1001 Albums Summary

Likte instrumenteringen overall. Mange flotte rytmiske finurligheter. Favorittlåter: Help Me og Car on a Hill.

Eneste grunn til at dette albumet får en treer, er tittelsporet og til en viss grad de roligere sporene (Wasted time og Pretty maids...). Håpet siste spor skulle følge denne trenden, men den gang ei. Resten av albumet var dørgende kjedelig. Forstår The Dude enda bedre nå.

Så mye bra på hver side av denne plata. Førstesiden er den klart sterkeste, mens andresiden lener seg mye på to av Lennons beste sanger fra midtperioden (Girl og In my Life). Helhetlig et album som er verdt å lytte gjennom igjen og igjen, men jeg klandrer ingen som bytter til noe annet når 'Wait' starter.

Waters' kraftfulle stemme treffer rett i hjertet. Så mye å gi i alle registre og en intensitet i hele spennet av stemmen. Otis Spann kommer stadig vekk med fortreffelige, små pianoornamenteringer. 'Soon Forgotten' er et høydepunkt. Her får hele bandet komme til med hver sine små detaljer og små linjer. 'Tiger in your Tank' gir albumet litt ekstra tempo, men mister litt retning mot slutten. Energibomben 'I've got my Mojo Working' kommer like gjerne i to runder. Noe som gir mening; det er bare å høre på publikum. Skjønner godt at Jim Morrison tok den til seg og transformerte den om til sitt eget lille mantra. Tvers gjennom solid skive, også for folk som meg som ikke har så mye blues i seg.

Alternativ rock har aldri vært noe jeg har prøvd å oppsøke, men dette albumet var absolutt verdt å høre. Åpningssporet 'Cecilia Ann' serverer småtung surfrock jeg gjerne skulle hatt litt mer av, selv om det kommer noen drypp her og der videre utover skiva. Black Francis har et godt spenn av vokalstiler og jeg liker spesielt godt de mer skrikete partiene og de David Byrne-aktige linjene som dukker opp til tider. Skulle gjerne hatt mer Kim Deal-vokal. Forbi midtpunktet på plata begynner det soniske landskapet å bli litt vel ensformig, men de siste to sporene endrer retningen og gir albumet en sterk avslutning.

Aldri falt meg inn å høre på dette bandet, men absolutt verdt å lytte gjennom dette albumet. Mange gode riff med god tyngde, og Layne Staley gjør en praktfull jobb med å levere overraskende gode sangtekster. En snau time blir dog litt for langt for min smak. Det kunne nærmet seg fireren om skiva hadde lengden til en vanlig LP.

Topp stemning hele veien. Så lekent og kreativt. Groove is in the heart 💓

En helt spesiell blanding av så mange fasetter av rocken frem til da, og allikevel så nyskapende. Måten albumet er delt opp i to kontrasterende deler og måten alt kommer sammen på siste sporet er helt genialt. Når man får med seg både Eno og Fripp er det opplagt at det vil bli skapt noe magisk.

Ikke hørt siden en gang på Platekompaniet rundt 2010. Veldig behagelig lytt, men ikke så mye mer. Kanskje noe farget av all musikken som kom i årene etter (stomp, clap, hey).

Helt fantastisk!

Herlig alvun, om enn litt utgått på dato på et par spor (Girls).

Discount Love.

Første album der mitt første minne om coveret er 1001 album-boka. Litt skuffende, men ok pluss. 36 minutter med en del filler. Åpner og avslutter sterkt, og tittelsporet er ganske bra. Dave Mustaine er en fabelaktig gitarist, men kommer til kort på vokalfronten. Vokalen er også mikset så lavt at det er umulig å få med seg teksten.

Legendarisk åpningsspor! Flott blanding av funk og psykedelia

Dobbeltalbum blir litt vel langt, men er helt klart verdt en lytt. Flere ska-elementer enn forventet, noe som var et pluss. Tredje siden var den sterkeste.

Gjennomgående lavt tempo og til tider tungrock-tungt. Veldig spennende album fra en veldig spennende tid i jazz-historien.

Positiv overraskelse!

Meget sterkt fra The Temptations! B-siden hadde noe veldig magisk over seg

Ikke så verst. God variasjon. Spor 6 og utover er spesielt sterkt. Liker vrien med to instrumentalnumre på slutten. Kunne vært kuttet til nærmere LP-lengde.

Hells Bells og tittelsporet er helt knall, et par låter til er passe gode, også er resten ganske forglemmelig.

Brian ❤️

Fantastisk stemme, flotte arrangementer. Tittelsporet er ikonisk (med god grunn) og resten av albumet er ikke så verst

Tungt, raskt og simpelt. Akkurat langt nok til at det ikke blir for mye av det samme.

Overraskende bra! En unik sound og svært fengende låter hele veien.

Godt album! Litt mer Brit-popete enn jeg trodde

Knallgod og overraskende intrikat pop. Bill Wurtz må ha hørt en del på dette

Ganske midt på treet. Fint med litt variert instrumentasjon

Veldig kul sound. Funky

Liiitt for langt og i litt for mange retninger utover b-siden, men helt klart en meget sterk skive

For et album! Dobbel-LP-lengde som fyller ut hver side. Stemmen, arrangementene, oppbygningen! Alt leverer

Fantastisk vokalist, men mangler noe i låtskrivingen.

En sjanger jeg egentlig er ganske nysgjerrig på, men vokalen her ødelegger til tider litt

På musikkfronten er det veldig bra, og ditto på rapfronten (der har jeg dog ikke mye peiling). Fin flyt i albumet

Det blir for langt, men skiva går i flere interessante retninger.

Ikke like sterkt som Heroes. Spent på Low

Tøffe rytmiske grep, fine atmosfærer

Hva skal man si?

Flott album. Starter litt lunkent, men tar seg fort opp. Orkestralnumrene er litt så som så, men Heart of Gold og hele b-siden trekker resten av albumet opp til nærmere topp-score

Gode låter. Likte de to lengre

Siste låt var veldig god, men ellers var det mye midt på treet

Mye bra, god flyt i albumet.

En 15-20 minutters dip i midten der det føles som om albumet mister litt retning og låtene er litt så som så, men både starten og slutten har de mye bra å komme med

Gode låter hele veien. Smakfull bruk av keyboard. Vokalen tim Patton er bra, men kan bli litt mye av den nasale greia.

Gode samples, fin flyt i albumet, men bittelitt langt

God, variert og litt poppy punk.

Utrolig bra stemme! Låtene er veldig opp og ned i kvalitet

Psykedelisk, lekent og godt fremført (og proto-progy). What's not to like?

Legendarisk plate

Svært stemningsfullt. Stay var helt nydelig

Skjønner hvorfor denne stadig dukker opp

Mange topplåter og god oppbygning. Måten Kick, Push kommer tilbake på slutten er veldig sterk.

Åpner overraskende bra, men for hver låt som går blir det mindre og mindre verdt å høre videre. McCombs stemme holder heldigvis interessen oppe gjennom albumet, men det er for mange svake låter. Blinder by the hour drar det opp litt igjen, og etter det sporet er det litt opp og ned, men ingen låter som topper åpningslåta. Tittelsporet og siste låt er dog en fin coda.

Utrolig god flyt i hele albumet. Tidvis helt magisk.

Mange gode låter, og litt ymse

En av de sterkeste debutalbumene gjennom tidene. En ny sjanger blir så tydelig etablert og på en så inonisk måte. Tre toner - en oktav og en tritonus - utgjør det første, ekte metall-riffet i historien, og står fortsatt som det ondeste av dem alle. Grunnlaget for så mye tung musikk blir lagt utover dette albumet. Selv om Ozzy ikke helt har funnet stemmen sin ennå, guider han oss gjennom plata på strålende vis. Mye av blues-innflytelsen er fortsatt veldig tydelig i flere låter, så albumet er også en fin bro mellom 60- og 70tallet. RIP Prince og Darkness

Mindre ensformig enn jeg trodde det skulle være. Flere veldig gode låter, men også en del filler.

Starter ganske midt på treet, men blir bedre og bedre utover plata

Beste fra Radiohead hittil