1001 Albums Summary

Groovy og lekent. Nesten alle låtene er for lange.

Musikk fra et kjipt, eksperimentelt sirkus. Men godt driv, det har de.

God energi fra Janis Joplin, men for mye seig psychedelica-blues.

Kjedelig køntri. Den tamme versjonen av Love Hurts sier alt. Stemmen til Emmylou skjærer i ørene.

Upbeat julestemning på boks. Produksjonen blir litt slitsom etter hvert. Høydepunkt: The Ronettes - Sleigh Ride

Upbeat julestemning på boks. Produksjonen blir litt slitsom etter hvert. Høydepunkt: The Ronettes - Sleigh Ride

En rekke klassiske sanger. Stinn av kul og alternativ attitude, og det funker.

Aggresjon som tror den er tøff, men som bare er slitsom. Allikevel mye bra her, selv om alle låtene er for lange.

Får en snikende følelse av at disse musikantene innerst inne hater musikk.

Klassiker, men litt for mange anonyme spor.

Kult med et gjennomført konseptalbum. Skikkelig teatralsk potpurri, men det er vel bare åpningslåta som er verdt å høre på flere ganger.

Kunstnerisk musikk og særegne, til tider personlige tekster. Ganske bra, men ganske utmattende også.

Hadde vært perfekt hvis jeg hadde en dyp sofa og likte te.

Ballerock. Litt for ensformig i lengden.

Payin' Dues er bedre.

Grei hangoutmusikk, men kan ikke si at synginga til Sly (slynginga?) falt i smak.

Nei, den her typen eksperimentell bråkejazz tåler jeg ikke. Men dæm e no flenk.

Veldig edgy, veldig montont.

Bunnsolide greier, men det er ingen låter her jeg kommer til å høre på igjen.

Musikk som durer og går, med ganske irriterende space-lyder innimellom.

Føles utilgjengelig og ganske kaldt. Nok gode sanger til å fortjene en treer.

Killer åpning, men deretter blir det fort repetititvt og gnålete.

Låtene med groovy rytme er gode, men blir fort bakgrunnsmusikk. De andre låtene, som All About Love og Reasons, er bare kjedelige.

Holdt på rykke ned på en treer mot slutten, men en ny runde med Highway Star sikret fireren.

Blanding av alt mulig rart; latino, jazz, hiphop, rap. Politisk vinkling på mange av sangene, men tekstene er veldig tannløse.

Liker ikke musikken, liker ikke stemmen, liker ikke tekstene. Veldig tamme greier, alt i samme gir.

Bærre toill.

Skulle gjerne gitt en femmer, men Stand og dødpunktet The Wrong Child trekker ned.

Rytme og driv, men aldri interessant.

Tamt. Veldig goody goody tekster. En hel sang om et ordtak...

Greit nok, men klipp-og-lim-musikk er i sin natur middelmådig.

Knallbra. Synger med følelse. Gjennomført catchy.

Tøff i trynet, men blir bare mas og gnål i lengden.

Fine saker, men det treffer meg ikke (kan ikke fransk).

God poesi etc, men låtene er veldig like og synginga er altfor tafatt. Desolation Row veltet albumet ned på en treer med kjedsommelighet og irriterende munnspill.

Gir meg ingenting.

Storytelling i verdensklasse.

Særere enn jeg forventet. En del ræl, men også mye bra.

Ganske intetsigende. Blir kjedelig altfor ofte. Til og med hiten It's a Sin er seig.

Slentrende og sjarmerende, men veldig ensformig.

Trivelig, men gir meg lite.

Interessant produksjonshistorie (flat lyd fra Albini). Hele plata virker litt uinspirert. Mye umelodisk støy mellom høydepuktene.

Behagelig og sjelfull blues.

Begynner bra med energi og feststemning. Men så kommer God of Thunder, og sminken begynner å smelte. Dette er teite greier. Blir rett og slett for traust utover på plata.

Klassiker. Litt seig på tampen, men når man slenger på Silver Springs er femmeren sikret.

Veldig variabelt. American Pie er god, men for lang. Vincent er gull.

Koselige greier med mørke undertoner. Sterk start på plata, men blir litt tynn suppe etter hvert.

Hyggelig musikk, men i bunn og grunn veldig mid.

Cash synger med autoritet, men stanken av kristenmanns blod er litt for påtakelig for min smak. Plata blir kjedelig på tampen, dessverre, men høydepunktene er svimlende høye.

Ulidelig.

Klarer ikke å like det, klarer ikke å hate det. Clap Hands og Blind Love er gode, men den whisky-stemmen er bare parodisk.

Er vel på lista på grunn av I Heard It Through the Grapevine. Resten av plata er ganske standard, men de gjør en del sprø ting også. Ikke så verst!

Kjeder meg i hjel. Hundre låtskrivere og femti produsenter for å lage forglemmelige sanger med navlebeskuende tekster.

Standard punk, 100 km/t i et kvarter. Greit nok.

Festrock. Hørte den to ganger på rappen. Klassiker.

Et album som humper av gårde i et jevnt tempo. Forglemmelig, traust, gammeldags. Dette er musikk det stinker gamlehjem av.

Sexfiksert hip-hop. Work It er ganske bra, men jeg føler ikke at jeg trenger å høre denne plata (eller artisten) igjen. Mye snakking mellom låtene, føles nesten som et radioprogram. Namedroppingen av Bill Gates og Donald Trump ett minutt inn i første låt... yikes.

Passe sært og trivelig. Litt slitsomt i lengden med et såpass masende lydbilde.

Klarer ikke å gi denne mer enn en treer. Veldig masete (som Wah-Wah) og/eller flat produkson. Tamme tekster, men det hjelper å tolke alt i en Beatles-kontekst. Veldig ufokusert på slutten.

Det er som om hun går inn for å være irriterende. Stjeler tekster umotivert herfra og derfra, og gjør alt verre. Men Paper Planes er en liten nugget.

Burde likt denne plata bedre, men synes den er litt pregløs. Vanskelig å få fatt på hva de prøver på. Blir en treer som snuser på fireren.

Anemisk, introvert og ganske uinteressant. Lydbildet føles nedstrippa og kaldt. Gir meg lite, men fenger innimellom.

Jazzister på jakt etter en melodi. Irriterende mye kjatring i bakgrunnen på Alice in Wonderland.

Ufattelig repetitivt. Veldig datert.

Skjønner ikke hvorfor denne plata er på lista. Dønn ordinær musikk, på grensen til pastisj. Koselig, men helt pregløst.

Musikkens svar på satengsengetøy.

Hater det. Virker så utrolig low effort.

Kul fyr. Liker de drømmende sporene bedre enn de politiske.

Veldig laidback, vanskelig å bli engasjert. Shoegaze uten sjarm.

Klarer ikke å hate det. Mye nostalgi.

Et veldig hyggelig bekjentskap. Kommer til å høre mer på dem.

Et par kule sanger, men altfor mange seige låter innimellom, særlig mot slutten.

Frisk funk med god groove, men sangene er for lange.

Ikke ofte jeg hører på musikk fra Panama og Puerto Rico. Ikke ofte jeg hører på samba heller. Og det kommer ikke til å forandre seg.

Punk som faen. Litt for grøtete for min smak.

Hadde aldri hørt om sophisti-pop før, men jeg liker det. Herlig eklektisk miks av jazz, pop og easy listening.

Trivelig hiphop.

Blir bare trøtt av det her.

Artig og underholdende rap, men neppe noe jeg kommer til å oppsøke igjen.

Sprikende både musikalsk og lyrisk, men veldig mye bra og unikt.

Harry, men jammen litt fengende også. Trekker ned at plata er over en time lang.

Greit nok, mye rart og mye interessant (og noen kjedelige låter), men det virker ikke som at ting henger helt sammen.

Trivelig, men veldig ensformig i lengden.

Catchy, interessant, kult. Positivt overrasket.

Kjedelig country, alt er helt rett frem.

Herlig overskuddspunk. Digger det.

For mange kjedelige pianoballader med svulstige tekster. Og den sangstemmen er irriterende på minst halvparten av låtene (spesielt Love In The Dark).

Upolert, men koselig. De lengste låtene er de beste.

Mye bra her, men også mye intetsigende proggreier.

Kult nok, men lite som stikker seg ut.

Helt streit gammalmannsrock.

Liker bandet, men jeg har aldri hørt så mye på dem i ett strekk før, og det ble veldig ensformig. Synd, for plata har et par sterke låter (eller kanskje egentlig bare Just Like Honey).

Klassisk energirock som fort blir masete.

Har noe ved seg, men den ektefølte vrælinga klaffer ikke alltid. Egentlig nesten aldri.

God pubrock.

Grunge med sterke emosjoner. Låtene blir litt for likelydende.

Ganske trivelig og kult, men det blir fort for mange endeløse soloer også.

Mye å like her. God energi, gode tekster, middels bra synging. Men det kler dem.

Blir litt for mye av det samme, og det som leveres er ganske mid. Men han mener det han synger, det skal han ha. Sparer ikke på kruttet.

Slettes ikke så verst. Men også helt umulig å høre seriøst på.

Mye bra her, spesielt åpningssporet. Teksten til Idiot Wind er ganske røff.

Veldig underholdende! Synd at plata ikke ligger ute for strømming.

Trivelige greier, og de beste låtene er gromme. Men det er for mye av det samme her, og litt for mye som grenser til det kjedelige.

Har en del bra musikk, men kombinasjonen av tekst og synging er til tider helt skrekkelig.

Et par hits og en drøss plagsomme og kjedelige låter. Visste faktisk ikke at Bono er så irriterende å høre på i lengden.

Voksenpop med kunstneriske ambisjoner. Fenger ikke, men man merker at dette er solide greier. Høydepunkt: This Woman's Work.

Partypop som går tom for hooks halvveis. Bunnsolid første halvdel sikrer fireren.

Metall med et mørke over seg. Overraskende sentimentale greier. Tekstene føles litt påtatte, jeg kjøper dem liksom aldri helt.

Pop med litt av alt attåt. Umulig å bli klok på hva hun vil med musikken sin. Blir masete på slutten.

Maks kreativitet, men plata (og kanskje bandet også) virker retningsløst og er i grunn litt irriterende. God energi og et par solide låter trekker prosjektet opp på en treer.

Variert og dypt, både musikalsk og lyrisk. Mye å legge merke til og oppdage underveis. Gleder meg til å høre det igjen om x antall år.

God åpning med tre hits, men derfra og ut går det fort i stampe. Pent lydbilde, men det er ikke så veldig interessant.

Et par interessante og fengende ting, men stort sett ufattelig kjedelig og/eller irriterende. Klassisk "på tide å gå et annet sted"-musikk de fyrer opp på VT altfor ofte.

Masse energi, til dels syke tekster og annen faenskap. What's not to like?

Koselig, men kjedelig. Skjønner godt at filmen ble en suksess, men musikken alene kan ikke bære dette prosjektet.

Ektefølt, men ensformig. Åpningslåta er det store høydepunktet. Blir litt slapt mot slutten.

Har ikke hørt på The The siden jeg var på konserten på Sentrum Scene i 2024. Ikke et udelt gledelig gjenhør, det her, men noen låter sitter godt (spesielt Sweet Bird of Truth). Tekstene og attituden virker veldig datert.

God teknikk, men her mangler det kreativitet. For mange låter med standard rytme med vag synth på toppen. Klarte heller ikke å engasjere meg i tekstene.

Åpenbart bra, men også litt for mye av det samme. Språkbarrieren blir for stor.

Går tom for ideer på tampen, men såpass mye bra her at fireren er sikret.

Svingende storbandmusikk som virker helt standard etter mine ører. Blir litt mer inderlig på de siste låtene, men det fenger ikke helt. Kommer ikke til å vende tilbake til denne.

Sunshine of Your Love har det lille ekstra som de andre låtene ikke har. Blir fort litt for gampete, men koselig nok som bakgrunnsmusikk.

Helt nedpå og helt tamt. Så smooth at det er umulig å gripe tak i noe.

Mye gull som er tidløse klassikere, men et par dølle låter også. Snuser på femmeren.

Folkemusikk med middelaldervibes er vanligvis ikke min kopp te, men her var det flere låter som leverte en stemning av historisk sus.

Peppa jazz som underholder hele tiden. Åpninga er kuppa av Reiseradioen, og setter assosiasjonsrekka i gang.

Stort sett kjedelig og intetsigende, til tross for det litt sirkusaktige uttrykket. Rebellion (Lies) kommer inn som et seint høydepunkt.

Fikk kraftige First Price R.E.M.-vibber av det her, og det inntrykket forsterkes av Wikipedia. Det er mye med Mark Eitzel som sammenfaller med Michael Stipe, og i 1997 ga han ut til og med et album skrevet sammen med Peter Buck. Men AMC er ikke R.E.M., dessverre, selv om dette albumet har sine sider.

Klassiker. Mye nostalgi knyttet til denne.

Gir meg ingenting, fam.

Prog som mangler det lille ekstra. Blir fort dus bakgrunnsmusikk.

Jeg setter pris på produksjonen og energien/sinnet, men det er lite med dette som treffer meg.

Hyggelige greier, men mangler høydepunkter.

Lovende åpning, de to første låtene føles interessante og ekte, spesielt i lys av fyrens nylige erfaringer. Men dessverre glir det fort over til å bli et soloprosjekt som det burde ha blitt jobbet mer med. Det er ikke alltid det er så lurt å bare å gi ut demoene og ta tidlig helg.

Det rockes hardt. Sikkert kult å være der, men lydkvaliteten er ikke helt på høyde.

Helt standard sanger i en sjanger som er uinteressant for meg. Vanskelig å forstå hvorfor dette albumet er med på denne lista. Heldigvis kort, så takk for det, Fats.

Ganske bra, og Björks unike stemme løfter mange låter.

Overskuddsjazz med smittsom entusiasme. Mange av låtene blir veldig enkle og ensformige, men de funket sikkert bra på dansegulvet.

Begynner jo bra med mye energi, men etterhvert blir alle låtene like og den aggressive og paranoide synginga blir bare slitsom.

Har aldri vært en av mine favoritter, og jeg faller ikke for gimmicken denne gangen heller. For mye av Pauls granny music, og ingen av de andre låtene sitter helt som de skal - bortsett fra A Day in the Life, så klart.

Har aldri hørt skikkelig på AM, og kommer ikke til å gjøre det i fremtiden heller. Helt rett-frem-rock der låtene høres helt like ut. Og vokalisten er slitsom å høre på.

Groovy greier man kan ha på i bakgrunnen på en fest. Et par seige spor på midten.

Langt mellom høydepunktene på denne. Alt for mye tradisjonell køntri.

Prog som fenger med rå rytmer og spenstige påfunn, men som ganske ofte forfaller til sirkusmusikk.

Repetitiv og kjedelig elektronika. Husker hiten D.A.N.C.E. og hadde trua på at dette kunne være gode greier, men selv den låta har tapt seg.

Hyggelig popmusikk som er rund og myk i kantene. Blir fort veldig likt.

Begynner bra, og Common People er et tidlig høydepunkt. Mister piffen ganske fort, og tekstene går fra å være bitende og bitre til å bli platte og uinteressante. Svak treer.

Kjedelig gubberock med et par lyspunkter her og der.

Stort sett bare seige og kjedelige låter.

Et par eviggrønne sanger, men også et par låter som ikke treffer helt. Sterk firer.

SP har aldri truffet meg helt, mest sannsynlig på grunn av Corgans slitsomme stemme. Mye bra på denne dobbeltskiva, mye variert og interessant, men jeg klarer ikke å se det helt store i det. En helt grei treer.

Ei plate man bør finne fram igjen når høstmørket senker seg.

Ingen klare høydepunkter, men heller ingen klare svake låter heller. Fengende på sitt mørke vis.

Lever på hitene. Resten av låtene er pompøse og utdaterte. Svak treer.

Jente-hiphop med runde kanter og oppbyggelige tekster. Ufarlig og uinteressant. Må vel forsvinne ut av lista snart? Fint nok til å forsvare en toer, men glemt i morgen.

Ikke min sjanger, og dette låtmaterialet holder ikke. Koselig treer.

Rockabillyopplegg med bluestouch. Funker vel på sitt vis, men i bunn og grunn uinteressant.

Mangslungent mesterverk fra det gærne geniet. Litt for mye fjas, men her er det mange gullklumper å finne.

Fint nytt bekjentskap. Herlig driv, støyende og melodisk. Minner tidvis om Sonic Youth.

Kjedelige beats (med noen få unntak), pubertale tekster med sinnslidelser som krydder, irriterende stemme. Et sykdomstegn for samfunnet at dette ble så populært som det ble. Svak toer.

Et par låter man husker, som er fulle av sommerenergi. Men dessverre også en håndfull låter som bare er kjedelige. Gir denne en snill treer.

Den kjedeligste gammelmannsbluesen som tenkes kan. Selvfølgelig har de ei seig låt som er ti minutter lang. Tittellåta og den generelle spillegleden redder stumpene.

Intetsigende og kjedelig synthpopmusikk som er så plantet i åttitallet at det virker helt meningsløst å høre på det nå.

Kort og godt. Høres veldig likt ut over hele fjøla, med spartansk gitar, ivrig tromming og vrengt vokal. Har en viss sjarm, men dette når ikke helt gjennom.

Helt uinteressant før, under og etter lytting. Charge er både den mest interessante og den mest irriterende sangen. Skjønner ikke hvorfor denne plata er på lista.

Sommerlett og poppete jenterock. Ikke det verste i verden, men mangler en skikkelig x-faktor. We Got The Beat er god.

Uinteressant triphop. Orket ikke å høre alt.

Imponerende debutplate. Savner litt av Nirvana-mørket, men det forsvant vel med Cobain.

Australsk punk som funker. Blåserekka overbeviser ikke, men resten holder god standard.

Lite av interesse her. Låter som bare ruller avgårde på kjedeligste vis.

Mye bra, mye rart, mye teit. Dessverre er den "oppfinnsomme" og "helsprø" produksjonen er veldig slitsom.

Irriterende artpop. Finner ingenting jeg liker ved dette.

Ikke min pleasure. Dette er helt på grensen til å være musikk jeg hater. Snill toer.

Faen så funky. Umulig ikke å bli revet med av rytmene.

Fatter ikke at dette bandet var så stort. Kjedelig!

Eksperimentelle saker. Sea Song er god, resten er veldig vanskelig å få grep om. Skjønner at denne plata har fått en høy status på grunn av Wyatts ulykke, men den er egentlig bare midt på treet interessant.

Et band jeg aldri har hørt på før, og som jeg neppe kommer til å oppsøke igjen, selv om denne plata er full av god, gammal middelalderrock. Ikke min kopp med te, dessverre.

Helt ok triphop. Duse rytmer, men i grunn veldig kjedelig.

Åpner med tre låter man har hørt før, og de er ikke de verste dette bandet har laget. Litt lekent og energisk, bare synd det er U2. Resten av plata er inni hampen kjedelig. Sovemusikk.

Sløy noiserock. Fint når det funker, irriterende når det ikke funker.

Absolutt solide greier, fine rytmer og spenstige beats - men det blir fort kjedelig.

Aldri hørt om dama før. Solid visesangeri. Gode tekster, fin stemme. Bare litt for ordinært.

Høydepunktene er såpass gedigne at de forglemmelige låtene ikke klarer å trekke plata ned fra femmeren.

Helstøpt album (bortsett fra den unødvendige Stone-coveren). Klarer ikke å like Bowie helt, heller ikke etter dette albumet.

Smittende rytmer på de fleste låtene, men opplegget blir for irriterende i lengden.

Rytmisk og lett sommerpop. Lekent og fengende.

Herlig punkete, men plata er også passe variert. Fint nytt bekjentskap.

Mange klassikere fra Lennon her, men også en del seige tracks. McCartney-dissen er kjip og trist. Men sånt hører med.

Mørkt og tungt. Tøft og teit.

Slettes ikke så verst, men alle sangene er veldig like. Hadde forventet litt mer av tekstene.

Tamt og uinspirert av unge Neil. Mange kjedelige spor, men de har sin koselige sjarm, de også.

Husker denne plata fra da den kom ut. Hørte aldri på hele, og det var like greit. Begynner bra, men de siste sporene er veldig kjedelige.

God stemme og utfordrende tekster, men ingenting sitter som et skudd på denne plata. En unik artist som på dette stadiet virker skuffende ordinær.

Ikke min sjanger, og de fleste låtene hørtes ganske like ut. Godt trøkk, det skal de ha.

Kommer ikke inn i materien her, og musikken er ikke den mest inspirerende. Tragisk bakteppe, men jeg føler det ikke.

Liker det bedre og bedre for hver gang jeg hører på det. Plata er for lang, selvfølgelig, men høydepunktene sikrer en firer.

Herlig driv, smittende energi. Kommer neppe til å høre på dem igjen (med mindre plata snurres på Blårock), men jeg satte pris på dette mens det varte!

Har hørt litt på dette før, og dette var et gledelig gjenhør. Har noe unikt ved seg som sitter som et skudd. Frankie Teardrop surrer seg for langt inn i lydeksperimenteringen, men ellers er det nedstrippet og tight.

Kruttsterkt, men litt for proggete for min smak. Svak firer, men Deacon Blues gjør susen.

Fine greier, men litt for formløst i lengden.

Helt ok r&b-soul, med innslag av rap. Lite som skiller seg ut her, plata durer og går. Ikke helt sikker på hvorfor denne er på lista.

Helt ok soul, men altfor ensartet og pregløst til å forsvare enn plass på denne lista. Streng toer.

Sidrompa rock.

Et litt kjedelig album helt til sistesporet Small Hours kommer og tar deg med på en reise.

Stormannsgalskap. Ganske utrolig at hun fikk holde på med det her. Dobbeltalbum med tvers igjennom ordinære låter, ispedd fans som takker henne for at hun er den nye jesus. Fett.

Blir for monotont for meg.

Likte dette bedre enn jeg hadde forventet. De tre hitene bærer plata til en firer.

Avslappende drømmepop. Føles passé.

Litt for intetsigende. De fleste låtene er sterke nok, men lite minneverdige. Og tekstene er stort sett narsissistiske.

Begynner bra, men den intime minimalismen fungerer ikke utover på plata. Søvndyssende kjedelig. Dårlige tekster også.

Første og siste spor er gull, alt i midten er mid.

Intetsigende. Glemte at jeg hørte på den.

Et episk mesterverk.

Gir meg lite, men god musikk å ha på mens man spiller Balatro.

Helt ok. Får ikke helt grep om hvorfor den er på lista, men men.

Smooth sailing. Absolutt ingen thrills, men hva gjør vel det? Dette flyter fint, med en banger her og der.

Mye bra, men for mye orkestralt tullball. Plusspoeng for nostalgifaktor, og de beste låtene står seg.

God blues. Ganske energisk til tider.

Smørsanger med sjel. Herlig høstmusikk.

Groovy som faen. Mange høydepunkter. Snuser på femmeren.

Dylan på sitt beste? Det er like før jeg begynner å se storheten i den lille fyren.

Klarer å være laidback og pretensiøs samtidig. Føler at han er inne på et riktig spor flere ganger, men jeg klarer ikke å like stilen hans.

Ikke lett å følge opp Loveless, men det er lov å prøve. Dette er både litt fanservice og litt videreutvikling, men egentlig ikke så interessant. Ser at plata har blitt tatt ut av 1001-boka, og det er nok like greit.

Det funker, og det er fett. Ikke helt solgt på Ozzys vokal, men Changes er gripende.

Datert pop. Time of the Season er en perle, men resten av låtene føles kjedelige. Døll vokal.

Gir meg veldig lite. Pregløst og lite originalt.

Sjarmerende konsertopptak. For en stemme!

Egentlig ei kjedelig plate, men med et par høydepunkter som får ting til å svinge.

Musikk for godt voksne damer. Går sikkert godt til ei flaske rødt.