For elektronisk for øran mine i dag, men kan skjønne koffor folk like det. Fikk ikke hørt hele fordi hodetelefonan gikk tom for strøm.
Veldig Michael Jacksonsk, sjøl om æ bare hadde hørt en av sangan fra før. Ikke uinteressert, men neppe mye gjenlytting.
Noen absolutte klassikera, og ellers alt som gjør Sinatra til Sinatra. Akkurat sånn det skal være.
Kom tre sekunder inn i første låta før æ tenkte «Å, nu skjønne æ poenget med The Hives». Evig ung og evig kul, gode greier.
Æ har aldri hørt på det med vilje før, men det høres akkurat ut som forventa. Uten at det e til forkleinelse for noen, bare sjølbekreftanes.
Det her matche på ingen måte været og på få måter humøret, men det e ganske fint likevel, og æ kan skjønne koffor folk like det. Æ like det, men æ kommer jo ikke til å høre på det med vilje igjen.
Høres ut akkurat som forventa, det e fint og æ likte det og æ kommer neppe til å høre på det igjen, for det va ingenting som satt sæ fast i øran mine.
Hadde æ skjønt at David Bowie va involvert helt av mæsjøl? Definitivt nei. Burde æ skjønt det? Sannsynligvis ja. Eneste albumet så langt æ har hørt på to ganger med vilje.
Det e veldig reggae, og ikke egentlig så interessant for min del? Høres ut som det skal høres ut, så på ingen måte overraskanes om det har vært sjangerdefineranes i sin tid.
Æ hadde kanskje ikke en klar formening om kordan det her kom til å høres ut, men æ like det relativt godt! Veldig fascinert av omslaget?
Umulig å høre på uten ironisk distanse, fordi det høres ut som en parodi på sæsjøl (ikke så rart når det vel e grunnlaget for alle parodier, men likevel). Generelt for bråkate for min del, og ikke veldig interessant, men ok.
Første albumet på lista med en artist æ aldri har hørt om, men det e jo new wave og det høres ut som new wave, og æ har ingenting imot det, men det e liksom ikke helt min greie. Æ nikka en del på hodet underveis, men det kommer neppe til å feste sæ i hjernen.
Såpass fint og i min stil at æ e litt overraska over ikke å ha hørt det før. Litt for mye pipate elektronisk til å være helt sånt æ like, men også med interessante lydbilder æ satte pris på å være i. Blir nok ikke fem stjerner, men særdeles solid fire.
Det her gjør mæ så glad og æ like det så godt.
Æ vet æ hørte på den to ganger, og det va en sang der æ har hørt før, men det va tydeligvis ingenting som festa sæ? Æ tror kanskje bare ikke det e for mæ? (Eller så høre æ ikke på musikk på en hensiktsmessig måte for det her prosjektet.)
Det hørtes ut omtrent akkurat som æ har trodd at det skulle høres ut i de tyve åran æ ikke har hørt på det. Æ likte bonussporet etter sistesporet best, så det sier sæsjøl at det va ensom mann med gitar.
Herrefred, det her e kjedelig. Og en time langt, på toppen av det hele. Det høres ut som noen har lagt et lag av bråk oppå et album som i og for sæ kunne være interessant. Andre halvdel tok sæ noenlunde opp, det blei ryddigere og mer likanes etter min smak. Men generelt ikke så interessant med et album som tvinge dæ gjennom en halvtime med bråk før du får nokka ut av det?
Færre av de sangan æ allerede kjente enn på Back to Black, men også et album som gjør at æ skjønne koffor ho blei så svær. Usikker på noen av tekstan, dem føltes misogyn, men må eventuelt lese mæ gjennom dem før æ gjør mæ opp en mening om akkurat det – og det e ikke så farlig fra eller til, kvalitetsmessig, men det trekk litt ned når musikken ikke e eksplisitt feministisk.
Æ trodde ikke æ kom til å like det, men det va mye mer gøy enn forventa! Det føles litt som forløperen til Bratmobile og den gjengen der, en mer gøyal tidlig Sleater-Kinney, og ikke så sint som man kunne tro. Livsbejaende, på mange vis.
Det her e så ekstremt ikke min greie. Det har tilløp til nokka æ kan synes e interessant, men så går det over. Det tar sæ litt opp utover, så langt, men generelt e det betydelig mer nei enn ja. Æ blei glad da æ innså at det va over, det sier nok alt man treng å si.
Ikke så verst, høres ut som forventa, ingenting kjempespesielt men på ingen måte nokka æ hadde blitt fornærma over å høre ute i offentligheten.
Alle sangan høres ut som outroen på en sang dem glemte å spille, så æ like det for så vidt, men det kommer liksom aldri ordentlig i gang, og det e litt rart når du høre hele albumet i et jafs. Æ tror nok også funk e en sånn ting æ like, men ikke på den måten at æ vil høre på det i album-versjon, men som soundtrack til nokka eller ispedd anna musikk e det en fryd.
Så veldig veldig veldig ikke for mæ. Spor fem va ikke så ille, men det e jo på ingen måte en overraskelse at æ like det best når det ikke går på full mundur i heavy metal-greia.
Æ hadde sett for mæ at det va litt mer gitarknusanes på alle vis, men man skal visst ikke dømme albumklassikera på omslaget, så den gang ei. Det e beint fram trivelig og æ kommer aldri mer til å ta en mann på alvor om han sier han like det her :) (neida, æ hadde ikke tatt han alvorlig uansett, musikken har ingenting å si)
Det føles ganske teit at mine første moralske kvaler i forbindelse med det her prosjektet dukke opp med Kanye West, bare tenk på kor mange moralske kvaler man burde ha med majoriteten av (mannlige) artister opp gjennom alle tiår med albumlytting. Men det e jo vanskelig når noen man vet va toneangivanes for enogtyve år siden etterhvert har blitt et moralsk forkvakla menneske man nu ikke egentlig har lyst til å støtte, sjøl bare med de få milliøran han eventuelt måtte tjene på min ene gjennomlytting av albumet. Men æ hørte på det, og sjøl om æ ikke har hørt mye nok på rap til å kunne plukke ut de fremragende kvalitetene det her e i besittelse av, så skjønne æ at det e bra. Æ bare kommer aldri til å høre på det igjen fordi æ ikke vil støtte et menneske som e moralsk forkvakla og i aktiv drift.
Det e litt rart at æ aldri hørte på det her, men det forsvant kanskje litt i overgangen strømming/nedlasting. Ikke det, det høres ut omtrent som forventa, og det kan hende 2012-Siri hadde vært mer tilbøyelig til å like det, men anno 2025 går det inn det ene øret og ut det andre.
Ikke helt min greie, om æ vil høre Beach Boys-aktig musikk hadde æ nu vel like gjerne hørt på Beach Boys, ikke det her? Men bonuspoeng for at vi kjørte forbi en gård med sauer og lam ute på jordet i det «Barnyard» begynte med et bææ.
Det hørtes akkurat ut som æ forventa, så det va helt ok å høre på, men æ har allerede glemt alt.
Kjeeeeedelig. Det va ferdigspilt for ti minutter siden og æ har bare en vag idé om kordan sangan va, og absolutt null ønske om å høre dem igjen.
Æ oppdaga at på 11. dagen med bare mannlige artister på rekke og rad har æ mista litt gløden, så da Queen dukka opp sukka æ tungt og vurderte å bare la være å høre på. Men helt mot slutten av kvelden tok æ mot til mæ og gjorde det likevel, og nu e æ glad æ gjorde det. Det e litt camp og litt queer og ganske morsomt, sjøl om æ ikke føle at æ lære nokka nytt og revolusjoneranes om dem. Og æ håpe inderlig at det dukke opp en kvinnelig artist i morra, for det her begynne å tære på.
Høres ut som sånn musikk dem spille i filmer over en viss alder for å signalisere at skuespilleran e høy. Det e ikke ment negativt, men det e ikke akkurat sånt æ høre på med vilje. Bortsett fra at sistelåta e «Time of the Season» og der har æ jo hørt deler ganske ofte, så den skal æ høre på igjen.
Det høres ut som r&b fra nittenåttini. Det e hverken en fornærmelse eller en kompliment, og det e cirka det æ tenke om musikken også. Helt ok selskap på bussen fra Varangerbotn til Høybuktmoen, men usannsynlig at æ noensinne høre på det igjen.
Det høres helt aldeles 2002 ut, på et vis som på ingen måte appellere til mæ treogtyve år seinere, det føles for fikst og som coverversjoner av låter æ i utgangspunktet ikke va interessert i å høre.
Veldig rockmusikk anno 1995, det va fint, æ blei litt nostalgisk for en tidsperiode æ ikke va del av. Eller så fikk æ lyst til å se Empire Records, en av to.
Æ hadde skrevet nokka om det, men det forsvant tydeligvis. Æ likte det, men ikke så mye at æ nødvendigvis kommer til å gjenlytte.
Æ likte det mer enn æ trodde æ skulle gjøre.
Hørte på det to ganger, den eneste sangen som satt sæ va «Song 2», som æ jo har hørt før. Det e litt nostalgisk, men ikke veldig.
Æ må jo ha hørt på det her da æ va i målgruppa, da det kom, eller kanskje det bare føles sånn fordi alt høres ut som forventa. Det e jo bra, for all del, men det føles ikke akkurat som en tidløs klassiker eller nokka sånt.
Tenk at så mange av de klassiske Cohen-sangan va å finne allerede på debutalbumet. Også litt overraska over at æ aldri har hørt på det her før, all den tid æ elska første Tom Waits-albumet og va svak for tidlig Dylan. Æ likte det godt nok til at det ikke e utenkelig at æ høre på det av fri vilje ved en seinere anledning.
Nu angre æ litt på at æ aldri hørte på det her albumet da æ la inn en «burde lytte på det her»-stjerne da det kom i 2017, for æ likte det jo skikkelig godt. Veldig chill, med teksta æ av og til hekte mæ fast i, deilig.
Æ vet ikke om Help Me, Rhonda egentlig e en bra sang om man e feminist, men den e catchy, og sannsynligvis min favoritt fra albumet, som ellers høres akkurat ut som man forvente at et Beach Boys-album skal høres ut. Ikke dårlig, men ikke veldig interessant.
Helt ok fredagsalbum, energisk og gøy, men ingenting æ beit mæ merke i.
Det høres ut som helt typisk 70-talls (glam)rock og æ vet ikke koffor man treng mer enn et sånt album på en sånn her liste, så det gjenstår å se om det dukke opp flere. Det e ikke dårlig, men det e heller ikke interessant.
Ikke veldig interessant, høres akkurat ut som forventa, på en måte som sikkert va gøy da det va nytt, men nu bare e en i rekka.
I det her tilfellet va det nok lytteren som va på feil tid og sted for albumet, men det va mer gøy enn æ hadde frykta etter alle de andre gamle klassikeran. Det e nesten så æ kan skjønne koffor folk høre på The Doors.
De første tre sangan her e jo så knallstart at det skal godt gjøres å lage et album som følge opp resten, men det e ikke så langt unna at George Michael gjør det – eneste grunnen til at æ ikke e overbegeistra e grunnet mitt eget humør i går og at det ikke va helt sammenfallanes med den typen 80-tallspop, men i prinsippet e æ entusiastisk!
Ah, ungdom. Det e lenge lenge siden sist æ hørte på det her albumet, og etter å ha hørt det igjen kan æ ikke helt skjønne koffor, for det e jo vakkert og orkestralt og flott og gjør mæ glad, så det skal ikke gå like lenge til neste gang, håpe æ.
Det va veldig streit reggae, æ likte det mens æ hørte på det men æ har sjelden et behov for å oppsøke reggae, så det e helt greit.
Æ vet ikke ka æ hadde forventa av Steely Dan, men det va ikke egentlig det æ fikk – det va bra, og æ likte det, men ja, æ huske lite av det i etterkant.
Kæm vet kor musikksmaken min hadde endt opp uten Bob Dylan, for snakk om påvirkningsevne på omtrent alle artister æ like. En absolutt klassiker, med fascineranes tekster og alt man treng.
Gøy lytteopplevelse, og passa perfekt til en solskinnssøndag, så æ hørte på det to ganger – det e jo ikke nødvendigvis nokka æ kommer til å høre mye på, det e et par hakk utfor mine foretrukne sjangera, men det va absolutt ikke ueffent, og fint å få et innblikk forbi bare tittelsporet.
Snakk om album som hørtes helt ekstremt akkurat ut som forventa. Gøy nok å ha hørt én gang, ikke nokka æ kommer til å oppsøke igjen.
Æ hørte på det her to ganger, og med unntak av at det va gøy å høre Proud Mary i kontekst, og at ingen av sangan stakk sæ nevneverdig ut satt sammen med den, så va det forbilledlig kort og ellers helt ok.
Fascineranes, gøy, sjarmeranes, sånt æ angre litt på at æ ikke hørte på da det kom, all den tid æ jo va himmelstormanes forelska i "Tightrope" (sjøl om resten av albumet ikke helt matche den energien, men det hadde nok vært for mye å forlange).
Hørtes ut omtrent akkurat som forventa, med applaus. Ikke så ille, men ikke helt min greie.
Æ tror faktisk aldri æ har hørt hele albumet før, men det va fint, sjøl om det hørtes ut som æ tenkte at det kom til å høres ut.
Det vise sæ at æ like reggae anno 1997 mye bedre enn æ hadde trodd??? I alle dager.
Det kan vel knapt bli bedre, så æ e fornøyd.
Æ hørte ikke godt nok på tekstan til å faktisk få et innblikk i samfunnskritikken, men æ likte det, det va et gøyalt innblikk i historisk hiphop.
Det va ikke egentlig interessant i det hele tatt, så æ huske knapt at æ har hørt på det.
Country akkurat sånn det skal høres ut, med akkurat sånne stemmer som den skal bæres av.
Æ kan godt skjønne at det her e en moderne klassiker, kulturhistorisk fascineranes e det også (ka e greia med latteren på «One More Dance»?), æ tror det mangle litt på å være interessant for mæ per nu.
Æ vet æ hørte på det to ganger, minst, men æ huske ingenting? Veldig generisk 60-tall, ikke spesielt interessant bortsett fra at æ tror æ har hørt coverversjoner av førstelåta på albumet.
Koffor i alle dager e det her et album alle må høre??? Det kunne i det minste være interessant for å havne på en sånn liste? Generisk vas.
Helt ok. Gikk tom for strøm på hodetelefonan før æ rakk å høre hele, men det hørtes ut som forventa og gøy å høre «La Grange» i en ikke-mashupversjon.
Æ va veldig lite imponert, og så prøvde æ å huske kor æ har hørt minst to av sangan før, men æ e fortsatt ikke veldig imponert.
Akkurat passe bra selskap mens æ leste noen kapittel i en bok, men dagen derpå huske æ ikke så mye av det, anna enn at æ likte det helt greit.
Helt klart et album som hadde fortjent at æ hørte på det med vilje og ikke med en halvhjerta innsats, men noen ganger går det som det går.
Det hørtes ut omtrent som forventa, ikke nokka for mæ, men på ingen måte fornærmanes.
Æ vet ikke om æ synes Queen e et band som treng mer enn ett album på en liste som det her, men det høres ut som Queen, det skal dem ha.
Det hørtes akkurat ut som det forrige Siouxie and the Banshees-albumet æ hørte på, men for all del, det e jo gøy nok det.
Det va fint, og første gangen æ har hørt «The Weight» i sin opprinnelige kontekst. Positivt innstilt.
Gøyalt, men æ e nok ikke egentlig et misogynistisk rapmenneske, sånn i bunn og grunn. Men så lenge æ skrur av hjernen min satt æ nu der og nikka med på greia.
Ikke helt for mæ, altså, og hørte ikke hele, men ut fra det æ leste mæ til hørtes det omtrent ut som forventa, såeh.
Æ likte det, men vi har så definitivt kommet så langt at æ begynne å lure på koffor enkelte artister har mer enn et album på lista. Men det e fascineranes politisk og alt sånt, altså.
En ting e at det va nokka æ likte å høre på i 2008, men det æ tenkte på da æ hørte det nu va at det bare ga mæ mer lyst til å høre på Ha Ha Tonka, som gjør en lignanes greie, men på en mye mer fenganes måte.
Æ kan skjønne koffor folk like det, sjøl om det ikke e helt for mæ, men det e jo på ingen måte fraskrekkanes. Bare ikke helt min sjanger.
Det va overraskanes trivelig, æ likte det. Ingenting radikalt nyskapanes, men fine stemmer og ok låter.
E det her hevn fordi æ synes to Public Enemy-album på samme lista va litt i overkant? Alle gode ting e tre? Og for all del, det e jo ikke dårlig, men det har ikke akkurat vært en overveldanes mengde hiphop på lista så langt, så litt mer variasjon hadde kanskje gjort sæ.
Det va mye morsommere enn æ hadde venta, men sannsynligvis også fordi det e det eksperimentelle fjerdealbumet – æ hadde neppe likt de tre første like godt. Men det va gøy og sært og æ likte det.
Gøy! Bra stemmer og gøy musikk og i det hele tatt, positivt innstilt.
Akkurat passe gøy og akkurat passe interessant hiphophistorie.
Æ tror ikke æ hørte på det her i 2000, men æ synes å huske at æ har hørt deler av det. Puslespillmusikk, ikke av typen som e bra å legge puslespill til, men den sorten som e pusla sammen av litt av alt. Helt ok.
Langt mer bråkebøtter enn æ kanskje hadde venta fra tidssegmentet, men mest interessant som grunnlag for en god blanding musikk æ ikke egentlig høre på?
Det va ganske gøy, om enn overraskanes kort, men det gjorde heller ikke varig inntrykk, må sies.
Æ e ikke nokka god på å høre på referansetung musikk, og i så måte e ikke det her et unntak. Æ likte det, men det e jo betydelig mye mer der æ ikke forstår enn omvendt, så æ sitt igjen og e ganske blank.
Rett album, feil dag, det traff på ingen måte og føltes for bråkate, på måter det ikke fortjene å bli lytta på, så det handla bare om lytteren og ikke om albumet. Kanskje nokka for en anna dag, om sånt skulle skje.
Kæm visste at rar krautrock e sånt æ like? Ikke æ! Men tydeligvis når det dukke opp på riktig dag og alt sånt. Eneste ulempen va jo at æ tidvis måtte skru av for å finne ut av om den rare lyden kom fra omgivelsan eller musikken (det va stort sett musikken), men sånt får man tåle i kunsten.
Begynnelsen på «Smoke on the Water» e så jævla catchy. Og så vare den altfor lenge i stedet for å være en kjempesang, det e litt dumt. Æ kan skjønne koffor folk like sånt her, men det e ikke helt for mæ.
Helt ok, men ikke for mæ.
Det va bråkate, og ikke for mæ, men ikke avskrekkanes. Om æ va i et morsommere humør tror æ æ kunne likt det.
Det e den her typen klassikera det e gøy å høre på en liste som det her, for det e ikke musikk æ hadde plukka ut for å høre på ellers, men så e det jo velkjent nok til at det likevel blir et hyggelig gjenhør med kjente sanger, pluss litt kontekstualisering ellers, som e stas. Æ likte det.
Føltes som lydsporet til en film æ ikke kan huske å ha sett, på en sånn måte kor æ likte det bedre enn æ kanskje hadde venta, men likevel tvile på at æ noensinne kommer til å høre på det igjen.
Æ trodde ikke æ kom til å like det, men så va det perfekt for dagen – litt høst, ganske neddempa, men med en intensitet i bunn. Æ vet ikke om postpunk kommer til å bli min foretrukne sjanger framover, men det her va på ingen måte avskrekkanes.
Veldig fin jazzplate. Æ e lite i stand til å bedømme korvidt det e bra etter jazzstandarder, men æ likte det som behagelig musikk å høre på mens æ leste en bok.
Helt ok, men ikke for mæ.
Klassisk, perfekt, for en stemme, elsk.
Et sted i nærheten av sånt æ har hørt på før, men likevel ikke nokka æ har vært borti – sannsynligvis fordi æ langs veien svingte mer i retning kvinnelige artister og feminister. På wikipedia så æ at Juliana Hatfield hadde bakgrunnsvokal på den ene sangen, ho har æ ikke hørt på på lenge, så det frista med en gjenlytt, får se om det skjer en dag.
Gøyalt nok, om enn ikke nokka æ hadde hørt på av mæsjøl, men på ingen måte fornærmanes (kanskje bortsett fra uhorvelig lange «Sex Machine» som heller ikke føltes særlig sexy).
Æ kan skjønne at det va spennanes og interessant i sin tid, men æ vil jo håpe på at også indisk musikk har gjort nokka anna siden den gang. På ingen måte fornærmanes, men ikke nokka øret festa sæ ved. Det festa sæ mest ved at tittelen på plata e på engelsk, egentlig, sett med 2025-øyne føles det som et rart valg.
Æ huske ikke om æ har hørt nokka særlig på det her Nick Drake-albumet før, æ tror kanskje ikke æ eide det, men det e i samme bane som Five Leaves Left, så æ likte det.
Æ har hørt overraskanes lite på Bruce Springsteen i løpet av livet, egentlig, og det e ganske rart, tatt i betraktning kor godt æ like han. Æ e nok mest glad i det som også har litt mer lys og lyst enn det her albumet, men æ like det. Og «State Trooper» e en nær perfekt sang.
Det va gøy, og på ingen måte så bråkate som æ tenkte.
Æ hørte litt på det i sin tid, men ikke mye nok til at det satt sæ, men det e et bra album. Æ like det.
Det va ikke fornærmanes dårlig, men det va jo ikke akkurat interessant av den grunn.
Varierte mellom ganske gøy og ganske enerveranes, tidvis i samme sang, så æ sett nok mer pris på ka Kraftwerk har gjort for musikk æ like som kommer nu heller enn det dem sjøl holdt på med.
Det hørtes ut som forventa, men det e jo ikke akkurat nokka æ høre på med glede nu til dags. Æ kan til nød finne nokka positivt i låter av The Smiths æ har et visst forhold til fra før av, men æ har ingen planer om nærmere dypdykk i Morrissey med det første eller egentlig noensinne.
Æ e for voksen og trøtt til å helhjerta digge Kiss, men det e jo gøy, i små mengder.
Gøy, sjøl om æ hørte på det med et halvt øre mens æ sov mæ over deler av Saltfjellet. Men æ likte det æ hørte i våken tilstand!
Æ skjønne greia, tror æ, men det va på ingen måte interessant eller iørefallanes. Veldig inn et øre og ut det andre.
Gøyalt, om enn ikke helt min stil sånn generelt, men langt fra så langt unna som æ kanskje i utgangspunktet hadde tenkt.
Det kan hende «Jesus died for somebody's sins, but not mine» ikke e den beste førstelinja på et album eller en sang noensinne, men det e jammen mæ ganske høyt oppe på lista. Og så følge resten opp og e like bra. Lenge siden sist gang æ hørte på det, men æ elske det fortsatt.
Æ vet ikke ka æ hadde venta mæ, men sannsynligvis nokka verre enn det æ fikk, for æ likte det. Det e kanskje ikke sånt æ hadde satt mæ ned for å lytte på, men det va et gøy bekjentskap i (det æ vil kalle støymusikk fordi æ ikke har særlig bred kjennskap til feltet).
Helt greit, omtrent akkurat sånn æ forventa at det skulle høres ut, på ingen måte fornærmanes, men heller ikke veldig interessant. Garantert et tilfelle av "day late, dollar short", tror æ hadde likt det om æ hadde begynt å høre på Belle & Sebastian da det va stort, men det interesserte mæ ikke så veldig da (kanskje mest fordi æ va litt vrang) og det interessere mæ ikke så veldig nu (fordi æ har anna musikk som ligne æ like bedre).
Æ rakk ikke å høre hele, men det va helt ok.
Æ har cirka null sterke følelser for det her albumet. Det høres ut som sånt menn æ kjente i 2005 hørte på, og det e jo helt greit det.
Det va gøy og fint, men ikke sånt æ hang mæ spesielt mye opp i, må man vel kunne si, for nu huske æ knapt kordan det hørtes ut enn omtrent sånn som forventa.
Det va fint, det! Men på en sånn måte at æ likte alt æ hørte, men ikke egentlig tror æ kommer til å høre på det igjen? Forstå det den som kan.
Det va gøyere enn æ hadde forventa, æ angre litt på at æ ikke hørte på det en gang til, så det tror æ kanskje æ skal gjøre.
Æ vet æ hørte på det, men æ kan på ingen måte huske om det va interessant i det hele tatt, så æ tror svaret e nei? Sikkert gøy for menn som like sånt, da.
Til å være et menneske som like Frank Sinatra så godt som æ gjør høre æ overraskanes sjelden på han. Det burde æ bli bedre på å gjøre nokka med.
Æ trodde kanskje ikke æ likte Metallica, men æ tror det e riktigere å si at æ ikke bryr mæ om Metallica? Det va på ingen måte fornærmanes, og det fikk mæ til å lese mæ litt opp på det teite «don’t tread on me»-flagget, men det va alt.
Æ vet æ hørte på det, det va raskt og bråkate?
This is not my beautiful house, this is not my beautiful wife – æ høre ikke på Talking Heads til vanlig, men æ blir aldri sur om æ må høre på Talking Heads, så det funke i massevis.
Æ trodde æ kom til å like Suede, men det gjorde æ ikke egentlig.
Det her kan umulig være blant det mest interessante som skjedde av musikk på begynnelsen av 2000-tallet. Det va ikke så verst, men det va jammen ikke overveldanes bra heller. Gøy men forglemmelig.
Æ tror kanskje aldri æ har hørt det her albumet i sin helhet, fordi æ hørte mest på Sheryl Crow i hine hårde discman-dager, og æ eide aldri det her albumet, æ hørte mest på det sjøltitulerte som kom etter. Men nu tenke æ at det e litt rart at æ aldri gikk til innkjøp av det, for æ hadde jo åpenbart likt det også, så man lære så lenge man leve.
Æ vet ikke om æ hadde kommet på å si at det her e et av favorittalbuman mine om noen spurte mæ om favorittalbum, men det e ikke så langt unna å være det, i den grad at æ fra tid til anna spille det fordi æ får så lyst til å høre det – det e ikke så mye anna av musikken æ hørte på på den tida kor det e tilfelle. Men æ like kordan det e smooth, og stilig.
Godt selskap mens æ rydda, uten at æ hang mæ veldig opp i det på nokka vis. Inn det ene øret og ut det andre, men ikke fornærmanes underveis.
Det va da maken til brøling på nestsiste sporet, men fram til da va det ikke så ille. Ikke helt min greie, men på ingen måte fornærmanes eller slitsomt, bare ikke så interessant sammenligna med de musikalske sfæran æ ellers befinn mæ innafor. Men den her ropinga, for nokka mas.
De første tre sporan her e jo klassikera uten like, men resten av albumet har æ ikke særlig forhold til fra før av. Det va fint, men streit.
Det va en lett blanding av ting æ ikke hadde forventa å like, og ting æ definitivt ikke likte. Nokka av det blir simpelthen for høylytt og industrielt for mine ører, men det va ting her æ va overraska over å oppdage at æ satte pris på, så æ kunne nesten ha laga en spilleliste med sanger æ likte. Det hadde æ ikke nødvendigvis forventa.
Det va ikke så verst, men ikke så interessant heller. Dog endte æ opp med å høre på Nine Inch Nails og den her ganske rett etter hverandre, og sånn sett va det litt ørebalsam, så det va fint.
Det va ikke så verst, men det va ikke nokka æ sørge over å ha gått glipp av så langt i livet.
Det va ikke så verst; æ har av uvisse årsaker aldri hørt så mye på Fats Domino, men han passe inn i sjangeren æ hadde putta han i, og hadde en bra stemme også. Ikke overvettes interessant, men på ingen måte dårlig.
Æ har aldri hørt så mye på Emmylou Harris, kanskje mest bare fordi ho va en generasjon forut for de kvinnelige countryartistan æ har vokst opp med, men du verden så godt æ like ho når æ faktisk høre det!
Æ tror æ hadde en tidligere Bowie på lista før, og den synes æ å huske at æ likte godt. Det her va ikke like interessant.
Det va gøy å høre på, sjøl om det ikke e helt min greie. Men ikke fælt på nokka vis.
Ikke for mæ, men ikke så verst likevel, altså. Men heller ikke sånt som satte sæ i øran, så æ har allerede bare en vag idé om kordan det hørtes ut etter at æ hørte det i går.
Det har æ aldri hørt før, så det kan æ sikkert høre på, sa Pippi og kom neppe til å høre på det igjen, men det va jo ikke dårlig, bare ikke for mæ.
Nydelig nostalgitrip, elsk.
Æ vet æ hørte på den, men det festa sæ jammen lite!
Det va fint, og så blei det bare bedre av at æ hørte «Take Five» på repeat i tre kvarter, for en sang!
Kanskje det e noen ubevisste barndomsminner som gjør at stemmen til Mark Knopfler føles så behagelig å hvile i? Det e liksom rettfram og enkelt og æ blir glad av det, uten at æ på nokka vis har et forhold til Dire Straits, anna enn kanskje at æ e den eneste som faktisk like "Walk of Life" og "Money for Nothing" (se også barndomsnostalgi).
Da æ fikk opp det her albumet og trykka mæ inn på Tidal for å skru på avspillinga, så æ på sporlista og kunne kjenne hver eneste sang presse sæ fram i mæ. Da æ hørte refrenget på «Come Pick Me Up» brast æ nesten i gråt av rein nostalgisk hjertesmerte. Heartbreaker og Gold og Ryan Adams va blant de viktigste byggesteinan i den musikalske utviklinga mi på begynnelsen av 2000-tallet, blant de tjukkeste greinan, fordi det førte mæ videre til Whiskeytown og Gillian Welch, til Caitlin Cary og så videre og så videre. Likevel huske æ ikke katti æ sist hørte på Ryan Adams, fordi hver gang æ så mye som tenke på det får æ en ekkel smak i munnen. I rekken over mannlige artister som føkka det til for sæsjøl og for min glede i å høre på dem e kanskje ikke Adams den som e objektivt verst (det e dog tett i bunnstriden der, dessverre), men han e muligens den som smerte mest, reint personlig. Og æ høre dem som sier «men du må jo bare skille kunsten fra kunstneren, null stress» og det e sikkert fint for dem som klare sånt, men det handle ikke bare om å ville unngå nokka som føles moralsk forkastelig, handle ikke om å være 'holier than thou' eller nokka sånt, det handle om at æ føle mæ ekkel når æ høre på han, på tross av de tyve åran med historie musikken vekke i mæ. Og æ gidd ikke høre på ting som får mæ til å føle mæ ekkel sånn på jevnlig basis, så da blir det ingenting. Og på den ene sida føles det litt som et tap når æ vende tilbake til det her albumet i en setting som det her, men på den andre, det e ikke min feil at Adams ikke kan oppføre sæ som folk, så æ orke ikke ha dårlig samvittighet for å ikke ville bruke mer tid og energi på han enn æ har gjort. Kanskje æ en dag kan høre «Call Me on Your Way Back Home» og bare hvile i melodien igjen, men det blir ikke med det første; heldigvis finnes det så mye anna bra å høre på.
Æ trodde ikke æ hadde et forhold til det her albumet, bare en vag idé om å ha sett omslaget før, men æ tror noen æ kjenne må ha hørt en del på det i sin tid, for æ vet æ har hørt førstelåta før, og generelt va det gjenkjennelige greier sjøl om æ ikke huska det. Det e jo også klassisk nok til at det kunne vært gjenkjennelig bare fordi det e så klassisk, men æ tror det e nokka mer i tillegg. Fint okke som.
Det va gøy nok, i og for sæ, men æ huske ikke lenger nokka av det sånn dagen derpå, så varig inntrykk gjorde det neppe.
Æ vet ikke om det e en tidløs klassiker, men æ synes helt klart den har tålt tidens tann – like utmerket nu som da æ gikk på videregående.
Det her va et sånt hyggelig bekjentskap æ aldri har hørt om før, og kanskje aldri kommer til å høre på igjen, men likevel satte stor pris på å høre på mens æ hørte på det. Veldig opp min gate, men mangla det lille ekstra som gjør gjenhør nødvendig.
Æ e fascinert fra ende til anna over at det her e et av 1001 album æ må høre før æ dør. Men det e jo helt klart veldig av sin tid, og sin epoke, og sin stil, så æ e ikke motstander av at æ nu har hørt det, sjøl om det nok ikke e nokka æ kommer til å lytte til flere ganger. Men tidlig grunnlag for sjangre man like e jo aldri feil å ha et visst forhold til.
Det her e kanskje ikke det mest logiske eller beste stedet å begynne på om man for første gang i sitt liv skal høre et helt album av Fleetwood Mac (så æ hørte på Rumours etterpå, for å veie opp), men det va jo i og for sæ på ingen måte avskrekkanes. Ikke så umiddelbart tiltalanes som æ kanskje hadde håpa, i motsetning til Rumours (kor æ jo har vokst opp med mange av sangan sjøl om æ aldri har hørt albumet), men fint likevel. En dag skal æ sikkert bli et menneske som høre på Fleetwood Mac, æ også.
Kjærsten min e i koma, trallalalala-la, æ vet det e farlig men æ e for opptatt med å synge trallalalala-la :) Æ skulle ønske æ begynte å høre på The Smiths da æ va i riktig alder til å synes at deprimeranes tekster over gøyale melodier va ordentlig genialt. Og kanskje også før Morrissey tok helt av, for det etterlate jo en viss bismak, sjøl om æ like sangstemmen hannes. Det e så mye i verden som e vanskelig når folk har politiske meninger som kræsje fundamentalt med dine verdier, akk. Men ok+ album, det skal det ha.
Det e ganske mye musikk æ har definert som «ikke innafor mitt interessefelt» og så ende æ opp med å høre på Thin Lizzy for første gang i mitt liv og så starte det ganske bråkate men etterhvert dukke det opp en syv minutter lang ballade om at vokalisten savne eksen sin og æ bare … jaja, det e vel ikke så langt unna interessefeltet mitt, bare med mer bråkate gitar, og det e helt greit.
Det va omtrent som forventa og veldig raskt unnagjort. Gøy, men ikke så mye mer.
Æ vet ikke helt ka æ hadde venta mæ, men æ likte det!
Ikke visste æ at Everybody Knows (this is nowhere) va en coverlåt da æ hørte Dar Williams sin versjon, men Neil Young sin va jo ikke så ille den heller. Ganske fint generelt sett, æ likte det.
Det e så mange album som føles som om man har hørt dem sjøl om man aldri har hørt dem, det her e nok et av dem. Og nu e æ glad æ har hørt på det.
Nei, det va nu en fyr som tralla i vei på en funky gitar og også sang litt. Det va ikke så ille, men det va ikke helt uimotståelig fantastisk heller.
Æ vet ikke ka æ hadde sett for mæ, men ekstremt chill instrumentalmusikk va på ingen måte feil, så det fungerte fint, det!
Det høres jo ut akkurat som man vente sæ, men det e på ingen måte feil av den grunn.
Joda, for all del. Ikke så ille!
Gøy, om enn litt heseblesanes. Morsomst va det dog at æ fant et album av Tito Puente som va latin-cover av sanger fra My Fair Lady.
E æ nesten litt glad for at flyplassen ikke spille sånn musikk mens æ vente? Ja. E det aller aller mest fordi æ tror æ hadde sovna i tide og utide? Veldig ja.
Det va på en måte gruelig fint, og æ hørte på Ambient 2 og 3 når æ først va i gang, men det føles ikke som musikk? Eller, det e slemt, men det e bakgrunnsmusikk, ikke sånt æ høre på for konsentrert lytting. Og det kan hende at det e et tilfelle av at det e av sin tid og det e for mye som bygge på det som kom etterpå, som e det æ har hørt på, men det kan man jo ikke vite. Men fint va det!
Det va gøy, helt klart den type musikk æ ikke har nokka imot å høre på, men veldig sjelden oppsøke på egenhånd, så de her jevnlige dryppan i albumprosjektet e en fin påminnelse om at smaken min kan gå den veien også.
Æ har større forståelse for folk som vil høre et timeslangt album med fem låter enn noen som vil høre et timeslangt album med femti låter. Det e gøy, for all del, men det e jo også utmattanes på en ganske uinteressant måte. Æ like popmusikken min på maks tre og et halvt minutt, men det vise sæ at æ generelt foretrekk sanger som nok bikke treminuttersmerket oftere enn de her gjør.
Janei, det va ikke så gøy som æ hadde venta, men det e kanskje fordi æ kjenne Aerosmith mest for popsingler og den slags, og det va det ikke så mye av her. Men helt ok, for all del.
Det her har æ hørt før, tror æ nok, sjøl om æ aldri hørte på Grant Lee Buffalo sjøl, men det vekke så mange minner, så æ tror det må ha vært bakgrunnslyd på fest eller nachspiel eller nokka sånt. Det e veldig innafor mine sjangre, men likevel ikke nokka æ føle et behov for å dykke dypere i.
Æ vet at alt handle om dagsform og sånt, så det va forklaringa på koffor æ hørte på det her og tidvis tenkte «så bråkate!», for det e jo strengt tatt knapt bråkate sammenligna med en del av de andre albuman æ har hørt så langt. Men det va ikke for mæ, så det e nu greit nok.
Mæ: Åh, jazz på en lørdag, sånn flaks, da kan æ lese bok og nyte livet!
Duke Ellington: TUUUUT TUUUT!
Det va gøy, men veldig mye mer bråkate enn æ hadde venta. Men jazzbråk e jo ikke så ille, synes æ.
Det her kommer definitivt inn under fanen «æ vet ikke ka æ hadde forventa, men æ tror ikke det va det her.» For et rart album. På ingen måte dårlig, bare ikke nokka kor æ e i målgruppa i lengden, tror æ.
Det va gøy. Æ tror jo æ har hørt det her før sjøl om æ ikke har hørt på selve albumet med vilje, men det har liksom dukka opp og vært bakgrunnsmusikk og den slags, og det e lettlikt, så æ skjønne godt at det blei en suksess.
Æ kjenne jo til stemmen til Elvis, men æ har kanskje aldri hørt et helt album med stemmen til Elvis, og når du høre et helt album med stemmen til Elvis skjønne du definitivt ka greia med Elvis e, for fy fader.
Det e jæklig bråkate, men det e også over på drøyt tyve minutter, så da e det greit. Det e sånt som e morsomt som små drypp, men det e helt klart ikke den typen musikk æ egentlig vil høre på, til det e det for høylytt.
Det va veldig variert, men på en kjedelig måte, og æ hadde ikke forventa at det skulle høres sånn ut, og strengt tatt skulle æ vel også ønske at det ikke hørtes sånn ut, så jaja.
Vanligvis høre æ jo på albuman og tenke enten at det hørtes ut som forventa, fordi æ har hørt enkeltspor og/eller har litt kjennskap til artisten, eller at det hørtes bedre ut enn forventa. Akkurat det her havne dog i motsatt ende. Æ har hørt enkeltspor og trodde æ hadde et visst kjennskap til Prince, men det vise sæ at æ like 1999 i albumformat langt mindre enn æ likte året i sæ sjøl. Det kan hende det hadde truffet bedre en anna gang, men i går va det kræsj.
Æ vet æ hørte på det, men æ har allerede glemt alt? Det va noen sketsjer med en fyr som snakka, og så va det sanger, og dem va åpenbart på ingen måte minneverdig. Men dem va der, æ vet æ hørte på dem.
Det va nu litt av et konsept, men det va også et ganske gøy album å høre på på Gardermoen en tidlig søndag morra, så alt i alt e æ e godt fornøyd med bekjentskapet, sjøl om det neppe blir så veldig mye mer.
Om ikke anna e det her prosjektet en evig øvelse i å skrive variasjoner av setninga «det hørtes ut som forventa og det va helt ok men æ kommer neppe til å lytte mye mer til det i framtida.» Så også her. Helt ok, æ like lyden, sjøl om æ brukte litt tid på å huske ka det va Dave Grohl e en drittsekk på (va det han/dem som støtta nokka anti-AIDS greier i sin tid, kæm kan huske ka slags problemer problematiske menn har ført med sæ). Gøy med musikkhistorie, altså.
OK, så coverversjonen(?) av «Life is Life» va passe fornøyelig, men sånn utover det va det helt klart ikke min greie, og så e æ vel egentlig aldri særlig fan av ironisk(?) reappropriering av nazisymbolikk og dets like, så æ tror aldri Laibach kommer til å være nokka æ bruke mye tid på, men nu har æ da i det minste prøvd.
Æ tror æ har hørt på det her albumet før, eller så har æ i det minste hørt en del på mange av sangan tidligere, men det e nok Hillbilly Deluxe og Guitar, Cadillacs, Etc, Etc som e mine favorittalbum av Dwight Yoakam – likevel seile det her også opp som en foreløpig favoritt av alle albuman æ har hørt i prosjektet så langt. Det handle selvfølgelig mye om stemmen til Yoakam, og det karakteristiske gitarspillet, og, åpenbart, min svakhet for akkurat den stilen med sein 80/tidlig 90-tallscountry. Men det e en fryd, og etter ganske mange uker med kjedelige album av kjedelige menn va det her balsam for øran.
Det e fint, på den måten kor typisk Riddu-musikk føles kjent men fremmed, det e sånn musikk skal høres ut sjøl om æ aldri har hørt akkurat det her før. Alt vel alt vel.
Tenk at R.E.M. helt fra starten av har hørtes ut som æ har forventa? Greit å ha sin egen stil, altså.
Og det her like folk å høre på? Æ har aldri hørt på The National før, men har lenge visst at det e et sånt favorittband for diverse mennesker (som æ har antatt har god musikksmak), og det kan hende æ bare va feil tid og sted og dårlig humør og kæm vet ka, men æ synes ikke det va særlig interessant, eller gøy å lytte til. Alt hørtes, ikke grøtate ut, som sådan, men som om noen hadde skrudd på en innstilling man vanligvis skrur av, men som likevel ikke gjorde ting mer interessant. Men for all del, folk får like det dem like, sjøl om det ikke va nokka for mæ.
Æ tenkte at æ allerede hadde hatt et T. Rex-album blant mine avspilte, fordi det ligna sånn på det forrige æ hørte på, men det her e tydeligvis mitt første T. Rex-album, så da e det vel bare at det ligne på en del anna fra den tida og at det hørtes ut akkurat som æ tenkte det kom til å høres ut. Jaja.
På den ene sida va det her et gøyalt album å høre på, på den andre va det så himla hektisk at æ holdt på å få hjerteflimmer. Muligens atter et bevis på at ekstremt forelska menn e ekstremt slitsom. Men «Layla» e en banger, det må man kunne si. (Eller en bop, eller ka enn det e ungdommen sier nu til dags)
Æ har jo aldri egentlig hørt på Radiohead sjøl, anna enn de sangan alle har hørt, og kanskje en lytt eller to på de mest kjente albuman – men siden det e favorittbandet til broren min e æ likevel ganske svak for dem, bare sånn fordi. Dermed va æ positivt innstilt til det her, som æ aldri har hørt på før, og innstillinga blei innfridd. Gode greier, og æ like stemmen til Thom Yorke.
Det her va en behagelig lytteopplevelse, æ endte opp med å høre den tre ganger, tror æ, mens æ leste bok (og mens æ va på jobb). Det sagt så satte det sæ ikke, fordi det ikke e sånn musikk som sett sæ, anna enn som en behagelig stemning, kanskje, æ vet ikke om det e sånt æ kunne hørt på og hatt meninger om? Men det kan også være fordi den typen musikk har et helt annerledes utgangspunkt hos mæ i 2025 enn det ville hatt da det opprinnelig blei lansert? Men ja, gode greier.
Joda, for all del, men nu har det vært for mange manneband på rad og æ e så lei, så det her føye sæ inn i rekka. På ingen måte fornærmanes, men ikke egentlig nokka æ va veldig interessert i.
Æ vende tilbake til min sedvanlige: det hørtes ut som forventa og va aldeles ikke så verst, men æ høre neppe på det igjen.
E det noen som har skrevet den ordentlig dypdykkanes Michael Jackson-biografien, som ikke sensasjonilsere, men heller ikke gjemme unna alt det ufine? Se, det lurte æ på mens æ hørte på det her albumet.
Det e jo ikke til å komme unna at det e de første tre sangan på det her albumet som sett sæ mest, for min del, men de tre (eller egentlig to, da, æ huske ikke ka spor to hete) e til gjengjeld nok til å bære et helt album på egenhånd, så det jevne sæ ut. Veldig fan, både av de sangan spesifikt og av Steve Earle generelt, sjøl om æ ikke høre så mye på han til vanlig. Men han e jo også faren til Justin Townes Earle, så i så måte e æ særdeles takknemlig for alt han har gjort.
Det som e fint med det her prosjektet e de gangan æ får høre på sånt æ av tilfeldige årsaker aldri har hørt på før og det vise sæ å være like bra som æ tenkte det kom til å være.
Sjokk og vantro, æ har det nok ikke i mæ å bli et Zappahode. Kæm skulle trodd!
Det va helt ok, men det va nok albumtittelen æ likte best, kanskje.
Ikke for mæ. Veldig ikke for mæ med mindre det kan stå på i bakgrunnen og være relativt ignorerbart mens æ gjør nokka anna.
Det mest fascineranes med Neil Young e nok vokalen, tenk at den blei verdensstjerne. Fascineranes greier. Helt ok album sånn ellers.
Nokka med at det som i sin tid e nyskapanes fort ikke virke sånn når man høre på det x antall tiår etterpå, og da også på en sånn måte kor man ikke helt sett pris på det. Men det e noen aldeles fantastiske sanger her, bare så det e sagt.
Menn som vase rundt på gitaran sine i halvanna evighet e sikkert gøy for folk, men kanskje ikke for mæ.
Gøy! Veldig bra høydepunkt etter et langt jækla hav av mannealbum, så æ hørte på det to-tre ganger og hadde det fint.
Første halvdelen e et nær perfekt popalbum, men så kommer det litt for mange ballader på rad mot slutten som trekk ned (sjøl om dem på ingen måte e dårlig hver for sæ, men når du har tidlig-2000-talls-girlpowerdansa dæ gjennom en rekke klassiske pophits blir det litt nedtur med «og nu kom gråtedelen, ja, æsj»). Men første halvdel trekk så godt opp at æ tror det blir full pott likevel.
(og så e det egentlig full pott på latteremojis på den ekstremt teite slutten kor dem bytte på å takke hverandre og gud og alt e bare fjollate)
Her va det jammen mange sanger æ ikke visste at æ hadde et forhold til! Veldig fint!
Det her albumet, altså. Æ tror æ har visst om det omtrent siden det kom ut, og omtrent siden da bestemte æ mæ for at æ ikke skulle kjøpe det sjøl, men vente til noen ga det til mæ, som en romantisk ouverture. Ikke at æ egentlig hadde forhold nok til The Magnetic Fields til at æ følte et veldig behov for å høre på det, da hadde æ nok vært mer sjølhjulpen, men det føltes som en romantisk idé.
Det gikk jo med den som det går med mange andre romantiske ideer, og nu vet æ ikke katti æ sist har tenkt på det her albumet, men æ sukka litt da det dukka opp. Det va noen låter der æ kjenne igjen etter å ha hørt i tilfeldige sammenhenger før, det va ganske mange låter der æ likte, og det va en del låter som forsvant inn i det relativt store havet som e 69 sanger.
Og en liten del av mæ tenke fortsatt på muligheten til å få det her albumet i gave, sannsynligvis handla på Platebaren Feedback, pent pakka inn og overlevert med håp og lengsel. Det hadde vært nokka.
Det e gøy, men ikke så imponeranes, synes æ.
Æ hørte på det her, men æ kan vel ikke akkurat si at æ hørte godt etter, så det e vanskelig å si ka æ sitt igjen med? Det va på ingen måte fornærmanes eller fælt, mest ok, men det gjorde tydeligvis ikke veldig stort inntrykk.
Helt ok, med noen sanger æ vet æ har hørt før, men ellers ikke veldig interessant.
Æ foretrekk selvfølgelig Mezzanine fordi æ har hatt et forhold til det albumet betraktelig lenger enn nokka anna av Massive Attack (æ har nok aldri hørt det her før), men æ tror likevel æ synes det her e kjedeligere? Sjøl om det også e mulig æ ville synes det samme om Mezzanine, for æ kan ikke huske katti æ sist hørte på det.
Æ holdt på å gråte av «Wild Horses», så der har dokker min mood of the day, og sjøl om Exile on Main Street e det albumet av dem æ har hørt mest på (i den grad man kan si at æ har hørt veldig mye på Rolling Stones), så e ikke det her så verst, det heller!
Æ huske omtrent ingenting av det her, sjøl om æ vet æ hørte på det, men det hørtes ganske Neil Youngsk ut?
Så frydefullt! Gøy å endelig bli satt til å høre på sånn pop æ delvis vokste opp med men aldri helt hadde et nært forhold til.
Æ hørte ikke så veldig nøye etter, men det va gøy nok, det.
Veldig Springsteen, veldig fan.
Æ vet ikke, æ likte det, men det satte tydeligvis absolutt ingen varige spor i hjernen min, så nu har æ glemt alt. Sistesporet va en fin versjon av en sang æ allerede like, da, det va en uventa bonus.
Helt ok. Æ antar æ burde mene mer og sterkere, men det va liksom stort sett det æ tenkte mens det spilte. Helt ok.
Kanskje litt i overkant psykedelisk for mæ, men for all del.
Run-DMC e jo ganske morsomt, og æ hadde neppe hørt på det utenom albumprosjektet, så sånn sett e æ glad æ hold på med det her.
Det va veldig omtrent akkurat sånn æ kanskje hadde tenkt at det kom til å høres ut om æ noensinne skulle prøve å tenke på kordan Prefab Sprout høres ut. Helt ok, ikke så interessant.
Det va for så vidt underholdanes, men det e jo et album som e helt ekstremt av sin tid, i lydbilde og det hele, så det trakk, ikke nødvendigvis ned, men det farga lytteopplevelsen, og gjorde det vanskeligere å få tak på det som kanskje e av positive kvaliteter i det hele. Men gøy nok!
