, og skaffet meg deretter Thirteen og Bandwagonesque. Det har fascinert meg i mange år å lese alle disse britene som oppdaget platene motsatt vei, altså den riktige veien, og som holder Bandwagonesque høyest. Folk som ble skuffa da de andre platene kom ut. Er det mulig? Grand Prix er jo tilnærmet perfeksjon.
Det er mer ungdommelig bråk på Bandwagonesque enn på de som kom senere. Oppskriften med å dyppe fine melodier i et lag med støy synes jeg det er en del andre band som har gjort bedre enn det gutta fikk til på denne plata. Likevel, det er jo verdens aller beste oppskrift. Jeg er en sucker for sånt.
For så vidt forfriskende med noen litt alternative valg i blant, men å velge en annen Dusty-plate enn Dusty in Memphis, det er vel bare rart? Jeg finner ikke så mye å glede meg over her. Lydbildet er litt som det Wenche Myhre og lignende holdt på med på 60-tallet. Alt for mye greier. Liker best låten(e) der bandet har fått beskjed om å holde igjen litt. Disse svære, dramatiske arrangementene med strykere, blåsere, kor og små orkestrale påfunn treffer ikke meg.
Jeg er ingen maksimalist. Stevie derimot, han er glad i å smøre tjukt på, både i tekst og musikk.For meg blir dette i overkant mye smør på flesk som mates inn med en bitteliten skje. Avsluttende "I Believe" er likevel et høydepunkt.
Jeg var veldig glad i Divine Comedy sent på 90-tallet. Riktignok var det ikke Casanova jeg hørte på, det var i hovedsak A Short Album About Love som gjaldt. Antar at det var en anbefaling i Natt & Dag som var utslagsgivende. Hannon laget smart barokkpop som fikk meg til å føle meg smartere. Topp stemning!
En av de første klubbkonsertene jeg så var Divine Comedy på John Dee, og i en god del år etterpå fartet jeg rundt i en Fin de siècle-t-skjorte så ofte det lot seg gjøre. Divine Comedy er rett og slett det morsomste gjenhøret i dette opplegget så langt. Fint åpningsspor på Casanova. Så er det noen låter utover hvor det blir i overkant teatralsk til at jeg kan dele ut full pott.
Har lurt en stund på om ikke boka som er kilde til platene er et britisk prosjekt, men med Divine Comedy i går og Dexys i dag er jo all tvil blåst bort. Jeg kjenner de to Dexys-platene som kom før denne ganske godt, men Don't Stand Me Down har jeg ikke hørt før. Ikke kan jeg huske at noen har vært opptatt av den heller. Nok et overraskende valg, altså.
Kan for så vidt like Kevin Rowlands pludring, og lydbildet av Dexys blue-eyed soul er trivelig nok. Men jeg savner låter som stikker seg ut. Nærmest er de vel på One Of Those Things, hvor det er lånt kanskje i overkant kraftig fra Warren Zevon. Også trodde jeg plata skulle vokse raskt etter et par gjennomhøringer, men på runde to, tre og fire er jeg heller bare utålmodig og klar for å høre på noe annet. Da blir det ikke mer enn meh.
Ikonisk omslag og musikk. En tverr og vrang type som meg må da finne noe å trekke for her? Men i det She's Lost Control fader ut og Shadowplay overtar, blir det klart at dette må bli full pott. To så gode låter etter hverandre orker jeg ikke å krangle med. Så får det heller være at det er sjelden jeg hører plata fra start til slutt. Ikke fordi den noen gang blir dårlig, men fordi dette er musikk som krever sin mann. Musikk som på samme tid både gir liv og tapper energi. Plata er nenlig bleik og livløs, men også farlig og sexy. Fascinerende greier.
Musikk er jammen varierte greier. Ta bare plata vi hørte på i går, Joy Divisions Unknown Pleasures, og sett den opp mot Meat Loafs Bat Out of Hell i dag. Det er vanskelig å tenke seg noe mer ulikt, selv om disse debutplatene kom ut med bare et par års mellomrom.
Meat Loaf presenterer en tenåringsdrøm om evig liv, mens Joy Division gir oss en ung mann som allerede er lei. Dypt romantiske plater begge to, men med helt ulikt uttrykk. Den ene er kald og minimalistisk, den andre omtrent like subtil som en naturkatastrofe.
Mens publikum i stor grad ignorerte Joy Division, løp folk til platebutikkene og kjøpte Meat Loaf i obskøne mengder.
Folk er idioter.
Enkelte dager er en RATM-dag. Da er dette verdens beste plate. Men i dag er ikke en sånn dag, og sant å si øker nok mengden med dager dette ikke treffer helt med alderen. Samtidig som det kanskje ikke bare er meg, er det noe med tidens tann også? Ungene digger ikke RATM. En skulle kanskje tro at dette fungerte som en slags evig portal til rock, som med AC/DC og slike. Som, eh, hva da? Ramones? Metallica? Nirvana? Nei, jeg aner egentlig ikke helt hva som treffer, det virker ikke som om de er så opptatt av rock. De går definitivt glipp av noe.
Bratt oppoverbakke når de starter ut med "Girl From Ipanema", som det er helt umulig å høre uten å sammenligne med Getz/Gilberto-versjonen fra noen år tidligere. Ganske easy den også, så en enda glattere versjon var ikke noe jeg hadde på min ønskeliste. Mulig jeg hadde likt plata bedre om de stokket om på kortene. For ellers er det jevnt over pent gjort av flinke folk.
Best liker jeg "Drinking Water", der Francis og Antonio bryter ut av bossa nova-døsen og gir oss noe med litt mer trøkk. Men da var vi visst over i bonussporene så den teller ikke.
Så kan man jo drømme seg bort i hva denne plata kunne vært om Lee Hazlewood, som senere samme kveld var med på å spille inn far og datter Sinatra på «Somethin' Stupid», hadde fått en hånd med her også. Stupid har akkurat det lille drysset med galskap og vindskeiv sårbarhet som denne plata mangler.
Jeg er generelt lite begeistret for sånne små sketsjer og innslag mellom faktiske låter. Det blir litt for mye greier som bare duver forbi uten at det er stort å feste seg ved. Helt til "Pyramids" og "Lost" kommer og løfter opplevelsen fra meh til, hei, dette er jo virkelig bra greier! Og gjør ikke alt det som skjer før disse låtene at de på plata låter enda bedre enn de gjør hver for seg? Da er det kanskje et poeng med det hele likevel. Jeg vet ikke jeg. Annet enn at formatet gjør at det blir vanskelig å sette karakter for en stakkar.
Han/noen burde bare se til å få ut en variant av Nostalgia, Ultra også. Mine favoritter er fortsatt "Swim Good" og "Novacane".
Being There, fra tida da jeg trodde det fortsatt var mest inn å være skuffa og vonbroten for at Uncle Tupelo sprakk og derfor boikotte både Wilco og Son Volt, har jeg så vidt jeg kan huske ikke hørt før. Er det ikke Summerteeth og Yankee Hotel Foxtrot som er mesterverkene likevel altså?
Jo, det tror jeg kanskje det er. Ikke så mye å ramle av stolen av på Being There. Men ser vi nevner mange ulike låter som beste låt. Det er vel et slags kvalitetstegn. Selv merket jeg meg mest ved "Forget the Flowers".
Funk, ja. Er det ikke litt som med emo? Masse fine folk som liker det, i teorien noe som virker som en god idé, men på tross av en lang rekke forsøk finner jeg ikke så mye glede i det selv. Liker Maggot Brain, da.
Det jeg liker minst er når de stapper funkpølsa full av funkklisjeer, som i tittelsporet. Og samme låt er vel opphav til mye mye av skepsisen, for One Nation Under A Groove har jeg jo hørt noen ganger før. Resten er ukjent, og det viser seg noe overraskende at det funker helt fint å la det dure i bakgrunnen.
Flinke. Og kjedelige.
Lenge siden sist jeg hørte. Det mest overraskende er hvor likt Jeff Buckley de låter i "Shivers". Neppe noe dumt karrierevalg å droppe den retningen til fordel for hva det nå er som fyller disse store stadionanleggene.
Morsomt innslag. Jeg trodde det var opplest og vedtatt at disse 80-tallsbanda drev med singler, ikke plater. Det er iallfall kun Karma Chameleon jeg kan huske å ha hørt her. Og dessverre hadde det nok vært helt greit om det fortsatte sånn. De er nær å få toeren, men må være streng og stoppe på én.
For en glede det var å våkne, sjekke telefonen, og se at i dag skal jeg høre på Steely Dan. Et av svært få band som har den unike kvaliteten at de bare blir bedre jo mer en hører på dem. Går aldri lei.
Noterer en bitteliten formdupp mot slutten av plata, men ikke nok til å trekke poeng.
Springsteen er noe av en akilleshæl for min del. Jeg hører, ser og forstår at han gjør mye riktig. De gode låtene er, ja, gode. Men så er det de dårlige, og de er helt forferdelige. Jeg var heller ikke gammel nok i 1984 til å forstå at dette var noe ganske annet enn sånn Kid Rock-aktig "USA! Best! Yeah!". Det sitter fortsatt i, det gjør jo det. Har lært meg å like en del av platene som kom før denne, men ikke Born in the U.S.A. Frustrerende plate fordi den så tydelig illustrerer hvor liten avstanden er mellom storhet og total katastrofe.
