I like absolutely nothing about this album.
The Who - Tommy
Jeg liker The Who godt, men med unntak av Who’s Next, som er fantastisk fra start til slutt, har de vel egentlig ikke laget et eneste skikkelig godt album. Masse bra låter på (nesten) alle platen, men det mangler liksom alltid noe for å gjøre det hele til et godt album. Så også med Tommy. Hele Tommy i en jafs er litt i meste laget, selv om jeg kan sette pris på denne typen historiefortellerplater/konseptplater nå og da. Det er en sterk følelse av at her er historien om Tommy viktigere enn musikken, og at det dermed har blitt en del musikalske transportetapper som bare skal fortelle om noe som er viktig for historien.
Er dette et album man bør høre før man dør? Ja, det synes jeg absolutt. Det er en ok representant for genren rockopera, som det kom ganske mange av på syttitallet. The Wall er foe min del det mest vellykkede innen sjengeren, men Tommy er helt ok det også, og nesten like kjent vil jeg påstå.
6,5/10
The Who - Live At Leeds
Mer The Who, ja? Ok, Live At Leeds er liksom en av verdens beste liveplater, men er det egentlig live og er de egentlig i Leeds? Jeg veit ikke, men det jeg veit er at expanded-versjonen som ligger på Spotify både er bedre og dårligere enn originalutgivelsen. Bedre fordi det er mer av alt og man får mer følelsen av en faktisk konsert. Dårligere fordi det kanskje er litt mye av alt. Bedre fordi låtene som ble kutta til originalutgivelsen faktisk er skikkelig bra. Dårligere fordi… jeg veittafaen, jeg. Jeg liker plata for mye til å late som om det er to sider til dette her.
Det er en av verdens beste liveplater. Jeg tror kanskje jeg synes det er den beste, selv om Bob Dylan Live 1966, “The Royal Albert Hall”-konserten, er heeelt der oppe den også. Og Live Seeds. Og Live At The Apollo. Og Kick Out The Jams. Og Johnny Cash At Folsom Prison. Og Sam Cooke Live At The Harlem Club 1963. Men Live At Leeds er best.
9/10
Albumet er bedre enn jeg husket det. Låtene er veldig gode, og produksjonen ikke like stygg og forstyrrende som jeg mente den var. Selv om jeg nok kommer til å fortsette å spille Nevermind oftere kommer nok denne til å bli spilt mer frmover.
8/10
Fantastisk album, og selv om det er hard konkurranse mener jeg dette er bandets beste.
7/10
Curtis Mayfield - There's No Place Like America Today
Jeg sliter litt med stemmen hans, jeg. Det skal man jo ikke gjøre. Man skal jo like Curtis Mayfield, liksom. Jeg trur jeg gjør det litt, men kanskje ikke like som han helt garantert fortjener. Alt annet her; bandet, låtene, ikke minst tekstene, er dritbra, da. Men den falsetten... Er det bare jeg som blir litt sliten av den?
7,5/10
What. The. Actual. Fuck.
Faen ass! Dette 1001 album-prosjektet er ikke noe gøy lenger. Møkkaplate!
Kom ett minutt utti Hot Dog før jeg bestemte meg for at dette orker jeg ikke å utsette meg for. Jævla drittband! Fred Durst har den verste stemmen i verden! Kan ikke ha sånn sytete “det er synd på meg for jeg har au-au på tåa mi”-stemme og samtidig late som om du er beintøff. Det kunne vært kjempemorsomt om det ikke var så jævlig dårlig! Dette er musikk som gjør verden til et verre sted! Man blir et dårlig menneske av denne musikken.
Limp Bizkit har ikke gode låter, er et helt ok band om man trekker fra Durst, og topper det med en vokal som er så dårlig at Eilert Pilarm kunne gjort en bedre jobb på denne plata. Da hadde det i det minste blitt frivillig morsomt.
Dette er en sjanger jeg aldri har falt for, gitt. Jeg hører at det er mye sjel og personlighet i vokalen, men alt annet er så glatt og døllt at det går inn det ene øret og ut det andre uten at det setter spor av noe som helst. For meg er dette så intetsigende at det blir litt irriterende. Hadde denne fått lavere om ikke det var Limp Bizkit på menyen i går? Kanskje.
3/10
Fy faen så bra det er når det er bra!
En litt skummel setning når noen snakker om forholdet sitt, så kanskje det er litt faretruende når man snakker om et album også? For det er jo ikke så veldig bra når det ikke er helt på topp, heller.
Dette er ikke noe for meg, gitt. For min del er dette mest slitsomt og masete. Jeg liker så veldig mye hvor dette er elementer i annen musikk, men på egenhånd uten annet enn jazzen å lene seg på faller det helt gjennom for min del.
Jeg liker den så godt at det nesten er uforståelig for meg at ikke alle andre også synes den er dritbra.
For meg er dette en av de perfekte platene! Den første Drake-plata jeg hørte, og helt klart den jeg liker best og har hørt mest på. Var helt avhengig av den i noen år og hørte på den nesten daglig.
Mangler de gode poplåtene som krydrer de aller beste Super Furry Animals-albumene, men fortsatt veldig solid.
Første låta starter fint den. Jeg tenkte at kanskje dette var ei jazzplate jeg kunne, om ikke like, så ihvertfall tolerere. Men neida. Det er jo så alt for mye! Og alle soloene!? Hva er greia? Jada, dere er så flinke til å spille atte, men det er jo dritkjedelig når alle skal spille hver sin solo i hver eneste føkkings låt!
2/10
Høye topper, men litt for mye lavland også her.
En av verdens aller beste plater!
Denne likte jeg litt når jeg gikk på ungdomsskolen. Det er lenge siden nå. Nå synes jeg den er litt meh. Et par nokså kule hits, et par helt jævlige låter, og stort sett nokså lettforglemmelig rett-fram-rock.
4/10
Det er jo en del godt låtskriverhåndverk her, med klassikere som kastes veggimellom overalt, men det er nokså sidrompa spilt og produsert (ikke et vondt ord om stemmene!), og jeg merker at jeg kjeder meg litt. Jeg har nok fått litt mer sansen for denne typen country siden sist jeg hørte plata, for nå synes jeg nok ikke den er så aller verst. Helt midt på treet, faktisk.
5,5/10
Den nest beste plata til Teenage Fanclub er bedre enn nesten alle andre bands beste.
9/10
Peker fremover til det som skulle komme, men er ikke helt ferdig ennå.
7/10
Talking Book ble gitt ut midt i Stevie Wonder's aller beste periode, mellom 1970 og 1976. En periode hvor mer eller indre alt han tok i ble til gull. Sju album på rekke og rad som alle står igjen som klassikere. En rekke jeg ikke er sikker på om det finnes andre enn David Bowie, The Beatles, Bruce Springsteen eller REM som kan matche.
Med unntak av dølle You've Got It Bad Girl er alt her top notch. I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever) er den beste låta her, men den "skjulte skatten" er den skitne perlen Maybe Your Baby. Om ikke Prince sleit ut den i sine formative år skjønner jeg ingenting, for dette er ei låt formelig oser lilla sexdverg av.
The Divine Comedy høres ut som Scott Walker om han klarte å få hodet sitt ut av sin egen endetarm i bare fem minutter.
Jarvis Cocker like sleazy som Neil Hannon, men på en mye mer åpenbar og forutsigbar måte. Jarvis Cocker er generelt en Temu-versjon av Neil Hannon. Det er sikkert derfor han har fått posisjonen han har fått som “den intellektuelle” britpopperen, mens den av dem som faktisk kan lese bøker uten bilder blir for vanskelig tilgjengelig og “elitistisk” for massene.
Skal man sammenligne Neil Hannon med noen synes jeg kanskje Momus er en fyr å trekke fram.
Casanova er langt fra den beste Divine Comedy-plata, men Something for the Weekend er vel den største hitten, så da blir det fort denne som havner på lista.
7/10
Det er noe med Dexys Midnight Runners jeg ikke helt klarer å forstå. Jeg tror det har med Kevin Rowlands å gjøre. Hvorfor er Kevin Rowlands? Jeg sliter så veldig med synginga hans, helt til det plutselig sitter, og jeg synes det er helt uforståelig at ikke alle digger den. Før jeg plutselig ikke orker mer, men er tilbake igjen etter et halvt minutt. Og sånn er det på nesten hver eneste låt! Det er nesten litt slitsomt, den måten Rowlands og bandet tvinger meg til å engasjere meg i musikken og låtene deres.
Jeg klarer ikke å plukke ut en eneste låt ti minutter etter at plata er ferdigspilt, men jeg klarer ikke å skru den av når den står på heller. Et album som for min del rett og slett må høres fra start til mål hver gang.
Don't Stand Me Down er nok en av de mest uforståelig gode platene jeg veit om, men jeg nekter å strekke meg helt etter de øverste karakterene. Halvparten av tida liker jeg den jo egentlig ikke. Eller joda. Neida. Jo!
7/10
Denne plata er nesten perfekt, og nesten perfekt er mer enn godt nok til 10/10.
Meat Loaf - Bat Out Of Hell
Bat Out Of Hell er kjempevanskelig å vurdere. Den prøver jo ikke å forholde seg til vanlige rammer og begrensninger. Den jobber aktivt for å alltid lesse på mer der alle andre ville tenkt at det var litt mye. Og det synes jeg på merkelig vis at den får til. Det er alt for mye hele tida, og så funker det på et vis likevel! Det blir jo så klart for mye innimellom også, men det virker å være poenget.
Jeg er underholdt nesten hele veie gjennom, for det er noen låter her også, og godeste Mr. Loaf synger jo dritbra! Han synger som en fyr som alltid har tenkt at om han bare fikk sjansen så skulle han vise dem! Og nå som han endelig har fått sjansen skjønner han at det blir neppe noe mer enn dette, så her gjelder det å gi absolutt alt hele tida!
Men karakter? Nei, jeg vet ikke jeg. 4/10 er ikke feil. 6/10 er ikke feil. 8/10 er heller ikke feil. Såååå…
7/10
For mange gitarsoloer, men det får være greit.
9/10
Aggressivt kjedelig er ikke en beskrivelse som passer så ofte. Her gjør den det. Musikk laget for å ikke ha antydning til skarpe kanter, spenning eller noen form for friksjon, og som dermed blir så intetsigende at jeg blir irritert. Alle involverte kan jo åpenbart enten synge eller spille, så hvorfor nekter de å gjøre noe som helst gøy, kult eller spennende? De ender opp med dette her, liksom!?
Faen så døllt!
1/10
Sometimes maybe good.
Sometimes maybe shit.
4/10
Wilcos nest eller tredje beste album i min bok. Etter suverene Summerteeth og kanskje Yankee Hotel Foxtrot. Alle låtene her er bra, men det blir kanskje litt mye om man skal innta hele albumet i en omgang. Sånn sett er nok dette et album som gjør seg bedre på vinyl, hvor man får fler naturlige pauser. Uansett, dette er bra!
8/10
I forhold til hvor bra denne plata er tror jeg ikke det er langt unna sannheten å si at det er en av verdens mest undervurderte plater. Alt her er bra!
9/10
Denne var bedre enn jeg huska. De første tre låtene, Don't Panic, Shiver og spesielt Spies er genuint gode låter, med veldig mye mer kanter enn Coldplay noensinne turte å prøve på etter dette. I tillegg er jo Yellow en ganske fin låt den også, men så er det jamnt slutt. Resten av låtene er det som etterhvert ble typisk Coldplay. Trygt, ingen skarpe kanter, og skreddersydd for å spilles på radio uten at noen egentlig legger merke til at radioen står på. Bedre enn jeg huska den som, men likevel ikke veldig bra.
5/10
Usjameg, dette var jo ikke noe bra. Har en følelse av at denne plata er inkludert mer på grunn av at Boy George var en viktig type på 80-tallet enn på grunn av musikalsk kvalitet.
2/10
Jeg synes den taper seg på slutten av side B, men fram til og med Reelin' In The Years er dette helt uovertruffent.
Dette er ei sånn plate hvor det finnes fantastiske covre av alle låtene. Såpass mange at man kanskje kan ta seg i å tenke at selve albumet ikke er fullt så bra som alle coverlåtene. Helt til man setter på plata og blir slått i bakken av hvor bra dette faktisk er. E Street Band er faenmeg ett av de beste banda i verden når de bestemmer seg for å være det, og her har de virkelig bestemt seg!
Sorry Ed Sheeran, jeg liker nok best artister som faktisk bryr seg om noe mer enn lommeboka si.
Jeg har alltid likt Cat Stevens, men jeg synes ikke han egentlig har gitt ut noen skikkelig gode album. En drøss knallbra låter, men for min del har hvert album litt for mye fyllstoff til at jeg har trykket noen av dem til mitt bryst.
7/10
Jeg veit ikke jeg, altså. The Cardigans traff meg aldri noe særlig på de tidligste platene. Det var liksom først på Gran Turismo og Long Gone Before Daylight jeg fant noe jeg likte nok til å spille platene mange ganger. Det var liksom noe litt for analytisk og kalkulert over de første tre albumene. Ja, også den forferdelige trommelyden, da. Jeg synes fortsatt den er kjip, men jeg pleide å få helt grøsninger av den. Fysj!
Så joda, fin plate dette altså. Jeg føler jeg burde like den bedre enn jeg gjør, med tanke på hvor mange band jeg liker veldig godt som høres nokså like ut, men det gjør jeg altså ikke.
5/10
God miks av punk og den mer slarkete britpopen. Bandet er ufyselige, men innimellom er de litt sånn sjarmerende ufyselige også. Hele albumet har en sterk følelse av at ting bare blei sånn helt tilfeldig, og det må ha vært en helt forjævlig jobb å være tekniker eller produsent i denne prosessen, men det funker på vis likevel. Rart.
8/10
Bra singler. Ikke så kjempebra album. Midt på treet.
Dette er musikk for hasjrøykere. Helt spesifikt for de hasjrøykerne som synes de er spennende mennesker med spennende liv som har spennende meninger nettopp _fordi_ de er hasjrøykere. Folk som har hasjrøyking som altoppslukende hobby. Verre mennesker finnes knapt!
2/10
Har liksom aldri truffet meg, Metallica. De har noen riff jeg kan sette pris på i voksen alder (tittelsporet for eksempel), men når jeg var i såkalt "rett alder" for dette her syntes jeg de var helt utrolig dølle. Et sånt band som nesten bare dritkjipe folk hørte på der jeg bodde. Litt som Guns'N'Roses, selv om det ikke på noe vis var "lov" å like begge deler. Jeg regner jo med at de fleste som likte det ene bandet likte det andre også, sånn egentlig, men nåde den som erkjente det.
Jeg synes ikke det så dårlig lenger, men jeg synes ikke de er særlig bra heller. De er et band jeg veldig lett klarer å ignorere. Kan synes det er litt artig når det dukker opp en låt på quiz og sånt, men det er omtrent det. Ville aldri satt på ei plate om det ikke var for dette opplegget her.
Tittelsporet er den beste låta selv om den er fem minutter for lang. Det sier vel egentlig det meste om hva jeg tenker om dette albumet.
3/10
Jeg likte denne plata godt en gang. Syntes den var dritbra. Jeg synes ikke den er dritbra nå, men denne, One Hot Minute og Californication står igjen for min del som det jeg innimellom kan sette på av Red Hot Chili Peppers. Et band jeg liker mindre og mindre.
Problemet med denne plata er at den er for lang. Kanskje ikke en overraskende mening når den kommer fra en som mener langt over halvparten av alle album er for lange for sitt eget beste, men ikke mindre riktig av den grunn. Jeg mister rett og slett interessen. Her og der dukker det opp en låt som huker tak i meg igjen, men nesten hver gang kommer den en nokså intetsigende låt like etter. Det er 17 låter på plata, og den hadde vært så utrolig mye bedre om det bare var 10.
5/10
Er It Won't Be Long en av de beste åpningslåtene noensinne? Ja, selvsagt er den det! Etter fem sekunder er du hekta og når låta er over etter to minutter og tretten sekunder (den perfekte lengden for en poplåt) hiver du etter pusten og famler etter noe å holde deg fast i. It Won't Be Long er verdens tredje beste poplåt (The Beatles innehar topplasseringa også, forresten), og det gidder jeg ikke diskutere engang.
Etter de fire første låtene, som er killer alle som en, dukker det dessverre opp en del låter som ikke kan beskrives som annet enn filler. Ingen av coverlåtene, Please Mister Postman er den beste av dem, kan sies å være spesielt inspirerte, og grusomme Little Child er en av de aller svakeste låtene Beatles noengang ga ut. Da står vi igjen med Hold Me Tight, I Wanna Be Your Man og Not A Second Time, som alle er helt ok, men ikke noe man går rundt og husker på når plata er ferdig. Det trekker jo ned, og gjør albumet til en litt midt-på-treet affære.
Jeg skjønner ikke helt hva dette albumet gjør på 1001 album-lista. Bortsett fra It Won't Be Long, da. Den er verdt penga aleine!
6/10
For et merkelig album å inkludere på denne lista. Jeg regner med det er minst ei tidligere plate og minst to nyere plater her, men denne skjønner jeg ikke helt. Det er starten på Tom Waits' comeback som relevant artist for min del, etter flere bortkasta år i "se så full jeg er"- og "barpianist"-tåka. To roller som titt og ofte glei over i hverandre, og som begge var nokså kjedelige for min del. Det blei noen få gode låter av det, men mest påtatt vås for å bygge imaget som full og sjarmerende barpianist. Heldigvis kom han til seg selv og begynte å sikte høyere. Alltid fint når folk skjønner at de er bedre enn de presterer og bare begynner å prestere så veldig mye bedre. Det skjer jo ikke over natta for de fleste, og Heartattack And Vine er Tom Waits' mellomalbum. Her står han med en fot i den påtatte rennesteinen og alt skuespillet, og en fot i det som skulle bli hans virkelige hjem. Geniet som tør å være helt seg selv og faktisk leve utenfor samfunnet. Tidligere latet han som, nå gjorde han det på ordentlig. Sånn sett ei fascinerende plate, men den når ikke helt opp til de tre neste. Frank's Wild Years-trilogien er tvers gjennom fantastisk, så det er kanskje litt mye å forlange. Dette er nok mer kvalitetsmessig nivå med Big Time og The Black Rider, og det er jammen ikke ille bare det.
7/10
Denne har jeg visst forandra mening om med åra. Likte den veldig godt for en del år siden, men akkurat nå er det ikke så mye her jeg fester meg ved. Alt her er jo bra, men det er liksom en avstand i det også som jeg ikke har lagt merke til tidligere. Der de første albumene føltes nære, ektefølte, og mer personlige føles denne mer planlagt og kald. Det gjør at alle de gode låtene bare blir gode låter og aldri et helstøpt album.
6/10
Jeg har ikke ord for å beskrive hvor sjukt bra jeg synes denne plata er! Det er den første av de fem Dylan-platene jeg mener er 10/10, og en av de hele fjorten (!) Dylan-albumene jeg mener enhver platesamling bør inneholde.
Denne er soleklar 10/10, og det er ikke engang hans beste album!
Åpningsriffet på Running with the Devil alene gjør plata dobbelt så bra som 1984. Så får vi se da, om resten trekker ned. Spoiler: Det gjør det.
Ooooogså kommer Eruption da. Og føkker opp ALT! Skal jeg bli imponert, liksom? Helt standard gitarjukking uten noen form for sjel eller følelse.
You Really Got Me klarer egentlig bare å en gang for alle sementere hvor latterlig mye bedre The Kinks er enn Van Halen. Det er ingenting her som ikke er hundre ganger bedre i originalen.
Ain't Talkin' 'Bout Love. Endelig en bra låt! Her klaffer alt! Det er kul riffing, Eddie Van Halen klarer å ikke ødelegge alt med enda en stygg gitarrunk, og David Lee Roth får lov til å synge litt også. Kan det være at de to levde i en slags terrorbalanse? Om den ene føkka opp låta med noe stygt prøvde den andre å gjøre noe enda styggere? Det er min teori så langt. At dette er bandets beste er det ingen vits i å diskutere engang, men kan det virkelig være at det er bandets eneste?
I'm The One er grusom fra start til slutt. Den er faktisk så dårlig at den får Jamie's Crying til å virke som en bra låt. Det er den jo selvsagt ikke, men i dette selskapet skal det liksom ikke så mye mer til enn å ikke være bæsj for å framstå som gull. Jamie's Crying er ikke bæsj, men det er faen ikke gull heller!
Atomic Punk er stygg og døll. Feel Your Love Tonight er ei helt streit rockelåt såvidt bedre enn midt på treet, og mer skal det ikke til for å suse inn på topp tre-lista i denne sammenhengen. Stygg gitarsolo, så klart, men det får vi vel bare godta når resten er så middels som det er.
Little Dreamer er enda en middels (som for Van Halen tydeligvis er et nivå det trengs en sann kraftanstrengelse å få til) låt. Også her er Eddie Van Halen forvist til å "bare" være gitarist, og får ikke lov til å ødelegge så mye som på de fleste andre låtene. Aner vi et mønster her?
Vanskelig å si når neste låt er Ice Cream Man. Først dårlig og akustisk, og deretter over til dårlig og elektrisk. De er i det minste jevne i prestasjonene her, Van Halen.
Hele denne drittplata avsluttes med On Fire, som bare er mer av alt det som ikke har funka tidligere på plata.
Er det en ting dette prosjektet har lært meg så er det at Van Halen er et mye dårligere band enn jeg trodde. Her gikk jeg rundt og tenkte at Ain't Talkin' 'Bout Love var nokså representativ og at de hadde flere kule låter som den. Håhåhåhå, det var nei, gitt.
2/10
(som er nøyaktig dobbelt så bra som 1984 - det hjalp med en dritbra og tre ikke rævva låter på samme plate, gitt)
Som med så mye annen psykedelisk rock er følelsen av "you had to be there" veldig sterk. Jeg synes denne typen psykedelia er kult i nokså små mengder, men over et helt album faller jeg av innimellom om ikke albumet er veldig bra. Dette albumet har noen knallsterke topper. Det har noen feilskjær også, men det ligger liksom litt til sjangeren.
7/10
Det jo dritbra nesten alt sammen, men det er liksom noe som ikke treffer helt oppi det hele. Det føles som om karakteren er minst to knepp for lav, men jeg får ikke helt til å sette høyere heller.
7/10
Ikke dritbra, men jammen ikke så ille heller. Denne kunne jeg helt sikkert ha likt godt om jeg hørte den når den kom.
6/10
They Won't Go When I Go er kanskje Stevie Wonders absolutte høydepunkt i min bok, og den skinner sterkt her selv om resten av låtene også er veldig sterke. Jeg kan styre meg for Moog-bassinga til Wonder, men herregud så funky det er når han tar for seg en Rhodes!
8/10
Ikke mitt Beastie Boys-favorittalbum, men jeg er klar for å bli overbevist. Den åpner jo sterkt med min Beastie Boys-favorittlåt, og jammen fortsetter den ikke like sterkt! Hvordan kan jeg ha oversett hvor bra dette er? Jeg pleier å irritere meg over den nasale hviting-rappinga, men det er jo så mye kule instrumentalpartier her at det faktisk blir helt perfekte, små doser med irriterende stemmer før de går over til å være et dritfett _band_ igjen. Jeg spiser mine tidligere ord, og erklærer høyt og tydelig: Ill Communication er det beste albumet til Beastie Boys!
9/10
(det kan hende jeg ombestemmer meg om jeg setter på Paul's Boutique, men før jeg gjør det må jeg bare spille Ill Communication to-tre ganger til)
Marcus Garvey var en fascinerende fyr. En sånn type man hadde laget en storfilm om hadde han bare vært hvit. Det hadde nok vært litt rart å bruke hele denne plata som soundtracket, men at to-tre låter burde fått profilert plassering i filmen er udiskutabelt.
Enten er denne nokså fronttung, eller så går jeg litt lei på side B. Litt synd, for den starter så uhyre sterkt, med Burning Spear, for anledningen kledt i sin favoritthatt historikerhatten, i storform. Hadde de siste tre holdt samme kvalitet som de tre første hadde dette kanskje vært den beste reaggaeplata noen sinne, men det er de ikke. Så da blir den samlede karakteren deretter.
7/10
Gjesp! Dette er ikke dårlig, det bare engasjerer meg overhodet ikke. Det er, om ikke verre, så ihvertfall like ille.
3/10
Fortsatt en fantastisk bra plate.
9/10
