Some absolute classics, but also some songs that haven't stood the test of time.
I can appreciate the album and why people enjoy it. However, for me it doesn't do much. I could enjoy listening to it in the background, perhaps while making dinner?
Umulig å hate, men ikke elskbar heller. Var sikkert revolusjonerende på 60-tallet, men høres litt gammelt ut i 2023
Høy allsang-faktor, men også mye annet bra
Snuser på 4 stjerner men når ikke helt opp
4? På live-album?? Med tullete lange instrumentsoloer???
På en annen dag hadde det nok vært en 3, men det traff humøret mitt veldig bra 🤷🏼♂️
Fytti katta, dette føltes nesten haram ut å høre på på skjærtorsdag. Umulig å ikke danse til!! Spesielt andre halvdel er sterk 🕺
Wow, dette var som om noen injiserte fløyelsmyke trøfler inn i ørene mine! Hvis noen spør meg om definisjonen på sexy kvinnestemme så kommer jeg til å sende dem dette albumet :o
Har noen gøye deler, men også noen slitsomme deler. Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg liker vokalistens stemme eller ikke. Come on Eileen er fortsatt like catchy, heldigvis!
Groovy, men det klikket ikke helt for meg. Plutselig tenkte jeg "Wow, denne sangen var bra!", men så viste det seg at Spotify hadde gått videre til foreslåtte sanger etter at albumet var ferdig.
Wtf. Jeg likte det, men kommer nok ikke til å høre på det igjen så da kan det ikke få noe høyere enn 3
Jeg kan dessverre ikke sammenligne med bestemors vulva, men jeg synes det manglet litt futt. Krysser fingrene for Kraftwerk i fremtiden!
Nesten parodisk generisk pop-rock. Men det funker jo (litt?)
Ikke ubehagelig, men føles litt utdatert. Beatles-esque?
Han mistet meg når det plutselig ble Mikke Mus-stemme. Albumet er for eksperimentelt til at jeg gidder høre det
Jeg følte egentlig 4, men nå dagen etterpå så husker jeg nesten ikke albumet hmmm
Dette var rart, nesten umusikalsk. Hvertfall manglende rytme til tider. Funker ikke helt for meg
Veldig ubestemmelig for meg. Tittelsangen er OK, resten er OK minus. Synes det er en rar blanding av instrumentelle sanger og sanger med tekst. Albumet snuser allikevel på 3, men når ikke opp.
Rart, men gøy. Allikevel nok å høre det en gang
Tror sangstemmen på albumet er veldig elsk/hat. For meg er det elsk.
Kanskje karakteren er påvirket av to dager på rappen med Joy Division? Jeg likte godt Closer, jeg liker dette enda bedre. Instrumentene er enkle, men aldri kjedelige; hovedvokalistens stemme er monoton, men fortsatt interessant. Jeg nikket i takt i 40 minutter, heldigvis er nakken ikke støl.
Mine høydepunkter: Shadowplay og She's Lost Control
Mye gitar! Veldig behagelig
Litt langdrygt. Jeg liker denne typen musikk for litt intensive skriveøkter.
Dette var en lang og kjedelig opplevelse. Plutselig ble det country også? Nevnte jeg at det var langt? Hadde albumet vært omtrent halvparten så langt kunne det kanskje fått en treer
Fikk lyst på lys øl i en varm park
To timer med forvrengte gitarer? Nei takk.
Jeg er litt i tvil på karakteren: Albumet er originalt kun de første ni sangene, og da kunne det kanskje fått en toer. Dessverre er versjonen på Spotify nyere, og inkluderer remikser og live-versjoner. Jeg orker ikke å høre "Suicide", en 12 minutter lang bråkete sang, tre ganger på to timer.
Jeg skjønner godt at Elvis var/er populær. Meget behagelig stemme! Passer bedre til rolig middag enn dans, men det er ikke en dårlig ting.
Helt ufarlig halvgammel britisk rock
Angrer på at jeg ikke har hørt gjennom albumet før, da jeg har hørt (og litkt) noen av sangene enkeltvis. Starter med en del bangers, før det roer litt ned mot slutten. Jeg vet ikke helt nøyaktig hva jeg liker med albumet, men jeg liker det veldig godt! Mange gode samples, enkle men catchy melodier.
Har enkelte ålreite sanger, men generelt blir albumet litt for mye for meg
Føler dette er ganske typisk rock fra 70-tallet. Ikke noe jeg hater, men ikke noe fast lytting heller. Starter rolig, så tar tempoet seg opp utover albumet.
Overraskende trivelig. Denne lukter veldig 4 på en annen dag, men ikke i dag.
Meget spesiell stemme. Høres nesten sur ut, men er vel ikke faktisk sur. Litt kult med fløyte i blant, gir det litt Robin Hood-stemning. Ikke noe for meg.
Gir meg litt Rage-vibes. Litt mindre rock, litt mer rap. Veldig politisk. Jeg liker godt Michael Franti!
Ray Charles har utvilsomt en god stemme, og soul er behagelig å høre på. Men det er ikke noe jeg kommer til å høre på selv, så da blir karakteren deretter. Albumet bytter litt mellom uptempo moro og "ballader", som gjør at det ikke klikker helt for meg.
Utvilsomt vakre tekster, med både ny og gammel kjærlighet. Musikken er gammel (1968) og høres ut deretter. Men det gjør ikke noe, det er behagelig å høre på. Det er utvilsomt musikk som passer bedre når du skal slappe av enn å gire deg opp for fest.
Dette er gammel "rock". Tenk beatles. Funker helt greit, men utenom hiten Somebody to Love så blir det litt for kjedelig for meg.
Noen av sangene blir litt for trege til noe høyere karakter
Zzzzz...
Tydelig datert musikk. Kjedelig melodi, kjedelig tekst. Her er vi litt som Beatles, bortsett fra at det ikke er Beatles.
Sikkert egentlig en 4, men jeg liker ikke så godt live-stilen til Johnny Cash. Småpraten mellom sangene blir litt for klein, rett og slett. Heldigvis kan det slippes!
Gir meg veldig FIFA-vibes. Gladmusikk, men litt kjedelig i lengden.
Balanserer hårfint mellom kjedelig og spennende, men til syvende og sist er albumet ålreit. Litt morsomt er det når det konkluderes med at onanering kan løse personlige problemer bedre enn kristendommen.
Introen på den første sangen gjorde meg nervøs, men heldigvis blir det bedre fremover. Deilig rock!
Litt deppa rockealbum, sånn egentlig. Mye bra gitar! Tittelsangen er en ubehagelig sang, men på en god måte. Sleng inn litt kritikk av utdanningssystemet så er jeg solgt.
Wow! Majestetisk. Jeg trodde jeg skulle hate dette, men den gang ei. Åpenbar inspirasjonskilde for Rammstein, dette blir nok en go-to når jeg trenger litt sint musikk. Leben heisst leben!
Creedence er bra og holder seg godt, selv i 2023. Kunne vært foruten de tre ekstrasangene på Spotify, men det er ikke del av originalalbumet, så trekker ikke noe for det.
Meh. På ingen måte ubehagelig, men jeg skjønner ikke helt hva som skal gjøre det spennende heller. Hvorfor må jeg høre dette før jeg dør?
Tror ikke humøret mitt var helt riktig. Mye bra punkrock, mange ikoniske sanger! Men ble litt for repetetivt.
Veldig politisk. Veldig groovy, eller kanskje funky er et bedre ord? Jeg likte det godt, men det ble nok med en gang for meg.
Dette er metal, verken mer eller mindre. Ikke helt min smak, dessverre.
Groovy, men ikke så spennende
Behagelig, men ikke så spennende
Morrissey er ålreit, men jeg liker The Smiths bedre. Ganske særegen stemme.
Snuser faktisk på 1. Makan til kjedelig og uinspirert musikk. Fantastic Disaster fikk meg til å rynke på nesa flere ganger. Æsj.
Ikonisk åpningslåt. God fortsettelse også, heldigvis. Nostalgisk på en måte.
Jeg aner ikke hvorfor, men jeg digger The Prodigy. Det er slitsomt å høre på, men det gjør ingenting. Nytes best på tinnitus-nivå? Jeg sparer 5/5 til Fat of the Land som jeg synes er bedre.
Mitt største tap konsertmessig er når de avlyste konserten sin på Pstereo 2019.
Nepobaby? Kan hende. Jeg synes det er et album helt på det jevne, ikke dårlig, men heller ikke inspirerende. Behagelig å ha på øret når man jobber med noe sol krever litt fokus.
Dette er utvilsomt "bråkete". Litt slitsom sanger og instrumentering, men jeg viber med det. Høy allsangfaktor! Høydepunktet er utvilsomt Blister in the sun, men ogaå Gone Daddy Gone er en banger.
Albumet er litt for "likt", sangene blir litt anonyme når de er så like. Men jeg liker egentlig musikken allikevel, det er klassisk gammel rock.
Som en god varm klem. Ikke så spennende eldre pop/rock, men behagelig lytting.
Country. Silkemyk stemme, bare litt kjedelig sjanger.
Dette er digg. Sangene blir litt for like til en femmer.
Flyter bedre enn flytende margarin!
Som en viss Kanye W. en gang sa: "I miss the old Kanye", og dette albumet bærer tydelig preg av Kanye anno 2005.
Skriiiiiker 90-tallet, på en bra måte! Flyter bra, og Snoop har utvilsomt en ganske digg stemme. Litt vel mye misogyni, kanskje. Generelt litt småkleine tekster her og der.
Starter morsomt, litt funky på et vis. Sklir ut i litt intetsigende pop, jeg fikk hvertfall ingen nye favorittlåter.
Wow, veldig uinspirerende. "I got a dick for a brain", ok takk for info.
Rent instrumentalt er det helt ålreit grungy 90-tallsrock. Vokalen er ikke min smak. Tekstene er dølle. Hvorfor vil man høre på dette når man heller kan høre på Nirvana?
Kjører 110 fra startblokkene! Iron Maiden er et kjent konsept, et jeg kan digge. Et personlig høydepunkt er Run to the Hills!
