Har hørt dette før, hvor jeg da har likt Venus og Marquee Moon særlig godt. Banebrytende post-punk.
Top 3: Venus, Marquee Moon, Elevation
Rå roots rock. Bunnsolid hele veien, men mangler det lille ekstra for å klatre enda høyere på stjerneskalaen. ELSKER for øvrig albumcoveret her.
Top 3: The Weight, Tears of Rage, To Kingdom Come
Ga albumet en ny sjanse etter først å ha gitt opp etter fem sanger. Behagelig og kompetent, men rimelig kjedelig. Bakgrunnsmusikk. Dette legger standarden for én stjerne. Det betyr i grunn musikk jeg har null interesse av å gjenbesøke; simpelthen en one and done.
Hørt før. Stevie er en levende legende, men jeg sliter med å ELSKE dette albumet. Starter treigt, men har en veldig solid midtseksjon.
Top 3: Living For The City, Golden Lady, Higher Ground
Et av de største bandene jeg fortsatt har til gode å sjekke ut. Ekte rockepionerer. Solid men inkonsistent hard rock her. Dazed and Confused bærer dette albumet på sine skuldre. For en vanvittig god sang!
Top 3: Dazed and Confused, Communication Breakdown, Babe I’m Gonna Leave You
Politisk afrobeat-album som kritiserte det nigerianske militæret, og som angivelig førte til at moren til Kuti ble drept. Wow. Zombie er en fantastisk sang.
Musikk som forutsetter en viss stemning for å kunne nytes. Forestiller meg at dette er flott i tiden når sola titter frem og snøen smelter. Dessverre en rimelig kjedelig opplevelse.
Et album jeg hørte på da jeg først begynte å utforske musikk, og ikke har hørt siden. For det første; for et albumcover! Det fortjener fem stjerner i seg selv. For det andre; for en vakker samling av sanger! Jeg er normalt sett ikke særlig begeistret for folk, så Fleet Foxes fortjener ros for dette.
Top 3: He Doesn't Know Why, Blue Ridge Mountains, Ragged Wood/Your Protector
Her har vi et av sjangeren noise rock sine mest anerkjente band; nok et band jeg har hørt ytterst lite på. Dette er et råkult album. Digger elementene fra post-punk og alt-rock som skinner gjennom i flere låter. Ikke en eneste dårlig sang å finne (hvis man ser forbi Scooter and Jinx, som er ett minutt med motorlyder). Etter første lytt, er dette en soleklar femmer.
Top 3: Mote, Dirty Boots, Disappearer
Jeg har nylig begynt å sjekke ut katalogen til Bob Dylan, og dette er et albumene jeg allerede har lyttet til. Det er mulig tekstene her er kjempebra, men musikk handler primært om lydene for meg. Jeg kan godt la meg rive med av en sangs tekst, men det krever at den er mindre kryptisk enn den er her. Noen av sangene er virkelig gode i lydbildet, mens andre fremstår som kjedelige.
Top 3: Ballad of a Thin Man, Tombstone Blues, Like a Rolling Stone
Krautrock. En sjanger jeg ikke har stort kjennskap til. Når jeg lytter til dette, kan jeg forstå hvorfor. Selv om enkelte av sangene har sin appell, fremstår albumet som helhet rimelig sært.
Top 3: Picnic On A Frozen River (…), The Sad Skinhead, It’s A Bit Of A Pain
Årets julealbum. Jeg må for det første si at dette albumcoveret irriterer meg, uten at jeg helt vet hvorfor. Matcher ikke musikken i det hele tatt. Når det er sagt, er musikken i seg selv helt grei singer-songwriter-aktig rock, selv om den heller kraftig mot den kjedeligere siden.
Top 3: Little One, Paper Tiger, Lonesome Tears
Okei, så dette er det EGENTLIGE julealbumet. Fantastisk sunget av et ensemble av afroamerikanske artister, med en produksjon som minner om en tett snøstorm. Dette er 60-tallspop kamuflert i et juleslør.
Top 3: Christmas (Baby Please Come Home), Sleigh Ride, Frosty The Snowman
Lynyrd Skynyrd; et band jeg knapt har lyttet til, foruten slageren Sweet Home Alabama. Skikkelig god southern rock (dvs. rock med et lite countrypreg). Her er det stort sett låter med fengende struktur, samt rått gitarspill. Mississippi Kid, i tillegg til er par mindre gode spor, trekker ned totalopplevelsen.
Top 3: Simple Man, I Ain’t The One, Free Bird
Nytt for meg. Oppleves som et snodig innslag på denne lista. Vet ikke helt hva jeg skal sammenligne dette med. Interessant og noe teatralsk indie rock. Stort sett fengende, men det blir alt i alt litt for tynt.
Top 3: I Remember When, Dreaming of You, Shadows Fall
Nytt band for meg. Groovy og ikke alt for hard post-hardcore/alt-rock. Ikke så langt fra det jeg vil kalle min musikksmak. Her er det likevel forbedringspotensial, da det er vanskelig å skille de ulike låtene fra hverandre.
Top 3: Rockets Are Red, Let Me Come Back, Bullet Proof Cupid
Neil Young er et kjent navn for meg, men jeg har til gode å utforske katalogen hans. Melankolsk og behagelig country-rock her. Virkelig bra ved andre-tredje lytt. La oss si fem stjerner da. Cinnamon Girl må for øvrig ha vært en inspirasjonskilde for Bowie.
Top 3: Down by the River, Everybody Knows This Is Nowhere, Running Dry (Requiem for the Rockets)
Enda et nytt bekjentskap for meg. Sjangeren psychobilly. Kan beskrives som Elvis hvis han var en punker. Meget interessant. I tillegg er en del av sangene garage punk. Ekstremt god energi gjennom hele albumet, i tillegg til mye personlighet. Dette er veldig bra, men det når likevel ikke helt opp til toppkarakterene. Det er få av sangene som er virkelig memorable.
Top 3: Garbageman, Strychnine, Tear It Up
Et album jeg har lyttet til flere ganger. Musikk som i 1967 var noe helt spesielt, og sannsynligvis la grunnlaget for mye av det som skulle komme i de påfølgende tiårene. Albumcoveret og produksjonen er tilskrevet kunstneren Andy Warhol, så kanskje ikke så rart at dette albumet faller under sjangrene art rock og experimental rock. Lou Reed og Nico har distinkte stemmer som samarbeider utmerket med instrumentene. Veldig bra.
Top 3: Femme Fatale, Heroin, Venus In Furs
Årets første album. Igjen et band jeg ikke har tidligere kjennskap til. Sjangeren garage rock revival. På grensen til popmusikk, spør du meg. Søte melodier med jangle (som jeg er svak for). Litt for tynn kvalitet som helhet.
Top 3: Can’t Stand Me Now, Music When The Lights Go Out, The Ha Ha Wall
En bauta innen indie rock. Dette må være tidenes vinteralbum. Alle sangene utstråler en episk og atmosfærisk kvalitet. Tunnels maler eksempelvis helt tydelige bilder av tett snøvær på en vinterkveld. Noen mindre interessante spor er det (f.eks. Neighborhood #4 (Kettles) og Une Annee Sans Lumiere), men alt i alt er dette et fantastisk prosjekt.
Top 3: Neighborhood #1 (Tunnels), Neighborhood #2 (Laika), Neighborhood #3 (Power Out)
Et av mine favorittband. På dette albumet finner man tre av historiens beste synthpop-sanger. Dessverre er resten av albumet mindre interessant. Jeg har i grunn ikke noe behov for å lytte til andre låter enn de som lander på top 3-lista mi her. Det blir derfor en firer.
Top 3: Enjoy the Silence, Policy of Truth, Personal Jesus
Her har vi Young igjen, men denne gangen sammen med Crosby, Stills og Nash. Er dette folk rockens The Beatles? Her er nesten samtlige låter hentet fra øverste hylle. Fantastisk!
Top 3: Almost Cut My Hair, Carry On, Our House
Gjensynsglede. Jeg hadde en OutKast-periode da jeg studerte på Lillehammer, så jeg er kjent med dette albumet. Her virker det som at hiphop-duoen virkelig gikk inn for å lage hits. Vanskelig å lage en mer catchy hiphop-låt enn Ms. Jackson. I tillegg finner man andre “øreormer” som So Fresh, So Clean og We Luv Deez Hoes her. Virkelig underholdende musikk med masse personlighet.
Top 3: Ms. Jackson, Stankonia (Stanklove), Humble Mumble
Nytt band for meg. Boogie rock (en form for blues rock). Rod Stewart som frontmann. Fremstår solid, men ordinært. Stay With Me er den soleklare eneren her, og den eneste sangen som er VIRKELIG god. Skal innrømme at jeg strevde litt med å finne tredjevalget til top 3. Ikke så mye mer å tilføye, utover det.
Top 3: Stay With Me, Debris, Love Lives Here
AC/DC, kanskje verdens mest kjente rockeband? Snodig at jeg ikke har lyttet til dette albumet før, men enkelte av sangene er naturligvis kjente for meg. God trøkk hele veien gjennom, med catchy refreng og gode riff. Kan bli litt monotont i lengden, men jeg digger det!
Top 3: Hells Bells, Let Me Put My Love Into You, Back In Black
Jøss, et gjensyn med OutKast ALLEREDE? Dette har jeg riktig nok aldri sjekket ut før. To soloalbum som ble slått sammen til en OutKast-utgivelse, hvor Bog Boi står for Speakerboxxx, og André 3000 er ansvarlig for The Love Below. Førstnevnte album er bunnsolid, tilnærmet perfekt hiphop i tradisjonell OutKast-stil, mens Andrés prosjekt er noe mer eksperimentelt og soul-orientert, med et par sanger med legende-status. Jeg foretrekker nok Speakerboxxx for sitt gjennomgående høye nivået, der hvor jeg opplever The Love Below som litt mindre engasjerende i enkelte øyeblikk, men begge artistene leverer skyhøyt nivå her.
Top 3
Speakerboxxx: Bowtie, Flip Flop Rock, Unhappy
The Love Below: Hey Ya, Roses, Spread
Kjent album for meg. Digger jangle pop, og R.E.M. regnes vel som pionerer innenfor sjangeren. Flere sanger med deilig driv her, i tillegg til noen virkelig rolige og koselige låter. Jeg foretrekker sistnevnte kategori her, da det passer vokalist Michael Stipe sin stemme utmerket, og sangene har nesten en hypnotisk kvalitet. R.E.M. gjør mye bra, men de har likevel aldri greid å bergta meg fullstendig. Lander derfor på nest øverste karakter.
Top 3: Moral Kiosk, Pilgrimage, Perfect Circle
Nok et gammelt bekjentskap. Alt-rock, tidvis med grunge/metal-preg. Jeg er fullstendig forelsket i dette albumcoveret. Det er noe magisk og drømmeaktig ved det som virkelig taler til meg. Musikken holder nesten stand, men det er nok litt for langt for sitt eget beste. Albumet kicker off med en fantastisk streak med en håndfull vilt gode rockesanger, så er det litt berg-og-dalbane deretter. Plate 1 (Dawn to Dusk) er derfor en soleklar femmer. Jeg sliter litt mer med plate 2 (Twilight to Starlight), som i sin helhet er mer downtempo og drømmeaktig. Dette er midt på treet bra.
Top 3
Dawn to Dusk: Here Is No Why, Bullet With Butterfly Wings, Galapogos
Twilight to Starlight: Bodies, 1979, By Starlight
Andre sjangre med jazzpreg: mmmmm. Jazz alene: zzzzz. Det er i alle fall min nåværende, noe kontroversielle mening. Dette blir dessverre litt for kjedelig, til tross for at det nok var “revolusjonerende” sett i en tidskontekst. Behagelig bakgrunnsmusikk. Lyttet til albumet da jeg leste meg opp på matematikkvansker, og det funket utmerket.
Top 3: So What, Flamenco Sketches, All Blues
Har aldri lyttet til et Meat Loaf-album før, men husker han godt fra Rocky Horror Show (som jeg for øvrig så med pappa). En skikkelig rockeopera her. Det betyr grandios og teatralsk rock. Virkelig melodramatisk og over-the-top, og ikke minst ekstremt fengende. Produksjonen av Todd Rundgren, et gammelt bekjentskap, er vanvittig. Jeg digger dette.
Top 3: Bat Out of Hell, You Took The Words Right Out Of My Mouth (Hot Summer Night), Paradise by the Dashboard Light
Aldri hørt om denne gruppen før, men de ble visst nok kjent verdenskjent etter å ha sunget på Paul Simons Graceland. Sjangeren isicathamiya. Enklere sagt en form for afrikansk a capella. Et realt mannekor. Må dessverre meddele at det blir litt tynn suppe for en som er glad i litt fart og catchy rytmer. Skal likevel ha stjerne i boka for hvor behagelig det er å lytte til. Dessuten stilig med de tidvise Løvenes Konge-vibbene. For øvrig vanskelig å plukke ut de tre beste sangene her, da det er mye som er veldig likt her.
Top 3: Golgotha; Unomathemba; Rain, Rain, Beautiful Rain
Mott the Whoople? God, gammaldags 70-tallsrock, typ glam. Her skal jeg innrømme at jeg er svak. Musikken kan beskrives som mye Bowie, litt Dylan. Catchy låter med vokaler som står til estetikken. At de bringer ut saksofonen på første låt gjør heller ingen skade. Dette er jo rett og slett skikkelig bra. Føler likevel at jeg må trekke en stjerne for litt inkonsekvent kvalitet.
Top 3: I'm a Cadillac / El Camino Dolo Roso, All the Way from Memphis, Whizz Kid
Synthpop. Det liker jeg. Dette er av den mer introverte og apatiske sorten. Selv om jeg trives med musikken, oppleves den som forglemmelig. Det er dessverre ikke så morsomt å høre på albumet fra start til slutt, men det betyr ikke at det ikke befinner seg noen ganske sterke låter her.
Top 3: Souvenir, The New Stone Age, Joan of Arc
En gammel favoritt. Et av albumene som virkelig “peaka” min musikkinteresse. Her mikser Pixies myke vers med harde refreng, i det de kaller en loud-quiet-loud-stil. En herlig dynamikk som passer ørene mine utmerket. Det er så mange gode sanger her, som blant andre energibomben Tame, “pop”-perlen Monkey Gone to Heaven og spretne Mr. Grieves. Da kan det vanskelig bli noe annet enn en femmer.
Top 3: Debaser, Hey, Crackity Jones
Stevie igjen, denne gangen med et dobbeltalbum. Prog-soul her. Første plate er fantastisk. En god blanding av hjertefølte sanger, som Love's In Need of Love Today og Knock Me Off My Feet, og fartsfylte bangere, som Sir Duke og I Wish. Også må vi ikke glemme Pastime Paradise, som overrasket meg enormt da jeg først sjekket ut dette albumet tilbake i 2023. Andre plate fremstår noe mer eksperimentell; det inneholder blant annet flere innslag som minner om Disney-musikk. Her finner man også noen av albumets beste sanger; for eksempel sosialt bevisste Black Man og kjærlighetserklæringen As, i tillegg til mange sanger med kul og drivende produksjon; deriblant Another Star og All Day Sucker. Jeg vurderte lenge å gi dette en firer, da jeg ikke nødvendigvis er så gira på å lytte til dette på repeat, men det virker urettferdig. Fem stjerner.
Top 3
Plate 1: Knocks Me Off My Feet, Sir Duke, Ordinary Pain
Plate 2: Black Man, As, Joy Inside My Tears
Nusrat Fateh Ali Khan, angivelig en legende i den pakistanske og indiske musikkverden. Sjangeren er qawwali, en form for lovsang innen den islamske retningen sufi. Hypnotiske og stemningsfulle melodier med lovprisende vokaler. Sangene er alle rundt syv minutter lange og rimelig homogene. Jeg lyttet til dobbeltalbumet Love & Devotion, da dette var den eneste muligheten på Spotify, og jeg likte Devotion-siden (som jeg tross alt har blitt bedt om å lytte til her) hakket bedre enn sin motpart. God intensitet og til tider ganske så fengende. Var innledningsvis ganske innstilt på en toer, men tror jaggu vi skal dra til med en treer her. Kunne nesten strekt meg til en firer.
Top 3: Allah Hoo Allah Hoo, Haq Ali Ali Haq, Ali Maula Ali Maula Ali Dam Dam
Mitt første møte med Curtis Mayfield. En politisk og sjelfull stemme på det tidlige 70-tall. Åpningslåta har en eksepsjonell groove. Dessverre lever ingen av de påfølgende sangene (kanskje foruten Hard Times) helt opp til dette nivået, til tross for at helhetsinntrykket er nogenlunde greit. Jeg lyttet til hans debutalbum Curtis (som ikke er en del av dette prosjektet) etter å ha lyttet gjennom dette, og ved sammenligning kommer dette ganske svakt ut. Det blir dessverre to stjerner.
Top 3: Billy Jack, Hard Times, So In Love
Aldri hørt om dette bandet før. Elektronisk musikk, typ psykedelisk/trip hop. Verdsetter bildene gruppa greier å male med musikken sin. I et øyeblikk er jeg i et romskip, mens jeg i det neste drukner i lava. Til tross for de mange reisene albumet drar meg med på, kan jeg ikke si at musikken inspirerer til repetert lytting. Vi lander derfor på en (sterk) toer.
Top 3: Soul Auctioneer, Dirge, Aisha
Hørt om dette bandet, men aldri gitt det et forsøk. Rock, typ blues. Fremstår rimelig eksperimentelt til å være fra 60-tallet. Hoppende rytmer med intense vokaler. Har litt vansker med å få ordentlig tak på dette albumet, til tross for totalt fire lytt. Ikke alle sangene som er superbra, men det generelle nivået holder til en solid treer. Det er utvilsomt et kult album.
Top 3: Abba Zaba, Zig Zag Wanderer, Autumn’s Child
Nytt band for meg. Blanding av prog-rock og post-hardcore. Episk musikk med godt driv og intense refreng. Kan minne litt om My Chemical Romance, spesielt i måten vokalisten matcher den desperate energien som Gerard Way utstråler. Virkelig en positiv overraskelse.
Top 3: Roulette Dares (The Haunt Of), Inertiatic Esp, Drunkship of Lanterns
Det tredje Stevie Wonder-albumet på de første 42 dagene. Dette er albumet som ble gitt ut mellom Innervisions og Songs In The Key Of Life, hans to mest anerkjente album. Jeg tror vitterlig jeg liker dette best, da de andre er litt overspilt. Litt treigere og mindre funky enn sine brødre; med andre ord et skikkelig chill album. Det medfører en del stille bangere. Behagelig musikk til tidlige morninger og sene kvelder.
Top 3: Creepin’, Smile Please, Heaven Is 10 Zillion Light Years Away
Et av mine favorittband. Fagen sin stemme fyller meg med nostalgi og varme. Dette er ikke en av mine favoritter i deres diskografi (men det er jo Dan, så dårlig er det uansett ikke). Litt mindre nyansert enn sine etterfølgere, da dette var tidlig i bandets karriere, men det er tydelig at dette albumet er starten på en overgang fra enklere pop rock til Dans perfeksjonerte yacht/jazz rock (som på The Royal Scam og Gaucho, som dessverre ikke er inkludert i dette prosjektet). Dette er dessuten det siste albumet før Steely Dan gikk fra å regnes som en gruppe, til kun å være Fagen og Becker. Mange varme og fengende melodier. Veldig enkel kost for ørene, noe som i denne sammenheng er et pluss.
Top 3: Night By Night, Barrytown, Charlie Freak
Et to timer langt livealbum fra tidenes mest kjente heavy metall-band. Her spiller de sammen med et symfoniorkester. Etter de to første innslagene, var jeg livredd for at dette kun var et instrumental-prosjekt, men det er det altså ikke. Ser for meg at dette er litt mer engasjerende for langtidsfans av bandet, noe jeg ikke kan skryte på meg å være(har bare hørt på LP-en Ride The Lightning, hittil). For min del blir det uinteressant. På de sangene jeg allerede er kjent med, introduserer ikke orkesteret noe minneverdig. Vil mye heller bruke tiden min på å utforske studioalbum.
Top 3: Sad But True, One, Battery
Kjent band som jeg sjekker ut for første gang. Industrielle og elektroniske elementer møtes i en kraftpakke av et rock/metal. Et konseptalbum om en mann som virkelig sliter mentalt, og til slutt møter sin skaper. Jeg liker nok konseptet (med tekstene som står til) bedre enn lydene som strømmer inn i øregangene mine. Lite som fester seg til hippocampusen av auditive inntrykk. Følelsene er derimot til å ta og føle på. Trenger flere lytt for å forme et fullverdig inntrykk, men akkurat nå holder det dessverre ikke til mer enn to stjerner.
Top 3: Heresy, Closer, March Of The Pigs
Realt new wave/power pop-jenteband med elementer fra jangle pop. Minner litt om den moderne gruppen Alvvays. Tilbakeholdne vers i kombinasjon med vanvittig fengende refreng. Dette falt virkelig i smak. En slam-dunk femmer er det ikke, men vi er ikke langt unna. Litt mer variasjon, så er vi der.
Top 3: Tonite, This Town, Fading Fast
Ukjent for meg. Vanskelig å stemple en sjanger på dette albumet, men indie/art rock kommer vel ganske nærme. Flere ålreite innslag her, men også noen nedturer; i særdeleshet Ambulance, hvor bakgrunnsmusikken ikke består av mye annet enn en mann som sier “dum-dum-DUM”. Denne dum-ingen gjør for øvrig en retur allerede i påfølgende låt, Poppy, som også er uinteressant. Det største problemet mitt her, er at låtene, til tross for innbydende starter, ikke utvikler seg til noe mer enn helt okei rock. De beste sangene er ikke gode nok til å redde inn noe bedre enn en toer her.
Top 3: Staring at the Sun, King Eternal, Dreams
Radiohead, et band jeg aldri har lært meg å like ordentlig. Sangene deres er ofte vakre, med Thom Yorke sine myke vokaler, men de gir aldri noe mersmak. Det er nok et problem jeg har med art rock generelt; det engasjerer ikke nevneverdig. Dette albumet er mer rocka enn Radiohead sine senere prosjekter, og det er for så vidt positivt. Til tross for den innledende tiraden, er det mange smakfulle sanger her. Et ålreit album å lytte til når man trenger å slappe av.
Top 3: The Bends, Bones, Black Star
Biggie, en ekte legende i rap-gamet. Gangsta rap; både braggadocious og følsomt. Ikke ofte jeg spisser ørene for å lytte til lyrics, men her er det et must. Noen tekster er humoristiske, mens andre spille på følelser som frykt og sorg. Tydelig at B.I.G. har inspirert en hurv av rappere; eksempelvis gir den paranoide tonen og uforhastede flowen assosiasjoner til Conway the Machines fantastiske album God Don’t Make Mistakes. Dette albumet består av noen av hans største hits i Juicy (husker godt musikkvideon til denne fra barndommen) og Big Poppa (en av de kjedeligere sangene på albumet, spør du meg), i tillegg til en fullkommen samling av fantastiske låter. Innenfor sjangeren, er dette perfeksjon.
Top 3: Juicy, Gimme the Loot, Things Done Changed
Husker disse rockegutta fra barndommen. Her har de sine største hits. Sex on Fire og Use Somebody (oppdaget for øvrig at Alvvays’ Dreams Tonite har samme melodi som denne sangen i refrenget, som jo er litt artig) blasta både fra radio og TV-reklame, og jeg minnes at jeg syns det var ganske bra. Har ikke hørt mye fra bandet siden, og jeg kan vel heller ikke si at jeg hadde store forventninger til dette albumet. Jeg er positivt overrasket. Sex on Fire er fortsatt en kraftfull og god sang, og nivået på de øvrige innslagene her er heller ikke så shabby. Det føles dog feil å gi det mer enn tre stjerner, da det hele er ekstremt trygt og ordinært.
Top 3: Be Somebody, Closer, Manhattan
Kanskje tidenes mest kjente musikkduo? Behagelig folk rock her, med noen mer uptempo innslag. Bridge Over Troubled Waters er en selvskreven klassiker, som alles mamma elsker. Heldigvis er ikke dette den eneste gode låta her. Keep the Customer Satisfied har et kraftfullt og deilig refreng, og The Boxer har en melodi som er intet mindre enn vakker. Brorparten av de andre innslagene faller innenfor kategorien gode-men-ikke-særlig-minneverdige. Litt artig at El Condor Pass (If I Could) høres ut som en veldig naken Sound of Silence. Sikkert ugreit, men jeg gir albumet en treer.
Top 3: Keep the Customer Satisfied, The Boxer, Bridge Over The Troubled Waters
Bandet Santana, som jeg trodde utelukkende var navnet på en gitarist, men som snarere har fått navn etter gitaristen. Kanskje ikke så overraskende at dette er et sterkt gitar-preget album, da. Sjangeren latin rock. Det er leit å si det, men dette er musikk som (for meg) i stor grad går inn det ene øret og ut det andre, uten at det skjer noe verdt å nevne på veien gjennom valnøtta. Låtene som er nevnt i top 3 er likevel solide, og Se a Cabo hadde vært en skikkelig stilig låt med Fela Kuti-vokaler over. Fortjener en treer, men den er litt svak.
Top 3: Hope You’re Feeling Better, Mother’s Daughter, Black Magic Woman / Gypsy Queen
Chicago blues. Ukjent territorie for meg. Lett å se for seg Muddy spille dette i en gira forsamling, typ den i fjorårets fantastiske Sinners (og det er jo i grunn det han gjør, da det er et live-album). Dette er fengende og fint, men det hele føles ganske repetitivt. Det er ikke kjempelett å skille en sang verken fra den som kommer foran eller etter, og det drar ned den generelle nytelsen for meg. Vi lander dessverre på to stjerner, da jeg er litt streng i dag.
Top 3: I’ve Got My Mojo Working, I Got My Brand On You, Tiger In Your Tank
Kiss, et mytisk band for alle barn. Ganske ordinær hard rock. Mange fengende rockelåter her, i tillegg til noen eksperimentelle eskapader. Great Expectations er skikkelig rar, og det funker faktisk for meg. Første halvdel er bunnsolid, mens siste halvdel er forglemmelig. Treer.
Top 3: God Of Thunder, Detroit Rock City, King Of The Night Time Worldu
Nytt for meg. Stort sett soft 70-tallsrock, men tidvis drar det mer i retning av hard rock/power pop. Her er det de roligere, melodiske låtene som vekker mest engasjement i meg. Mye nydelig å velge mellom. Albumet har to skips, i Don’t Lie To Me og The India Song, ellers er alle sangene rike av kvalitet. Dette er nok det jeg vil kalle en tre-og-en-halv-stjerner, men utgivelsesåret tatt i betraktning, runder jeg opp til fire.
Top 3: Thirteen, The Ballad Of El Goodo, Give Me Another Chance
Ikke hørt om dette bandet før. Blues rock. Janis Joplin med mikrofonen i hånda, og den holder hun med autoritet. Dette er SKIKKELIG bra, spesielt med tanke på at det ble gitt ut i 1968. Har hørt Piece of Heart (“I want you to come on, come on (…) and TAKE IT!”) før, men de resterende låtene er nye bekjentskaper. Eksempelvis minner Oh, Sweet Mary om en tidlig Joy Division-utgivelse, mens introlåten Combination of the Two gir gode surfevibber. Alle låtene, både energibombene og de mer trøtte variantene, falt i smak, så her titter vi på en femmer.
Top 3: Ball and Chain, I Need a Man to Love, Piece of My Heart
Germs? Noen mener at dette er det første hardcore punk-albumet som er gitt ut. Problemet mitt med (hardcore) punk, er at det oppleves som ensartet og repetitivt. Har ikke sjans til å skille de ulike låtene fra hverandre her. Jeg er en fan av punk-estetikken, men jeg foretrekker mindre voldsomme varianter av sjangeren.
Top 3: Manimal, Lexicon Devil, Communist Eyes
Tok meg selv i å tenke at dette minner om soloartisten Beth Gibbons. Duh. Dette kom over et tiår etter deres store 90-talls trip hop-utgivelser, og faller mer under sjangeren eksperimentell rock/krautrock. Elektronisk musikk med en nerve. Har ikke fått studert dette så nøye, da vi har vært i Sverige, men min initielle reaksjon er en treer.
Top 3: The Rip, We Carry On, Magic Doors
Amy Winehouse, en flamme som slukket alt for tidlig; her med sitt debutalbum. Dette kan beskrives som classy neo-soul. Smakfulle vokaler over behagelige melodier. Jeg har aldri lyttet til Amy før, da sjangerbeskrivelsen ikke har grepet meg noe særlig. Jeg opplever dette som et skikkelig solid og bra album, men det gir likevel ikke mye til mersmak. Tre stjerner. Jeg er nok litt sjangerskadet.
Lite sidespor på tampen her: jeg tenkte at In My Bed hørtes ut som Nas sin Thun, og skrev litt flåsete at dette måtte være en sample (dvs. at Nas sampla Winehouse). Et Google-søk avslørte derimot at Winehouse har sampla Nas sin Made You Look, som jeg aldri har hørt. Snodige greier.
Top 3: Intro / Stronger Than Me, Fuck Me Pumps, In My Bed
The Smiths-frontmann Morrissey, her med et solo-prosjekt. Dette skiller seg ganske markant fra The Smiths’ veletablerte jangle pop, og er i grunn et mangefasettert alt-rock-album. Her finner man preg av alt fra indie pop til country. Uvant, men jeg kan digge det. Mangler dog de store høydepunktene som drar albumet opp til noe mer enn kun veldig bra. Tre sterke stjerner, må det bli.
Top 3: The National Front Disco, You’re Gonna Need Someone on Your Side, You’re The One for Me, Fatty
Chicago, et band alles foreldre har et forhold til. Det er riktig nok mer grunnet power balladene (av typen You’re The Inspiration) de har gitt ut, og ikke jazz/prog-rocken vi finner på dette albumet. Den første gjennomgangen, da jeg var sulten og sliten på vei hjem fra jobb, høstet ingen positive reaksjoner. Et andre lytt forbedret inntrykket betydelig. Foruten katastrofale Free Form Guitar, er det en mengde kvalitetssanger her. Noen låter kan oppleves som langdryge, men albumet skal få en firer. Det er enormt imponerende til å være 60-tallsmusikk.
Top 3: Does Anyone Really Know What Time It Is?, Beginnings, Questions 67 and 68
Her har vi et album jeg har god kjennskap til. Etter et tiår med søte pop-melodier, beveger Madonna seg inn i en verden av trip hop og slowcore. Det er en stil hun nailer så til de grader. Et klasse album som virkelig sementerer Madonnas legendestatus.
Top 3: Sky Fits Heaven, Swim, Frozen
Back-to-back trip hop/downtempo-album. Elektroniske låter med en masse retro samples. Noen spor minner om en tidlig variant av EDM-musikken, mens andre er skikkelig “nedpå-bakken” instrumentaler. Sangene med tekst er i grunn bare loops av samples, uten at det nødvendigvis trenger å være så negativt. Instrumentalene er på sin side perfekte å lese til, da de er rolige og svevende. Totalt sett en helt ålreit opplevelse. Verken banebrytende eller helt ræva, men totalt sett ikke veldig interessant.
Top 3: Natural Blues, South Side, Run On
De tyske krautrockerne i Can, her med et ambient-prosjekt. Fire sanger, hvorav brorparten er over 8 minutter lange (med en avslutning på 20 minutter). Musikken er atmosfærisk og varm, og jeg følte tidvis at jeg var omringet av ulike dyrearter i en tett jungel eller på den afrikanske savanne. Det er altså rimelig rolig og behagelig. Dessverre har jeg ingen interesse av å lytte noe videre til dette, da det oppleves som en forholdsvis kjedelig affære. Foruten tre minutter lange Moonshake, som er det nærmeste vi kommer en pop-perle, er sangene langtekkelige og krever en tålmodighet jeg ikke besitter.
Top 3: Moonshake, Future Days, Bel Air
Et album jeg husker godt fra min tidlige karriere som musikkastronaut. Glam rock. Vokalist Marc Bolan har en stemme som kan beskrives med det engelske ordet “mellow”. Stemmen hans gjør seg spesielt godt på den første låta, Mambo Sun, som også er et av albumets høydepunkter. Låtene er i stor grad rolige, med tidvise adrenalin-innsprøytninger. Jeg tror jeg ville falt mer pladask for dette albumet dersom jeg ikke hadde tidligere kjennskap til det, men akkurat nå fremstår det totalt sett helt greit. Treer.
Top 3: Get It On, Mambo Sun, Monolith
Albumet med den legendariske Bitter Sweet Symphony. Britpop, en sjanger jeg har nesten utelukkende gode erfaringer med. Dette er intet unntak. En bunke med introspektive låter fulle av melankoli og behagelige melodier. Simpelthen umulig å mislike, og det ville vært en klink femmer dersom det høye nivået var mer konsistent.
Top 3: Weeping Willow, Sonnet, The Drugs Don’t Work
Et band jeg har vært i nærheten av å lytte til før, da de opererer innen sjangre jeg tiltrekkes av. Biter av alt-rock, post-punk og shoegaze her. Pop-melodier druknet i fuzz. Kan til og med minne om en noisy The Stone Roses til tider (se f.eks. The Hardest Walk). Litt varierende sangkvalitet, men jeg er kjempefan av estetikken. Første lytt var veldig engasjerende, men albumet tapte seg betraktelig ved påfølgende gjennomganger. En sterk treer.
Top 3: Sowing Seeds, My Little Underground, The Hardest Walk
Et album jeg har lyttet til én gang før, men aldri besøkt igjen. Skjønner ikke hvorfor, for dette er vanvittig bra. Mod revival. New wave-aktig musikk med punk-vibber. Drivende melodier som danser i takt med vokalist Paul Wellers (“The Modfather”) attitude-rike toner. Du vet det er et ålreit album når du sliter med å plukke ut de tre beste sangene, fordi samtlige låter har gode kvaliteter. En grei femmer.
Top 3: It’s Too Bad, English Rose, Down In The Tube Station At Midnight
Et gjensyn med Pixies, og et album jeg har tidligere kjennskap til. Et album hvor halvparten av sangene er jentenavn. Ikke like fantastisk som Doolittle, men like fullt et dritkult prosjekt. En del intense rockelåter her, men totalt sett et roligere lydbilde enn på nevnte forgjenger. Ofte behagelig og nydelig. Solide greier.
Top 3: Velouria, Is She Weird, The Happening
Har ikke vansker med å forstå at dette et regnet som en av de mest anerkjente albumene innen jazz-musikken. Har større vansker med å forstå at dette er fra 1963. Her beveger vi oss fra classy lounge-musikk til eventyrverden, og til og med en svipptur innom Latin-Amerika. Her er strukturen og spillet nøye planlagt og konstruert, og det er nok derfor jeg foretrekker dette fremfor blant annet mer improvisatoriske Kind of Blue. Fire spor, og alle holder det samme høye nivået. Selv om jeg neppe kommer til å spille dette på repeat, kan jeg ikke annet enn å belønne det med en høy rating.
Top 3: Trio and Group Dancers (…), Groups Dancers, Solo Dancer
Endelig The Band igjen. Folkelig roots/country rock. Jeg digga det første albumet jeg fikk fra dem, og dette lever opp til forventingene. Gode vokalprestasjoner fra samtlige vokalister, i tillegg til medrivende melodier (en av de mer generiske beskrivelsene jeg har kommet med på lenge, men det stemmer). Var for øvrig ikke klar over at det var ulike vokalister, da de alle synger med den særegne tonen/stilen som kjennetegner bandet. En litt mer country-orientert versjon av Crosby, Stills, Nash & Young. Virkelig bra. Satt opprinnelig en firer, men dette er jo vitterlig perfekt.
Top 3: The Night They Drove Old Dixie Down, Up On Cripple Creek, Whispering Pines
Iron Maiden, et band som tok over stafettpinnen etter 70-tallets heavy metal-band, og utviklet lyden av sjangeren (gjennom fremveksten av NWOBHM). Melodisk heavy metal med kraftfulle refreng. Tekster med interessant og makaber tematikk; særlig Hallowed Be Thy Name, som handler om en fange som skal henrettes. Dette er deres første album med vokalist Bruce Dickinson, en definerende stemme innenfor heavy metal. Stemmen hans danser tango med elektriske gitarer, og skaper flere episke øyeblikk. Dette er ikke mitt favorittalbum av gruppen; den tittelen tilhører nok enten Powerslave eller Seventh Son of a Seventh Son (som ikke er en del av dette prosjektet), men det er likevel meget solide saker. Lander på fire stjerner, enten grunnet “fatigue” eller at det mangler det lille ekstra. Kunne kanskje vært enda litt hardere?
Top 3: Hallowed Be Thy Name, The Number of the Beast, 22 Acacia Avenue
Jeg har hørt ett Foo Fighters-album, og det er deres nyeste (som er overraskende bra, må sies). Dette er deres første. Dave Grohl måtte ty til noe etter bandkompis Kurt Cobain sin død, og dette er resultatet. En solid alt-rock-debut. Oppleves likevel som noe ordinært og uinteressant, i tillegg til å være kraftig “frontlastet”.
Top 3: This Is a Call, Exhausted, Good Grief
Morrisseys første album etter en nesten ti år lang pause rundt årtusenskiftet, og det andre Morrissey-soloprosjektet jeg får her. Stemmen og stemningen er i stor grad den samme. Opplever dette som behagelig og bra, men samtidig forholdsvis uinteressant.
Top 3: The World Is Full of Crashing Bores, Let Me Kiss You, First of the Gang to Die
Mitt første møte med et Queen-album. Et band jeg syns var råkult da jeg var ti år gammel. Her er ingen av de store hitsene, hvis man ser bort fra Bohemian Rhapsody. Dette minner tidvis om The Beatles, som jo ikke er noe dårlig band å bli sammenlignet med. Egentlig en god blanding av pop rock, folk rock og hard rock, i tillegg til prog-rock. Ikke slik jeg hadde sett for meg et Queen-album, men jeg er positivt overrasket. Veldig bra. Fire stjerner.
Top 3: I’m In Love With My Car, ‘39, The Prophet’s Song
En artist jeg har lite kjennskap til. Soul-musikk med en sjelfull stemme og varme melodier. Totalt sett en kjedelig opplevelse for en som har tilbrakt foregående måned i rockens verden.
Top 3: Let’s Stay Together, I’ve Never Found a Girl, So You’re Leaving
Det er for meg et mysterium at Kings of Leon er så godt representert i dette prosjektet. Dette er deres debutalbum. Faktisk ganske ålreit southern rock med god “pønsj”. Dras ned av et ganske repetitivt lydbilde.
Top 3: California Waiting, Joe’s Head, Red Morning Light
Ukjent. Garage rock revival. Enkelte sterke spor her, og det generelle nivået er greit nok. Intensiteten er tidvis veldig fengslende. Totalt sett et midt-på-treet-album. Halvparten av fem er to og en halv, og denne gangen runder jeg ned. Dette handler nok primært om at jeg ikke opplever dette som verken særlig originalt eller interessant (og det ville vært skandaløst å gi dette samme score som Zeps første album). Hvis resten av albumet hadde hatt samme stil som introlåta Highly Involved og “balls-to-the-walls” Outtathaway, ville tallet vært høyere.
Top 3: Highly Evolved, In The Jungle, Outtathaway
Stilfull, laid-back blues rock. Dette er råkult. Imponerende at det hele er fra en live-innspilling. Sjeldent hørt instrumenter som lyder bedre. Når det er sagt, er jeg ikke verdens største fan av laaaange låter instrumentallåter. Andre halvdel taper meg derfor litt, selv om Whipping Post er en episk avslutning.
Top 3: You Don’t Love Me, Stormy Monday, Stratesboro Blues
Du skal lete lenge etter 50-tallsalbum som ikke fremstår utdaterte. Dette er ikke et av dem.
Top 3: Blue Suede Shoes, Trying to Get to You, Blue Moon - Take 9/M
