I like absolutely nothing about this album.
The Who - Tommy
Jeg liker The Who godt, men med unntak av Who’s Next, som er fantastisk fra start til slutt, har de vel egentlig ikke laget et eneste skikkelig godt album. Masse bra låter på (nesten) alle platen, men det mangler liksom alltid noe for å gjøre det hele til et godt album. Så også med Tommy. Hele Tommy i en jafs er litt i meste laget, selv om jeg kan sette pris på denne typen historiefortellerplater/konseptplater nå og da. Det er en sterk følelse av at her er historien om Tommy viktigere enn musikken, og at det dermed har blitt en del musikalske transportetapper som bare skal fortelle om noe som er viktig for historien.
Er dette et album man bør høre før man dør? Ja, det synes jeg absolutt. Det er en ok representant for genren rockopera, som det kom ganske mange av på syttitallet. The Wall er foe min del det mest vellykkede innen sjengeren, men Tommy er helt ok det også, og nesten like kjent vil jeg påstå.
6,5/10
The Who - Live At Leeds
Mer The Who, ja? Ok, Live At Leeds er liksom en av verdens beste liveplater, men er det egentlig live og er de egentlig i Leeds? Jeg veit ikke, men det jeg veit er at expanded-versjonen som ligger på Spotify både er bedre og dårligere enn originalutgivelsen. Bedre fordi det er mer av alt og man får mer følelsen av en faktisk konsert. Dårligere fordi det kanskje er litt mye av alt. Bedre fordi låtene som ble kutta til originalutgivelsen faktisk er skikkelig bra. Dårligere fordi… jeg veittafaen, jeg. Jeg liker plata for mye til å late som om det er to sider til dette her.
Det er en av verdens beste liveplater. Jeg tror kanskje jeg synes det er den beste, selv om Bob Dylan Live 1966, “The Royal Albert Hall”-konserten, er heeelt der oppe den også. Og Live Seeds. Og Live At The Apollo. Og Kick Out The Jams. Og Johnny Cash At Folsom Prison. Og Sam Cooke Live At The Harlem Club 1963. Men Live At Leeds er best.
9/10
Albumet er bedre enn jeg husket det. Låtene er veldig gode, og produksjonen ikke like stygg og forstyrrende som jeg mente den var. Selv om jeg nok kommer til å fortsette å spille Nevermind oftere kommer nok denne til å bli spilt mer frmover.
8/10
Fantastisk album, og selv om det er hard konkurranse mener jeg dette er bandets beste.
7/10
Curtis Mayfield - There's No Place Like America Today
Jeg sliter litt med stemmen hans, jeg. Det skal man jo ikke gjøre. Man skal jo like Curtis Mayfield, liksom. Jeg trur jeg gjør det litt, men kanskje ikke like som han helt garantert fortjener. Alt annet her; bandet, låtene, ikke minst tekstene, er dritbra, da. Men den falsetten... Er det bare jeg som blir litt sliten av den?
7,5/10
What. The. Actual. Fuck.
Faen ass! Dette 1001 album-prosjektet er ikke noe gøy lenger. Møkkaplate!
Kom ett minutt utti Hot Dog før jeg bestemte meg for at dette orker jeg ikke å utsette meg for. Jævla drittband! Fred Durst har den verste stemmen i verden! Kan ikke ha sånn sytete “det er synd på meg for jeg har au-au på tåa mi”-stemme og samtidig late som om du er beintøff. Det kunne vært kjempemorsomt om det ikke var så jævlig dårlig! Dette er musikk som gjør verden til et verre sted! Man blir et dårlig menneske av denne musikken.
Limp Bizkit har ikke gode låter, er et helt ok band om man trekker fra Durst, og topper det med en vokal som er så dårlig at Eilert Pilarm kunne gjort en bedre jobb på denne plata. Da hadde det i det minste blitt frivillig morsomt.
Dette er en sjanger jeg aldri har falt for, gitt. Jeg hører at det er mye sjel og personlighet i vokalen, men alt annet er så glatt og døllt at det går inn det ene øret og ut det andre uten at det setter spor av noe som helst. For meg er dette så intetsigende at det blir litt irriterende. Hadde denne fått lavere om ikke det var Limp Bizkit på menyen i går? Kanskje.
3/10
Fy faen så bra det er når det er bra!
En litt skummel setning når noen snakker om forholdet sitt, så kanskje det er litt faretruende når man snakker om et album også? For det er jo ikke så veldig bra når det ikke er helt på topp, heller.
Dette er ikke noe for meg, gitt. For min del er dette mest slitsomt og masete. Jeg liker så veldig mye hvor dette er elementer i annen musikk, men på egenhånd uten annet enn jazzen å lene seg på faller det helt gjennom for min del.
Jeg liker den så godt at det nesten er uforståelig for meg at ikke alle andre også synes den er dritbra.
For meg er dette en av de perfekte platene! Den første Drake-plata jeg hørte, og helt klart den jeg liker best og har hørt mest på. Var helt avhengig av den i noen år og hørte på den nesten daglig.
Mangler de gode poplåtene som krydrer de aller beste Super Furry Animals-albumene, men fortsatt veldig solid.
Første låta starter fint den. Jeg tenkte at kanskje dette var ei jazzplate jeg kunne, om ikke like, så ihvertfall tolerere. Men neida. Det er jo så alt for mye! Og alle soloene!? Hva er greia? Jada, dere er så flinke til å spille atte, men det er jo dritkjedelig når alle skal spille hver sin solo i hver eneste føkkings låt!
2/10
Høye topper, men litt for mye lavland også her.
En av verdens aller beste plater!
Denne likte jeg litt når jeg gikk på ungdomsskolen. Det er lenge siden nå. Nå synes jeg den er litt meh. Et par nokså kule hits, et par helt jævlige låter, og stort sett nokså lettforglemmelig rett-fram-rock.
4/10
Det er jo en del godt låtskriverhåndverk her, med klassikere som kastes veggimellom overalt, men det er nokså sidrompa spilt og produsert (ikke et vondt ord om stemmene!), og jeg merker at jeg kjeder meg litt. Jeg har nok fått litt mer sansen for denne typen country siden sist jeg hørte plata, for nå synes jeg nok ikke den er så aller verst. Helt midt på treet, faktisk.
5,5/10
Den nest beste plata til Teenage Fanclub er bedre enn nesten alle andre bands beste.
9/10
Peker fremover til det som skulle komme, men er ikke helt ferdig ennå.
7/10
Talking Book ble gitt ut midt i Stevie Wonder's aller beste periode, mellom 1970 og 1976. En periode hvor mer eller indre alt han tok i ble til gull. Sju album på rekke og rad som alle står igjen som klassikere. En rekke jeg ikke er sikker på om det finnes andre enn David Bowie, The Beatles, Bruce Springsteen eller REM som kan matche.
Med unntak av dølle You've Got It Bad Girl er alt her top notch. I Believe (When I Fall In Love It Will Be Forever) er den beste låta her, men den "skjulte skatten" er den skitne perlen Maybe Your Baby. Om ikke Prince sleit ut den i sine formative år skjønner jeg ingenting, for dette er ei låt formelig oser lilla sexdverg av.
The Divine Comedy høres ut som Scott Walker om han klarte å få hodet sitt ut av sin egen endetarm i bare fem minutter.
Jarvis Cocker like sleazy som Neil Hannon, men på en mye mer åpenbar og forutsigbar måte. Jarvis Cocker er generelt en Temu-versjon av Neil Hannon. Det er sikkert derfor han har fått posisjonen han har fått som “den intellektuelle” britpopperen, mens den av dem som faktisk kan lese bøker uten bilder blir for vanskelig tilgjengelig og “elitistisk” for massene.
Skal man sammenligne Neil Hannon med noen synes jeg kanskje Momus er en fyr å trekke fram.
Casanova er langt fra den beste Divine Comedy-plata, men Something for the Weekend er vel den største hitten, så da blir det fort denne som havner på lista.
7/10
Det er noe med Dexys Midnight Runners jeg ikke helt klarer å forstå. Jeg tror det har med Kevin Rowlands å gjøre. Hvorfor er Kevin Rowlands? Jeg sliter så veldig med synginga hans, helt til det plutselig sitter, og jeg synes det er helt uforståelig at ikke alle digger den. Før jeg plutselig ikke orker mer, men er tilbake igjen etter et halvt minutt. Og sånn er det på nesten hver eneste låt! Det er nesten litt slitsomt, den måten Rowlands og bandet tvinger meg til å engasjere meg i musikken og låtene deres.
Jeg klarer ikke å plukke ut en eneste låt ti minutter etter at plata er ferdigspilt, men jeg klarer ikke å skru den av når den står på heller. Et album som for min del rett og slett må høres fra start til mål hver gang.
Don't Stand Me Down er nok en av de mest uforståelig gode platene jeg veit om, men jeg nekter å strekke meg helt etter de øverste karakterene. Halvparten av tida liker jeg den jo egentlig ikke. Eller joda. Neida. Jo!
7/10
Denne plata er nesten perfekt, og nesten perfekt er mer enn godt nok til 10/10.
Meat Loaf - Bat Out Of Hell
Bat Out Of Hell er kjempevanskelig å vurdere. Den prøver jo ikke å forholde seg til vanlige rammer og begrensninger. Den jobber aktivt for å alltid lesse på mer der alle andre ville tenkt at det var litt mye. Og det synes jeg på merkelig vis at den får til. Det er alt for mye hele tida, og så funker det på et vis likevel! Det blir jo så klart for mye innimellom også, men det virker å være poenget.
Jeg er underholdt nesten hele veie gjennom, for det er noen låter her også, og godeste Mr. Loaf synger jo dritbra! Han synger som en fyr som alltid har tenkt at om han bare fikk sjansen så skulle han vise dem! Og nå som han endelig har fått sjansen skjønner han at det blir neppe noe mer enn dette, så her gjelder det å gi absolutt alt hele tida!
Men karakter? Nei, jeg vet ikke jeg. 4/10 er ikke feil. 6/10 er ikke feil. 8/10 er heller ikke feil. Såååå…
7/10
For mange gitarsoloer, men det får være greit.
9/10
Aggressivt kjedelig er ikke en beskrivelse som passer så ofte. Her gjør den det. Musikk laget for å ikke ha antydning til skarpe kanter, spenning eller noen form for friksjon, og som dermed blir så intetsigende at jeg blir irritert. Alle involverte kan jo åpenbart enten synge eller spille, så hvorfor nekter de å gjøre noe som helst gøy, kult eller spennende? De ender opp med dette her, liksom!?
Faen så døllt!
1/10
Sometimes maybe good.
Sometimes maybe shit.
4/10
Wilcos nest eller tredje beste album i min bok. Etter suverene Summerteeth og kanskje Yankee Hotel Foxtrot. Alle låtene her er bra, men det blir kanskje litt mye om man skal innta hele albumet i en omgang. Sånn sett er nok dette et album som gjør seg bedre på vinyl, hvor man får fler naturlige pauser. Uansett, dette er bra!
8/10
I forhold til hvor bra denne plata er tror jeg ikke det er langt unna sannheten å si at det er en av verdens mest undervurderte plater. Alt her er bra!
9/10
Denne var bedre enn jeg huska. De første tre låtene, Don't Panic, Shiver og spesielt Spies er genuint gode låter, med veldig mye mer kanter enn Coldplay noensinne turte å prøve på etter dette. I tillegg er jo Yellow en ganske fin låt den også, men så er det jamnt slutt. Resten av låtene er det som etterhvert ble typisk Coldplay. Trygt, ingen skarpe kanter, og skreddersydd for å spilles på radio uten at noen egentlig legger merke til at radioen står på. Bedre enn jeg huska den som, men likevel ikke veldig bra.
5/10
Usjameg, dette var jo ikke noe bra. Har en følelse av at denne plata er inkludert mer på grunn av at Boy George var en viktig type på 80-tallet enn på grunn av musikalsk kvalitet.
2/10
Jeg synes den taper seg på slutten av side B, men fram til og med Reelin' In The Years er dette helt uovertruffent.
Dette er ei sånn plate hvor det finnes fantastiske covre av alle låtene. Såpass mange at man kanskje kan ta seg i å tenke at selve albumet ikke er fullt så bra som alle coverlåtene. Helt til man setter på plata og blir slått i bakken av hvor bra dette faktisk er. E Street Band er faenmeg ett av de beste banda i verden når de bestemmer seg for å være det, og her har de virkelig bestemt seg!
Sorry Ed Sheeran, jeg liker nok best artister som faktisk bryr seg om noe mer enn lommeboka si.
Jeg har alltid likt Cat Stevens, men jeg synes ikke han egentlig har gitt ut noen skikkelig gode album. En drøss knallbra låter, men for min del har hvert album litt for mye fyllstoff til at jeg har trykket noen av dem til mitt bryst.
7/10
Jeg veit ikke jeg, altså. The Cardigans traff meg aldri noe særlig på de tidligste platene. Det var liksom først på Gran Turismo og Long Gone Before Daylight jeg fant noe jeg likte nok til å spille platene mange ganger. Det var liksom noe litt for analytisk og kalkulert over de første tre albumene. Ja, også den forferdelige trommelyden, da. Jeg synes fortsatt den er kjip, men jeg pleide å få helt grøsninger av den. Fysj!
Så joda, fin plate dette altså. Jeg føler jeg burde like den bedre enn jeg gjør, med tanke på hvor mange band jeg liker veldig godt som høres nokså like ut, men det gjør jeg altså ikke.
5/10
God miks av punk og den mer slarkete britpopen. Bandet er ufyselige, men innimellom er de litt sånn sjarmerende ufyselige også. Hele albumet har en sterk følelse av at ting bare blei sånn helt tilfeldig, og det må ha vært en helt forjævlig jobb å være tekniker eller produsent i denne prosessen, men det funker på vis likevel. Rart.
8/10
Bra singler. Ikke så kjempebra album. Midt på treet.
Dette er musikk for hasjrøykere. Helt spesifikt for de hasjrøykerne som synes de er spennende mennesker med spennende liv som har spennende meninger nettopp _fordi_ de er hasjrøykere. Folk som har hasjrøyking som altoppslukende hobby. Verre mennesker finnes knapt!
2/10
Har liksom aldri truffet meg, Metallica. De har noen riff jeg kan sette pris på i voksen alder (tittelsporet for eksempel), men når jeg var i såkalt "rett alder" for dette her syntes jeg de var helt utrolig dølle. Et sånt band som nesten bare dritkjipe folk hørte på der jeg bodde. Litt som Guns'N'Roses, selv om det ikke på noe vis var "lov" å like begge deler. Jeg regner jo med at de fleste som likte det ene bandet likte det andre også, sånn egentlig, men nåde den som erkjente det.
Jeg synes ikke det så dårlig lenger, men jeg synes ikke de er særlig bra heller. De er et band jeg veldig lett klarer å ignorere. Kan synes det er litt artig når det dukker opp en låt på quiz og sånt, men det er omtrent det. Ville aldri satt på ei plate om det ikke var for dette opplegget her.
Tittelsporet er den beste låta selv om den er fem minutter for lang. Det sier vel egentlig det meste om hva jeg tenker om dette albumet.
3/10
