Fjern 5 låter og karakteren hadde også blitt 5.
Helt ok. Blues er ikke min greie, men denne er innafor, men det blir likevel fort bakgrunnsmusikk for min del.
En av de beste juleplatene. Eneste som trekker ned er litt slitsom produksjon og den merkelige outroen til Phil Spector.
Bra energi, men noen av låtene hindrer fra 5 stjerner.
Hadde sistelåta vært sløyfet, så hadde plata vært perfekt. Kool Keith på Diesel Power er så forbanna rått.
For noen tullebukker.
Faktisk mid tier Radiohead for min del. Men fremdeles bra.
Teatralsk og gøy.
Er ikke så glad i Arca-perioden til Björk. At denne plata er på lista, men ikke Homogenic, er tullete!
Har nesten ikke hørt på denne plata siden både Mezzanine og Blue Lines eksisterer.
Hyggelig gjenhør, lenge siden sist. Holder seg som bare rakker'n.
Gruet meg til å høre denne igjen. Elendig og masete drittplate. Takler ikke stemmen hans. Jeg vil aldri høre Van Morrison igjen. (Faen, ser nå at det er to plater til på lista)
Runnin' Away er kanskje tidenes feteste låt.
Første plata på lista til nå jeg ikke har hørt før. Alt jeg hører er some damn good jazz, for å sitere Mark Gonzales. Hørte den to ganger på rappen.
Tydelig inspirert av Cult Member
Jeg liker de siste 25 årene med David Bowie bedre enn de første 25, men denne plata er en av de svakere. Tror det er fordi den høres ut som gammel Bowie i bittelitt nyere drakt.
Jeg har gruet meg til å høre denne basert på kommentarene, men dette var jo knall! Har aldri hørt Hawkwind før og det eneste jeg vet om bandet er at Lemmy var bassist og låtskriver. Artig å høre han gneldre i bakgrunnen.
Det er omtrent en halv god plate her. Såvidt
Har ikke hørt på Led Zeppelin siden jeg hørte alle platene som maraton. I og II blør litt inn i hverandre. Begge er ujevne, men høydepunktene er sabla gode.
Variert nok til at det er en lek å høre gjennom fra start til slutt
Fornøyelig nok, men det meste her er intetsigende, og høydepunktene har man hørt en milliard ganger. Har fallhøyden fra første til andrespor noengang være større?
Til dels smertefullt pinlig, til dels ingenting.
Jeg viber med dette, jeg. Hvertfall i dag
Gammal Residents i små doser er vel og bra. Et spor på "Preserved Edition" av plata er fra den legendariske Tromsø-konserten i 1986.
Forutsigbar og lite minneverdig. Har kommet mye bedre REM plater både før og etter.
Når det først skal odz'es, så skal det faen meg odz'es!
Koselig plate, men en god del av låtene er ikke noe særlig.
Tung og stemningsfull.
For en hitparade! Herlig 90-talls, kanskje også litt for 90-talls til tider.
Det bandldido sier, bare at jeg liker det.
Er African Blues min greie? Jøss!
Burde hatt mer Acme siren.
Mye mer fornøyelig enn jeg hadde antatt, da jeg ikke kan fordra Fairytale of New York, og har derfor unngått The Pogues. Sterk 3'er.
For en stemning!
Definisjonen av mid. Lunkent vann.
Ante ikke at Ennio Morricone har vært med å skrive en av låtene. Utrolig nok kanskje den dårligste låta på plata?
Jeg kjeder meg ihjel. Tipper dette var den best likte plata på NISS i 2003. Alle i bandet har prima dra-til-tryner.
Tror aldri jeg har hørt så mye congas i mitt liv.
Fremdeles et knallsterkt album.
Fornøyelig lytt! Starter litt standard, men tar seg opp.
KISS er som den edgy broren til ABBA. Og nå er de begge hologrammer.
Tror vi har funnet vår felles førsteplass her.
God plate, men pianolåtene blir litt taffelmusikk.
Simple Minds møter Echo & the Bunnymen, og havner mellom to stoler. Hverken mørkt og stemningsfullt nok, eller lyst og fengende nok. Overgangen fra Unmade Love til Open for You er et perfekt eksempel på at den ikke klarer helt å bestemme seg for hvor den skal ligge.
Glætt og kjedelige greier. Noe saftige og cheesy synthsoloer trekker opp
Digg, men noen av coverne klarer jeg ikke å ta seriøst.
En del kule beats, men like mye pinlige tekster. Har aldri hatt noe sansen for rappestilen til Dr. Dre.
Noen låter minner meg for mye om Springsteen, men heldigvis er 95% piratmusikk!
Ble lurt til å tro at plata skulle være mer interessant pga førstelåta. Den er bra, men hvorfor skal denne være bedre enn utallige andre Motown-plater?
Har ikke hørt denne siden 2013, likte den da og liker den nå, men tydeligvis ikke nok til å høre på den oftere. Blir vel 13 år til neste gang. Sterk 3'er
Perfekt lengde XD
Jeg var klar til å måtte forsvare meg her, med at den er så harry og ukul og jeg er fra Finnsnes osv osv. Men dere er like harry, ukul og fra Finnsnes som meg, awww <3
Knall! Farlig nært en 5'er. Kanskje ved neste gjennomlytt
Kan ikke si et stygt ord om Missy Elliott uten å få Cheeza Flava på nakken.
Sorry Jon, ikke min greie. Døll og til tider masete. Sterk toer i det minste
Variabelt, men det som er bra trekker veldig opp. Jeg velger å ikke inkludere Apple Jam i beregninga.
Nærmest ulidelig. 20 Dollar er kanskje den dårligste coveren jeg har hørt. Noen låtproduksjoner redder den fra bunnkarakter.
Alt som skjer på denne plata er top notch! Gøy at bonussporet er en cover av morgensdagens band. Tilfeldig?
Traurig og dølle greier.
Skikkelig koselig kaféjazz.
At denne plata er her, men ikke mesterverket In Sides, er absurd.
Kanskje den kjedeligste plata så langt.
Har aldri klart å komme inn i denne plata. Det er noe med produksjonen til Prince som kler andre plater bedre enn denne som skal være litt mer storveis. Det blir episk, men også flatt.
Mye kult, og en del intetsigende. På en god dag hadde jeg kanskje gitt det en stjerne høyere.
Viber med dette. Pianosporene var litt dølle.
Lyden av å sakte kveles i verdensrommet.
Har aldri vært en del av RHCP-hatbølgen, selv om jeg anerkjenner hvor teit de kan være. De fleste av låtene på plata er såpass ihjelspilt, at det er vanskelig å ikke kjede seg litt. Sterk 3'er.
Var helt ok, helt til slutten av platen. Remember Me er noe av det mest daterte mølet jeg har hørt. Dirty Dancehall er knapt noe bedre.
Umulig å ikke bli i godt humør av å høre på denne.
Føles ut som å være del av tidenes jamkveld.
Tror snøen smeltet litt fortere av dette. Sterk 3'er
Prima pønk.
Dette var pinlige greier. A-siden er i det minste såpass intetsigende at man kan ignorere det, men B-siden... herreminhatt.
Ingenting å sette fingeren på. Tribe er gull!
Bør helst høres på i verdensrommet, eller på en Weltron.
Sjarm, bra produksjon og så fin flyt at det ikke føles ut som plata varer i én time. Trekk for tekst, koring og skits som til dels er ganske pinlige.
Jeg kan ikke fordra stemmen til Morrissey og jeg synes heller ikke musikken til bandet er noe særlig, men det var noe her og der som var annerledes enn det jeg forventer av The Smiths på en positiv måte. Svak 3'er.
Uendelig lang, og såvidt gøy å høre på.
Hyggelig knippe låter, dette
Forbanna herlig plate! Hadde det vært et dobbeltalbum og ikke trippelalbum hadde det blitt klink 5 stjerner, men den får nøye seg med en meget sterk 4.
Hektisk, kaotisk og medrivende.
Første gang jeg hører ei hel plate med Willie Nelson, og for en positiv overraskelse. Nedstrippet og rått, og tvers gjennom en engasjerende lytt. Innertier!
Litt ujevn plate med til tider dårlig produksjon hindrer toppkarakter. Ellers helt topp. Jeg har sett de live, så kul er jeg.
Hun er flink, og jeg kjeder meg.
Ikke min favoritt NY-plate, men fornøyelig læll
Resten av plata klarer ikke å måle seg mot åpningssporet. Peak Guitar Hero.
Uslåelig stemning.
Enda mer peak Guitar Hero. Resten av plata er også sabla god.
Hører sjeldent på The Jesus and Mary Chain, men setter bestandig pris på de når jeg gjør det. Det er bare som oftest andre plater jeg heller hører på hvis jeg er i humør til støyete greier.
Jerry Lee Lewis er kun for barnehager og eldrehjem.
Blir litt for svulstig for min smak.
Jeg har tilgode å bli forført av Iggy Pop og David Bowies Berlineskapader, men jeg får vel flere sjanser i løpet av de resterende 1000 plater.
Høydepunktene er sabla høye. Sterk 4'er.
Det meste er fordømt kult, men det er partier her og der som er ganske intetsigende.
The Clash fant formen fra start og er naturlig kule.
Cinematisk og storslått uten at det føles påtatt.
Lame. Farlig nært 1, men heldigvis er ikke alle låtene like horribel, bare nesten.
Skjønner ikke hypen med denne plata. Det er hvertfall 20 Dylan-plater jeg liker bedre.
Energisk og gøy.
Får lyst å bo i ei lita hytte langt inn i skauen og drikke kaffe på trappa når jeg hører denne plata.
Vokalen funker ikke for meg. Kunne sikkert ellers vært ei fin plate
Ikke så ille, men blir fort bakgrunnsmusikk.
Ikke like bra som forløperen Hounds of Love, men hva er vel det?
Ei halv god plate. Hadde vært en bunnsolid EP.
Funker fint som gateway-metal og føde til UKM band.
Ujevn og for lang, men toppene er overraskende høye, og når Aguilera ikke gjør seg så til (som dessverre ikke skjer så ofte), så synger hun sabla bra. Mange solide ballader.
Overrasket over hvor lite jeg likte denne. Variert i sjangre, men aldri noe særlig bra. Påtatt vimsete, uten å være kul. Jevnt over irriterende. Prøver igjen om 10 år.
Lite å si som ikke har blitt sagt en million ganger før. Dette er bra saker.
Fjottkjedelig.
Digger det meste på plata, men ikke alle låtene er like sterke. Oppfølgerplata Rhythm and Stealth er derimot en klink 5.
Repetativ som faen, men det er helt greit når det som repeteres er helt rått!
Herlig stemning. Flaks at denne ble plukket ut på en solfylt vårdag.
Ble aldri helt solgt på Antony and the Johnsons. Mye er fint, men synes også vokalen blir vel mye til tider. Solo-plata til Anohni er bra.
Masete, svulstig og teatralsk. Slow Train to Dawn er høydepunktet, sikkert pga Neneh Cherry, som burde ha sunget på alle låtene i stedet for Matt Johnsons utrolig irriterende vokal. Alle låtene har musikkvideoer, så jeg så de som en playlist på YouTube.
Buktafestivalen fikk tilbud om å booke New Order i 2012. De takket nei. Sivert Høyem spilte i stedet…
Sjarmerende og kult til tider. Repeterende og intetsigende ellers.
Dette sammensuriumet burde ikke funke, men gjør det uproblematisk. Energisk og inspirert. Trekker for en litt glætt 80-tallsproduksjon til tider.
Blir overrasket hver gang jeg hører Ray Charles hvor mye jeg liker det, men så hører jeg aldri på han igjen.
Mange kule låter, en håndfull ikke fullt så kult. Snill firer
Glemte helt av at jeg hørte på denne, den bare rullet og gikk i bakgrunnen. Det er helt ålreit, dette.
For en tidskapsel. Godt og blandet
Herlig trolsk folk. Liker ikke når kisen synger.
Smittsomt energisk jazz. Gøy og lett å høre på
Litt som MGMT, så er det mye nostalgi tilknyttet dette. Hyggelig gjenhør, men Arcade Fire er mye hit and miss for min del.
Helt grei. Jenny skiller seg ut og høres ut som proto-Sufjan Stevens.
Mange høydepunkter, men ikke hele plata greier å holde samme nivået.
Grime er ikke min greie, men denne har mye kult for seg. Leken og kreativ produksjon.
Soft prog-rock blir litt som lunkent vann.
Slettest ikke det verste. Poppete hard musikk kan fort bli mye pinligere. Kjente en del folk back in the days som kun ga innpass til Skunk Anansie og Marilyn Manson blant hard musikk.
Min favoritt av Joni Mitchell.
Tja. Er denne kun interessant pga historien rundt?
Snakk om å gi jernet. En greatest hits plate med ekstra energi og tut og kjør.
Bedre enn Jerry Lee Lewis.
Islands svar på B-52's? Ingen hadde brydd seg om The Sugarcubes hvis det ikke hadde vært for at Björk synger. Svak 3'er.
Herlig plate! Jeg vil leve i denne plata!
Linkin Park er ikke min greie, men har på et vis blitt en koselig tidskapsel.
Shreddet meg gjennom denne på Rock Band. Gikk så som så. Liker fremdeles ikke Lucy in the Sky with Diamonds, men å gi trekk for den blir for dumt.
Faens garage rock revival som forpestet rocken på 00-tallet, og infiserte alle norske band som absolutt også skulle høres helt lik ut. Jeg husker at jeg tenkte at nå må da faen meg den bølgen dø når denne platen kom, men neida, da ble det full blomstring, gitt, etterfulgt av faens The Black Keys som skulle spy ut de kjipeste reklamevennlige låtene. Ti år etter har bølgen mutert seg til at Måneskin vinner melodi grand prix (som er plattformen alle disse bandene hører hjemme) med en låt som like så greit kunne vært Arctic Monkeys. (PS. Jeg setter det på spissen, det er faktisk en håndfull garage rock revival som er bra... sånn ca. 1%)
Jeg husker hvor jeg var når jeg hørte Frontier Psychiatrist på radio for første gang (som for øvrig har tidenes musikkvideo), og hvor mye jeg gledet meg til plata skulle komme. Flere tusen samples har blitt brukt for å lappe sammen denne plata, og det er et lite mirakel at det fungerer så godt som det gjør. Med tanke på at den ble laget på en tid det ikke gikk å separere ut lydspor er det utrolig at den ikke er mer masete og rotete enn det den er. Fun fact: Vistnok første gang Madonna godtok at noen samplet hennes låter. 6/5 håndverk, 4.5/5 plate.
Oppfølgerne bruker som regel ikke å være like bra. Gjelder her også.
Det er bra mye vas her, men det er umulig for meg å ikke bli sjarmert. A-siden handler om en Beltedyr-beltevogn i krig!! Burde vært full pott bare for det. B-siden er ikke like sterk.
Skjønte aldri hypen med Justice. Denne føltes allerede datert når den kom i 2007. Veldig repeterende og enerverende. Den er ofte på grensen til å gjøre noe kult, men klarer det ikke.
Helt grei 80-talls pop. Litt mye munnspill og kordamer for min smak.
Jeg er allergisk mot dette. Jeg vil heller høre William Shatner sin versjon av Common People tusen ganger før jeg hører denne plata igjen.
Veldig kult, men blir litt for mye av det gode. Svak 4'er
Fin, men blir fort litt bakgrunnsmusikk.
Gode greier. De kunne ha spart seg for Bye Bye Love.
Hyggelig og nostalgisk gjenhør, men to timer med Corgans stemme er heftig.
Ikke hørt før. Falt i smak, og sistesporet spesielt var knall.
Gode greier! Hver gang jeg hører Nick Cave blir jeg pinlig berørt over hvor mye Sivert Høyem vil være han.
Depeche Mode treffer meg sjeldent, men Policy of Truth er så fordømt kul.
Generisk og kjedelig.
Denne plata får meg til å gro hår på føttene. Hørte på denne mens jeg røkte pipe mellom første og andre frokost.
Gøy, fengende og kul.
Jeg sier som Jon: Jeg skjønner ikke.
Dette er sikkert noe jeg burde ha likt, men jeg synes det blir kjedelig.
Dette blir den snilleste 3'ern jeg har gitt til nå. Noen morsomme og lekne låter, men jeg har lite til overs for låtene der Eminem skal tøffe seg (som er alt for mange).
Det er uka for snille 3'ere. For lang og intetsigende, men av og til glimter de til med noe kult.
Nok en megasnill 3'er. Blir for sidrumpa gubbete bluesrock for min smak. Clapton har en ganske kjip sangstemme. Fun fact: Min mor har vært på konsert med Derek and the Dominos. Det er det ikke mange som kan skryte på seg.
Jeg liker lydbildet og stemningen, men vokalen blir til tider parodisk.
Det er 25 år siden sist jeg hørte denne plata. Det blir 25 år til neste gang. Det er bare kjedelig, og Casablancas distorta vokal er fjottirriterende.
Ikke horribelt, men virkelig ikke min greie.
En knippe feel good poppete punk. Ja takk!
Datert på en koselig måte. Ruller og går, og blir heismusikk.
Jeg savner tiden når Foo Fighters var kul. Rufsete og fengende.
Kult.
Hit and miss.
En inspirert mikstur av sjangere som ikke skal fungere i lag. Men det gjør det, gitt.
Hadde likt dette mye bedre hvis det ikke var for han kisen som synger.
Jeg trodde jeg ikke var noe fan av Roxy Music, men denne plata var temmelig nice.
Denne plata får meg til å føle meg kulere enn det jeg er.
Det er nok U2 nå!
Oi, har aldri hørt noe lignende fra 70-tallet. Veldig spennende, men litt vel mye "blimey" i monitor. Snill firer.
Bra, men blir litt for ensformig til å være ei prog-plate.
Knallsterk debut. Ikke alt jeg liker like godt på plata, men det er for det meste småpirk.
Det er noook U2 nå! Jeg har konkludert med at U2 er et singelband, 1-3 merkverdige låter pr plate, resten er utrolig kjedelig.
Perfekt U2 detox. Vet ikke om jeg blir å høre på denne igjen, men akkurat i dag så traff den.
Sånn her musikk passer best når man spiller Wipeout på PS1, ellers blir det fort langdrygt og repetitivt.
Fornøyelig folk. Noen skikkelige gode låter veier opp til en snill firer.
Treffer ikke like godt som når jeg var kid, men tenåring-Kjetil hadde blitt bisk hvis jeg gir noe annet enn 5.
Tror kanskje jeg liker denne bedre enn Ziggy Stardust, selv om de er ganske like.
Var det B-52's som førte an den flåsete 50-tallsnostalgien på 80-tallet? Gøy er det i hvertfall.
Ganske fornøyelig, men går fort i glemmeboka
Like intetsigende som bandnavnet.
Corny greier. Phil Spector gjenbruker ideer fra The Long and Winding Road på How? Kjedelig. Blues rock? Kjedelig. I Don't Wanna Be a Soldier er inne på noe.
A-siden er betydelig bedre enn B-siden.
Jeg foretrekker Pure Heroine, men dette er solide saker.
Lett å høre på, lett å glemme.
Hørte en del på denne når den kom, men har gått litt i glemmeboka for min del. Snill firer.
Kom meg aldri på Amy-hypetoget.
Har tålt tidens tann bedre enn annen metal fra denne perioden. Den eneste låta jeg ikke liker er Lookaway, som blir litt vel mye nu-metal'ete.
Mye fengende og bra, men også endel ujevnt. Sterk 3'er
Lettbeint, corny og fengende. Stueren sci-fi pop. Skjønner godt hvorfor de ble hyret inn til å lage musikken til Xanadu. Snill firer.
Energisk og gøy, men skiller seg ikke ut fra andre utgivelser innen samme sjanger fra 90-tallet. Sterk 3'er.
Intense saker. Repetitiv og stemningsfull.
Kalkulert, men fremdeles leken. Hver detalj er perfeksjonert, uten å bli kjedelig. Vi sees på Backbeat i kveld kl 18!
Har ikke hørt denne plata før, men den traff som bare det.
Er det en del kult her, men alt for variabel og lang.
Jeg vil like denne plata mer enn jeg gjør fordi Womack er kul, men denne sitter ikke helt.
