Bortsett fra Jump, som er ganske søplete den også, er det virkelig ingenting her. Uforståelig at dette solgte i store mengder. Et av verdens verste band.
At det har blitt prosentvis færre rockeoperaer med årene må vel kunne sies å være helt greit. Enorme mengder fyllmasse for noen få gode låter. Men her vokser selv fyllmassen på runde to og tre. Positiv overraskelse dette her.
Ikke all verdens variasjon på originalversjonen med seks låter, men for en innsats og energi. På mange måter Tommys rake motsetning. Mange av de beste låtene ble utelatt, likevel funker det. En plate som er både enkel og uforståelig. Fascinerende greier.
Ikke hørt på plata på over 20 år. Hvorfor det, den er jo helt super! Om Nevermind var Nirvana som forsøkte å høres ut som Pixies, låter dette omtrent som Sonic Youth. Så klart går dette hjem hos meg.
Ekstasen varer helt til siste låt. Men da første låt begynner igjen har jeg ikke det minste lyst til å høre plata om igjen. Jeg skrur av. Det kan bli lenge til neste gang den settes på. Dermed er det jo noe som er galt også. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. Kanskje det at det er en emosjonelt krevende plate? Både i seg selv og i noen grad for egen del. Det er mer som en traumatisk avslutning enn en lovende begynnelse.
Vrien å sjangerplassere – postpunk, new wave, funk, art rock og pop, alt sammen på én gang. «Psycho Killer» er selvfølgelig høydepunktet, men «Uh-Oh, Love Comes to Town» står også sterkt. Midtveis blir det litt søtt og skisseaktig; flere av låtene føles nesten ikke helt ferdige. En gitarfigur her, en idé der, men ikke alltid nok til å bære en hel låt. Noe de skulle fikse fint på senere plater.
Flott plate jeg ikke en gang har hørt om før. Kjenner Curtis og Superfly, og så stopper det der. Plater med så store hits at det har blitt litt vrient å få den helt store albumfølelsen. En vil jo bare høre hiten en gang til. Dette er noe annet, som bidrar til jevn og god flyt. Samtidig er jo Hard Times egentlig en sånn låt. En gigant når Baby Huey synger den.
Å høre gjennom en hel Limp Bizkit-plate var ikke noe jeg hadde på radaren min, men ja, her er vi. "Mission accomplished" som det heter i den avsluttende outroen. Selvsagt helt meningsløs bruk av tid. Usikker på om det er egen motstand som brytes ned eller om låtkvaliteten øker utover plata, men noterer meg at det gjorde mest vondt aller først. Tror vel helst at det er noen mer anonyme spor mot slutten, ting som ligger et stykke unna kjernen i det Durst og banden driver med. Måtte det bli lenge til vi møtes igjen.
Vakker plate. En av forholdsvis få jeg har både på cd og på vinyl. Likevel hører jeg jo nesten aldri på den. Hvorfor det da? Nei, det må være fordi den også er litt ...kjedelig? Magisk stemme, men så er det noe med arrangentene son ikke fenger helt. Kanskje den plata som ligner minst på det Limp Bizkit driver med.
Én gigantisk klassiker. Et par andre greie låter. En del uforståelig fyllstoff. Jeg forstår ikke hva Shuggie forsøker å få til her. Hvordan er det meningen at jeg skal lytte til denne plata? Det er litt som med Burzums Filosofem, for å sammenligne med noe helt annet hvor albumet også går i mange retninger. Jeg forstår jo likevel hva han grevefiguren tenkte, tror jeg. Shuggie forblir en gåte.
Kjøpte albumet etter å ha lest en tekst av Torgrim Eggen om at han hadde lagt all annen musikk på hylla for å kun høre på A Love Supreme. Tok en stund før jeg fikk forståelse for en sånn påstand, men ja, vi har med en ekstraordinært god plate å gjøre. Det som trekker mest ned må vel være det lille vokalbidraget mot slutten av Acknowledgement. Der har jeg tidligere falt litt av, men i denne runden var selv det, ehm, ok. Så da ser jeg ikke noe å trekke for.
De to første albumene skaffet jeg meg før denne. Dessverre rakk Volkswagen akkurst å lage tv-reklame av Pink Moon før jeg fikk hørt plata første gang. På ingen måte Nick Drake sin feil dette her, men hodet mitt har altså albumet arkivert som den kommersielle tv-reklame-plata. Sellout! Har man først havnet der er det vanskelig å komme tilbake. Pink Moon er innmari fin, men jeg elsker den ikke.
Super Furry Animals står nok øverst på listen min over band jeg en eller flere ganger har tenkt at jeg skal sjekke ut, men så har det aldri blitt sånn. Jeg tror vi kunne blitt gode venner om vi møttes på 90-tallet. Utslagsgivende for at det ble litt vanskelig for oss å bli venner, er at jeg hadde bestemt meg for at utgivelsene jeg først og fremst ville ha var singelen The Man Don't Give a Fuck og ep-en Ice Hockey Hair. Tøffe omslag! Raffe titler! Men dessverre ikke så tilgjengelige i butikk de gangene jeg kom på å gjøre noe med saken. På denne plata er ingen av disse med. Det var jo teit. Og litt fint, dermed kan jeg fortsette å leve i trua på at det finnes noe bra SFA der ute et sted.
Det har vært noen overraskende plater i denne gjennomgangen. SFA i går. Li** Biz*** her for litt siden. Men nå?! En fyr jeg aldri har hørt om før. Sjokk og vantro. Det hadde jeg ikke trodd at vi skulle få. I tillegg er jo plata tidvis ordentlig bra. Samtidig som, ok, den også er litt all over the place. Kommer nok til å høre på igjen. Gledelig.
Det er få plater jeg har hørt mer på enn Rum Sodomy & The Lash. Det er noen sterke enkeltlåter på oppfølgeren også, men som album er dette favoritten. Det gir perfekt mening at en gjeng forfyllede irer bosatt i London og med bakgrunn i punk skulle lage en av de fineste hyllestene til fylliker og outcasts. Skål!
"My God is early Black Sabbath" sang, eller mer skrålte, Aki i Electric Eel Shock. Men er Vol 4 tidlig Sabbath? Etter tre nærmest prikkfrie plater i løpet av den sjokkerende korte perioden fra 1970 til 1971, begynte gud på Vol 4 å både eksperimentere og gjøre rare og tvilsomme valg. Her blandes hummer og kanari med et par gigantiske bangers. Det er jo ... interessant?
Sammenligner man Vol 4 med BS-plater før og etter denne, kan en spørre seg om Vol 4 har noe i boka å gjøre. Hadde de kun gitt ut Vol 4 hadde det ikke vært noe å lure på.
Flink og velmenende hvit mann drar til Sør-Afrika for å spille inn plate. Ender med å finne opp Vampire Weekend.
Balladene går det an å høre på. Ville ikke satt det på selv, men forstår at dette er noe folk kan like. Den oppjagede bluesrocken som preger det meste av plata er derimot fullstendig utålelig. Jeg har store problemer med å høre dette ferdig. Likevel, jeg kjemper meg gjennom det. Høy fem til meg. Så lav lanke det går an til Aerosmith. 1/5.
På papiret en helt strålende idé. De synger jo så fint disse jentene. Og sammen med noen vilt overkvalifiserte studiomusikere, som så klart ikke gjør noe som helst feil i løpet av de 38 minuttene plata varer, ja da skjønner du hvor dette går. Jeg kjeder meg. Flere gode låter her, bevares, men summen av alt er kvelende. Liker best de der det er antydning til fest på låven.
Ble først kjent med Teenage Fanclub via Grand Prix, og skaffet meg deretter Thirteen og Bandwagonesque. Det har fascinert meg i mange år å lese alle disse britene som oppdaget platene motsatt vei, altså den riktige veien, og som holder Bandwagonesque høyest. Folk som ble skuffa da de andre platene kom ut. Er det mulig? Grand Prix er jo tilnærmet perfeksjon.
Det er mer ungdommelig bråk på Bandwagonesque enn på de som kom senere. Oppskriften med å dyppe fine melodier i et lag med støy synes jeg det er en del andre band som har gjort bedre enn det gutta fikk til på denne plata. Likevel, det er jo verdens aller beste oppskrift. Jeg er en sucker for sånt.
