Dette er et prima eksempel på at noen ganger er det viktigste å være kul. Har aldri forstått denne plata, og gjør det ikke nå heller.

Dette er faktisk første gang jeg hører et U2 album. Jeg gikk inn i dette med åpent sinn. Jeg har opplevd mange ganger at band har blitt så store at de automatisk får et "dårlig" stempel. Jeg har selv gått på den mange ganger. Magefølelsen min sier at dette gjelder U2 også. Det er tross alt en av de viktigste rockebanda vi har, og Brian Eno produserer denne skiva også. Dette kan bli kult! Er det nå jeg skal bli U2 fan? Jeg husker jeg oppdaga Radiohead litt på samme måte for noen måneder sida. Kommer dette til å starte en ny besettelse hos meg? Har jeg ett drøss med ypperlige album som bare venter på meg? Kan jeg være den personen som åpent flagger hvor stor fan jeg er av U2, og mene at alle andre som kaller det et drittband bare er kontrære posører som ikke bryr seg om musikk. Det eneste de bryr seg om er å ikke like band, fordi det er enklere enn å faktisk ta stilling. Gjøre seg selv litt "vulnerable", stikke hode ut og støtte Bono, Edge og gjengen. Det krever baller! Det er det ikke alle som gjør. Man må være litt tøff for å stikke hodet ut slik. Jeg har jo faktisk forstått noe andre ikke forstår. Det er jo noe kult i det. Det er jo noe fint i det. Joda, hundrevis av millioner mennesker forstår det verden over. At U2 er et drit kult band som lager dritkul musikk. Tøffe rockere som får meg til å føle meg tøff med den tøffe rocken. Men jeg og mine tøffe venner, vi som ikke kan like noe bare fordi andre liker det, liker det ikke. Og jeg er bedre enn dem. Jeg er kulere enn dem. Jeg liker U2. Jeg er kul. Jeg forstår noe andre ikke forstår. Jeg forstår at U2 er dritkult. Jeg forstår at U2 lager dritkul tøff rockemusikk som får meg til å føle meg tøff. Jeg har tross alt en annen slik kontrær mening fra før av. Jeg liker Sting. Men Sting er ikke tøff. Sting er ikke rocka. Sting får meg ikke til å føle meg tøff og rocka. Når jeg hører på Sting føler jeg meg fin. Han er smart, og musikken hans er smart. Når jeg hører på Sting føler jeg meg også smart. U2 er jo litt politisk også. Jeg er jo litt politisk selv. Kanskje får U2 meg til å føle meg litt smart også. Ja, jeg tror U2 får meg til å føle meg smart, rocka, tøff, og kanskje litt fin? Det har ikke de som later som at de ikke liker U2, men som aldri har hørt på U2, tenkt på. At U2 får deg til å føle deg litt rocka, litt smart, litt tøff og litt fin. Det har dem ikke tenkt på. Men jeg har tenkt på det. For nå er vel jeg en av de som liker U2? En av de som liker U2, på tross av det dårlig ryktet de har. Riktig nok ikke det dårlige ryktet de har fra de mange, den er som sagt god. Men det dårlige ryktet de har fått av de få. Den er ikke god. Men jeg er god. For jeg liker U2. Jeg er tøff, rocka, smart og fin. Og jeg liker U2. Nå har jeg hørt gjennom skiva, og jeg liker desverre ikke U2.

Overraskende bra for å være punk.

Dårlig blues, dårlig vokal, bra orgel

Albumet er veldig bra. Men jeg kjeda meg. Vet ikke hvorfor

I wants to get funked up!

Rip Ozzy Produksjonen var mye cleanere enn jeg husket Geezer er en helt

Veldig kult med noe litt annet. Tekno i akustisk bossastil

Litt skuffet av dette albumet. Noen av elementene til et godt program album er der, men det groover ikke. Det høres også litt ut som at noen har blitt fortalt hva et program album er uten at man har hørt et før man lagde albumet.

Veldig mye bra prog her! Men litt for mye jamming. Og hva var den vokalen?

I utgangspunktet burde ikke dette albumet funke. Her har vi en stor samling låter som sjangermessig tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Det høres ut som at de har kynisk hoppet på hver eneste «fad» på 60-tallet for å prøve å lage noe populært. Det burde ikke funke, men det gjør det! Hver låt virker autentisk og ærlig av en eller annen grunn. Og med god driv og fantastiske vokalprestasjoner!

Det er ikke vits å høre på Stones når man har dette! Nå er det heller ikke noe vits å høre på Stones i utgangspunktet…

David Bowie + Brian Wilson + Leonard Cohen = Sant! Dæven dette var kult

Ehhh Dette er jo rock i sin reneste form. Bra gitarlyd, fengende låter og ypperlig håndtverk. Men det er også totalt uten risiko og nerve. Overraskende kjedelig, men helt greit.

Johan fikk en enorm bæsjebleie mens jeg hørte på dette albumet og jeg syns det var mer fornøyelig å vaske bæsjen hans med en tørr våtserviett enn å høre på dette

Jeg er født tre år etter at denne skiva kom ut. Jeg har aldri hørt på en smashing pumpkins plate, vet ikkenoe noen av vennene mine har det. Allikevel er dette soundtracket til barndommen min. Jeg blir dratt tilbake. Slik føles denne plata. Dette var også en overraskende intrikat, kreativ og godt arrangert plate. Mine fordommer mot smashing pumpkins var at det var et ganske streit grunge band med noen bangers her og der, men dette er så mye mer enn bare grunge!

Det er ingen tvil om at Keith Jarrett har en ypperlig hånd, og det er en fryd å høre han spille. Men han har bedre i andre improvisasjonsalbumer han har. Her syns jeg han ligger litt for lenge på temaene, og plata er generelt litt for safe.

Mmmm, dette var godt!

Dette er et prima eksempel på at noen ganger er det viktigste å være kul. Har aldri forstått denne plata, og gjør det ikke nå heller.

Det er mye kult her! Bra produksjon og fine arrangementer. Det er bare synd at komposisjonene ikke er like gode. Dette kunne vært en skikkelig kul plate

Litt ujevnt, men ellers et godt album

Dette var slapt. Hun prøver også å være edgy og tøff, men tror ikke helt på det

Digger dette! Kul produksjon og form på låtene. Chill! vel, musikken er chill, teamtikken ikke likefullt...

"Oh reality, it's not for me" For meg er dette kanskje den perfekte beach boys plata. Det er ikke den beste, jeg regner med at vi kommer tilbake til den senere, men denne skiva eksemplifiserer alt Beach Boys er. Beach boys er dystert og kaotisk, og det er lite som er så dystert, eller ihvertfall kaotisk, som Surfs up, og dualiteter og paradokser er overalt. Det er kun Beach boys som kan slippe en skive med, etter min mening, den beste låta noen sinne skrevet (Surfs up) sammen med hva enn Student Demonstration time er. Akkurat som figuren på albumomslaget, så handler tematikken i låtene om å kjempe en tapende kamp mot noe nedtrykkende og større enn deg selv. Long promised road, kampen mot sine indre demoner. Dont go near the water, kampen for et bedre miljø. Disney Girls (1957), å overvinne illusjonene rundt fantasier om livet og kjærlighet. Take a load of your feet er tilsynelatende en optimistisk låt om å ta vare på kroppen, men om man kjenner Brian Wilson sitt forhold til dette og hans besettelse av helsekost mens han ødelegger seg selv, blir dette også en sang om å kjemp mot noe man aldri når. En person som glimrer i sitt fravær i denne skiva er Brian Wilson, vel, ihvertfall frem til tidenes trio kommer helt på tampen. A day in the life of a tree Until i die Surfs up En litt ujevn, men spennende plate blir transformert til noe annerledes, uforutsigbart og sublimt. Låta Surfs up blir rekontekstualisert, fra en optimistisk revulosjonær låt om omveltning av iddeer , strukturer og verdier, til en låt om tapte håp og kamper. Tittelen blir kynisk og sarkastisk. Nå tenker du sikkert, hvordan kan man bruke ordet sublimt om et album som inneholder spor som Student Demonstration Time. Og svaret mitt til det er, jeg vet ikke. Beach boys sine skiver er alltid komprommittert, av labelet som vil kommersialisere, av Brian Wilson som ikke klarer å fungere, av uenigheter i gruppa, og denne skiva mest av alt, et jag etter å kynisk treffe en tidsånd. Og denne skiva klarte på mirakuløst vis å være en av de mest autentiske Beach Boys skivene, med et av de minst autentiske bakteppene. Og jeg tror det er kaoset som gjør dette sublimt.

Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot Morrisey og the Smiths, men dette syntes jeg var slapt. I motsetning til andre her likte jeg Morrisey bedre enn bandet. Beste låta er nok "I m hated for loving"

Ingen er kulere ass Kul form på albumet og, liker det svært godt men det må være litt mer dristig før det får femmeren av meg

Overraskende my kult som skjedde her. Første gang jeg hører et Roxy music album, og skal være ærlig om at jeg forventa noe litt dårlig og kjedelig proto-new-wave. Men her var det mye spennende! Mye kule spenninger mellom poppen og det eksperimentell, og overraskende progga

Hva skal man si? Det er Beatles Det er den beste Beatles skiva Det blir ikke stort bedre enn dette

Nå begynner jeg å bli lei dårlige album som nærmer seg timen. Det er ikke så mye å si om dette albumet. Bare kjedelig dårlig poprock

Dette er en masterclass i tilbakeholdenhet. Nydelig

Har det vært noe vits i å lage syntha indiepop etter dette albumet? Kanskje det er vits i å lage et litt kortere album, dette var litt for langdrygt for femmern * nå har jeg hørt igjennom hele, og jeg tror sødern meg ikke at den klarer firrern heller. Det var synd, for her var det mye kult! Lengden ødelegger

Jeg likte godt mye av instrumental partiene. Men låtene var altfor svake. Hvis dette hadde vært en instrumentalskive hvor de hadde fortsatt med å leke med arrangementene og produksjonsteknikkene har gått mer den retningen kunne dette vært veldig fint, men plata som den er nå er altfor ujevn. Koste meg den da:)

Eh, denne er vrien. På en side, så er dette et lite mesterverk av et album. Hiphoppen tok over albumformatet etter rocken, og dette er en av de best konstruerte albumene der ute. God historiefortelling, bra musikk, gjennomført konsept og en meget god flyt og form på albumet. Jeg prøver å kose meg, men man kommer ikke unna den enorme mengden med misogony og homofobi i dette albumet. "Faktisk så er det ikke Eminem som er misogyn, det er Slim Sh-" bla bla bla bla. Jeg vet det er et forsøk på å fortelle noe om sin egen samtid, å satirisere og sjokkere, men det er ikke godt nok. Dette er intet ironisk feministisk prosjekt. Dette er et album som egentlig fortjener langt mer, men det er vanskelig å gi bedre karakter når albumet får meg til å føle og tenke på alt annet enn musikken.

Endelig har jeg fått hørt ferdig dette albumet, og jeg syns faktisk A siden er bedre enn den beryktede B siden. Jeg nærmet meg faktisk 5eren helt frem til jeg hørte B siden. Hvordan har denne dårlige runkinga av noe musikk blitt så beryktet? Altså, orgelet på slutten er fint det, men det er ikke nok ass

Her var det en god blanding av mye fantastisk, som samler seg til en enhet uten å kun være plukk fra diverse steder. Her hører man Lindsey Buckinghams kaotiske og gnistrende produksjon fra Tusk. Her er Peter Gabriels Genesis, litt Sondre Lerche og selvfølgelig Brian Wilson og Animal Collective. Dette er kompromissløst og tøft, og selv med alle de åpenbare koblingene klarer albumet å finne sin helt egen sound. Digger!

Deep purple lager selvfølgelig kul rock, men dette blir litt for "ballete" for meg. Dette albumet falller også mellom stolene til bedre band. Led Zepplin gjorde hard rock bedre Grand Funk Railroad gjorde funky rock bedre Iron butterfly gjorde prograck bedre Black sabbath gjorde blues/metal bedre Den glimrer til med noen virkelig kule øyeblikk noen ganger. Det er helt greit. Men ikke særlig mer. "Lazy" er et høydepunkt

Endelig litt støy! Og ikke bare støy, men forunderlige lyder og arrangementer også! Jeg må ha utropstegn etter hver setning!

Nydelig produksjon, men det er kanskje ikke så rart siden det er Brian Eno som har produsert det. Jeg likte dette meget godt. Minner litt om en progrock versjon av Penguin Cafe Orchestra

Endelig får jeg satt meg ned og skrevet om dette albumet. Det er vel det første ordentlige jazz albumet vi fikk på lista, da passer det godt at det også er det beste jazz albumet som eksisterer. Dette albumet har fulgt meg over mange år, og det blir bare bedre og bedre hver gang man hører det. Det er kult kaotisk, rått, fint og totalt unikt. Hvordan han får det til, ander jeg ikke.

Dette er faktisk første gang jeg hører et U2 album. Jeg gikk inn i dette med åpent sinn. Jeg har opplevd mange ganger at band har blitt så store at de automatisk får et "dårlig" stempel. Jeg har selv gått på den mange ganger. Magefølelsen min sier at dette gjelder U2 også. Det er tross alt en av de viktigste rockebanda vi har, og Brian Eno produserer denne skiva også. Dette kan bli kult! Er det nå jeg skal bli U2 fan? Jeg husker jeg oppdaga Radiohead litt på samme måte for noen måneder sida. Kommer dette til å starte en ny besettelse hos meg? Har jeg ett drøss med ypperlige album som bare venter på meg? Kan jeg være den personen som åpent flagger hvor stor fan jeg er av U2, og mene at alle andre som kaller det et drittband bare er kontrære posører som ikke bryr seg om musikk. Det eneste de bryr seg om er å ikke like band, fordi det er enklere enn å faktisk ta stilling. Gjøre seg selv litt "vulnerable", stikke hode ut og støtte Bono, Edge og gjengen. Det krever baller! Det er det ikke alle som gjør. Man må være litt tøff for å stikke hodet ut slik. Jeg har jo faktisk forstått noe andre ikke forstår. Det er jo noe kult i det. Det er jo noe fint i det. Joda, hundrevis av millioner mennesker forstår det verden over. At U2 er et drit kult band som lager dritkul musikk. Tøffe rockere som får meg til å føle meg tøff med den tøffe rocken. Men jeg og mine tøffe venner, vi som ikke kan like noe bare fordi andre liker det, liker det ikke. Og jeg er bedre enn dem. Jeg er kulere enn dem. Jeg liker U2. Jeg er kul. Jeg forstår noe andre ikke forstår. Jeg forstår at U2 er dritkult. Jeg forstår at U2 lager dritkul tøff rockemusikk som får meg til å føle meg tøff. Jeg har tross alt en annen slik kontrær mening fra før av. Jeg liker Sting. Men Sting er ikke tøff. Sting er ikke rocka. Sting får meg ikke til å føle meg tøff og rocka. Når jeg hører på Sting føler jeg meg fin. Han er smart, og musikken hans er smart. Når jeg hører på Sting føler jeg meg også smart. U2 er jo litt politisk også. Jeg er jo litt politisk selv. Kanskje får U2 meg til å føle meg litt smart også. Ja, jeg tror U2 får meg til å føle meg smart, rocka, tøff, og kanskje litt fin? Det har ikke de som later som at de ikke liker U2, men som aldri har hørt på U2, tenkt på. At U2 får deg til å føle deg litt rocka, litt smart, litt tøff og litt fin. Det har dem ikke tenkt på. Men jeg har tenkt på det. For nå er vel jeg en av de som liker U2? En av de som liker U2, på tross av det dårlig ryktet de har. Riktig nok ikke det dårlige ryktet de har fra de mange, den er som sagt god. Men det dårlige ryktet de har fått av de få. Den er ikke god. Men jeg er god. For jeg liker U2. Jeg er tøff, rocka, smart og fin. Og jeg liker U2. Nå har jeg hørt gjennom skiva, og jeg liker desverre ikke U2.

Overraskende!

Det er smått utrolig å høre hvor inflytelsesrikt dette albumet er. Her kan man høre fremtiden! Jeg syns til vanlig at blues kan være litt kjedelig, men dette var langt ifra kjedelig. Fantastisk hvor frie de var til tider i harmonikk og rytme. Til tider var det nesten litt atonale tepper som la seg i arrangementet. Slik skal det gjøres!

Damn, jeg må høre mer på Neil Young

Glyn Johns skal ha uttrykt at dette er det beste albumet han har vært involvert i. Det er et flott album, men det er vel å ta litt i? Det er gode arrangementer, bra spilt, fine komposisjoner. Men litt for tamme og dårlige melodier. Gitaren på like a fire er et høydepunkt

Umiddelbart tenker jeg at dette er fin indiepop. Noen spennende ting her og der, men ikke så kjempeengasjerende. Jeg har hørt litt mer, og det blir mindre og mindre engasjerende jo mer jeg hører. For poppa. Nå er jeg ferdig, og jeg er litt sur

Det er rart å lage et rapalbum som er så dårlig produsert at man sliter med å høre teksten. Jeg har kanskje også blitt gammal, men det er ingenting ved gangstergreiene til 50 jeg syns er spennende eller kult. Jeg syns mest det er trist. Noen av beatsa er ganske kule da. Hvorfor er disse albumene så jævla lange?

Dette blei litt for kjedelig for meg. Jeg hadde forventa noe rått orgelspill og fikk ikke det engang:(

Fint!

Det erhelt greit 60-tallsmusikk- Men de kommer aldri helt unna at dette egentlig er FirstPrice Beatles

Slik skal 60-tallsmusikk være! Denne skiva har også en utrolig kul og ukonvensjonell produksjon, noe som folk generelt kanskje ikke forbinder Simon and Garfunkel med. Denne gangen hørte jeg på både mono og stereo versjonen, og mono versjonen er selvfølgelig best.

Jeg er altfor svak for gammal køntri

Dette er et legendarisk album av den legendariske musikeren Herbie Hancock, som blant annet har jobbet med Miles Davies tidligere. Jeg har hørt gjennom dette albumet mange ganger opp igjennom åra, men av en eller annen grunn så har aldri dette fenget meg helt. Jeg liker det bedre i dag enn jeg har gjort før, absolutt! Men syns fortsatt at albumet er litt overvurdert.

Som lykkelig nybakt far kan jeg ikke si at dette er musikk som jeg klarer å leve meg helt inn i og føle slik de nok vil at man skal føle det. Ikke var jeg litagoemo heller i ungdomstida mi, selvom alle vennene mine var det. Men dette er dritkult. Det er dog alltid flaut når slike band har myke følelsesladde vokaler mitt i sangen. Fjerner de det og gjør den kortere er dette lett fem

Dette må være et av tidenes aller beste rockealbum. Det fins ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Produksjonen er perfekt. Overgår selv steely dan og abbey road. De klarer å være tøffe og rocka, samtidig som at de er rare og myke. Aldri før eller siden har noen spilt så kult på et elpiano. Det er banger etter banger. Det er kompromissløst. For meg er dette topp 5 album gjennom tidende.

Dette er det første ordentlige 2010 elektropop albumet vi får. Med vocal chops og hele pakka. Håper det ikke blir noe særlig mer av det. Dette orker jeg ikke

Veldig teit å forklare hva albumtittelten betyr i introen. Show dont tell! Men generelt et jævlig kult album.

Et solid rockealbum fra solide(?) folk. Message in a bottle er en åpenbar banger, men man finner ikke så mange andre enn den. Litt skuffa, Synchronicity er bedre.

Tøft! Dette er slik jeg alltid ønsket at punk skulle være, hadde bare all postpunk vært slik og!

Åjadda! Minner meg veldig og Morotpsycho sin skive the tussler, bare mer skranglete og punkete. Mer av dette!

Jeg har aldri forstått Nirvana. Jeg blir skuffet over hvor lite trykk det er, jeg blir skuffet over hvor polert det er. Men det er vel kanskje grenser for hvor røft verdens da mest populære band kan være. Men så har vi band som white stripes, så ikke vet jeg. Helt ok

Eh, litt sånn punka ironisk satirisk hyllest/latterligjøring av 50-talls rockabilly har blitt gjort mye bedre før. Sett på Wizzo! Men det er mye kult her altså, men føler albumet blir litt for gimmicky på en måte som Wizzo unnslapp.

Jeg blir ikke lenger skuffet over Nirvana. Det er rett og slett slik de er. Jeg tror dette er et band hvor myten om dem har vært litt for fremtredende og skadelig. Det er mye kul låtskriving her, spesielt Polly og Something in the way. Hvis dette hadde vært et ukjent band som jeg ikke hadde hørt om tror jeg at jeg hadde likt det bedre (dog ikke veldig mye bedre). Men dette er ikke et ukjent band ingen har hørt om, dette er en av tidenes aller største og mest innflytelsesrike band, som er kjente for sin råskap og massive kraft. Men her finner jeg ikke råskap og massiv kraft. Jeg finner igjen, helt ok, fin, overraskende kommersiell og glatt 90-talls rock.

Denne skiva har en magisk evne til å være moderne og poppa, samtidig som den er gammel og jazza. Jazzen føles også veldig autentisk og ikke bare slengt på for vibens skyld, det er en sentral og integrert del av musiseringen til Amy Winehouse. Alle vet jo at Amy Winehouse synger dritbra, og det gjør hun virkelig på den skiva her og, men det som jeg ikke forventa var hvor kule veldig mye av arrangementene er også!

Dette er nok det albumet jeg har vært mest skeptisk til hittil. Har aldri hørt om det før, men navnet og coveret gav meg ikke mye håp for å si det sånn. Jeg ble positivt overrasket! Helt grei 80-tallsmusikk. Intet mer eller mindre