For elektronisk for øran mine i dag, men kan skjønne koffor folk like det. Fikk ikke hørt hele fordi hodetelefonan gikk tom for strøm.

Veldig Michael Jacksonsk, sjøl om æ bare hadde hørt en av sangan fra før. Ikke uinteressert, men neppe mye gjenlytting.

Noen absolutte klassikera, og ellers alt som gjør Sinatra til Sinatra. Akkurat sånn det skal være.

Kom tre sekunder inn i første låta før æ tenkte «Å, nu skjønne æ poenget med The Hives». Evig ung og evig kul, gode greier.

Æ har aldri hørt på det med vilje før, men det høres akkurat ut som forventa. Uten at det e til forkleinelse for noen, bare sjølbekreftanes.

Det her matche på ingen måte været og på få måter humøret, men det e ganske fint likevel, og æ kan skjønne koffor folk like det. Æ like det, men æ kommer jo ikke til å høre på det med vilje igjen.

Høres ut akkurat som forventa, det e fint og æ likte det og æ kommer neppe til å høre på det igjen, for det va ingenting som satt sæ fast i øran mine.

Hadde æ skjønt at David Bowie va involvert helt av mæsjøl? Definitivt nei. Burde æ skjønt det? Sannsynligvis ja. Eneste albumet så langt æ har hørt på to ganger med vilje.

Det e veldig reggae, og ikke egentlig så interessant for min del? Høres ut som det skal høres ut, så på ingen måte overraskanes om det har vært sjangerdefineranes i sin tid.

Æ hadde kanskje ikke en klar formening om kordan det her kom til å høres ut, men æ like det relativt godt! Veldig fascinert av omslaget?

Umulig å høre på uten ironisk distanse, fordi det høres ut som en parodi på sæsjøl (ikke så rart når det vel e grunnlaget for alle parodier, men likevel). Generelt for bråkate for min del, og ikke veldig interessant, men ok.

Første albumet på lista med en artist æ aldri har hørt om, men det e jo new wave og det høres ut som new wave, og æ har ingenting imot det, men det e liksom ikke helt min greie. Æ nikka en del på hodet underveis, men det kommer neppe til å feste sæ i hjernen.

Såpass fint og i min stil at æ e litt overraska over ikke å ha hørt det før. Litt for mye pipate elektronisk til å være helt sånt æ like, men også med interessante lydbilder æ satte pris på å være i. Blir nok ikke fem stjerner, men særdeles solid fire.

Det her gjør mæ så glad og æ like det så godt.

Æ vet æ hørte på den to ganger, og det va en sang der æ har hørt før, men det va tydeligvis ingenting som festa sæ? Æ tror kanskje bare ikke det e for mæ? (Eller så høre æ ikke på musikk på en hensiktsmessig måte for det her prosjektet.)

Det hørtes ut omtrent akkurat som æ har trodd at det skulle høres ut i de tyve åran æ ikke har hørt på det. Æ likte bonussporet etter sistesporet best, så det sier sæsjøl at det va ensom mann med gitar.

Herrefred, det her e kjedelig. Og en time langt, på toppen av det hele. Det høres ut som noen har lagt et lag av bråk oppå et album som i og for sæ kunne være interessant. Andre halvdel tok sæ noenlunde opp, det blei ryddigere og mer likanes etter min smak. Men generelt ikke så interessant med et album som tvinge dæ gjennom en halvtime med bråk før du får nokka ut av det?

Færre av de sangan æ allerede kjente enn på Back to Black, men også et album som gjør at æ skjønne koffor ho blei så svær. Usikker på noen av tekstan, dem føltes misogyn, men må eventuelt lese mæ gjennom dem før æ gjør mæ opp en mening om akkurat det – og det e ikke så farlig fra eller til, kvalitetsmessig, men det trekk litt ned når musikken ikke e eksplisitt feministisk.

Æ trodde ikke æ kom til å like det, men det va mye mer gøy enn forventa! Det føles litt som forløperen til Bratmobile og den gjengen der, en mer gøyal tidlig Sleater-Kinney, og ikke så sint som man kunne tro. Livsbejaende, på mange vis.

Det her e så ekstremt ikke min greie. Det har tilløp til nokka æ kan synes e interessant, men så går det over. Det tar sæ litt opp utover, så langt, men generelt e det betydelig mer nei enn ja. Æ blei glad da æ innså at det va over, det sier nok alt man treng å si.

Ikke så verst, høres ut som forventa, ingenting kjempespesielt men på ingen måte nokka æ hadde blitt fornærma over å høre ute i offentligheten.

Alle sangan høres ut som outroen på en sang dem glemte å spille, så æ like det for så vidt, men det kommer liksom aldri ordentlig i gang, og det e litt rart når du høre hele albumet i et jafs. Æ tror nok også funk e en sånn ting æ like, men ikke på den måten at æ vil høre på det i album-versjon, men som soundtrack til nokka eller ispedd anna musikk e det en fryd.

Så veldig veldig veldig ikke for mæ. Spor fem va ikke så ille, men det e jo på ingen måte en overraskelse at æ like det best når det ikke går på full mundur i heavy metal-greia.

Æ hadde sett for mæ at det va litt mer gitarknusanes på alle vis, men man skal visst ikke dømme albumklassikera på omslaget, så den gang ei. Det e beint fram trivelig og æ kommer aldri mer til å ta en mann på alvor om han sier han like det her :) (neida, æ hadde ikke tatt han alvorlig uansett, musikken har ingenting å si)

Det føles ganske teit at mine første moralske kvaler i forbindelse med det her prosjektet dukke opp med Kanye West, bare tenk på kor mange moralske kvaler man burde ha med majoriteten av (mannlige) artister opp gjennom alle tiår med albumlytting. Men det e jo vanskelig når noen man vet va toneangivanes for enogtyve år siden etterhvert har blitt et moralsk forkvakla menneske man nu ikke egentlig har lyst til å støtte, sjøl bare med de få milliøran han eventuelt måtte tjene på min ene gjennomlytting av albumet. Men æ hørte på det, og sjøl om æ ikke har hørt mye nok på rap til å kunne plukke ut de fremragende kvalitetene det her e i besittelse av, så skjønne æ at det e bra. Æ bare kommer aldri til å høre på det igjen fordi æ ikke vil støtte et menneske som e moralsk forkvakla og i aktiv drift.

Det e litt rart at æ aldri hørte på det her, men det forsvant kanskje litt i overgangen strømming/nedlasting. Ikke det, det høres ut omtrent som forventa, og det kan hende 2012-Siri hadde vært mer tilbøyelig til å like det, men anno 2025 går det inn det ene øret og ut det andre.

Ikke helt min greie, om æ vil høre Beach Boys-aktig musikk hadde æ nu vel like gjerne hørt på Beach Boys, ikke det her? Men bonuspoeng for at vi kjørte forbi en gård med sauer og lam ute på jordet i det «Barnyard» begynte med et bææ.

Det hørtes akkurat ut som æ forventa, så det va helt ok å høre på, men æ har allerede glemt alt.

Kjeeeeedelig. Det va ferdigspilt for ti minutter siden og æ har bare en vag idé om kordan sangan va, og absolutt null ønske om å høre dem igjen.

Æ oppdaga at på 11. dagen med bare mannlige artister på rekke og rad har æ mista litt gløden, så da Queen dukka opp sukka æ tungt og vurderte å bare la være å høre på. Men helt mot slutten av kvelden tok æ mot til mæ og gjorde det likevel, og nu e æ glad æ gjorde det. Det e litt camp og litt queer og ganske morsomt, sjøl om æ ikke føle at æ lære nokka nytt og revolusjoneranes om dem. Og æ håpe inderlig at det dukke opp en kvinnelig artist i morra, for det her begynne å tære på.

Høres ut som sånn musikk dem spille i filmer over en viss alder for å signalisere at skuespilleran e høy. Det e ikke ment negativt, men det e ikke akkurat sånt æ høre på med vilje. Bortsett fra at sistelåta e «Time of the Season» og der har æ jo hørt deler ganske ofte, så den skal æ høre på igjen.

Det høres ut som r&b fra nittenåttini. Det e hverken en fornærmelse eller en kompliment, og det e cirka det æ tenke om musikken også. Helt ok selskap på bussen fra Varangerbotn til Høybuktmoen, men usannsynlig at æ noensinne høre på det igjen.

Det høres helt aldeles 2002 ut, på et vis som på ingen måte appellere til mæ treogtyve år seinere, det føles for fikst og som coverversjoner av låter æ i utgangspunktet ikke va interessert i å høre.

Veldig rockmusikk anno 1995, det va fint, æ blei litt nostalgisk for en tidsperiode æ ikke va del av. Eller så fikk æ lyst til å se Empire Records, en av to.

Æ hadde skrevet nokka om det, men det forsvant tydeligvis. Æ likte det, men ikke så mye at æ nødvendigvis kommer til å gjenlytte.