1001 Albums Summary

Utvilsomt en klassiker og essential listening, men det er ikke en skive jeg pleier å komme tilbake til. Innflytelsen er det ingen som tviler på, men er det den beste hardcore skiva fra tidlig 80-tallet? Det er ikke engang den best Black Flag skiva. (My War, åpenbart.) Dagens standout: Spray Paint. Misforstått som en throwaway interlude mellom skivas høydepunkter Rise Above og Six Pack, finner vi en proto-grindcore låt med et budskap det er lett å hengi seg til.

Tittelsporet er peak. L'America har hint av the Doors fra de første to skivene. Riders of the Storm er åpenbart en klassiker (takk til Snoop Dogg og EA Games for å introdusere denne til en ny generasjon), men etter hvert som jeg har blitt eldre, har den mista litt av det sublime ved den. God, men overrated. Ellers er det mye intetsigende blues-synsing; lyden av et band på autopilot. The Doors har vært definerende for generasjoner av outsider kids, men det er en grunn til at jeg bare hørte på debuten og Strange Days da jeg feis rundt og røykte bønne.

Utrolig kjedelig album, vanskelig å komme seg igjennom. Hvis dette var et comeback for Bowie, må det han ga ut etter Scary Monsters virkelig ha vært dårlig... Hadde det ikke vært for Blackstar, hadde Sickboy's unifying theory of life fortsatt runget sann: At one point you've got. You lose it. And it's gone forever. Og selv om denne skiva på sett og vis kan regnes som alright, vet man innerst inne at den egentlig er ganske dritt. At den ble vurdert som ett av 1001 album man må høre før man dør er direkte useriøst.

Let me ride, ass. Fikk en helt ny forståelse for G-funk da jeg først tok meg bryet å sjekke ut P-funk for et snaut år eller to siden. Elsker afrofuturismen til Clinton & co., vi trenger mer performativ mythologie i kunstformene. Får 5 av 5 UFOer, men kun 4 stjerner i denne omgangen.

Jeg falt inn i Black Sabbath-periode her forleden, og innså på nytt hvor idiotisk sterk denne skiva er. A-siden består av fire ikoniske tracks; FIRE av rockehistoriens mest legendariske låter. (Jeg er litt usikker på hvorvidt Planet Caravan regnes som like ikonisk som sporene som sandwicher den, men for meg har dette vært en unik og sublim låt siden jeg hørta Panteras cover* av den.) B-siden åpner med Electric Funeral som er nesten like ikonisk som låtene fra A-siden, og de tre siste låtene er egentlig ikke noe dårligere. B-siden er kanskje mer groovy enn A-siden, og hinter på mange måter til Master of Reality. Jeg har alltid vært bestemt på at Master er den sterkeste skiva til Sabbath, men i det siste har Paranoid sådd tvil i meg. Det eneste det ikke er noen tvil om, er at begge skivene får 5 av 5 par fairie boots. *Jepp, det var i hvert fall da jeg første bet meg merke i den. Når jeg hørte den igjen i dag, er det lett å høre at Pantera ikke tilføyer denne låta noe nytt (noe som er typisk når et metal band covrer favorittlåtene sine), men vi kan ikke bestemme vår egen origin story. Om ikke annet taler det for at Pantera skjønte at Planet Caravan er låt, ass.

Aldri hørt om før. Instrumentalen er veldig min jam, men vokalen drar det litt ned for meg. Tror jeg har problemer med spansk vokal. Heldigvis er den såpass subdued at det nesten blir litt sånn Cocteau Twins gibberish (men ikke på langt nær like bra som GOAT Elizabeth Fraser).

Sett bort ifra flere timer med YYZ i Guitar Hero 2, har jeg aldri vært helt med på Rush-bølgen, men det her er egentlig ganske bra? Det er (som forventet) cheesy og litt runkete, men balansen mellom cheese og groove heller for det meste mot sistnevnte. Positivt overrasket uten at jeg er helt overbevist. Transisjonen til refrenget i Tom Sawyer treffer hver gang. 80s chills. Hadde B-siden vært like sterk som A-siden, hadde den fått 4 chilli cheese nuggets av 5 mulige.

Fire jazzy psych jams. På sitt beste er det kjremen av 70-tallet og noe av den mest groovy og hypnotiserende musikken som noensinne er laget. Til tider litt langtekkelig, men det kommer kanskje ned til det 21. århundrets oppemerksomhetsspenn. Hadde man stått der i konsertsalen og sett legender lange ut med groove på groove ville man nok vært hypnotisert under hele durasjonen og kommet ut som et annet menneske etterpå. Robert Wyatt er en ervervet smak, men når det først clicker, kunne man nesten tenke seg at det var mer enn ett spor med vokal her. Siste sporet går nesten ned i Terry Riley territorium. Midtpartiet i Moon in June er på shortlisten av det kuleste som noensinne er spilt inn. Helt knug.

Helt grei garasjerock med et hint av psych. Fornøyelig mens det går, glemt så snart det er over. Hvorfor ble denne gravd opp av kuratorene og inkludert blant det som i grunn er en veldig liten andel av gode album fra pop-historien?

Whisky Woman er dritbra. Minner litt om de beste låtene til Stones. Resten av skiva svinger mellom helt grei og ganske døll. I 1971 er dette allerede pastiche; muzak for en 50s themed diner. Jeg kan se meg selv på konsert med dem. De er det lokale bandet som spiller musikken de vokste opp med. Fansen deres vrikker løs når de drar High Flying Baby. Jeg synes reaksjonen er litt overdreven, men prøver å nikke på hodet for å ikke se sosiopatisk ut. Fem låter senere orker jeg ikke å late som mer og drar.

Skiva som beviste (og fortsetter å bevise) at britpop kunne være kult. Pakket full av bangers ispedd deep cuts som belønner gjentatte lytt. Skarp og voyeuristic låtskriving som har høye kvanta av både sleaze og allsangvennlige, catchy hooks. I grunn en perfekt pop-skive.

Få band overlever vokalistens død. Nå er ikke Brian Johnson på noen måter en bedre fit for bandet enn Bon Scott, men ved å tweake soundet sitt i en mer hard rock-orientert retning, beviste de med Back in Black at de ikke hadde mistet gnisten. Johnsons high pitched, hvesende vokal gjør dem om mulig enda mer elektriske enn de var, og denne skiva er rettmessig ikonisk. Bandet spiller på alle cylindere, og det finnes ikke ett cut på skiva som hadde vært merkelig å dra frem på konsert. Det står det respekt av. Back in Black (og egentlig AC/DC generelt) er bruksmusikk. Du vil få ut litt energi, du vil jazze litt med gutta eller fremmede på puben. Det er lett å like, Angus er et riff-fantom, og oppskriften funker fortsatt. Men det er også et steg i retning AOR. Publikumsfavoritten You Shook Me All Night Long er egentlig bare en Journey låt med litt mer fuzz. Og det er vel greit. Folk vokser opp og mister litt av teen angsten, dog blir dette den låta man synger med på litt for sent på puben på samme måte som Don’t Stop Believing. Det er stemning, men det er ikke den rå energien som gjør AC/DC til et band jeg aldri vokser helt fra.

Sensasjonelt er det ikke, dog har skiva noen redeeming features. Det første jeg tenker er Alice Cooper, bare litt mer skrøpelig. Gang Bang og Giddy Up a Ding Dong er skikkelig drittlåter. Men så har du The Faith Healer som er en ordentlig jam. Og tittelsporet som minner litt om solo-skiva til Geordi Greep; kanskje hakket mer carnivalesque (kan skjønne at Nick Cave var blodfan). Siste låta er en rollercoaster som beveger seg fra ballade, til rock 'n' roll anthem, og til sist full commitment til doo-wop. Eklektisk nok til at jeg kan respektere det. Hadde bumpa det opp om den hadde sterkere fillers.

Jeg har aldri vært sånn blodfan av Smashing Pumpkins (bortsett fra at 1979 på Liberty Rock Radio om (in game) natta er peak gaming), men har satt på denne med ujevne mellomrom de siste par årene, og har fått skikkelig sansen for denne skiva i hvert fall. Nå opplever jeg jevnlig perioder hvor jeg må høre Mayonaise 3-4 ganger på rappen. (Varmer igjen opp til skiva med å blaste Mayonaise et par ganger.) Fy faen for en låt. Sår, med Corgans distinkte vokal, og det mest fantastisk cheesy, gjentagende partiet: when I can [wheeee!] I will. Ellers da. Helt fantastisk fuzz gjennom hele skiva, gøye riff, lengtende og melankolsk vokal. Oser av teen angst og en higend etter noe mer. Ville vært et perfekt soundtrack for ungdomstiden, men funker nå som et slags soundtrack for ungdomstiden i tilbakeblikk. Beveger seg også inn i noise rock territorium med låter som Silverfuck; en noenlunde experimentell, progressive jam som raskt veksler mellom langstrakte, moody partier, og mosh-vekkende aggresjon. Det er synd at det er Today som ofte dras frem av låtene til Pumpkins, for det er imo. et av skivas svakeste spor og litt av grunnen til at jeg sov på dette albumet i flere år. Litt for lang, men ikke like for lang som Mellon Collie. Fuck it: fem av fem krukker mayonaise. Jeg er generøs i dag.

Jeg har hørt litt på Survivors’ Suite tidligere, og setter den gjerne på hvis jeg skal jazze litt. Dette er jo solo piano, så jeg savner litt av energien fra SS (kanseller meg gjerne for den forkortelsen), men det er om ikke annet et behagelig lytt. Spesielt er det partier på Part I som virkelig swinger. Dog ser jeg ikke for meg at dette er en skive jeg kommer til å komme tilbake til så ofte, men det gir jo mersmak, og jeg skal i hvert fall utforske mer av discographien til Jarrett.

Tittelsporet er helt peak. Takk, Tarantino. Likevel har jeg aldri vurdert å høre på resten av skiva (eller noe annet av Mr. Green) før i dag. Og den er ganske nice. Altså det er ikke Isaac Hayes, Curtis Mayfield, eller Marvin Gaye -- det var gjev konkurranse innen soul på starten av 70-tallet -- men det må da være lov å ikke være best også.

Denne er det lenge siden jeg har hørt! Lettere psychedelisk folky pop. Det er på en måte mye som skjer på en gang, men det oppfattes ikke som rotete, hver note har liksom sin plass i lydbildet og er en tråd man kan følge ned i kaninhullet. Høres like melancholisk ut som tittelen tilsier, men en sånn litt behagelig og bittersweet melancholia, for det er ikke et weepy downer album.

Masterpiece. Desert Island-skive. Ulovlig sexy & buttery smooth. One woman’s making my home, and another woman’s making me do wrong — mannen var en ustoppelig sex machine. Relasjonsbyggende når man setter det på i en sosial sammenkomst med folk man ikke kjenner så godt enda. Noen av de mest energiske, suggerende, engasjerende, instrumentelle partiene som noensinne er fanget på magnetic tape. Siste halvparten eller whatever av By the Time I Get to Phoenix tok musikk til et nytt plateau. Messingen og strykerne mot hverandre: *Chef’s kiss* (ordspill velkomment).

Gjesp. Jeg er rimelig genre fluid, men akkurat når det kommer til country, så blir det ikke representert med en farge på flagget mitt. Jeg er en country bigot. Fight me.

Alle vet hvor bra Everybody Wants to Rule the World er, men ikke alle vet at I Believe basically er en Robert Wyatt låt (hør på Shipbuilding og fortell meg at jeg tar feil). Et av 80-tallets mest 80s album som faktisk ikke høres så datert ut som de har en tendens til å gjøre. Mixet uten å lene seg for dypt inn i 80-tallets tricks og lydene er valgt med omhu.

Jeg er ikke kjempefan av Nirvana, men det er et band jeg respekterer og liker mye av. Har aldri hørt denne før (utenom de åpenbare coverene (The Man Who Sold the World og Where did You Sleep Last Night)), og det er faktisk coverne på skiva som er de beste. Spesielt (i tillegg til de tidligere nevnte) Plateau. Kurt kunne faen meg synge, og det er et aspekt av Nirvana jeg føler jeg i hvert fall har undervurdert, men det er noe som denne skiva virkelig beviser.

Fyf, ante ikke at denne var en del av 1001 album. Hørte helt tilfeldig en remix av av Wrong på en ellers kjip Radisson skybar i Riga i dag (satt på en ganske nice lokal bar da jeg fant ut at dette var dagens album, som vil være i går når dette postes. Jeg snakket også med en kollega som hittil har vært fremmed om Jung i dag, så jeg vil påstå at dette var et eksempel på synchronicity). Before Today og Wrong er helt perfekte låter. De stiller i samme klasse som Everybody Wants to Rule the World. Oversett duo som gjorde sitt for downtempo, britisk club music. Helt herlig. Den kan måle seg med legendariske skiver som Mezzanine og Endtroducing…., og for de som kjenner min smak, så er det noen av de største lovprisninger jeg kan gi. Jeg hadde egentlig tenkt å kun skrive fra minnet, men å høre skiva på et overpriset hotell har om mulig perfeksjonert viben denne skiva gir. Fordi den aldri helt når den perfeksjonen som de introduserende låtene setter, tenkte jeg at dette var en solid 4/5. Nå vil jeg derimot si at dette er perfekt, den gjør akkurat det den setter ut for å gjøre. Det er en skive om å være på tour, å leve et liv av glitz og glamour, men med den nøkterne vitenen om at det ikke monner ut i noe i seg selv. Coveret er helt perfekt: i baksetet i en taxi (eller limo) på vei til byen. Man sparer ikke på kostnadene, men lever i nuet, velger å engasjere seg i en livsstil som ellers er fremmed for meg. Om jeg ikke hadde visst om denne skiva fra før av, ville jeg sagt at dette er grunnen til at dette prosjektet er verdt det. Til dere som ikke har hørt den fra før, håper jeg at det er akkurat det dere tenker. De som ikke har hørt Temperamental, burde sjekke ut den skiva også. Den har ikke like mange umiddelbare bangers, men er kanskje enda mer consistent enn denne.

Mye Elton John homage. En del generell glam pastiche. Også en god dose Bee Gees, åpenbart. Overraskende OK, men langt ifra et essensielt album.

Baller. Ikke egentlig det jeg tenker på som New Wave, mer inspirert av golden era Pink Floyd art rock. Trodde at dette måtte ha kommet i kjølvannet av Edge of Seventeen, men neida, det var vel heller Nicks som dro en Faithfull enn vice versa.

Når de viber på låter som Down to the Waterline og Sultans of Swing, så er dette ganske nice: roots rock etter Floyd. Når de ikke gjør det (eks. Water of Love og Setting Me Up) er det vanskelig å ikke ty til av skip-knappen.

Cranes in the Sky må være en av de beste låtene fra sitt tiår. Det er synd resten av skiva når de samme høydene, sporet som kommer nærmest er nok Borderline for min del. Ekstrem godt produsert album som er best når den prøver seg på poppy indie soul og dårligst når den faller ned i contemporary R&B rutiner. Kunne som (nesten) alltid klart meg uten interludes, men dette er langt ifra å være et skrekkeksemplar.

Ujevnt. Det er mye kult der, det er tematisk og estetisk samstemt, men jeg synes det blir litt for sprikende og intetsigende musikalsk. Jeg tror dette prosjektet hadde vært sterkere om det var vesentlig kortere, eller at det hadde blitt jobbet mer med. Svak 3.

Jeg visste egentlig ikke at Beach Boys lagde album etter Pet Sounds. Alle vet at de prøvde å lage Smile, men jeg trodde at det endte der fordi B. Wilson ble cuckoo. Vel, så feil kan man ta. Do your research. Og dette er faktisk dritbra. Litt som Pet Sounds uten forventningene til å lage en Copernican revolution av et album, men "kun" en gruppe dyktige artister samlet om å lage en samling gode låter. De får dette til å føles veldig effortless, liksom bare look ma no hands, vi kan lage tidløs psychdelic baroque pop i søvne. Dette her er den typen album jeg kjenner kan gro på meg til å bli en all time favourite, og jeg er ikke langt unna å si at det kanskje er et bedre album enn Pet Sounds.* Til tross for hvor bra og viktig Pet Sounds er både for popkulturen, så vel som for min egen musikkhistorie, er det ikke et album jeg ofte kommer tilbake til lenger; det kan føles litt langtekkelig, til tross for at det er under 40min langt og smekkfullt av legendariske tracks, har det en litt overkalkulert pacing. Hvis Pet Sounds er en novelle med en singulær visjon, er Surf's Up en late-career kunstutstilling av en kunstner som ikke har noe å bevise lenger; deres plass i kunsthistorien er allerede fastsatt, nå kan de lage kunst for _seg_. I stor grad er det den typen album jeg tiltrekkes av i dag, se feks. min kjærlighet til The White Album, 69 Love Songs, og Double Nickels on the Dime. Surf's Up stiller naturligvis ikke i samme klasse i den grad det ikke er et "overlangt" album som en midwit sier hadde vært perfekt om det var en enkel-LP, men i mine ører spiller skiva på de samme kvalitetene. Og kanskje er det nettopp derfor dette treffer så bra som det gjør for meg. Skiva har én svak låt: Student Demonstration Time. Stilmessig føles den datert ut, i stedet for en moderne og fresh take på en klassisk stil som de sikkert håper at det var. Beatles klarte dette mye bedre, og starten kan minne litt om et misguided forsøk på å lage sin egen Revolution 1. De sterkeste låtene er til tider frysningsgivende. De tre siste Brian Wilson-skrevne låtene har en dybde til dem som de fleste artister bare kan drømme om å aspirere til. Første albumet i prosjektet som får full uttelling fra meg uten hadde jeg hadde hørt det fra før. *Jeg har nå hørt det i helhet to ganger på rappen, pluss B-siden en tredje gang, og er allerede villig til å si Surf's Up > Pet Sounds. Fight me.

Jeg er veldig glad i the Smiths. Jeg er sympatisk til Morrissey som en låtskriver og artist, hvilket vil si at jeg synes forfengeligheten hans er effektiv som et estetisk virkemiddel. The Smiths tar inn i seg romantiske poeter som skrev bra i en slags klassisk forstand, men gir det en ny og moderne drakt som presenterer det som noe nytt og utvilsomt 80-talls. Og fyren kan jo åpenbart syng på et rent teknisk nivå. Dog er det Johnny Marr som er den store stjernen i the Smiths. Jangle Pop er peak indie, gitaren er det viktigiste musikalske elementet i sub-genren, og Marr er archetypen som alle måles etter. Derfor har jeg aldri vært så interessert i å se hva Morrissey har å by på på egenhånd. Dette er omtrent som jeg trodde. Det er allerede hint av det på Strangeways Here We Come, hvor vi finner en roligere, mindre poppy versjon av the Smiths. Og jeg er glad i den skiva og, selv om det er et steg ned fra de tidligere albumene hvor Marr får lov til å dele sentrum med Morrissey. Så det følger at jeg liker dette. Jeg liker dette godt. Hold on to Your Friends har en jævlig deilig progressjon. The More You Ignore Me kunne lett vært en Smiths låt, hadde passet rett inn på Strangeways. Det er nice, men hadde vi ikke noe som var enda mer nice før? Dette er gjerne problemet med å gå solo. Hvis man bare fortsetter i samme spor, så skal det godt gjøres at det blir bedre uten de resterende kreative kreftene. Litt som hvordan en tekst har en tendens til å alltid bli bedre etter en redaktør har løpt løpsk med en rød penn. Litt uvjevn, spesielt mot slutten, men overall er det vanskelig å være for kritisk med noe som har så mange av elementene jeg liker the Smiths for.

Jeg liker ideen Tom Waits. Raspete whisky-og-sigg-stemme som mumler over halv-kaotisk bakgrunnsjazz. Åpenbart en kul fyr. Men jeg kjenner jeg har ganske lite tålmodighet for dette som musikk. Jeg har det ikke i nærheten av like morsomt som Waits og publikum tydeligvis har det. Egentlig kjeder jeg meg. Også holder det på i godt over en time. Fy faen.

Jeg er i toppsjiktet av Brian Eno-fans (spesielt ambient-greiene hans), men har så vidt touchet innom Roxy Music av grunner det er vanskelig å konkretisere. Da jeg omsider sjekket ut For Your Pleasure for fem år siden, ble jeg positivt overrasket. Det er artsy rock med elementer av prog og elektro, pakket inn i en postmoderne pastiche. Sånn sett burde dette være som skapt for meg. Det er mye her som er forut sin tid. Er ikke Re-Make/Re-Model egentlig proto-Talking Heads, fem år før de kom med 77? Kanskje Roxy var et slags frempek på 80-tallet. Det er ingenting her jeg ikke liker, og enkelte ting jeg liker godt. Progressjonen og vokalen på If There Is Something er helt rå og minner meg om noe jeg ikke helt klarer å komme på, men sikkert noen gamle post-punk greier; og igjen, dette kom ut syv år før Joy Division. Det er mye annet bra innimellom, men så sirkler de tilbake til stilarter og rytmer som føles litt for enkle i kontrast med alt det kule som skjer på skiva. Til tross for at alt egentlig stemmer, er det noe som holder det igjen fra storhet i mine ører. Kanskje mye av det de pionerte egentlig ble gjort bedre senere? Jeg setter på Another Green World og finner ut at jeg har rett.

Jeg tror dette er det Beatles-albumet som gjorde størst inntrykk da jeg først begynte å høre på det som åpenbart måtte være et overrated band for plebs. Balansen mellom pop bangers og psychedeliske experimenter er helt suveren, bedre enn på Sgt. Pepper. Å høre I'm Only Sleeping er som å komme hjem. Utover det har skiva flere av musikkhistoriens beste komposisjoner. Selv de svakere sporene (Taxman, Yellow Submarine, Doctor Robert) er klassikere på sitt eget vis, selv om de ikke er transcendentalt gode på samme måte som resten sporene. Revolver er pop perfeksjonert. Nå er jeg endelig opplyst nok til å se at White Album er deres magnum opus, men hadde jeg fortsatt levd som et komfortabelt barn, ville jeg sagt Revolver. Kanskje Abbey Road. Men sannsynligvis Revolver.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg kom innstilt på å skrive slakt av garge rock revival generelt og the Hives spesifikt, men det her var ikke sånne kjipe the Strokes greier i det hele tatt. Dette er jo i stor grad garage punk! Noe av det er nærliggende Turboneger (refrenget i Die All Right feks), mye ligger et sted imellom skate punk og rockabilly. Upretensiøst og gøy, sannsynligvis alltid bra live. Får lyst til å moshe. Mad Man går så jævli hardt at skiva får en stjerne mer enn den egentlig fortjener.

Dette blir veldig "nesten" for min del. Fint gitarspill og vibe, men litt for americana for min smak. Den første låta synes jeg balanserer americana og indie såpass godt at jeg nesten trodde jeg skulle bli overbevist. Etterhvert som albumet progresserer, blir det færre og færre hooks, ting blir mer og mer intetsigende, og selv om det alltid er greit og behagelig å høre på, gir det meg heller ikke lyst til å høre det igjen. Nei, gi meg heller Silver Jews.

Helt frem til Scissors Sisters kom for en drøy uke siden, trodde jeg de og the Killers var britiske. At begge disse greiene er med i 1001 album må nesten skyldes amerikansk imperialisme; hvordan ellers kan man forklare at to gjennomsyrede mediocre band fra starten av 2000-tallet som egentlig bare lager britisk pastiche regnes blant 1001 album man må høre før man dør? Dette har man uansett hørt fra før av hvis man var levende på 2000-tallet, og det var mid da også. The Killers er en av grunnene til at jeg i mange år trodde alt rock var kjipt. (Alt rock er om mulig et enda dårligere sjangernavn enn indie fordi det treffer altfor bredt, men det er en annen sak.) Og The Killers hørtes jo ut som noe som var kult for en tenåring: killers, for fan. Men musikken er så jævlig lite killer. More like The Fillers, fordi 99% av låtene deres er forglemmelig skvip. Mr. Brightside regnes idag som en slags anthem for vår generasjon (betyr det at vi er gen cucked?), og det er greit. Det er en hit. Den fungerer. Gjør den meg emosjonell? Ikke litt engang, fordi the Killers er et fake band som kun eksisterer på overflaten av allerede eksisterende kulturelle uttrykk. Flere av låtene fra starten ligger kanskje nærmere amerikanske pop-emo acts som Jimmy Eat World enn det jeg først hadde antatt, men for hver ting de gjør som er OK, tar de et valg som beviser at bandet mangler distingvert smak (hooken i Smile Like You Mean It, synthen i Somebody Told Me). Halvveis igjennom er jeg helt knekt. The Killers har brukt opp de få triksene de hadde i ermet, og On Top høres ut som et prakteksemplar på hvorfor the Killers suger lut. Det er sjeleløs, pseudo-emosjonell gitarbasert pop for folk som ikke vet at det finnes alternativer. Change Your Mind ligger et eller annet sted mellom the Smiths og New Order. Og bro wtf er den synthen? The Fillers er et drittband. Change my mind.

Altså det er ikke Curtis eller Superfly, men det er Curtis Mayfield, så det er ganske fly. Mye mer laidback soul enn de tidligere nevnte, og selv om jeg foretrekker Mayfield i Curtis-modus, fucker jeg med dette også. Perfekt for en regntung høstdag.

Samtidig som 90-tallet begynte å ta form med utgivelser av the Pixies og the Stone Roses, tok et av 80-tallets soundshapers og avrunda tiåret med Disintegration. Skiva er apotheosen til et kulturelt landskap som så mange av våre største verk ta form i kjølvannet av en verden som omsider hadde vunnet gjennom med markedsliberalismen. Etter to tiår med counterculturelle gnistninger, studentbevegelser, og faktisk existerende alternative systemer, balanserte det popkulturelle landskapet på 80-tallet mellom plastisk optimisme og atmosphærisk melancholie. Det kom mye bra indie (post-punk, hva enn det egentlig vil si, er fortsatt et av de største referansepunktene til kontemporære indieband), og det kom veldig mye dårlig synth-dreven pop med en best-før dato som ble passert før jeg ble født. Distintegration er ikke den beste skiva fra 80-tallet. For min del er den ikke engang på topp 5. Men det er nok den skiva som best (eller i hvert fall mest storartet) fanger det som var partikulært og bra med lydbildet i det tiåret. Det eneste som er bedre enn øyeblikket når synthen i Plainsong kicker inn, er når Sofia Coppola brukte låta i Marie Antoinette (den filmen har to av de beste needle dropsa i filmhistorien; den andre er når hun bruker Jynweythek). Er skiva for lang? Vel, ja, men her føler jeg likvel lengden er berettiget. Den skal ikke bare kunne sette punktum ved karrieren til et era-definerende band, men skal nøste opp et tiår av skuffelser. Og jo mer jeg hører hele skiva og ikke bare Plainsong og Pictures of You, desto mer setter jeg pris på hvert eneste spor.

Livet er for kort til å høre på middelmådig dub. Ikke-essensielt album fra et ikke-essensielt band. Du hører at de så gjerne vil bli bandet som lagde Red Red Wine, selv om de er stuck med å leke seg med en bedre sjanger. Best når de holder kjeft og lar delayen gjøre jobben.

Man kan skrive essays om hva Eminem hadde og si for kultur og hvite gutter mellom syv og noen-og-tjue rundt millenniumsskiftet. Hypen begynte å renne ut rundt Eminem Show, og omtrent alt han har laget etter det har vært et slags forsøk på å overbevise seg selv og verden om at han fortsatt var relevant etter det ble akseptert at hvite kan lage hip hop og det konservative elementet i samfunnet fant noe nytt å skape furore over. Går man tilbake og hører Slim Shady LP, Marhsall Mathers LP, og til dels Eminem Show, finner man faktisk noe substansielt under edgen, men det er tydelig at nisjen Eminem klarte å fylle var helt avhengig av at han var et element som ikke ble akseptert. De fleste sporene på MMLP er en direkte respons til mediespetakkelet som blusset opp i kjølvannet av suksessen til SSLP, og det funker i stor grad jævlig bra. Likevel må jeg slå et slag for Remember Me? og Bitch Please II, som er mer typisk bravado rap tracks med tvilsomt kvinnesyn. Sistnevnte har verten av Pimp My Ride rappe: Bitch, please, you must have a mental disease, so assume the position and get back down on your knees. Altså come on, det her er nesten på Dylan nivå (Hear the one with the mustache say Jeez, I can't find my knees). Alle album hadde vært bedre uten skits, og dette er intet unntak. Det lider også av CD-syndromet som i stor grad slår ut på hip hop- og metal-album fra CD-eraen hvor de alltid skal maxe ute antall minutter du får plass til på en enkeltskive. Det ligger en del nostalgi i skiva, men jeg mener den tåler tidens tann. Ems beste, uten tvil. Noen duds, men pakket med gull.

A-siden er ganske trash. B-siden er ganske legendarisk, men Simpsons gagen er fortsatt bedre enn låta. Egentlig lever jeg ganske godt uten Iron Butterfly i livet mitt.

Dette høres ut som et sånt "intellektuelt" indie album jeg burde definere identiteten min rundt, men for å være ærlig, synes jeg det er litt slitsomt. Det er absolutt aspekter ved det jeg liker, men det føles litt som om de tar de verste innfallene til tidlig Animal Collective og setter det sammen med formål om å lage færrest mulig hooks. Bro, AnCo lagde masse hooks! Er dere for bra hooksa til AnCo? synes de hadde for lite freak folk neo-psych experimental noodling? at de solgte ut med Strawberry Jam? Vel, jeg er ikke enig.

For lenge siden lærte jeg at Sabbath, Purple, og Zeppelin var de tre store i britisk hard rock. Jeg tok dette for god fisk, men i ettertid har jeg begynt å stille spørsmål til hvem som fant på denne treenigheten. Spør du meg, passer ikke Zeppelin inn. Likevel har jeg hørt mer på Zeppelin enn jeg har Purple, til tross for at pappa var en større Purple-fan enn Zepplin- eller Sabbath-fan (dog holder han en knapp på Uriah Heep, som egentlig er litt based, selv om det kanskje er "feil"). Poenget er at jeg har gjort Purple en disservice, fordi de i stor grad lager bedre musikk enn Zeppelin, som kanskje er tidenes mest overrated band (vi kommer tilbake til det når IV står for døren). Dog er de ikke like bra som Sabbath, men regner ikke med at det utsagnet skaper noen større kontroverser. Så ja, jeg er ikke så kjent med DP, har snurra denne på vinyl noen ganger (takk til pappas platesamling), og streamet In Rock fordi Child in Time er tidenes beste låt (hyperbole, men sant fra et gitt pov), og det er mye snadder, men ikke en perfekt skive på noen måte. Highway Star er Highway Star, nuff said, men imellom den og Lazy vakler det litt. Maybe I'm a Leo feks. har ett rolig riff som er kult, men låta blir på en måte designert bakgrunnen. Pictures of Home er til gjengjeld dritbra, underrated. Never Before? Enda et spor som bare kommer og går igjen. Helt greit. Smoke on the Water er en låt det er umulig å si noe fornuftig om da dens ry møter subjektet lenge før det er i stand til å gjøre en smaksdom som ikke baserer seg på hvor forsmeltet riffet er i populærkulturen. Jeg kan si så mye som at da jeg først hørte riffet, synes jeg det var dritkult. Når jeg hører det i dag, synes jeg det er ganske tamt. Er det låtas skyld, eller er det fordi jeg (og andre) har spilt det ihjel på gitar fordi det er teknisk lett? Higway Star, Pictures of Home, Lazy, Space Truckin' er en perfekt EP.

Et av tidenes beste bandnavn. Utvilsomt viktig & innflytelsesrikt, intellektuelt & experimentelt, rått & brutalt, men kunne med fordel hatt litt mer driv til tider. Kollaps og Abstieg & Zerfall er nok høydepunktene, det får litt mer hypnotiserende, motorisk urkraft i seg; kan trekke en ganske tydelig strek derfra til feks. noe på Soundtracks for the Blind. Skiva gikk også opp en karakter da jeg fant ut at streaming-versjonen hadde blitt sydd sammen med en demo av lydexperiementer. Hater når det skjer.

Transcendental pop. Det her er musikk som lar meg forestille meg alternative virkeligheter hvor lydbildet i pop-landskapet er radikalt annerledes fra vårt eget. Jeg husker akkurat når jeg så smått begynte å høre på Robert Wyatt, men jeg husker ikke hvorfor. Det satt ikke med en gang jeg hørte det, men noe må ha trukket meg tilbake igjen for å gi det en ny sjanse. Tidlig i bachelor-graden, på vei til T-banen etter å ha tatt en eller annen "pugge"-examen på Silurveien, med At Last I Am Free på øret. Og så Shipbuilding. Og så Maryan. Og så Pigs... (In There). Plutselig var Wyatt-konvertitt. Siden den gang har han dukket opp i en og annen spilleliste, men han har vært mer en singles man for meg (en bachelor?) enn en album man. Det slutter nå. Kanksje med untak av The Duchess, så er det her den ene bangeren etter den andre. At Brian Eno har produsert gir på en måte mening, for det er hint av mannen som lagde Another Green World her, bare ikke like art rock.

Bbys first jazz album, men et mesterverk likeså.

Så var dagen omsider kommet: jeg skulle høre mitt første U2 album. Hva er det som har holdt meg unna? Dårlig bandnavn + veldig populært + alt. rock (en "sjanger" jeg har hatt mange dårlige opplevelser med) + et omdømme som kommer forut vårt møte med dem er ikke akkurat en veldig innbydende pitch. Etter halvannen låt er det OK. Kanskje litt bra? Føles litt ut som noe jeg kan like gjennom exponeringstherapie, men vil jeg fortsatt være meg selv om jeg tipper over på liker-siden? Det er overdådigheten til hele lydbildet som får meg til å cringe litt, det balanserer på en syltynn linje mellom overemosjonell manipuleringsmusikk og hva enn det motsatte er. Det er lett å se at Coldplay ville være mer enn bare Radiohead etter å ha hørt dette.* (With or Without You kom på nå mens jeg skriver fotnotene, og det høres jo faen meg ut som Chris Martin.) Bullet the Blue Sky er mer mitt tempo. Som egentlig er litt frustrerende. Dette er jo åpenbart et band som både kan og vil, men så velger til å ta enkle musikalske valg. Under Running to Stand Still begynner jeg oppriktig å lure på om Bono er hovedproblemet. Det er ikke noe direkte galt med stemmen hans, men hvis du isolerer instrumentalen på den låta, så er det nesten litt Velvet Underground adjacent til tider. Hver gang han begynner å synge derimot, så trekkes jeg ut av å tenke at dette er litt VU, og tenker at dette er enda litt sånn halvkjip, manipulativ, pseudo-emosjonell drittlåt. Jeg tror jeg har knukket koden. Folk har brukt så mye tid på å fortelle verden at Bono er en kjip og selvhøytidelig person, og altfor lite tid på si at han er en ræva musiker med ræva smak. Jeg kan høre en ålreit låt under gneldringa hans i Red Hill Mining Town, men så kaprer han instrumentalen og tar den med seg til et helt annet territorie enn dit jeg ville tatt den selv. Se for deg at Stephen Malkmus synger over den i stedet. Jeg tror det kunne funka. Men så kommer denne idoten og tror at meningen med musikk er at det skal spilles på fotballarenaer. Fuck off. In God's Country har jeg ikke noe pent å si om. Klarer om mulig å være dårligere enn navnet skulle tilsi. Hard pass. Trip Through Your Wires er også complete trash. One Tree Hill høres ut som Rolling Stones uten edge, uten mål, uten mening. Hva er poenget? Exit er nok den beste låta etter Bullet. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er fordi bandet snakker høyere enn Bono. Siste låta er ganske intetsigende, får tre ut av fem mulige gjesp. De skulle tatt sin exit med Exit, og skiva hadde vært sterkere for det. Var sikkert Bono sitt påfunn. Så det var en rollercoaster av en lytteopplevelse. Jeg føler i hvert fall at jeg har lært noe. Jeg har lært at jeg er en Bono-hater mer enn jeg er en U2-hater. Jeg har om ikke annet litt sympathie for resten av bandet som trolig ble holdt for gissel av Bono frem til de opplevde et slags kollektiv Stockholmsyndrom. Det kan også hende jeg gir dem for mye cred, at de ikke har noen ryggrad og ved uhell ramler over noen kule musikalske ideer i ny og ne. Samme faen kan det være. Men hvis du hater Bono som person og tror du har funnet et venn i meg, sier jeg: stopp! vi er ikke støpt i samme form. *Jeg tar dette som en fotnote. The Bends, altså Radioheads første skive,^ balanserer også på denne linjen, men der føles det så hyperemosjonelt at det virker selvbevisst. Ta Fake Plastic Trees, et av de beste (og mest populære) cutsa fra The Bends. Selvfølgelig kan man ta låta med et straight face, noe jeg er sikker på at mange teens gjør, men det er noe som er like fake plastic med sentimentaliteten som objektene han synger om. "If I could be who you wanted all the time" er ikke sunget som et oppriktig ønske som skal tolkes bokstavelig; Thom er fullt klar over at dette er et futilt "ønske" -- et slags ønske om muligheten til et ønske. The Bends-era Radiohead er post-ironisk, mens U2 og Coldplay er oppriktige. I tillegg til å ha bedre vokal og bedre tekster, har Radiohead også en vilje til å bevege seg til mer interessante steder enn de var med The Bends. ^Jeg har fortsatt ikke hørt Pablo Honey, så jeg vet faktisk ikke om den er så kjip som folk skal ha det til.

Jeg trodde ikke på T. Rex. Jeg hadde blitt exponert for altfor mye dårlig glam igjennom årene,* og trodde ikke lenger at det fantes flere unntak der ute enn Hello's New York Groove og The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars. Det var vel etter jeg så Baby Driver for andre gang at jeg tenkte fuck it, får ta og stryke Trex fra lista da. Men jeg var solgt. Det fantes enda et bra glam-album -- og det er kanskje bedre enn Ziggy Stardust(!) I hvert fall hører jeg mer på dette, for det er en banger-kavalkade uten like; kan lett høre det flere ganger på rappen (og har gjort det samtlige ganger). Det er sounden som virkelig gjør det. Hva er egentlig lyden av glam? Overraskende skranglete og elektrisk, ikke polert og plastisk som mye glam pastiche er. Coveret og tittelen er egentlig veldig beskrivende -- vi er ikke her pga. trommene. Det er Marc Bolan som drar lick på lick med en litt røff & dirty produksjon. Og ikke minst vokalprestasjonen hans, som er underlevert og halvsexy. Måten han synger "Gimme your daughter" på Planet Queen la om mulig grunnlaget for hele sjangeren -- i hvert fall er det slik jeg husker at Sweet synger på samtlige låter. Også må jeg slå et slag for Monolith som jeg innvilger plass på min desert island playlist. *Noen av mine tidligste musikkminner er av Sweet. Ballroom Blitz var jo åpenbart helt peak, men resten av Best of Sweet-skiva vi hadde var ganske dårlig. Jeg blir fortsatt hjemsøkt av noen av låtene: Alexander Graham Bell, what have you done well... Det er en litt uhyggelig vibe som ligger jævlig langt unna hvor uskammelig gøy Ballroom Bltiz er. Hvor i helvete var det blitt av energien?

Det er mye kjedelig materiale her, men så kliner de til på Got My Mojo Working og du kan kjenne energien i publikum gå fra litt laber til ekstatisk. Dette er proto-rock. Gi meg en skive med det energinivået, så snakker vi.

Jeg er ikke egentlig noen Neil Young fan (dog har jeg respekt for ham både som person og artist), men på denne skiva traff han noe. Tittelsporet kan jeg begynne å synge på til helt merkelige tidspunkt, som om det er noe trascendentalt og tidløst (i sin mest bokstavelige form) over det. Absolute perfection. A-siden er helt extremt sterk, selv Till the Morning Comes funker fjell i kontext som en outro. Nest best er nok Southern Man, som er det mest elektriske kuttet. Hver gang soloen og outroen kommer, lager jeg en henrykt grimase og ytrer et lydord fra en tegneserie jeg leste en gang. Markant drop på B-siden, nok til å trekke den fra perfekt score. Det er noen sterke sport der og, men også noen dips. Cripple Creek Ferry feks., hvorfor kommer det en tullelåt på slutten av et melancholsk album? Joda, den er litt catchy, men den er også ganske irriterende. Det er i grunn bare B-siden som kommer etter gullrushet, for A-siden er en gullgruve som aldri kan bli spilt ihjel.

Hvem er dette? Nå lytter jeg blindt. Sukkersøt piano rock. Kjenner jeg blir litt kvalm av det. Har ikke Elton John allerede gjort dette bedre uansett? Det blir heldigvis litt bedre i neste låt, her swinger det faktisk til tider Love and Affection er visst den største hiten, og det er jeg enig i. Dette er en god singel. Og så blir det helt jævlig igjen; redd meg fra middelmådige ballader. B-siden begynner med enda en alright låt. Kommer til å være glemt så snart siste note er spilt, men jeg pines ikke igjennom. People høres ut som den vil være Sly & the Family Stone. Kan jeg få høre på Sly istedet værsåsnill? Like Fire liker jeg. Gi meg en singel med Love and Affection på A-siden og Like Fire på B-siden, så har vi en 4/5 singel. Resten kan godt forbli i glemmeboka der det allerede har innskrevet seg. Tall in the Saddle er faktisk også ganske decent. Den begynner litt kjipt, som om Joan vil holde deg på pinebenken og forsikre seg om at kun dedikerte lyttere som blir med på hele denne reisen skal få lov til å vrikke litt på rockefoten. Hvis hun bare slutta å skrive ballader, så kunne skiva vært alright. Jeg måtte faktisk høre den igjen og tror jeg bytter ut Like Fire med Tall in the Saddle, og så blir det en sterkere 4/5 singel. Buildupen er faktisk ikke så ille som jeg først trodde. Likevel, det her er jævlig ujevnt. Store deler av det tenkte jeg 1/5, men det redder seg litt ved å ha høyere lows på B-siden enn A-siden. 2 og en halv gode låter lager ikke et godt album, noe fabrikkpop-skivene fra 2000-tallet har demonstret klart og tydelig. Jeg begynner å bli litt lei av hvor mye OK musikk som blir servert til oss som om den var essensiell og tidløs. Blir jeg kansellert hvis jeg sier at dette er et token-album? I frykt for klager på at 1001 "is so white" og har for få kvinner, slår de to fluer i en smekk med å inkludere det ene rockealbumet de fant av en svart kvinne.

lowkey elsker dette litt. minner om grizzly bear, bare med falsetto. kanskje litt mer poppy. ærlig talt blir det bedre desto lenger jeg hører på det. tipper dette kommer med i rotasjonen fremover. til tider tenkte jeg at vokalisten hørtes litt ut som Q Lazzarus, som dere burde kjenne som artisten bak den beste låta noensinne. tilfeldigvis finner jeg ut at Hayden Thorpe, som han heter, spilte inn et cover (sammen med Jon Hopkins, en annen perle) av den i 2013. elsker når det skjer. nå har jeg hørt skiva tre ganger. den sitter. veldig nærliggende det jeg hørte på rundt 2013. dette kan være en 10/10 om et år. må leve litt med det først.

Fiddy var ikke bra i 2003. Det er definitivt ikke bra i 2025. Og det kommer, om mulig, til å være enda dårligere i 2047. Var denne skiva med i loudness-krigen? Høres ut som første låta er bitcrushed. Jeg gidder faktisk ikke å høre på 70 minutter med monoton gangsta rap. Jeg kan til dels forstå at hitsa var hits, men de er hits fordi de var lett gjennkjennelige, ikke fordi de var bra.

Det er bra jeg liker electric organ og rah-tuh-tuh rah-tuh-tuh på cymbalen, for ellers hadde dette vært en ganske dull affære. Det er fortsatt litt kjedelig, men kjedelig på en behagelig måte.

Jeg er veldig glad i Yankee Hotel Foxtrot, men dette gidder jeg ikke. Etter å ha trykket skip på 11/15 låter er jeg fortsatt litt glad i Wilco (Jeff sang på alle jeg endte opp med å høre) men ikke noe glad i Billy Bragg.

Mamma, kan vi få den nye Beatles skiva? Vi har Beatles hjemme. Beatles hjemme:

Bra folk. Til tider jævlig bra. Og et par duds (Dylan-parodi og julelåt).

Hvis det kommer mer cuntry og muricana nå, så klikker jeg. Dette funker bare i kontext av en Coen-film.

Bedre enn jeg husket! Hadde lagret Sly i en liste etter første gang jeg hørte skiva, men Chamelon går også hardt. Watermelon Man inspirasjonen til White Lotus-låta?

Jeg kan ikke ha hørt dette siden vgs. Da jeg var yngre, likte jeg ikke musikk med screaming, så dette var nok det mest "extreme" jeg hørte på. Det var Wait and Bleed som gjorde det, en .mp3 et søskenbarn hadde lastet ned fra Limewire og som jeg overførte til meg selv via USB 2.0. I lang tid hadde jeg kun den ene låta, men etter hvert kjøpte jeg faktisk CDen. (Ja tenk det.) I dag kan jeg sette pris på hvor eklektisk spesielt denne skiva er. Eyeless inkluderer breakbeats, Eeyore tar thrash metal inn i black metal-territorium og slutter med en experimental/noise/plink plonk breakdown, mens låter som Surfacing og Tattered & Torn lener inn i horror-estetikken kostymene deres hinter til ved å sette gjennomborende og uhyggelige samples front and center. Slipknot er kanskje det Nu Metal bandet som høres minst datert ut, til tross for at de har en dude som scratcher. I motsetning til acts som Limp Bizkit, Papa Roach, og Linkin Park, er Slipknot et metal band som har elementer av Hip Hop. Kollegaene de ofte grupperes sammen med er white boy hip hop med riff og emo-refreng. Ugh. Slipknot er et gøy band. Det er litt cringe (edgy teen angst var modus operandi for amerikansk rockemusikk på slutten av 90-tallet), men det er lett å ignorere når det musikalske sitter så løst og lekent som det gjør på denne skiva. Mye dårlig mixing da. Hva skjer med filteret over gitaren i Spit It Out feks?

Jeg skal være ærlig. Det første jeg gjorde etter jeg satt på skiva, var at jeg ila. de første 30 sekundene valgte å høre på Sabbaths The Wizard i stedet. Ok, andre forsøk. Legger den i stedet på platespilleren the way god intended. Første sporet går rimelig hardt etter hvert, til tross for at det begynner som fattigmanns Sabbath. Synes det vakler mellom alright og veldig bra, med et par detours til mindre bra (Bloody Well Right er litt sånn eh radiolåt og Dreamer er ganske slitsom hver gang de synger). Det er mange gode partier gjennom skiva. Pianoet i School, outroen til tittelsporet, det instrumentale partiet mot slutten av Dreamer, og den klimatiske slutten av Asylum som var The Wall lenge før The Wall. Tror likevel Hide in Your Shell best representerer hva som er bra med skiva. Det er en sekvens av flere gode partier; en låt som fortsetter å gi gjennom hele spilletiden; digg progressive soft rock med masse hooks.

Dette var en gruppe jeg hørte om en gang, da /mu/ hadde et kollektivt crush på vokalisten. Siden den gang, har jeg knapt nok hørt om denne gruppa. Etter å ha hørt skiva, er det god grunn til det. Dette er den type skive noen kommer til å grave frem fra glemmeboka om 20 år og si "woah, drøyt bra synthpop fra starten av millenniet -- underrated." Bare nei, dude, dette glemte vi med vilje. Noe ved denne skiva bare funker ikke for meg i det hele tatt. Jo lenger jeg hører på den, desto hardere trykker den på en eller annen nerve som irriterer meg. Er det for fake 80s? Er det fake sentimentalitet? Er det at den er dominert av synth-lyder som hverken er originale eller som rekontextualiserer presets man har hørt før? Eller er det en mismatch mellom vokalen og intstrumentalen? Sikkert litt av alt, men fordelingen blir jeg ikke helt klok på. Det kan hende jeg tar feil. Hvis indie pop fra rundt 2010 hadde en sound, så var det denne. En slags post-MGMT, new romantic synthpop med digitale synth leads og emosjonell vokal. Men når jeg tenker over det, tror jeg det nesten bare er vokalisten som tar musikken i en kontemporær retning, mens instrumentalen er 80s pastiche. Fortjener kanskje to stjerner, men nervene mine beslagla den andre.

Ikke min greie i det hele tatt, men bedre enn jeg fryktet. Beatsa føles ofte veldig novelty og daterte ut (dette var et album fra det dystre 2000-tallet), men noen ganger funker det litt. Jeg fucker med Work It; har endelig funnet ut av hvem Flight spoofer på Sugarlumps.

Message in a Bottle er en banger, men innså nå hvor (Don't Fear) The Reaper gitaren er. Resten av skiva når ikke opp til dette nivået, men Bring on the Night, Deathwish, Walking on the Moon er en solid run som får frem hva potensialet til gruppa er. It's Alright for You er låta du får hvis du blander Uncontrollable Urge med Subterranean Homesick Blues? Contact er egentlig er Gary Numan/Tubeway Army låt med litt reggea elementer? Mye av dette kom jo ut rundt samme tid, så var kanskje noe i vinden, men Numan gjorde uansett denne låta bedre. Jeg hadde ikke trodd at å høre på The Police skulle minne meg om så mye annet (og har kun nevnt det jeg kunne plassere), men at ingen av delene var Bob Marley. Tok Sting og co. egentlig bare kontemporære spor og sa "hva om vi covrer den jamaican style"?

Jeg tror jeg sov på PiL i lang tid fordi Sex Pistols egentlig er ganske mid, men nå har jeg visst i nesten like lang tid at PiL skal være bra, så jeg har ikke noen unskyldning for å ikke ha dedikert ordentlig med tid til dem tidligere. Vi befinner oss i 1978, riktignok helt på tampen av året, og mens jeg hører åpningssporet, Theme, begynner jeg å lure på hvem som eventuelt har laget musikk som høres ut som dette tidligere. Nå har jeg gravd litt i ting jeg har hørt og ting jeg har hørt om, men mesteparten kommer ut i 1979 og utover -- i hvert fall med en LP av materiale. I UK hadde Wire allerede begynt å lage Art Punk og gitt ut to små mesterverk -- Pink Flag (1977) og Chairs Missing (1978) -- men PiL beveger seg lenger ut av punk-formen enn det Wire gjør. I USA har Pere Ubu i 1978 gitt ut både Modern Dance og Dub Housing (henoldsvis i januar og november) og Chrome har gitt ut Alien Sountracks (1977). Begge disse gruppene er hakket mer experimenterende med formen & soundet enn det Wire er, og kan ha vært forløpere til PiL, men aner ikke om de hadde hørt dette. Utover disse, finner jeg ikke så mye musikk som høres like avvikende ut som First Issue og som fortsatt befinner seg i populærmusikkens domene anno 1978. Det er naturlig å nevne de som var noise rock typ 15 år før det egentlig var en "greie" -- White Light/White Heat og Fun House -- men der VU og Stooges fortsatt var veldig rocka, ligger PiL på de beste sporene samtid nære experimentelle verker av minimalister som kom ut av La Monte Youngs Dream House, slik som Tony Conrad og John Cale. (Tony Conrad & Faust's Outside the Dream Syndicate fra 1973 er noe jeg tenker på som en slags forfader.) Theme er det beste exempelet på hva jeg snakker om. Hadde det ikke vært for Theme, hadde jeg nok ikke dykket ned i kaninhullet over denne skiva. Spor som Religion I & II, Annalisa, Attack, og Fodderstompf viser også en vilje til å redefinere hva populærmusikken er og kan være, selv om det kun er Theme og Annalisa som virkelig demonsterer potensialet til gruppa. Public Image, tydeligvis det mest populær sporet på skiva, er også skivas minst interessante der det utvilsomt kommer nærmest å høres ut som Sex Pistols 2 (fulgt av Low Life både i sekvens og nærliggende sound). I 1979 kom det ut en drøss med album som gjorde lignende ting. Post-punken var i gang for fullt og fikk sitt platonske exempel i Joy Division's Unknown Pleasures,-- men det var noe annet igjen; enda mer bass-tungt og atmosphærisk; selve grunnlaget til både synthpop og gothic rock. PiL var blant avant garden til det som ble no wave og noise rock; det vi i mangel på et mer konsist begrep løst kaster under paraplyen experimental rock. I anledningen av å ha skrevet så jævlig mye, måtte jeg også gi Metal Box -- som jeg visste skulle være deres magnum opus -- en lytt, og det gleder meg at PiL hadde de samme ideene om bandets sound. Det er en videreutvikling av de repetitive, suggerende, abrasive, og til tider dansevennlige elementene fra First Issue. Oppledningen til 80-tallet var en helt utrolig periode for gitar-basert musikk, og det er ikke før overgangen til 90-tallet at vi skal se en like fruktbar periode for "rocken" enn det vi så da post-punk/new wave ble til. Det lå selvfølgelig ikke dødt på 80-tallet heller, spesielt ikke hvis man liker metal, men det var mye mer scattershot enn disse voldsomme epochene der man fikk sjangeroverskridende album opptil flere ganger i måneden. Kudos til John(ny) Lydon/Rotten for å ha vært frontmann i to av de mest innflytelsesrike bandene fra 70-tallet, men det er Jah Wobble og Keith Levine som er de største bidragsyterne til hvorfor PiL er så rått som det er.

Det er ikke så mange år siden jeg hørte What's Going On og ble blown away av hvor smooth & conscious & ikonisk den skiva er. Men når jeg først finner et sånt album, graver jeg meg som oftest veeeeeldig langsomt dypere i artistens discography, og jeg har så langt bare hørt Let's Get It On i tillegg. Tror faktisk jeg kan bo i den skiva her ass. Den har ikke bangers, men en gjennomgående kvalitet; lyden av et talent som bare gjør greia si i 74 minutter og får det til å høres helt effortless ut. Smooth, conscious, og til tider litt funky. Hvis dette er en skive jeg ender opp med å komme tilbake til igjen og igjen, kan det hende at ting plutselig sitter; at jeg tok feil om at skiva er et banger-fritt territorium; at dette er en skive man må bo & leve med for at man skal unlocke dens potensiale. Tiden vil vise.

Hørte ikke om dette før vi hadde Nirvana her forleden og de beste låtene på skiva var covre av Meat Puppets-låter. Hva kan man si, annet enn dritbra? En litt mer polert og laidback variant av Violent Femmes, kanskje, men fortsatt sin egen sound. Kan se dette som en fremtidig favoritt. Skal vi starte cowpunk-band?

Nirvana er et band som hadde enorm betydning for populærmusikken. Nirvana er et band som aldri skulle blitt et popkulturphenomen -- de hørte hjemme i undergrunnen. Nirvana hadde vært overrated åkkesom. Nirvana er fortsatt et solid 7/10 band med et kneppe tidløse bangers i porteføljen. (Foo Fighters er dog et drittband.)

Altså det er ikke the Misfits, men det er aight. Det er grenser på hvor lang man kan komme med å gjøre denne 50-talls shticken, og det er naturligvis låtene som er minst stuck i rockabilly som også er de mest interessante.

Jeg var redd for at dette skulle være litt sånn ugh latin-musikk med kjipe rytmer og kjipere vokal, men heldigvis ikke. Chill af, som skapt for en søndags formiddag.

Da jeg var ung og begynte å høre på Nirvana, likte jeg egentlig bare Smells Like Teen Spirit; de fleste andre låtene på samleskiva, synes jeg i stor grad var ganske kjedelige. Samleskiva får Nirvana til å høres ut som et mye dullere band enn det de egentlig er, fordi det graviterer mot soft cuts som About a Girl, Pennyroyal Tea, Dumb, og All Appologies, uten å balansere dem med de mer rocka cutsa. Og det sier kanskje sitt om hvordan Nirvana traff mainstream radio og ble en pop-sensasjon: det eneste sporet "folk" liker fra Bleach, er det eneste sporet som ikke passer inn der, men som godt kunne vært en del av Nevermind: About a Girl. Nirvana hadde soft side som ble dominerende på Nevermind, hvor selv sporene som støyer litt mer, i stor grad er radiovennlige alt. rock tracks. Skiva har åpenbart flere spor som er rettmessige ikoniske (Smells til Lithium er en ganske rå run), men ofte synes jeg den mangler edge -- både i produksjonen og i låtskrivinga. Sånn sett er In Utero et steg i riktig retning, de er litt flinkere til å innarbeide støyete innflytelser samtidig som videreutivkler det som begynte å høres ut som Nirvana (spesielt Come as You Are, Drain You, og Something in the Way fra denne skiva).

Jeg blir ikke helt klok på den skiva her. Det jeg hadde hørt av Winehouse fra før av (Rehab og… kanskje bare Rehab?) har ikke akkurat truffet meg, så jeg ble overrasket over hvor mye gøy som forgår bak stemmen på denne skiva. Men på et vis, føles det kanskje litt kunstig? Og selv om jeg kan like å høre på skiva mens den går, så har jeg ikke umiddelbart lyst til å høre på den igjen? Og hver gang jeg gir den en ny sjanse, kommer jeg ikke lenger enn til Fuck Me Pumps før jeg har blitt mett (og da har jeg ikke engang hørt den beste låta, In My Bed). Så jeg står vel midt på treern her, selv om det er en veldig ambivalent og vaklende treer. Kan det kalles en Jesus-treer?

Bra synthpop! Mye bedre enn kjennelåta Don't You (Forget About Me) skulle tilsi; åpningssporet er GOAT-kaliber. Ligger veldig i Depeche Mode-territorium, helt ned til hvor mye det til tider minner om Pink Floyd. (DM skriver jevnt over bedre låter, da.) Interessant valg av albumcover. Skriker liksom: Ikke kjøp meg! Mulig det skal være litt pagan, New Gold Dream får meg til å tenk på Hermetic Order of the Golder Dawn.

Elsker åpningssporet og lukkingssporet; det er Neil i After the Gold Rush-kaliber. Det som kommer imellom bryr jeg meg ikke så mye om. Noen låter er bedre enn andre (Pocahontas, Sedan Delivery), men ikke noe av det høres ut som Hey Hey, dessverre. Er Welfare Mothers en KISS-låt med tekst skrevet av Mothers of Invention? Når jeg tenker meg om, høres det også ut som noe Mothers of Invention kunne ha laget. Er linjen mellom Mothers of Invention og KISS noe noen har forsket på? Kan jeg få stipend...?

Jeg har ikke egentlig hatt noe imot Oasis, de har bare fremstått som overhypa og med litt basic låtskriving. Ikke noe har forandret seg der, men når jeg faktisk setter meg ned og hører på skiva, er det texturer i nesten hver låt som taler imot at Oasis er et band for massene. Det er på mange måter UKs svar på Nirvana -- to band som ble altfor store på 90-tallet, begge med røtter i undergrunnsrock. Og på et mer personlig niveau: begge mangler en eller annen faktor som tilsynelatende burde være tilstede, men som jeg ikke klarer å finne. Oasis har det i seg, noe de beviser på den lengste låta på skiva: Champagne Supernova. Resten av skiva synes jeg vakler mellom så kult som de tror det er og halvkjipe McCartney-hooks.

Endelig litt ordentlig 90-tallsmusikk! Kjente ikke til denne fra før, men er mye her som skal inn i rotasjonen. Det er kanskje ikke på høyden til det beste av Goldie og Metalheadz-gjengens legendariske jungle tracks,-- ei heller er det like organisk og effortless som Red Snappers acid jazz, men det slapper åkkesom.

Jeg kan skjønne hvorfor dette er et album som står seg ut blant Stones' LPer, og det er fordi det er consistent. Denne skiva kunne vært 40 minutter eller 120 minutter, og det hadde fortsatt fungert. Den er fattig på Klassikere, men det fungerer på et vis i albumets favør. Her er en samling låter av et band i sin prime, og skiva føles av den grunn ikke som den skiva som har feks. Gimme Shelter eller Sympathy for the Devil og x antall andre låter. Det er nesten så jeg klarer å bry meg om blues rock her, men selv om jeg likte tiden jeg tilbrakte i exil på Main St., er det fortsatt veldig mange andre album jeg heller ville tatt med meg i exil.

UK-versjonen. Det er april, 1966. En snau måned senere kommer Pet Sounds. En måned etter det, kommer Blonde on Blonde. Og to måneder etter det igjen, Revolver. Man kan se spor av denne fremtiden på tracks som Mother's Little Helper og Under My Thumb, men det utgjør en veldig liten del av hva som egentlig er en samling forglemmelige blues-låter. Og til alle plateselskaper der ute: hvorfor sitter det så jævlig langt inne å tilgjengeliggjøre mono- i tillegg til stereo-versjon? Hard panned 60-tall er ikke en god vibe, ass.

Best når de ikke synger. Jeg kødder ikke, synes de beste låtene var Satan, Pet Rock, og Is This Music?. Gutta kan spille, men er ikke overbevist om at de kan skrive låter. Built to Spill og Yo La Tengo gjorde samtidig støyete og emosjonell indie rock ufattelig mye bedre på den andre siden av dammen. Jeg likte det instrumentale godt nok til å gi den en sjanse til, og skiva sitter litt bedre når jeg vet hva jeg kan forvente. Det er fortsatt en dissonans mellom vokalprestasjonen og resten av musikken. Vokalen ligger i det lave registeret og minner en del om Ride, men i Ride følger resten av musikken etter, som om den er svøpt bak det ømfintlige canvaset av et low pass filter. Her er det extremt poppa skranglerock med mye high end, og så ligger vokalen bak der og later som at den hvisker til meg? Jeg forstår det ikke.

Det er faen meg drøyt å ha to meme-låter av et sånt kaliber back to back. Legendarisk! Mulig jeg er små-psychotisk for å mene at Coconut uironisk er den beste låta på skiva, men hva kan jeg si? Reservoir Dogs gjorde et inntrykk på meg som ikke kan overvurderes da jeg så den i min spede ungdom. Without You, på den annen side, er mer ironisk dritbra fordi den er så over the top. Gotta Get Up er også ace. Ønskte at mer av skiva hørtes sånn ut. 10/10 albumcover og -tittel, da.

Det første jeg tenkte er at dette høres akkurat ut som hardcore til den grad at det nesten er pastiche. Men så viser det seg at skiva kom ut i 1980, med vokalisten fra Black Flag som bare sang på Nervous Breakdown EPen. Ok, dette gir mening liksom. Det er fortsatt litt drøyt å ha laget det som basically er templaten for all hardcore som har kommet senere men som ikke er post-hardcore; altså det som er hardcore igjen etter at hardcore allerede hadde vært en greie. Det er andre hardcore band som ga ut hardcore samtidig men som har et mer unikt sound; the Misfits (min favoritt) og Dead Kennedys (min andre favoritt) feks., men å kalle Circle Jerk for uorginale for å ha vært med å pionere (sammen med Black Flag) den mest etterapede hardcore sounden er ikke akkurat rettferdig. Eneste problemet er at band som har en sound som var vanskeligere å etterligne, også stikker seg mer ut blant støyet. Det finnes ikke noen Bullet, Attitude, Hybrid Moments (når det kommer til Misfits kan jeg ramse i en halv evighet), Kill the Poor, California Über Alles, Holiday in Cambodia (DK gar ganske mange bangers de og, men ikke liiiiiike mange som Misfits) på skiva, og jeg lurer på om det trenger det for å få full uttelling av meg. Nå har jeg hørt denne skiva tre-fire ganger (ikke akkurat en stor bragd), og jeg begynner å lure på om den er bedre enn Damaged. Misforstå meg rett, Damaged er en mer ambisiøs skive, men den fremstår også som jålete i forhold til denne. Her har vi 15 minutter med no bullshit klimpring på gitarer, trommer, og stemmebånd i 100 og fuckings ti. Sees i moshen!

Etter å ha hørt S&G og Graceland, må jeg si dette var litt skuffende. Ikke dårlig, men heller ikke essensielt...?

Når folk ikke klarer å høre forskjell på avant garde og pastiche... Med unntak av noen elektriske instrumenter, kunne dette kommet ut i 1920. Det er grenser på hvor langt man kan nå med denne stilarten, og selv om det er spor av interessante elementer her og der, så ligger det for det meste et sted mellom kjedelig og irriterende.

Frontloaded af (med mindre man blir pleb filtered av den John Cale-drevne We Will Fall), men så er det også 22 minutter av den viktigste musikken som noensinne er laget. At the Stooges på oppfølgeren klarte å lage enda viktigere musikk, er nesten utrolig i ordets mest bokstavelige betydning. At de fire siste sporene ikke klarer å levere på samme niveau som de fire første, er mer en kommentar på hvor ikoniske de innledende er enn en kommentar på kvaliteten av de fire siste. Real Cool Time er omtrent en reprise av I Wanna Be Your Dog og Little Doll er omtrent en reprise av 1969, så de kan ikke være dårlige, de bare lever i skyggen av sterkere spor. Jeg digger atmosphæren på Ann da, men hvis man skal spikke flis (som er det jeg driver med nå), så lever den litt i skyggen av We Will Fall. Ikke et vondt ord om Iggy's innflytelse på popmusikken, men at skyggen hans ruver høyere enn Ron Asheton's er faktisk på grensen til en tragedie. Det skulle vært Ron Asheton and Stooges, for gitaren hans er sounden deres røff, psychedelisk, og elektrisk. Ikonisk.

Back in the dayz kjøpte jeg denne skiva på basis av 19-2000 og musikkvideoen og sikkert litt navnet og coveret også. Skiva var jeg dog ikke så fan av, så den ble lite spilt og jeg avfeide egentlig hele bandet i en lang periode som en gruppe som kunne lage noen hitz, men som burde holde seg unna album. De siste par åra har jeg skjønt at i hvert fall Demon Dayz er et solid album, men det blir kanskje med den? Denne skiva er hjemmet til hva jeg helt uten hverken hyperbole eller Gorillaz-boner er villig til å erklære en av 2000-tallets desidert viktigste og mest innflytelsesrike tracks. Skiva huser også to remixer (hold dette til en separat release, please), rundt tre andre låter som er av nesten samme kaliber, og en stor håndfull som vakler mellom fillers og straight up irriterende. Terningkast tre.

Foretrekker breakbeats til big beat og Prodigy til Chemical Bros. Dette er kanskje lyden av ett av 90-tallene, og det høres jo fett ut, men jeg vet ikke… det hooker meg ikke som feks. Fat of the Land gjør, selv om maten kommer fra samme kjøkken. C. Bros. har alle de riktige ingrediensene, men mangler special sauce.

For ca. ti år siden fant jeg denne og Soul Mining i platesamlinga til pappa, og selv om man kan stille spørsmål til både band-navn og plateomslag, valgte jeg å plukke med meg begge to. Soul Mining traff som faen. Låtene er kanskje litt on the nose, men for faen, jeg var fortsatt i riktig alder. Og musikalsk satt det som f. Jeg er usikker på om jeg noensinne kom meg rundt til å høre på Infected; Soul Mining var liksom nok. Kanskje var det rett valg. Dette har en veldig 80s produksjon, er fattig på hooks, og har heller ikke den introspektive vokalen å lene seg på. Et steg tilbake på alle områder. Og jo lenger det går, desto mer kjeder jeg meg. Skiva får meg til å lure på om jeg egentlig liker Soul Mining, for nå har jeg vært like ved å bytte til noe annet flere ganger, og jeg er så vidt halvveis igjennom. Det er i morgen. Jeg begynte dagen med litt Soul Mining, og den skiva sitter fortsatt som en skreddersydd hanske. Den har hooks, den har empatisk vokalprestasjon, den har pianosoloer og engasjerende instrumentale partier, og den har en mye mindre datert produksjon. Jeg koser meg. Jeg vet ikke om Infected er en dårlig skiva, men den blir dårlig hørt i sammenheng med Soul Mining, når låtskrivingen er dårligere over fjøla og hvert valg høres ut som en retardasjon av det som kom før. Når Giant er ferdig, kunne jeg godt satt på Soul Mining igjen. I stedet satt jeg på Infected for å se om jeg misforstod den i går, og jeg angrer fra første note. Skiva har låter som er bedre enn åpningssporet, men når de sterkeste låtene er svakere enn de svakeste fra debuten, så har vi et problem.

The Message er en anthem som har hatt en innflytelse på popmusikken som knapt kan overdrives. Likevel er det ikke til å komme unna at hip hop før Eric B. & Rakim egentlig var ganske dritt, og at vi må over på 90-tallet før det virkelig ble bra. Jeg er helt med på at The Message er med i lista 101 singler du må høre før du dør, men LPen er en historisk artefakt som bør granskes kun av hip hop archeologer. Fett albumcover, da.

Jeg pleier ikke å klage over at noen skriver dårlige sangtexter, men dette bikka meg over. Alanis har ett litterært weapon of choice, og hun bruker det over alt: motstillinger. All I Really Want (også et av de sterkeste sporene): "My sweater is on backwards and inside out And you say, how appropriate" Hand in My Pocket: Hver eneste verslinje. Wake Up: "You like snow, but only if it's warm You like rain, but only if it's dry" Og ingen trenger å si noe mer om Ironic. Jeg synes hun er for åpenbar, hun står hele tiden i fare for å fremstå som prekende, og jeg tror hun har mer til felles med Jannicke enn hva som er flatterende, da de begge skriver texter hvor det føles ut som om man sparker nedover om man kritiserer dem; at de på en måte har null idé over at de skriver som om de fortsatt gikk på barneskolen. Musikalsk er det mer spennende enn fordommene skulle tilsi, med masse 90-tallsismer -- spesielt er det mye trip hop-innflytelser. Men så har det dessverre et sånn pop-sheen over fjøla som er stikk motsatt av den mørke, skitne, og litt forbudte viben jeg forbinner med sjangeren. Mye av låtskrivingen baserer seg også på pop-hooks som ikke ville stukket seg ut i en Nickelback-låt. Hun har en imponerende stemme og åpenbart mye på hjertet, men jeg ser helst at hun deler observasjonene sine om livets og samfunnets finurligheter med noen andre enn meg. Gi meg heller Fiona Apple, som egentlig ikke høres ut som dette i det hele tatt, men som jeg av en eller annen grunn tenkte på fra første sekund med Jagged Little Pill. Grupperer jeg alle sterke kvinnestemmer fra 90-tallet med indie flair sammen?

These Days… verdens beste sømdags-låt, bedre enn selv Sunday Morning. Lo-fi folk viben fra de beste låtene er ofte imitert, men sjeldent forbigått.

Føler at kuratorene av denne lista er dårlig til å peke ut hva som er definerende for samtiden, og ergo dårlige på å single ut albumene som faktisk kommer til å bli kanonisert. Jeg liker denne skiva, men jeg synes ikke den høres kontemporær ut; jeg synes heller ikke den sitter godt nok til at jeg tror jeg kommer til å fortsette å høre på den. Det høres ofte ut som Arcade Fire med neo-psych- og kraut-elementer, noen ganger høres det også akkurat ut som Flaming Lips (The Soft Season spesielt, og selv tittelen minner jo om Lips eg. The Soft Bulletin, så det er kanskje tenkt på som en homage...?). Ingrediensene er der, men klarer ikke helt å finne det særegne. De er flinke, skiva holder en rimelig jevn kvalitet, men når det er over, så er det borte.

Meat Is Murder er the Smiths' første mesterverk av LP-lengde og består av intet mindre enn 9 perfekte pop-låter hvorav noen er mer perfekte enn andre. Det finnes ikke ett svakt spor, det er en barrage av skranglete riff fra en av historiens beste gitarister, med Morrissey som leverer flere av hans beste prestasjoner. Her er greia med the Smiths: Morrissey vet hvordan man skriver og fremfører texter som fungerer musikalsk. Jeg mener folk har en tendens til å henge seg altfor opp i hvordan sangtexter fungerer semantisk, og jeg henviser dem gjerne til konseptet bok. Morrissey, ihvertfall som en del av the Smiths, er et instrument på lik linje med Marr's gitar, og de komplimenterer hverandre på en måte som ytterst få band engang kan aspirere til. Om det finnes et problem her, er det at textene til Morrissey også fungerer veldig godt semantisk, og at de ofte higer etter de store, før-moderne britiske poetene. Dette bærer med seg en fåfenghet som er veldig lett å kynisk avskrive i det postmoderne samfunnet, hvor ironisk distanse og tvetydighet er den sikreste måten å forsvare det fragile egoet fra kritikk. Hadde han vært litt mer modernistisk som feks. Dan Bejar (min favoritt-artist, for the record), ville det fungert som et skjold mot de som insisterer på granske sangtexter som en slags konservativ nørd og reduserer the Smiths til et band viss budskap er "buh-huh jeg er så hvit og øvre middelklasse og exsistensiell og politisk engasjert." Om man faktisk tar seg bryet til å høre på bandet, vil man kanskje oppdage at The Smiths er et livsbejaende og postmoderne band som lagde noen av de mest up-beat, mest originale og minst daterte låtene fra 80-tallet; som lagde noen av de fineste harmoniene pop-musikken noensinne har produsert; som mixet elementer fra vår kulturelle historie til noe som re-presenterte historiske stilarter på en ny og fersk måte; og som 40 år senere fortsatt er uovergått innen sjangeren jangle pop (dog var the Feelies hakk i hel). Nå ble det mye Morrissey (gud vet han tar plass), men det er Marr's komposisjoner og gitarspill som driver the Smiths, og jeg tror denne skiva faktisk er det beste exempelet på dette. Det jævla riffet som åpner The Headmaster Ritual sitter så sykt tight at det nesten er ugreit;* det dronete partiet i outroen til That Joke Isn't Funny Anymore aktiverer alle chakrane mine på en gang; og tittelsporet – produksjonen der er et stykke for seg selv. Veldig annerledes enn resten av skiva, flittig bruk av samples, og et gitarriff som det er vanskelig å sette ord på. Haunting. Mesterverk. Johnny fakking Marr. Meat Is Murder kunne fint stått som the Smiths' magnum opus, og de ville fortsatt vært et av tidenes aller beste grupper. At vi er heldige nok til at de også laget The Queen Is Dead, som på mange måter blåser dette mesterverket av banen, er intet mindre enn legendarisk. *Jeg tror han har en greie for å åpne låter, for spesielt på denne skiva (men ikke exklusivt, se feks. This Charming Man), begynner ca. hver låt veldig selvsikkert og særegent, ofte med noe bastant gitarspill.

Dette kommer veldig nære å være musikk som er skreddersydd for å torturere meg sakte. Hver låt høres ut som et cut fra en dårlig Disney-film. Alle de gode egenskapene til albumet er druknet under et slør av pseudo-sentimental '80s bullshit. Jeg tror mye av problemet ligger i sounden jeg med mangel på fagterminologi kaller "tropisk." The Smiths har laget én skikkelig drittlåt, og den heter Golden Lights. Problemene jeg har med den låta, er definerende for denne skiva. Mulig den fortjener 2ern fordi jeg liker aspekter av dette, men tror det er et forsøk på å gaslighte meg selv og at jeg bare bør si det rett ut: dette er dårlig (men ikke like dårlig som Golden Lights).

Dette gir meg veldig lite. Altså det gir meg mye Radiohead vibes, men ikke på den gode måten; det får meg til å tenke at jeg heller vil høre på Radiohead. Rufus er en flink musiker som kan klimpre på piano og synge noter de fleste av oss bare kan drømme om. Men han er også extremt dull? Til tross for at det høres ut som om han både synger og spiller med pathos, høres det sterilt ut, som om han er en alien som prøver å simulere pathos ved å ha hørt på Radiohead. Jeg liker Rufus bedre når han simulerer Joanna Newsom (litt usikker på om det er henne eller noen andre dette minner meg om) på Hometown Waltz, men igjen, andre har gjort dette bedre. Jo lenger jeg hører på albumet, desto vanskeligere er det å ikke nevne Radiohead. This Love Affair er så sykt Life in a Glasshouse om Glasshouse var [et overdrevet høyt nummer] ganger dårligere. Men av en eller annen grunn vegrer jeg meg for å kalle det pastiche eller imitering, kanskje fordi det er kontemporært med hverandre? På Gay Messiah synes jeg han treffer noe.

Det er OK? Billie J. har en særegen stemme, men bortsett fra det, høres det ut som run of the mill punk rock på randen av bikke over i pop punk, men før den forferdelige American Pie pop punken tok over den amerikanske punk-scenen. Bandet har noen låter, Dookie har solid mengde av dem (Basket Case er rettmessig ikonisk), men jeg foretrekker NOFX og Bad Religion. Må trekke frem Pulling Teeth som en skikkelig drittlåt.

Jeg anerkjenner Sledgehammer som en banger, men er ikke egentlig så betatt av den selv; den har litt for mange av 80-tallets mindre flatterende elementer og produksjonsteknikker. Don't Give Up er på noen måter bedre, men jeg fortrekker vaporwave-versjonen (B1 på ECCOJAMS). De fleste låtene er altfor 80s på feil måte, men har ikke samme banger-kaliber som Sledgehammer. Det man sitter igjen med, er egentlig en ganske lunken skive. Låtene med minst futt er også de som lider minst av 80s prod, men selv om feks. Mercy Street er behagelig, er den også ganske kjedelig...? Ville heller hørt et album med We Do What We're Tolds enn et album med Sledgehammers, har jeg misforstått noe? Hadde historien vært like snill med denne skiva om Peter Gabriel ikke hadde bevist at han var kul fordi han spilte prog? At In Your Eyes ikke er siste sporet i den opprinnelige sequenzen er helt sykt. Den fader perfekt ut, men så synes noen at den skulle ÅPNE B-siden? Jeg skjønner ingenting.

Det er noen bangers her, men det er også mye synsing. Jeg tror heller ikke jeg er så glad i revival-bølgen fra starten av tusenårsskifte. White Stripes kommer greit nok ut av det fordi de vet hvor langt man kommer med fuzzgitar og trommer, men når de ikke riffer (og det er egentlig ganske ofte), synes jeg skiva er ganske lunken. Jeg har grubla over denne i en stund nå, har sikkert hørt den 5-6 ganger, og det sitter liksom ikke. Bortsett fra den ene gangen jeg hørte den på kontoret med headset og distraksjoner...? Da hadde plutselig skiva den punchen jeg synes den mangler og tenkte ja, dette er en firer. Så hører jeg den igjen dagen etter på stereoen, og så vakler det igjen. For diskanttung garasjeproduksjon fra et band som egentlig spiller arenarock. In the Cold, Cold Night er bare en dårligere versjon av She Brings the Rain. Og Girl, You Have No Faith In Medicine er en Jon Spencer låt (jf. Tony).

Son of a Preacher Man er, i hvert fall i doser, en alright låt, men jeg må jeg si jeg var skeptisk til å høre den i LP-lengde. Resten av skiva er jo ikke sånn i det hele tatt, men buttery smooth soul! Det er kanskje ikke meierismør-gradering, dog en akseptabel blanding av smør og planteolje: blue-eyed soul's svar på Bremykt. Til tider er det også ganske groovy, Don't Forget About Me feks. Digg album og en gledelig overraskelse.

Jeg hørte aldri på Cream i alderen hvor jeg holdt 60-tallsrock hellig. Jeg kjente til Sunshine of Your Love gjennom Guitar Hero III, men det var ikke en av låtene jeg gikk tilbake til og spilte igjen og igjen; jeg kjente til Clapton gjennom Cocain (som jeg likte!), men skjønte aldri hvorfor han ble fremhevet som en slags gitarhelt...? Disraeli Gears er et album med lettere pyscha blues rock. Det er helt greit. Det fanger i hvert fall tiden godt, men det er andre band som fanget tiden bedre. Overrated. Tales of Brave Ulysses går hardt da, det skal i hvert fall ingen få ta ifra dem.

Enda en albumklassiker innen "dance/electro" jeg ikke var kjent med, og jeg er overrasket over hvor godt det funker som et album. Som regel er house/techno mer single-mat, men Leftfield har laget et album som er såpass variert i stilartene at det ikke føles langtekkelig. Første låta gir meg syre-flashbacks der den ligger i det repetitive og hypnotiserende psybient-territoriet, med masse artige lydeffekter som skapt for å distrahere et hyper-assosierende sinn. Afro Left, min favoritt fra skiva, er en progressive house club banger som godt kunne lurt seg inn i en DJ-mix selv i dag. Melt skifter tempo igjen til chill out / ambient, og Original er trip hop som kunne glidd rett inn i Mezzanine, sluppet først tre år senere. Storm 3000 er breakbeats med en synth lead som gir massive Aphex Twin vibes.

Til tross for å holde Enter the Wu-Tang som et av historiens desidert beste hip hop-album, har jeg vært dårlig på å utforske Wu-Tang extended universe. Fordi jeg har en venn som heter Eivind, har jeg selvfølgelig blitt exponert for Liquid Swords, men prosjektene til Raekwon, Ghostface Killah, Ol' Dirty Bastard, og Method Man har enn så lenge levd utenfor min kunnskapshorizont. Only Built 4 Cuban Linx har ikke verdens beste albumtittel eller -omslag, men det har -- som man kan forvente fra disse 90-tallsskivene med RZA bak spakene -- verdens beste produksjon. Om du spør meg, er det ikke noe tvil om at østkysten vant hip hop på 90-tallet, mye takket være den enkle, men effektive, Boom Bap-oppskriften NY-artister perfeksjonerte på denne tiden. RZA og resten av klanens sensibilitet for å velge litt nerdete samples, skaper en vibe som perfekt balanserer New Yorks kalde og røffe betongjungel med noe litt mer soul-aktig. På denne skiva er det Heaven & Hell som vipper mest over i dette territoriet, og det er lett å høre hvordan en produsent som Madlib plukket opp stafettpinnen fra RZA (hør feks. Pinata med Freddie Gibbs). Som de fleste hip-hop album fra denne tiden, er denne skiva også for lang, men jeg synes på et vis likevel at det funker. Det viktigste på et album som dette, er at den er pakket med bangers, og her leverer de en solid håndfull med låter som når opp til samme nivå som Enter the Wu-Tang. Jeg er laget for Cuban Linx -- hva enn det vil si.

Okay da, dette groover faktisk som faen. Jeg må innrømme at jeg var redd for at jeg var i ferd med å heise konføderasjonsflagget i Storkes lyttegruppe, men så kom Gimme Three Steps og fikk meg til å revurdere hvorvidt dette var verdig femmer'n -- spesielt etter å ha nektet den til After the Gold Rush. De tre låtene mellom Simple Man og Free Bird lever heller ikke opp til hvor funky jeg trodde de skulle være etter de kjørte igang med I Ain't the One. Men Free Bird da... Den scorer utenfor scalaen og vel så det. Dette kunne lett vært skiva som hadde Free Bird og andre låter. Den har noen "andre låter," men har også omlag tre låter som snuser på full uttelling. Jeg vet ikke om jeg vil omtale meg selv som en Skynyrd fan helt enda, men denne skiva er i hvert fall overbevisende!

Hvor går man etter man perfeksjonerte gitarbasert pop med The Queen Is Dead? Dekonstruerer og reduserer -- spesielt på gitarfronten. Resultatet er mer eller mindre vellykket, selv om det mangler mye av energien som gjør the Smiths til et så gøy band som det er. Jeg mener at Strangeways har noen av de sterkeste låtene Johnny Marr noensinne har komponert: A Rush and a Push and the Land is Ours, Death of a Disco Dancer, og Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me høres knapt ut som noe annet i discographien deres, har helt unike lydbilder, og noen av de mest geniale progressjonene siden the Beatles. Det er peak Smiths. Utover de tre låtene (og I Won't Share You, som jeg sier mer om i neste avsnitt), er låtene svakere enn det meste de har laget. Spesielt Unhappy Birthday og Death At One's Elbows føyer seg inn blant de svakere låtene de noensinne har laget. Låtene jeg ikke har nevnt ved navn har jeg mer ambivalent forhold til. Jeg synes de er gode låter, spesielt Paint a Vulgar Picture, Stop Me If You Think You've Heard This One Before, og Girlfriend in a Coma, men jeg føler de legger seg nærmere Morrissey's styrker enn Marr's, da de går veldig mye opp og ned, hvis det gir mening. I Started Something I Couldn't Finish er kanskje det som høre mest ut som the Smiths vi kjenner fra før. The Smiths avslutter karrieren med enda en Please, Please Let Me Get What I Want-type låt, og selv om I Won't Share You ikke når helt opp til hverken den eller Some Girls Are Bigger Than Ovens, eh jeg mener Others (sykt underrated låt), bringer den nesten samme mengde komfort.

Mye mer experimentelt enn det jeg er kjent med av K. Crimson, hvilket egentlig er debuten og Red. Går også ganskje hardt, bra riffing. Snuser på femmer'n. Overraskende ofte høres det nesten ut som noen av Pink Floyds lengre låter, helt ned til at John Wetton synger ganske likt som David Gilmour; Easy Money kunne nesten vært et cut fra Animals.

Jeg har for lengst akseptert at jeg har en ting imot latino-musikk som grenser på det rasistiske; jeg hører en tonnng--ka-tonka beat, og jeg fordømmer det umiddelbart. Denne lista er i ferd med å redde meg fra å brenne i helvete sammen med de andre bigottene, for etter å ha blitt småforelsket i Getz/Gilberto, fikk jeg et token-album jeg kunne vise frem til de som skulle måtte anklage meg for å ville sette opp en lydmur på Mexico-grensen. Det betyr ikke at jeg sprudlet med glede da jeg så jeg ble servert enda et latin-amerikansk album, men jeg møtte det med åpne ører som den åpensinnede personen jeg er, og hva faen, det her er jo faktisk dritbra. Psychedelisk pop med tropiske rytmer som jazzer hardt -- ja takk! Hadde ikke sagt nei til de to andre skivene med samme navn i stedet for noe av den andre driten redaktørene i sin uendelige visdom så seg drevet til å inkludere. Skiva er også imponerende bra produsert -- i hvert fall den versjonen jeg hørte, tagga "remixed." Regner ikke med at den originale stereo-versjonen er like bra.

Dette høres fortsatt ferskt ut idag! Like energisk, original, og rytmisk pop-musikk skal man lete lenge etter. Har alltid holdt en knapp på dette som den sterkeste Heads skiva, til tross for at den Eno-produserte Remain in Light ofte regnes som deres magnum opus. (Fear of Music har kanskje ikke et spor som er like sterkt som The Great Curve, men Light mister på en måte piffen i andre halvdel.) Må innrømme at jeg var veldig i tvil om denne skulle få 5, men når jeg tenker over hvor mange sterke spor det er her -- Mind, Cities, Life During Wartime, Air, Heaven -- og hvor lett det er å sette på skiva gang på gang, så snakker det for seg selv.

Synes den begynner litt kjedelig; setter heller på Steve Reich om jeg vil høre phasing-experimenter! Men så fort Lush 3-1 begynner er det cerebral techno fra øverste hylle. Peaken er selvfølgelig Halcyon and On and On, som er en tidløs klassiker. Det er nok litt datert, men jeg synes mye av den elektroniske musikken fra 90-tallet fortsatt leverer der det teller, som er interessante synth-patcher, stødige beats, kreativ bruk av samples, og slight variation av repetiv musikk ved å stadig tilføye og trekke fra elementer. Lush 3-1 til Remind er omtrent en pre-made DJ-mix, og det er her LPen funker best som skive. Tåkehornene i Impact tror jeg fortsatt ville fått klubben til å koke, og 303en i Remind er umulig å gå lei. For en jam! Hadde skiva vært disse fire låtene og Halcyon hadde det vært en easy femmer og techno perfection.

Heart of Glass! Det er en låt jeg kan, men som jeg ville hatt store problemer med å si noe om dersom den kom opp på en quiz. Hanging on the Telephone har en greie gående som føles fresh, til tross for hvor mye de savner det amerikanske 50-tallet. Sverger på at minst ett av de altfor mange revival-banda fra tusenårsskiftet brukte denne låta som mal da de skulle spikre sounden sin. Er det The Killers jeg tenker på? Kanskje. One Way or Another er gøy, selv om nøler med å kalle den god. Bortsett fra det har jeg ikke så mye å si. Det er helt greit? Noen låter er litt kule, mange er litt uinteressante, men det har i det minste en energi som gjør at tiden flyver mens Blondie spiller.

Jeg kom sent til Pavement. Prøvde meg først med Slanted & Enchanted og Wowee Zowee, men det var lite som satt før jeg hadde hørt Crooked Rain, Crooked Rain et par ganger og Range Life plutselig dukket frem fra ubevisstheten på et helt urelatert øyeblikk. Derfra ballet det på seg, og Crooked Rain har blitt et slags comfort album som jeg kan sette på til omtrent enhver tid eller anledning. Perfeksjon med unntak av Hit the Plane Down som er unødvendig slitsom på et album som er ellers ultra laidback og chill.

Da denne dukket opp på forsiden av 1001 var jeg midt i Glammorama som plutselig skrev Wings og denne skiva spesifikt inn i handlingen; Jet var til-og-med et slags plot device. Jeg hadde ikke veldig høye forventninger. Band on the Run har jeg hørt før, og det eneste som sitter igjen av låta er det idiotiske refrenget. Det er gode elementer i låta, men det er tydlig at den kreative sjelen bak dette er typen som på død og liv skulle spille inn Maxwell's Silver Hammer. A-siden var overraskende grei. Jeg var ganske sikker på at denne fortjente en solid treer, men den gikk såpass på tryne på B-siden at det føltes urettferdig mot Peter Gabriel å gi denne en bedre score enn So. Den vinner seg litt tilbake med 1985, skivas beste spor, men det er ikke nok, ass. Et par gode spor lager ikke en god skive med mindre låtene er 15-20 minutter lange.

Veldig mye nice production, elsker hvor lavt kicken og bassen ligger i mixen gjennom hele skiva. Dessverre blir det litt monotont i lengden når de bruker det samme trikset på hver eneste låt av de 16 låtene. Synes heller ikke de er like gode på å skrive låter som å produsere, og det mangler ofte litt edge. 3 Feet High and Rising kom ut samme år og er vesentlig freshere enn dette -- skits til tross.

Jeg har alltid tenkt at dette er musikk for folk som ikke er interessert i musikk. Den fordommen var nok ikke helt skivebom, men synes dette er overraskende greit! Det er litt teit, det er litt pastiche, men med nok fuzz er jeg villig til å svelge min egen kynisme og si at dette nesten hadde vært kult om skiva var halvparten så lang. Allerede etter fire låter virker det som om jeg har hørt alt de har å by på, og law of diminishing returns inntreffer. Jeg begynner å kjede meg, og når jeg begynner å kjede meg, da glipper dessverre treern.

Cocteau Twin er på shortlisten over tidenes beste band. De vant 80-tallet (for alt det pene jeg har sagt om the Smiths, så er Cocteau Twins et like poppa, men mye mer grensesprengende band) og la grunnlaget for at 90-tallet produserte så mye god musikk som det gjorde. Heaven or Las Vegas er deres siste store statement, og i manges øyne deres magnum opus, og det virker helt effortless hvordan de bare åpnet det nye tiåret med perfeksjon. Treasure var mitt første møte med Twins. Jeg var allerede kjent med det som var verdt å bli kjent med av 90-tallets shoegaze og dream pop band, men å høre Treasure var ikke noe mindre øyeåpnende enn å høre Loveless; på mange måter tror jeg det var mer radikalt. At det gikk an å lage så abstrakt, moody, perfekt pop-musikk... Et av de viktigste albumene som noensinne er laget, men det kan vi komme tilbake til når den dukker opp. Heaven or Las Vegas tok det meg dog litt lenger å varme meg opp til, som er litt ironisk, for lydbildet er ikke overveldene, kaldt, og alien som Treasure, men varmt og innbydende; tittelsporet, for å ta et av høydepunktene fra skiva, har noe av det mest beroliggende gitarspillet jeg noensinne har hørt. Halve tracklisten er allerede på shortlisten over tidenes beste låter noensinne, og det er en liste i vekst. For kun et par uker siden passerte Wolf In the Breast uprovosert forbi mitt sinns retina og utmerket seg som vel så bra som Cherry-Coloured Funk, Iceblink Luck, Heaven or Las Vegas, og Frou-Frou Foxes In Midsummer Fires. Hvilken låt blir den neste? Nå satt jeg på Fittepolitikk igjen bare fordi det er gøy tittel, og faen, det er ikke umulig at denne også kommer til å vokse med meg, for det er et sånt type album. Idag vet jeg ikke lenger om Treasure er bedre enn Heaven or Las Vegas. Men det er til syvende og sist et irrelevant poeng; akkurat som at det er meningsløst å sette Richard D. James opp imot Mozart -- to musikalske størrelser som er helt uforenelige med atonistiske hierarchier -- er disse to skivene til Twins objecter som er så unike & fullkomne at de nærmeste står som platonske milepæler i mediasphæren -- untouchable, uoppnåelige, uimmiterbare fakler som vil fortsette å radiere brillians til menneskeheten går sin undergang.

Lekent og litt tullete album fra en av pop-musikkens viktigste bidragsytere. Jeg ble litt skeptisk da Cool in the Pool begynner litt vel funky, men etter hvert som Czukay kastet inn nye elementer ble jeg gradvis revet med. Man hører at han har fått med seg CAN-kollega og verdens beste trommis, Jaki Liebezeit, på rytmeseksjonen på Oh Lord Give Us More Money, og selv om det er mer sporadisk og runkete enn det de gjorde som gruppe, lager Kjærlighetstid en rød tråd gjennom det som høres mer ut som kanalhopping enn en film. Dette er en stretch, men vil like vel kaste ut at Persian Love er proto-Burial. Hollywood Symphony får meg til å tenke på Zappas gitardrevne, instrumentale låter: det er gøy spilt. Samplingen i den låta (og egentlig hele skiva) er også helt ace og ymter til at pop-musikken kunne tatt en helt annen trajekotorie enn den gjorde.