1001 Albums Summary

Overraskende bra for å være punk.

Dårlig blues, dårlig vokal, bra orgel

Albumet er veldig bra. Men jeg kjeda meg. Vet ikke hvorfor

I wants to get funked up!

Rip Ozzy Produksjonen var mye cleanere enn jeg husket Geezer er en helt

Veldig kult med noe litt annet. Tekno i akustisk bossastil

Litt skuffet av dette albumet. Noen av elementene til et godt program album er der, men det groover ikke. Det høres også litt ut som at noen har blitt fortalt hva et program album er uten at man har hørt et før man lagde albumet.

Veldig mye bra prog her! Men litt for mye jamming. Og hva var den vokalen?

I utgangspunktet burde ikke dette albumet funke. Her har vi en stor samling låter som sjangermessig tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Det høres ut som at de har kynisk hoppet på hver eneste «fad» på 60-tallet for å prøve å lage noe populært. Det burde ikke funke, men det gjør det! Hver låt virker autentisk og ærlig av en eller annen grunn. Og med god driv og fantastiske vokalprestasjoner!

Det er ikke vits å høre på Stones når man har dette! Nå er det heller ikke noe vits å høre på Stones i utgangspunktet…

David Bowie + Brian Wilson + Leonard Cohen = Sant! Dæven dette var kult

Ehhh Dette er jo rock i sin reneste form. Bra gitarlyd, fengende låter og ypperlig håndtverk. Men det er også totalt uten risiko og nerve. Overraskende kjedelig, men helt greit.

Johan fikk en enorm bæsjebleie mens jeg hørte på dette albumet og jeg syns det var mer fornøyelig å vaske bæsjen hans med en tørr våtserviett enn å høre på dette

Jeg er født tre år etter at denne skiva kom ut. Jeg har aldri hørt på en smashing pumpkins plate, vet ikkenoe noen av vennene mine har det. Allikevel er dette soundtracket til barndommen min. Jeg blir dratt tilbake. Slik føles denne plata. Dette var også en overraskende intrikat, kreativ og godt arrangert plate. Mine fordommer mot smashing pumpkins var at det var et ganske streit grunge band med noen bangers her og der, men dette er så mye mer enn bare grunge!

Det er ingen tvil om at Keith Jarrett har en ypperlig hånd, og det er en fryd å høre han spille. Men han har bedre i andre improvisasjonsalbumer han har. Her syns jeg han ligger litt for lenge på temaene, og plata er generelt litt for safe.

Mmmm, dette var godt!

Dette er et prima eksempel på at noen ganger er det viktigste å være kul. Har aldri forstått denne plata, og gjør det ikke nå heller.

Det er mye kult her! Bra produksjon og fine arrangementer. Det er bare synd at komposisjonene ikke er like gode. Dette kunne vært en skikkelig kul plate

Litt ujevnt, men ellers et godt album

Dette var slapt. Hun prøver også å være edgy og tøff, men tror ikke helt på det

Digger dette! Kul produksjon og form på låtene. Chill! vel, musikken er chill, teamtikken ikke likefullt...

"Oh reality, it's not for me" For meg er dette kanskje den perfekte beach boys plata. Det er ikke den beste, jeg regner med at vi kommer tilbake til den senere, men denne skiva eksemplifiserer alt Beach Boys er. Beach boys er dystert og kaotisk, og det er lite som er så dystert, eller ihvertfall kaotisk, som Surfs up, og dualiteter og paradokser er overalt. Det er kun Beach boys som kan slippe en skive med, etter min mening, den beste låta noen sinne skrevet (Surfs up) sammen med hva enn Student Demonstration time er. Akkurat som figuren på albumomslaget, så handler tematikken i låtene om å kjempe en tapende kamp mot noe nedtrykkende og større enn deg selv. Long promised road, kampen mot sine indre demoner. Dont go near the water, kampen for et bedre miljø. Disney Girls (1957), å overvinne illusjonene rundt fantasier om livet og kjærlighet. Take a load of your feet er tilsynelatende en optimistisk låt om å ta vare på kroppen, men om man kjenner Brian Wilson sitt forhold til dette og hans besettelse av helsekost mens han ødelegger seg selv, blir dette også en sang om å kjemp mot noe man aldri når. En person som glimrer i sitt fravær i denne skiva er Brian Wilson, vel, ihvertfall frem til tidenes trio kommer helt på tampen. A day in the life of a tree Until i die Surfs up En litt ujevn, men spennende plate blir transformert til noe annerledes, uforutsigbart og sublimt. Låta Surfs up blir rekontekstualisert, fra en optimistisk revulosjonær låt om omveltning av iddeer , strukturer og verdier, til en låt om tapte håp og kamper. Tittelen blir kynisk og sarkastisk. Nå tenker du sikkert, hvordan kan man bruke ordet sublimt om et album som inneholder spor som Student Demonstration Time. Og svaret mitt til det er, jeg vet ikke. Beach boys sine skiver er alltid komprommittert, av labelet som vil kommersialisere, av Brian Wilson som ikke klarer å fungere, av uenigheter i gruppa, og denne skiva mest av alt, et jag etter å kynisk treffe en tidsånd. Og denne skiva klarte på mirakuløst vis å være en av de mest autentiske Beach Boys skivene, med et av de minst autentiske bakteppene. Og jeg tror det er kaoset som gjør dette sublimt.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot Morrisey og the Smiths, men dette syntes jeg var slapt. I motsetning til andre her likte jeg Morrisey bedre enn bandet. Beste låta er nok "I m hated for loving"

Ingen er kulere ass Kul form på albumet og, liker det svært godt men det må være litt mer dristig før det får femmeren av meg

Overraskende my kult som skjedde her. Første gang jeg hører et Roxy music album, og skal være ærlig om at jeg forventa noe litt dårlig og kjedelig proto-new-wave. Men her var det mye spennende! Mye kule spenninger mellom poppen og det eksperimentell, og overraskende progga

Hva skal man si? Det er Beatles Det er den beste Beatles skiva Det blir ikke stort bedre enn dette

Nå begynner jeg å bli lei dårlige album som nærmer seg timen. Det er ikke så mye å si om dette albumet. Bare kjedelig dårlig poprock

Dette er en masterclass i tilbakeholdenhet. Nydelig

Har det vært noe vits i å lage syntha indiepop etter dette albumet? Kanskje det er vits i å lage et litt kortere album, dette var litt for langdrygt for femmern * nå har jeg hørt igjennom hele, og jeg tror sødern meg ikke at den klarer firrern heller. Det var synd, for her var det mye kult! Lengden ødelegger

Jeg likte godt mye av instrumental partiene. Men låtene var altfor svake. Hvis dette hadde vært en instrumentalskive hvor de hadde fortsatt med å leke med arrangementene og produksjonsteknikkene har gått mer den retningen kunne dette vært veldig fint, men plata som den er nå er altfor ujevn. Koste meg den da:)

Eh, denne er vrien. På en side, så er dette et lite mesterverk av et album. Hiphoppen tok over albumformatet etter rocken, og dette er en av de best konstruerte albumene der ute. God historiefortelling, bra musikk, gjennomført konsept og en meget god flyt og form på albumet. Jeg prøver å kose meg, men man kommer ikke unna den enorme mengden med misogony og homofobi i dette albumet. "Faktisk så er det ikke Eminem som er misogyn, det er Slim Sh-" bla bla bla bla. Jeg vet det er et forsøk på å fortelle noe om sin egen samtid, å satirisere og sjokkere, men det er ikke godt nok. Dette er intet ironisk feministisk prosjekt. Dette er et album som egentlig fortjener langt mer, men det er vanskelig å gi bedre karakter når albumet får meg til å føle og tenke på alt annet enn musikken.

Endelig har jeg fått hørt ferdig dette albumet, og jeg syns faktisk A siden er bedre enn den beryktede B siden. Jeg nærmet meg faktisk 5eren helt frem til jeg hørte B siden. Hvordan har denne dårlige runkinga av noe musikk blitt så beryktet? Altså, orgelet på slutten er fint det, men det er ikke nok ass

Her var det en god blanding av mye fantastisk, som samler seg til en enhet uten å kun være plukk fra diverse steder. Her hører man Lindsey Buckinghams kaotiske og gnistrende produksjon fra Tusk. Her er Peter Gabriels Genesis, litt Sondre Lerche og selvfølgelig Brian Wilson og Animal Collective. Dette er kompromissløst og tøft, og selv med alle de åpenbare koblingene klarer albumet å finne sin helt egen sound. Digger!

Deep purple lager selvfølgelig kul rock, men dette blir litt for "ballete" for meg. Dette albumet falller også mellom stolene til bedre band. Led Zepplin gjorde hard rock bedre Grand Funk Railroad gjorde funky rock bedre Iron butterfly gjorde prograck bedre Black sabbath gjorde blues/metal bedre Den glimrer til med noen virkelig kule øyeblikk noen ganger. Det er helt greit. Men ikke særlig mer. "Lazy" er et høydepunkt

Endelig litt støy! Og ikke bare støy, men forunderlige lyder og arrangementer også! Jeg må ha utropstegn etter hver setning!

Nydelig produksjon, men det er kanskje ikke så rart siden det er Brian Eno som har produsert det. Jeg likte dette meget godt. Minner litt om en progrock versjon av Penguin Cafe Orchestra

Endelig får jeg satt meg ned og skrevet om dette albumet. Det er vel det første ordentlige jazz albumet vi fikk på lista, da passer det godt at det også er det beste jazz albumet som eksisterer. Dette albumet har fulgt meg over mange år, og det blir bare bedre og bedre hver gang man hører det. Det er kult kaotisk, rått, fint og totalt unikt. Hvordan han får det til, ander jeg ikke.

Dette er faktisk første gang jeg hører et U2 album. Jeg gikk inn i dette med åpent sinn. Jeg har opplevd mange ganger at band har blitt så store at de automatisk får et "dårlig" stempel. Jeg har selv gått på den mange ganger. Magefølelsen min sier at dette gjelder U2 også. Det er tross alt en av de viktigste rockebanda vi har, og Brian Eno produserer denne skiva også. Dette kan bli kult! Er det nå jeg skal bli U2 fan? Jeg husker jeg oppdaga Radiohead litt på samme måte for noen måneder sida. Kommer dette til å starte en ny besettelse hos meg? Har jeg ett drøss med ypperlige album som bare venter på meg? Kan jeg være den personen som åpent flagger hvor stor fan jeg er av U2, og mene at alle andre som kaller det et drittband bare er kontrære posører som ikke bryr seg om musikk. Det eneste de bryr seg om er å ikke like band, fordi det er enklere enn å faktisk ta stilling. Gjøre seg selv litt "vulnerable", stikke hode ut og støtte Bono, Edge og gjengen. Det krever baller! Det er det ikke alle som gjør. Man må være litt tøff for å stikke hodet ut slik. Jeg har jo faktisk forstått noe andre ikke forstår. Det er jo noe kult i det. Det er jo noe fint i det. Joda, hundrevis av millioner mennesker forstår det verden over. At U2 er et drit kult band som lager dritkul musikk. Tøffe rockere som får meg til å føle meg tøff med den tøffe rocken. Men jeg og mine tøffe venner, vi som ikke kan like noe bare fordi andre liker det, liker det ikke. Og jeg er bedre enn dem. Jeg er kulere enn dem. Jeg liker U2. Jeg er kul. Jeg forstår noe andre ikke forstår. Jeg forstår at U2 er dritkult. Jeg forstår at U2 lager dritkul tøff rockemusikk som får meg til å føle meg tøff. Jeg har tross alt en annen slik kontrær mening fra før av. Jeg liker Sting. Men Sting er ikke tøff. Sting er ikke rocka. Sting får meg ikke til å føle meg tøff og rocka. Når jeg hører på Sting føler jeg meg fin. Han er smart, og musikken hans er smart. Når jeg hører på Sting føler jeg meg også smart. U2 er jo litt politisk også. Jeg er jo litt politisk selv. Kanskje får U2 meg til å føle meg litt smart også. Ja, jeg tror U2 får meg til å føle meg smart, rocka, tøff, og kanskje litt fin? Det har ikke de som later som at de ikke liker U2, men som aldri har hørt på U2, tenkt på. At U2 får deg til å føle deg litt rocka, litt smart, litt tøff og litt fin. Det har dem ikke tenkt på. Men jeg har tenkt på det. For nå er vel jeg en av de som liker U2? En av de som liker U2, på tross av det dårlig ryktet de har. Riktig nok ikke det dårlige ryktet de har fra de mange, den er som sagt god. Men det dårlige ryktet de har fått av de få. Den er ikke god. Men jeg er god. For jeg liker U2. Jeg er tøff, rocka, smart og fin. Og jeg liker U2. Nå har jeg hørt gjennom skiva, og jeg liker desverre ikke U2.

Overraskende!

Det er smått utrolig å høre hvor inflytelsesrikt dette albumet er. Her kan man høre fremtiden! Jeg syns til vanlig at blues kan være litt kjedelig, men dette var langt ifra kjedelig. Fantastisk hvor frie de var til tider i harmonikk og rytme. Til tider var det nesten litt atonale tepper som la seg i arrangementet. Slik skal det gjøres!

Damn, jeg må høre mer på Neil Young

Glyn Johns skal ha uttrykt at dette er det beste albumet han har vært involvert i. Det er et flott album, men det er vel å ta litt i? Det er gode arrangementer, bra spilt, fine komposisjoner. Men litt for tamme og dårlige melodier. Gitaren på like a fire er et høydepunkt

Umiddelbart tenker jeg at dette er fin indiepop. Noen spennende ting her og der, men ikke så kjempeengasjerende. Jeg har hørt litt mer, og det blir mindre og mindre engasjerende jo mer jeg hører. For poppa. Nå er jeg ferdig, og jeg er litt sur

Det er rart å lage et rapalbum som er så dårlig produsert at man sliter med å høre teksten. Jeg har kanskje også blitt gammal, men det er ingenting ved gangstergreiene til 50 jeg syns er spennende eller kult. Jeg syns mest det er trist. Noen av beatsa er ganske kule da. Hvorfor er disse albumene så jævla lange?

Dette blei litt for kjedelig for meg. Jeg hadde forventa noe rått orgelspill og fikk ikke det engang:(

Fint!

Det erhelt greit 60-tallsmusikk- Men de kommer aldri helt unna at dette egentlig er FirstPrice Beatles

Slik skal 60-tallsmusikk være! Denne skiva har også en utrolig kul og ukonvensjonell produksjon, noe som folk generelt kanskje ikke forbinder Simon and Garfunkel med. Denne gangen hørte jeg på både mono og stereo versjonen, og mono versjonen er selvfølgelig best.

Jeg er altfor svak for gammal køntri

Dette er et legendarisk album av den legendariske musikeren Herbie Hancock, som blant annet har jobbet med Miles Davies tidligere. Jeg har hørt gjennom dette albumet mange ganger opp igjennom åra, men av en eller annen grunn så har aldri dette fenget meg helt. Jeg liker det bedre i dag enn jeg har gjort før, absolutt! Men syns fortsatt at albumet er litt overvurdert.

Som lykkelig nybakt far kan jeg ikke si at dette er musikk som jeg klarer å leve meg helt inn i og føle slik de nok vil at man skal føle det. Ikke var jeg litagoemo heller i ungdomstida mi, selvom alle vennene mine var det. Men dette er dritkult. Det er dog alltid flaut når slike band har myke følelsesladde vokaler mitt i sangen. Fjerner de det og gjør den kortere er dette lett fem

Dette må være et av tidenes aller beste rockealbum. Det fins ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Produksjonen er perfekt. Overgår selv steely dan og abbey road. De klarer å være tøffe og rocka, samtidig som at de er rare og myke. Aldri før eller siden har noen spilt så kult på et elpiano. Det er banger etter banger. Det er kompromissløst. For meg er dette topp 5 album gjennom tidende.

Dette er det første ordentlige 2010 elektropop albumet vi får. Med vocal chops og hele pakka. Håper det ikke blir noe særlig mer av det. Dette orker jeg ikke

Veldig teit å forklare hva albumtittelten betyr i introen. Show dont tell! Men generelt et jævlig kult album.

Et solid rockealbum fra solide(?) folk. Message in a bottle er en åpenbar banger, men man finner ikke så mange andre enn den. Litt skuffa, Synchronicity er bedre.

Tøft! Dette er slik jeg alltid ønsket at punk skulle være, hadde bare all postpunk vært slik og!

Åjadda! Minner meg veldig og Morotpsycho sin skive the tussler, bare mer skranglete og punkete. Mer av dette!

Jeg har aldri forstått Nirvana. Jeg blir skuffet over hvor lite trykk det er, jeg blir skuffet over hvor polert det er. Men det er vel kanskje grenser for hvor røft verdens da mest populære band kan være. Men så har vi band som white stripes, så ikke vet jeg. Helt ok

Eh, litt sånn punka ironisk satirisk hyllest/latterligjøring av 50-talls rockabilly har blitt gjort mye bedre før. Sett på Wizzo! Men det er mye kult her altså, men føler albumet blir litt for gimmicky på en måte som Wizzo unnslapp.

Jeg har hørt på det albumet her ihvertfall fem ganger i løpet av like mange dager nå, fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for om den skal få fem eller fire. Dette er vel et tegn i seg selv at den burde få en femmer

Jeg blir ikke lenger skuffet over Nirvana. Det er rett og slett slik de er. Jeg tror dette er et band hvor myten om dem har vært litt for fremtredende og skadelig. Det er mye kul låtskriving her, spesielt Polly og Something in the way. Hvis dette hadde vært et ukjent band som jeg ikke hadde hørt om tror jeg at jeg hadde likt det bedre (dog ikke veldig mye bedre). Men dette er ikke et ukjent band ingen har hørt om, dette er en av tidenes aller største og mest innflytelsesrike band, som er kjente for sin råskap og massive kraft. Men her finner jeg ikke råskap og massiv kraft. Jeg finner igjen, helt ok, fin, overraskende kommersiell og glatt 90-talls rock.

Denne skiva har en magisk evne til å være moderne og poppa, samtidig som den er gammel og jazza. Jazzen føles også veldig autentisk og ikke bare slengt på for vibens skyld, det er en sentral og integrert del av musiseringen til Amy Winehouse. Alle vet jo at Amy Winehouse synger dritbra, og det gjør hun virkelig på den skiva her og, men det som jeg ikke forventa var hvor kule veldig mye av arrangementene er også!

Dette er nok det albumet jeg har vært mest skeptisk til hittil. Har aldri hørt om det før, men navnet og coveret gav meg ikke mye håp for å si det sånn. Jeg ble positivt overrasket! Helt grei 80-tallsmusikk. Intet mer eller mindre

Jeg mener å ha lest at Neil Young er den artisten i denne lista med aller flest album. 7/8 eller noe slikt. Dette er det andre albumet vi får og jeg er redd for at når vi er ferdig om noen år så er det Neil Young som fyller våre best likte album i oppsummeringen. For det blir en lett femmer her og. Gleder meg til mer!

Nå er det pån igjen, nok en gang. Nytt album. Nytt album med en av de største artistene noensinne. Nå er det pån igjen med et nytt album av en av de største artistene noensinne som atpåtill har et dårlig rykte . Jeg husker hvordan det gikk sist, sist gang vi hadde en av de største artistene, som atpåtil har et dårlig rykte på denne lista. Sist gang var det selvfølgelig U2. Det var U2 som var den store artisten med det dårlige ryktet, og nå er det Oasis for tur. Nå skal jeg høre på Oasis, selvom det har et dårlig rykte. Jeg kjenner at jeg faktisk gleder meg litt. Jeg gleda meg sist gang også, og da ble jeg grundig lurt. Jeg trodde kanskje at U2 skulle bli det nye bandet mitt, men så feil kan man ta, og så grundig lurt kan man bli. Det er lett å bli lurt av slike store band. Når millioner av mennesker elsker noe, er det lett å bli lurt til å tro at man kan elske det samme. Når millioner av mennesker elsker noe, er det lett å begynne å tvile på seg selv, eller, tvile på seg selv blir litt feil å si, siden man kommer aldri dit i det hele tatt, for hvis man skal tvile på seg selv, så må man også ta stilling til noe, som må man så begynne å tvile på standpunktet man tok, men når det er så store band, som så mange millioner mennesker elsker, så kommer man aldri dit at man tar stilling, da er det veldig lett å bare bestemme seg på forhånd, uten å tenke over det i det hele tatt, man bare bestemmer seg på forhånd at dette bandet skal jeg elske, på samme måte som alle de millioner, av menneskene elsker det, og det må jeg bare gjøre, for det hadde vært rart, ja, det hadde vært regelrett urimelig om jeg vet bedre enn millionene, men jeg har vist allerede at jeg har blitt lurt før, jeg har tidligere blitt lurt av et band som har blitt elsket av millioner, jeg har tidligere blitt lurt av U2, for U2 er et band som er elsket av millioner, akkuratt som Oasis, og det er ikke bare der likhetene mellom U2 og Oasis er, i tillegg til at begge bandene er elske av millioner, lider også begge bandende, rart nok, av et nokså dårlig rykte, og jeg tror det er derfor denne tvilen begynner inni meg, for jeg hørte nylig på et Neil Young album for aller første gang, og Neil Young er også en person som er elsket av millioner, men i motsetning til U2 og Oasis, så har ikke Neil Young dette dårlige ryktet U2 og Oasis har, så da falt det meg overhode ikke inn at å tvile var noe man skulle gjøre, for jeg har da vitterlig aldri hørt noen tvile på albumene til Neil Young, joda, noen tviler på den rare stemmen hans, og noen tviler nok på den litt naive låtskrivinga hans, men jeg har da vitterlig aldri hørt om at Neil Young skal ha like dårlig rykte som U2 og Oasis, nei det har jeg aldri hørt om, så da må det være noe med dette dårlige ryktet til Oasis som gjør at jeg begynner å tvile, tvile på at det er så bra som millioner av mennesker vil ha det til, tvile på at Neil Ghallager er kul, tvile på at musikken er tøff, den er rocka, det tviler jeg ikke på, men jeg skal være ærlig å si at jeg tviler på at den er tøff, for å være rocka og tøff, det er ikke det samme, det er mange som tror at det er det samme, men det er det ikke, det er virkelig ikke det samme, det er ikke det samme i det hele tatt, for det er mange som er rocka uten å være tøffe, og det er mange som er tøffe uten å være rocka, sånn er det bare, det er bare sånn det er, jeg vet det er mange som ikke vil at det skal være sånn, Yngvar Ugland er enn sånn person, en sånn person som tror at bare fordi man er rocka, så er man tøff, men uansett hvor rocka Yngvar Ugland er, så kommer han aldri til å være tøff, sånn er det bare, det må han bare finne seg i, han fyren der kan aldri bli tøff, ikke slik Oasis er tøffe, hvis de er tøffe da, for de er ihvertfall rocka, men om de er tøffe har jeg ikke bestemt meg for helt enda, og jeg håper egentlig litt at de ikke er det, for akkuratt som med at det er lett å bli lurt når millioner av mennesker elsker noe, så er det også veldig lett å bli lurt av tøffe ting, for da tror man at ting er kulere enn det det egentlig er, bare fordi det er tøft, hvis det hadde vist seg at Oasis ikke var tøffe, bare rocka, så kunne jeg kanskje tatt en mer solid avgjørelse, da kunne jeg tatt en solid avjgørelse på om jeg liker Oasis eller ikke, da kunne jeg tatt en avgjørelse uten å tvile så mye på meg selv, noe som jeg ikke fikk gjort med U2, ikke fordi de var for tøffe, de hadde nesten motsatt problem, de er så sinnsykt lite tøffe at det er vanskelig å ta en solid avgjørelse, jeg var så smertelig klar over hvor ekstremt lite tøffe U2 er, at det nok farget avgjørelsen min noe, men med Oasis vet jeg ikke helt, jeg vet som sagt at de er rocka, man skal ikke langt inn i albumet for å finne ut av det, men om de er tøffe er litt vanskeligere å si, vokalen dems er ofte lite tøff, det er ihvertfall sikkert, men Neil Young sin vokal er jo også veldig skjelden tøff, men han er en tøff fyr åkkesom, så det er kanskje ikke godt nok grunnlag for å si om de er tøffe, og hvis jeg ikke kan si om de er tøffe, så tyder vel det egentlig på at tøffhet ikke er så viktig i avgjørelsen min, og vil ikke det si at vi kanskje har kommet frem til et lite gjennombrudd her, gjør ikke dette det mulig for meg å ta en nogenlunde solid avgjørelse på om dette er bra, joda, jeg kan bli lurt av at millioner av mennesker elsker dette bandet, og joda, jeg kan bli lurt av det dårlige ryktet de paradoksalt nok har, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å bli lurt av tøffheten dems, verken mot den en eller andre siden, og det er da noe som er vært å ta med seg, jeg har en sjangs til å ta et solid valg, et solid valg mellom å føye meg blant rekkene til de millionene som elsker dette bandet, eller stille meg blandt alle de som tviler, alle de som tviler, på tross av millioner som ikke gjør det, og jeg lurer egentlig på hvordan det går ann, hvordan kan man tvile når millioner av mennesker ikke gjør det, hva får folk til å tvile, når de egentlig ikke har noe grunn til det, jeg vil faktisk gå så langt og si at de har minus grunn til å tvile, hvis det er noe som heter minus grunn da, for millioner av mennesker må vel bety noe, det må vel bety mer enn de som tviler, det må vel bety mer å elske enn å tvile, ihvertfall når millioner av mennesker elsker, men det må være en grunn til at de som tviler tviler, man kan ikke bare motsette seg millioner av mennesker for moro skyld, nei det blir jeg ikke med på, nei ærlig talt, hvem tror du at du er hvis du tviler på millioner av mennesker, bare fordi at de millionene av menneskene elsker noe, hvem er du som tror at du kan tvile bare for å tvile, nei, sånne folk har jeg ikke lyst til å assosieres med, jeg vil ikke være som dem, ærlig talt, hvem gjør sånt, hvem gjør sånt og tviler og tviler og tviler og tviler og tviler og tviler og tviler og tviler og tviler, hvem gjør sånt, nei sånn vil ikke jeg være, jeg er mer interresert i å være med de som elsker, de har ihvertfall en grunn til å elske, jeg tror ikke på at de som tviler har en grunn til det, det nekter jeg å tro, men vent litt, tar jeg virkelig et solid valg nå, velger jeg basert på solide opplevelser av albumet, eller har jeg allerede tatt en avgjørelse basert på om jeg vil være blant de som elsker, eller de som tviler. Jeg vet ikke om dette er en solid avgjørelse, men jeg likte albumet ganske godt.

Detta var ikke så gærent, det var ihvertfall bedre enn Aftermath, og takk for det. Litt av problemet mitt med Stones er at låtskrivinga ikke er så bra, enten så er det bare litt kjedelig blues, eller så er det for mye jamming. Gode vibber, kulhet og alle de greiene der. Komposisjonene blir litt for kjedelig. Men det er noe gode låter her, så hvis de hadde halvert albumet så hadde det kanskje vært bedre. Det har også vært endel sammenligninger med White Album, men det skal man ikke gjøre. Dette albumet nærmer seg ikke. De som også mener at White album hadde hatt godt av å trimmes litt kan trimme litt av huet sitt i samme slengen.

Det er mye morsomm instrumentering her, men låtskrivinga, med noen få untak er skikkelig dritt. Det er ikke spesielt bra spilt heller. Fy faen Going Home gjør meg forbanna. Dette albumet tar jo aldri slutt. Det fortjener nok toeren, men siden jeg måtte bli utsatt for Going Home får det eneren

Fint rockealbum. Desverre litt ujevt, men toppene er høye!

Nå veit vi i hvert fall hvor Thom Hell og Ken li, ken liba diba dauchu kommer fra. Vokalprestasjonen på early in the morning er et høydepunkt. Alt i alt en utrolig sterk og overraskende plate

Jeg skriver det samme som jeg gjorde med Black Flag jeg. Overraskende kult for å være punk!

Man kan aldri slå helt feil med Paul Simon, det gjør man ikke her heller! Et knallgodt album med veldig kul produksjon. Han har skrevet bedre låter andre steder så derfor når den ikke helt opp til femmeren.

Spennende! Liker veldig godt hvordan de har inkorperet nye lyder i en orkestersammenheng. Lydene høres intergrert ut i sounden, selvom de til tider er ganske out there. Liker dette veldig godt, men det mangler bittelitt mer edge før det får femmeren

I motsetning til Smashing Pumpkins, så er dette faktisk soundtracket til barndommen min. Det er litt for langt, og noen av låtene er strengt talt lengre enn de tåler. Jeg har så veldig lyst til å gi denne skiva en femmer, men klarer det ikke, selvom denne skiva definerte mye mer enn bare barndommen min. Oppdatering: Jeg skrev det over etter at jeg hadde hørt første halvdel. Nå har jeg hørt hele og kjenner nesten ikke igjen andre halvdel, og det med god grunn tror jeg. Jeg kan ikke ha hørt mye på den delen, for den er ganske mye dårligere. Denne skiva burde desverre vært ferdig for lengst

Jeg får lyst til å piratkopiere en bil når jeg hører dette.

De glimter til i ny og ned, og viser at de kan lage god og kul musikk, men de bare roter det til gang på gang. Hva er dette albumet? Når vokalisten tar i skikkelig så høres han ut som Bjarte Tjøstheim som tar i.

Dette er et album man hører at de som lagde det hadde det gøy mens de lagde det! Jeg hadde bare hørt the message før jeg satte på skiva, og er overraska over hvor godt humør og hvor funky dette er. Its a shame og The message er to høydepunkter.

I likhet med andre her, er Alanis Morissette noe jeg har utsatt. Jeg har tenkt at dette albumet har blitt hyllet så mye fordi det bare var et bra popalbum når det kom ut. Litt som at noen av skivene til Taylor Swift blir omtalt som gode, men det må ses på i sammenheng med andre popskiver i sin samtid, for de er egentlig ikke noe gode skiver. Jeg har tenkt at Alanis Morissette var litt i samme kategori. Jeg vet ikke hvorfor, misogony? Denne skiva her var ikke sånn ihvertfall. Dette er en rein popskive, men i motsetning til de fleste reine popskivene vi har hatt på denne lista, er dette dritkult. Spesielt vokalen til Alanis Morissette. Den er rå og skitten og helt unik.

Jeg har virkelig ikke noe til overs for Andy Warhol og gjengen. Bevegelsen forfekter en nihilistisk holdning til kunst. En holdning hvor innholdet i verket til syvende og sist ikke betyr noe. Det eneste som betyr noe er din egen posisjon i kulhetshiearkiet og kunsten er til for å markere posisjonen i dette hiearkiet. Denne triste holdningen kommer også til uttrykk i kunsten til disse folka, og resultatet er kjedelig poseringskunst som har som mål å ikke si noe, ikke føle noe. Bare penger og status betyr noe, og de som mener at det fins viktigere ting å brenne for, er enten dølle, eller posører selv. Heldigvis kommer ingenting av dette til uttrykk hos musikken til disse folka. Chelsea girl er vakker, fin og det høres ut som at hun vil si noe. Jeg er dog enig med Nico, og tror denne skiva hadde vært bedre med mindre orkester arrangementer

Mye bra her, men føler de ikke helt tørr å gå all inn i det som funker. Når de er litt mer eksperimentelle og dronete er det ganske kult. Desverre så virker det som at de tror at de må slenge inn mye halvdårlig indierock inni der for at folk skal høre på.

Et fint album hvor mye treffer godt. Har ikke hørt denne smiths skiva før og er overraska over hvor bluesa det er, positivt overraska! Og han har jo helt rett, kjøtt er mord!

Har veldig lyst til å gi dette en høyere score. Det er veldig mye kult her. Men som et album er det litt for svakt. Det er for langt og litt for repetetivt. Det er mye kul musikk her og denne skiva tenker jeg funker fett på en rolig fest, men som album er det ikke spennende nok.

Man må komme med litt mer før man begynner å synge på latin ass. Dette er klassisk musikk for folk som verken vet hva det er, eller liker klassisk musikk. Jeg tror dette kunne vært ganske fint hvis han var litt mer dristig i komposisjonene, plata var kortere, hvis han hadde uttalt ordene, åpnet munnen når han puster inn og hvis ikke alt var så jævlig komprimert og in-your-face hele tida. Nå blei det mye negativitet her, det er noe fine øyeblikk i denne skiva og, men pakka er dårlig og irriterende

Overraskende kult for å være punk! Spøk til side, er dette egentlig punk? Er ikke dette bare poprock? Poppunk er det! Jeg liker egentlig ikke dette, men dette likte jeg!

Sledge hammer er jo en banger. Godt produsert album, men det er litt for bright. Åttitallet som hjemsøker. 80 tallet er ikke helt mitt tiår, men hvis bare alle 80 tallsalbum hadde vært som dette, da hadde det vært et litt annet tiår.

Jeg mener Jack White og White Stripes er undervurdert. Hvis rockehistorien har en kanon, er Jack White den siste som får plass. Etter White Stripes døde rocken. Joda, det finnes rockeband fortsatt, men White Stripes er det siste rockebandet som står så støtt i tradisjonen, samtidig som de innoverer såpass, samtidig som de var i popkulturens senter. Det kommer aldri til å skje igjen, rocken hadde sin tid, og White Stripes avsluttet den. Hver gang jeg hører en White Stripes album så blir jeg også glad av tanken på at noe såpass rart kunne være såpass populært. Albumene blir også bedre og bedre for hver gang jeg hører de. Dette er et fenomenalt album, fra en fenomenal og kompromissløs artist. Vi trenger flere slike.

Mange fine arrangementer, men litt forglemmelig og litt for 'hvitt'. En helt grei soul skive

Dette høres ut som tre folk som helst vil lage blues, men på grunn av tiden måtte lage psychadelica. Funker ikke helt bare billig ut. Skuffende!

Jeg hadde store forhåpninger til dette albumet. Men desverre låter det altfor dated. Dette er virkelig et album som ikke tåler tidens tann, og nå høres det egentlig bare billig ut. Skuffende!

Jeg liker ikke i det hele tatt at denne skiva er så bra som den er. Rasistiske sørstats rednecks klarer tydeligvis å lage et kanonbra rockealbum. Det er drit bra spilt, gode låter og overraskende spenstig. Fakk ass

Umiddelbart positivt overraska over hvor lite poppa det er. Jeg trodde talking heads var et reint 80 talls popband. Men dette albumet kom jo forsåvidt ut i 79, så det er på grensa Jeg kommer på nå at jeg blander Talking Heada og Tears for Fears. I mitt hode har de alltid vært samme band. Alt i alt syns jeg dette har vært et fint album. Men det har vært dritt og, på godt og på vondt

Jeg trodde egentlig dette var et litt drittalbum som jeg hadde det gøy med i ungdomstida. Men det er overraskende morro. Veldig topptungt da.

Dette albumet viser at Paul Maccartney fortsatt hadde noen mesterverk i lomma etter Beatles. Låtene og alt er selvfølgelig helt prima, men for meg er det beste med dette albumet formen. Den er uforutsigbar og syklisk, og bygger på mer modulære teknikker fra Abbey Road, Brian Wilson og Van Dyke Parks. Det funker ekstremt bra, og dette er et album som SKAL høres i ett.

Dette høres egentlig ut som et kult album. Alt er til rette for det. Men det gir meg absolutt ingenting. Det høres veldig uautentisk ut. Det høres ut som en gjeng skogshipstere som ville lage kul indie blues rock. De har det meste, god gitarlyd og alt, men jeg kjeder vettet av meg.