David Crosby er faen et unikum med stemmen sin. Dog tenker jeg bare på den rare luen han går med nå som han er gammel. Steven Stills smeller fra seg med gitaren, noe som gjør det lekende lett å høre på. Det er så forbanna bra.. Jeusus christ... låt #3 er det villeste bruken av vokaler. 6/6
Jacksonville er en klar fav hitill. Banjoklimpring er jo noe. Vel... det er nok en grunn til at dette har vært så mye eksponert for meg, men aldri ble lyttet på. Det er helt allright etter min mening.. men ikke noe jeg kommer til å kjøpe eller lytte mer på. Tror jeg. Hvem vet med slike album.
Man forstår nå hvorfor man har band som Turnstile osv. De henter jo inspo fra disse greiene her. Band som er brutalt gode på riff, og jams. Når de henter med seg blåserekke på "idiots rule" er det vanskelig for meg å ikke la nakken få en treningsøkt. Det hørtes nærmest seksuelt ut... Eller kanskje det bare er albumet som gjør hjernen min skitten..
En solid trøkk. Fett med hun på vokal. Riffene er jo eksepsjonelt hentet
Åpner jo knallsterk med 2 av verdens beste poplåter. Delirious er jo ren galskap.. Men helvete for et synth-kaos! Må digges? og den baby-greien på slutten er noe funky.. Slutten av "Lets pretend were married" er perfekt til å leke med loops på slutten av sangen. "D.M.S.R" varer rett og slett for lenge.. "Free" er et friskt pust i albumet. Men joda.. et veldig bra pop-album til sin tid. Blir litt mye "riffing" og skriking fra sjæfæn i hæler.
Spennende rap med nytenkende instrumentaler. Litt space den ene jævelen om å ta noen i 2eren og nokke greier. Ikke helt min greie, men noen fete bangers.
Haha, man vet hva jeg syns om dette albumet. yyz er jo fuckings legendarisk. 5/5
Allright det her. Føler jeg vandrer gjennom den gode delen av slummen til Rio De Janeiro. Sklir litt ut etter hvert og stemmen blir litt gjentakende.
Klassisk gutta på skauen stemning ala heihvordetgår. Men jeg er i punk-humør, så dette passet seg ikke nå. Bra album da! Strålende stemme
Synthjungelen tar helt overhånd her. Song with no name har et munnspill gående der inne. helt magisk. Resten blir litt generisk og strebende.
Varme minner fra Roskilde. Helt knall
Akustisk nylon, spania, hvite vinduer og sangria.
Not my jam. Simmen og Garfunky har aldri egentlig vært det. Utenom det ene albumet til Paul med capsen
Godt å høre at det ikke bare var Stones og Beatles som kunne lage slik musikk
En av de første platen jeg hørte med heftig jazz. Helt koko med trommekombo