Overraskende bra for å være punk.

Dårlig blues, dårlig vokal, bra orgel

Albumet er veldig bra. Men jeg kjeda meg. Vet ikke hvorfor

I wants to get funked up!

Rip Ozzy Produksjonen var mye cleanere enn jeg husket Geezer er en helt

Veldig kult med noe litt annet. Tekno i akustisk bossastil

Litt skuffet av dette albumet. Noen av elementene til et godt program album er der, men det groover ikke. Det høres også litt ut som at noen har blitt fortalt hva et program album er uten at man har hørt et før man lagde albumet.

Veldig mye bra prog her! Men litt for mye jamming. Og hva var den vokalen?

I utgangspunktet burde ikke dette albumet funke. Her har vi en stor samling låter som sjangermessig tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Det høres ut som at de har kynisk hoppet på hver eneste «fad» på 60-tallet for å prøve å lage noe populært. Det burde ikke funke, men det gjør det! Hver låt virker autentisk og ærlig av en eller annen grunn. Og med god driv og fantastiske vokalprestasjoner!

Det er ikke vits å høre på Stones når man har dette! Nå er det heller ikke noe vits å høre på Stones i utgangspunktet…

David Bowie + Brian Wilson + Leonard Cohen = Sant! Dæven dette var kult

Ehhh Dette er jo rock i sin reneste form. Bra gitarlyd, fengende låter og ypperlig håndtverk. Men det er også totalt uten risiko og nerve. Overraskende kjedelig, men helt greit.

Johan fikk en enorm bæsjebleie mens jeg hørte på dette albumet og jeg syns det var mer fornøyelig å vaske bæsjen hans med en tørr våtserviett enn å høre på dette

Jeg er født tre år etter at denne skiva kom ut. Jeg har aldri hørt på en smashing pumpkins plate, vet ikkenoe noen av vennene mine har det. Allikevel er dette soundtracket til barndommen min. Jeg blir dratt tilbake. Slik føles denne plata. Dette var også en overraskende intrikat, kreativ og godt arrangert plate. Mine fordommer mot smashing pumpkins var at det var et ganske streit grunge band med noen bangers her og der, men dette er så mye mer enn bare grunge!

Det er ingen tvil om at Keith Jarrett har en ypperlig hånd, og det er en fryd å høre han spille. Men han har bedre i andre improvisasjonsalbumer han har. Her syns jeg han ligger litt for lenge på temaene, og plata er generelt litt for safe.

Mmmm, dette var godt!

Dette er et prima eksempel på at noen ganger er det viktigste å være kul. Har aldri forstått denne plata, og gjør det ikke nå heller.

Det er mye kult her! Bra produksjon og fine arrangementer. Det er bare synd at komposisjonene ikke er like gode. Dette kunne vært en skikkelig kul plate

Litt ujevnt, men ellers et godt album

Dette var slapt. Hun prøver også å være edgy og tøff, men tror ikke helt på det

"Oh reality, it's not for me" For meg er dette kanskje den perfekte beach boys plata. Det er ikke den beste, jeg regner med at vi kommer tilbake til den senere, men denne skiva eksemplifiserer alt Beach Boys er. Beach boys er dystert og kaotisk, og det er lite som er så dystert, eller ihvertfall kaotisk, som Surfs up, og dualiteter og paradokser er overalt. Det er kun Beach boys som kan slippe en skive med, etter min mening, den beste låta noen sinne skrevet (Surfs up) sammen med hva enn Student Demonstration time er. Akkurat som figuren på albumomslaget, så handler tematikken i låtene om å kjempe en tapende kamp mot noe nedtrykkende og større enn deg selv. Long promised road, kampen mot sine indre demoner. Dont go near the water, kampen for et bedre miljø. Disney Girls (1957), å overvinne illusjonene rundt fantasier om livet og kjærlighet. Take a load of your feet er tilsynelatende en optimistisk låt om å ta vare på kroppen, men om man kjenner Brian Wilson sitt forhold til dette og hans besettelse av helsekost mens han ødelegger seg selv, blir dette også en sang om å kjemp mot noe man aldri når. En person som glimrer i sitt fravær i denne skiva er Brian Wilson, vel, ihvertfall frem til tidenes trio kommer helt på tampen. A day in the life of a tree Until i die Surfs up En litt ujevn, men spennende plate blir transformert til noe annerledes, uforutsigbart og sublimt. Låta Surfs up blir rekontekstualisert, fra en optimistisk revulosjonær låt om omveltning av iddeer , strukturer og verdier, til en låt om tapte håp og kamper. Tittelen blir kynisk og sarkastisk. Nå tenker du sikkert, hvordan kan man bruke ordet sublimt om et album som inneholder spor som Student Demonstration Time. Og svaret mitt til det er, jeg vet ikke. Beach boys sine skiver er alltid komprommittert, av labelet som vil kommersialisere, av Brian Wilson som ikke klarer å fungere, av uenigheter i gruppa, og denne skiva mest av alt, et jag etter å kynisk treffe en tidsånd. Og denne skiva klarte på mirakuløst vis å være en av de mest autentiske Beach Boys skivene, med et av de minst autentiske bakteppene. Og jeg tror det er kaoset som gjør dette sublimt.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot Morrisey og the Smiths, men dette syntes jeg var slapt. I motsetning til andre her likte jeg Morrisey bedre enn bandet. Beste låta er nok "I m hated for loving"

Ingen er kulere ass Kul form på albumet og, liker det svært godt men det må være litt mer dristig før det får femmeren av meg