Utvilsomt en klassiker og essential listening, men det er ikke en skive jeg pleier å komme tilbake til. Innflytelsen er det ingen som tviler på, men er det den beste hardcore skiva fra tidlig 80-tallet? Det er ikke engang den best Black Flag skiva. (My War, åpenbart.) Dagens standout: Spray Paint. Misforstått som en throwaway interlude mellom skivas høydepunkter Rise Above og Six Pack, finner vi en proto-grindcore låt med et budskap det er lett å hengi seg til.

Tittelsporet er peak. L'America har hint av the Doors fra de første to skivene. Riders of the Storm er åpenbart en klassiker (takk til Snoop Dogg og EA Games for å introdusere denne til en ny generasjon), men etter hvert som jeg har blitt eldre, har den mista litt av det sublime ved den. God, men overrated. Ellers er det mye intetsigende blues-synsing; lyden av et band på autopilot. The Doors har vært definerende for generasjoner av outsider kids, men det er en grunn til at jeg bare hørte på debuten og Strange Days da jeg feis rundt og røykte bønne.

Utrolig kjedelig album, vanskelig å komme seg igjennom. Hvis dette var et comeback for Bowie, må det han ga ut etter Scary Monsters virkelig ha vært dårlig... Hadde det ikke vært for Blackstar, hadde Sickboy's unifying theory of life fortsatt runget sann: At one point you've got. You lose it. And it's gone forever. Og selv om denne skiva på sett og vis kan regnes som alright, vet man innerst inne at den egentlig er ganske dritt. At den ble vurdert som ett av 1001 album man må høre før man dør er direkte useriøst.

Let me ride, ass. Fikk en helt ny forståelse for G-funk da jeg først tok meg bryet å sjekke ut P-funk for et snaut år eller to siden. Elsker afrofuturismen til Clinton & co., vi trenger mer performativ mythologie i kunstformene. Får 5 av 5 UFOer, men kun 4 stjerner i denne omgangen.

Jeg falt inn i Black Sabbath-periode her forleden, og innså på nytt hvor idiotisk sterk denne skiva er. A-siden består av fire ikoniske tracks; FIRE av rockehistoriens mest legendariske låter. (Jeg er litt usikker på hvorvidt Planet Caravan regnes som like ikonisk som sporene som sandwicher den, men for meg har dette vært en unik og sublim låt siden jeg hørta Panteras cover* av den.) B-siden åpner med Electric Funeral som er nesten like ikonisk som låtene fra A-siden, og de tre siste låtene er egentlig ikke noe dårligere. B-siden er kanskje mer groovy enn A-siden, og hinter på mange måter til Master of Reality. Jeg har alltid vært bestemt på at Master er den sterkeste skiva til Sabbath, men i det siste har Paranoid sådd tvil i meg. Det eneste det ikke er noen tvil om, er at begge skivene får 5 av 5 par fairie boots. *Jepp, det var i hvert fall da jeg første bet meg merke i den. Når jeg hørte den igjen i dag, er det lett å høre at Pantera ikke tilføyer denne låta noe nytt (noe som er typisk når et metal band covrer favorittlåtene sine), men vi kan ikke bestemme vår egen origin story. Om ikke annet taler det for at Pantera skjønte at Planet Caravan er låt, ass.

Aldri hørt om før. Instrumentalen er veldig min jam, men vokalen drar det litt ned for meg. Tror jeg har problemer med spansk vokal. Heldigvis er den såpass subdued at det nesten blir litt sånn Cocteau Twins gibberish (men ikke på langt nær like bra som GOAT Elizabeth Fraser).

Sett bort ifra flere timer med YYZ i Guitar Hero 2, har jeg aldri vært helt med på Rush-bølgen, men det her er egentlig ganske bra? Det er (som forventet) cheesy og litt runkete, men balansen mellom cheese og groove heller for det meste mot sistnevnte. Positivt overrasket uten at jeg er helt overbevist. Transisjonen til refrenget i Tom Sawyer treffer hver gang. 80s chills. Hadde B-siden vært like sterk som A-siden, hadde den fått 4 chilli cheese nuggets av 5 mulige.

Fire jazzy psych jams. På sitt beste er det kjremen av 70-tallet og noe av den mest groovy og hypnotiserende musikken som noensinne er laget. Til tider litt langtekkelig, men det kommer kanskje ned til det 21. århundrets oppemerksomhetsspenn. Hadde man stått der i konsertsalen og sett legender lange ut med groove på groove ville man nok vært hypnotisert under hele durasjonen og kommet ut som et annet menneske etterpå. Robert Wyatt er en ervervet smak, men når det først clicker, kunne man nesten tenke seg at det var mer enn ett spor med vokal her. Siste sporet går nesten ned i Terry Riley territorium. Midtpartiet i Moon in June er på shortlisten av det kuleste som noensinne er spilt inn. Helt knug.

Helt grei garasjerock med et hint av psych. Fornøyelig mens det går, glemt så snart det er over. Hvorfor ble denne gravd opp av kuratorene og inkludert blant det som i grunn er en veldig liten andel av gode album fra pop-historien?

Whisky Woman er dritbra. Minner litt om de beste låtene til Stones. Resten av skiva svinger mellom helt grei og ganske døll. I 1971 er dette allerede pastiche; muzak for en 50s themed diner. Jeg kan se meg selv på konsert med dem. De er det lokale bandet som spiller musikken de vokste opp med. Fansen deres vrikker løs når de drar High Flying Baby. Jeg synes reaksjonen er litt overdreven, men prøver å nikke på hodet for å ikke se sosiopatisk ut. Fem låter senere orker jeg ikke å late som mer og drar.

Skiva som beviste (og fortsetter å bevise) at britpop kunne være kult. Pakket full av bangers ispedd deep cuts som belønner gjentatte lytt. Skarp og voyeuristic låtskriving som har høye kvanta av både sleaze og allsangvennlige, catchy hooks. I grunn en perfekt pop-skive.

Få band overlever vokalistens død. Nå er ikke Brian Johnson på noen måter en bedre fit for bandet enn Bon Scott, men ved å tweake soundet sitt i en mer hard rock-orientert retning, beviste de med Back in Black at de ikke hadde mistet gnisten. Johnsons high pitched, hvesende vokal gjør dem om mulig enda mer elektriske enn de var, og denne skiva er rettmessig ikonisk. Bandet spiller på alle cylindere, og det finnes ikke ett cut på skiva som hadde vært merkelig å dra frem på konsert. Det står det respekt av. Back in Black (og egentlig AC/DC generelt) er bruksmusikk. Du vil få ut litt energi, du vil jazze litt med gutta eller fremmede på puben. Det er lett å like, Angus er et riff-fantom, og oppskriften funker fortsatt. Men det er også et steg i retning AOR. Publikumsfavoritten You Shook Me All Night Long er egentlig bare en Journey låt med litt mer fuzz. Og det er vel greit. Folk vokser opp og mister litt av teen angsten, dog blir dette den låta man synger med på litt for sent på puben på samme måte som Don’t Stop Believing. Det er stemning, men det er ikke den rå energien som gjør AC/DC til et band jeg aldri vokser helt fra.

Sensasjonelt er det ikke, dog har skiva noen redeeming features. Det første jeg tenker er Alice Cooper, bare litt mer skrøpelig. Gang Bang og Giddy Up a Ding Dong er skikkelig drittlåter. Men så har du The Faith Healer som er en ordentlig jam. Og tittelsporet som minner litt om solo-skiva til Geordi Greep; kanskje hakket mer carnivalesque (kan skjønne at Nick Cave var blodfan). Siste låta er en rollercoaster som beveger seg fra ballade, til rock 'n' roll anthem, og til sist full commitment til doo-wop. Eklektisk nok til at jeg kan respektere det. Hadde bumpa det opp om den hadde sterkere fillers.

Jeg har aldri vært sånn blodfan av Smashing Pumpkins (bortsett fra at 1979 på Liberty Rock Radio om (in game) natta er peak gaming), men har satt på denne med ujevne mellomrom de siste par årene, og har fått skikkelig sansen for denne skiva i hvert fall. Nå opplever jeg jevnlig perioder hvor jeg må høre Mayonaise 3-4 ganger på rappen. (Varmer igjen opp til skiva med å blaste Mayonaise et par ganger.) Fy faen for en låt. Sår, med Corgans distinkte vokal, og det mest fantastisk cheesy, gjentagende partiet: when I can [wheeee!] I will. Ellers da. Helt fantastisk fuzz gjennom hele skiva, gøye riff, lengtende og melankolsk vokal. Oser av teen angst og en higend etter noe mer. Ville vært et perfekt soundtrack for ungdomstiden, men funker nå som et slags soundtrack for ungdomstiden i tilbakeblikk. Beveger seg også inn i noise rock territorium med låter som Silverfuck; en noenlunde experimentell, progressive jam som raskt veksler mellom langstrakte, moody partier, og mosh-vekkende aggresjon. Det er synd at det er Today som ofte dras frem av låtene til Pumpkins, for det er imo. et av skivas svakeste spor og litt av grunnen til at jeg sov på dette albumet i flere år. Litt for lang, men ikke like for lang som Mellon Collie. Fuck it: fem av fem krukker mayonaise. Jeg er generøs i dag.

Jeg har hørt litt på Survivors’ Suite tidligere, og setter den gjerne på hvis jeg skal jazze litt. Dette er jo solo piano, så jeg savner litt av energien fra SS (kanseller meg gjerne for den forkortelsen), men det er om ikke annet et behagelig lytt. Spesielt er det partier på Part I som virkelig swinger. Dog ser jeg ikke for meg at dette er en skive jeg kommer til å komme tilbake til så ofte, men det gir jo mersmak, og jeg skal i hvert fall utforske mer av discographien til Jarrett.

Tittelsporet er helt peak. Takk, Tarantino. Likevel har jeg aldri vurdert å høre på resten av skiva (eller noe annet av Mr. Green) før i dag. Og den er ganske nice. Altså det er ikke Isaac Hayes, Curtis Mayfield, eller Marvin Gaye -- det var gjev konkurranse innen soul på starten av 70-tallet -- men det må da være lov å ikke være best også.

Denne er det lenge siden jeg har hørt! Lettere psychedelisk folky pop. Det er på en måte mye som skjer på en gang, men det oppfattes ikke som rotete, hver note har liksom sin plass i lydbildet og er en tråd man kan følge ned i kaninhullet. Høres like melancholisk ut som tittelen tilsier, men en sånn litt behagelig og bittersweet melancholia, for det er ikke et weepy downer album.

Masterpiece. Desert Island-skive. Ulovlig sexy & buttery smooth. One woman’s making my home, and another woman’s making me do wrong — mannen var en ustoppelig sex machine. Relasjonsbyggende når man setter det på i en sosial sammenkomst med folk man ikke kjenner så godt enda. Noen av de mest energiske, suggerende, engasjerende, instrumentelle partiene som noensinne er fanget på magnetic tape. Siste halvparten eller whatever av By the Time I Get to Phoenix tok musikk til et nytt plateau. Messingen og strykerne mot hverandre: *Chef’s kiss* (ordspill velkomment).

Gjesp. Jeg er rimelig genre fluid, men akkurat når det kommer til country, så blir det ikke representert med en farge på flagget mitt. Jeg er en country bigot. Fight me.

Alle vet hvor bra Everybody Wants to Rule the World er, men ikke alle vet at I Believe basically er en Robert Wyatt låt (hør på Shipbuilding og fortell meg at jeg tar feil). Et av 80-tallets mest 80s album som faktisk ikke høres så datert ut som de har en tendens til å gjøre. Mixet uten å lene seg for dypt inn i 80-tallets tricks og lydene er valgt med omhu.

Jeg er ikke kjempefan av Nirvana, men det er et band jeg respekterer og liker mye av. Har aldri hørt denne før (utenom de åpenbare coverene (The Man Who Sold the World og Where did You Sleep Last Night)), og det er faktisk coverne på skiva som er de beste. Spesielt (i tillegg til de tidligere nevnte) Plateau. Kurt kunne faen meg synge, og det er et aspekt av Nirvana jeg føler jeg i hvert fall har undervurdert, men det er noe som denne skiva virkelig beviser.

Fyf, ante ikke at denne var en del av 1001 album. Hørte helt tilfeldig en remix av av Wrong på en ellers kjip Radisson skybar i Riga i dag (satt på en ganske nice lokal bar da jeg fant ut at dette var dagens album, som vil være i går når dette postes. Jeg snakket også med en kollega som hittil har vært fremmed om Jung i dag, så jeg vil påstå at dette var et eksempel på synchronicity). Before Today og Wrong er helt perfekte låter. De stiller i samme klasse som Everybody Wants to Rule the World. Oversett duo som gjorde sitt for downtempo, britisk club music. Helt herlig. Den kan måle seg med legendariske skiver som Mezzanine og Endtroducing…., og for de som kjenner min smak, så er det noen av de største lovprisninger jeg kan gi. Jeg hadde egentlig tenkt å kun skrive fra minnet, men å høre skiva på et overpriset hotell har om mulig perfeksjonert viben denne skiva gir. Fordi den aldri helt når den perfeksjonen som de introduserende låtene setter, tenkte jeg at dette var en solid 4/5. Nå vil jeg derimot si at dette er perfekt, den gjør akkurat det den setter ut for å gjøre. Det er en skive om å være på tour, å leve et liv av glitz og glamour, men med den nøkterne vitenen om at det ikke monner ut i noe i seg selv. Coveret er helt perfekt: i baksetet i en taxi (eller limo) på vei til byen. Man sparer ikke på kostnadene, men lever i nuet, velger å engasjere seg i en livsstil som ellers er fremmed for meg. Om jeg ikke hadde visst om denne skiva fra før av, ville jeg sagt at dette er grunnen til at dette prosjektet er verdt det. Til dere som ikke har hørt den fra før, håper jeg at det er akkurat det dere tenker. De som ikke har hørt Temperamental, burde sjekke ut den skiva også. Den har ikke like mange umiddelbare bangers, men er kanskje enda mer consistent enn denne.

Mye Elton John homage. En del generell glam pastiche. Også en god dose Bee Gees, åpenbart. Overraskende OK, men langt ifra et essensielt album.

Baller. Ikke egentlig det jeg tenker på som New Wave, mer inspirert av golden era Pink Floyd art rock. Trodde at dette måtte ha kommet i kjølvannet av Edge of Seventeen, men neida, det var vel heller Nicks som dro en Faithfull enn vice versa.

Når de viber på låter som Down to the Waterline og Sultans of Swing, så er dette ganske nice: roots rock etter Floyd. Når de ikke gjør det (eks. Water of Love og Setting Me Up) er det vanskelig å ikke ty til av skip-knappen.

Cranes in the Sky må være en av de beste låtene fra sitt tiår. Det er synd resten av skiva når de samme høydene, sporet som kommer nærmest er nok Borderline for min del. Ekstrem godt produsert album som er best når den prøver seg på poppy indie soul og dårligst når den faller ned i contemporary R&B rutiner. Kunne som (nesten) alltid klart meg uten interludes, men dette er langt ifra å være et skrekkeksemplar.

Ujevnt. Det er mye kult der, det er tematisk og estetisk samstemt, men jeg synes det blir litt for sprikende og intetsigende musikalsk. Jeg tror dette prosjektet hadde vært sterkere om det var vesentlig kortere, eller at det hadde blitt jobbet mer med. Svak 3.

Jeg visste egentlig ikke at Beach Boys lagde album etter Pet Sounds. Alle vet at de prøvde å lage Smile, men jeg trodde at det endte der fordi B. Wilson ble cuckoo. Vel, så feil kan man ta. Do your research. Og dette er faktisk dritbra. Litt som Pet Sounds uten forventningene til å lage en Copernican revolution av et album, men "kun" en gruppe dyktige artister samlet om å lage en samling gode låter. De får dette til å føles veldig effortless, liksom bare look ma no hands, vi kan lage tidløs psychdelic baroque pop i søvne. Dette her er den typen album jeg kjenner kan gro på meg til å bli en all time favourite, og jeg er ikke langt unna å si at det kanskje er et bedre album enn Pet Sounds.* Til tross for hvor bra og viktig Pet Sounds er både for popkulturen, så vel som for min egen musikkhistorie, er det ikke et album jeg ofte kommer tilbake til lenger; det kan føles litt langtekkelig, til tross for at det er under 40min langt og smekkfullt av legendariske tracks, har det en litt overkalkulert pacing. Hvis Pet Sounds er en novelle med en singulær visjon, er Surf's Up en late-career kunstutstilling av en kunstner som ikke har noe å bevise lenger; deres plass i kunsthistorien er allerede fastsatt, nå kan de lage kunst for _seg_. I stor grad er det den typen album jeg tiltrekkes av i dag, se feks. min kjærlighet til The White Album, 69 Love Songs, og Double Nickels on the Dime. Surf's Up stiller naturligvis ikke i samme klasse i den grad det ikke er et "overlangt" album som en midwit sier hadde vært perfekt om det var en enkel-LP, men i mine ører spiller skiva på de samme kvalitetene. Og kanskje er det nettopp derfor dette treffer så bra som det gjør for meg. Skiva har én svak låt: Student Demonstration Time. Stilmessig føles den datert ut, i stedet for en moderne og fresh take på en klassisk stil som de sikkert håper at det var. Beatles klarte dette mye bedre, og starten kan minne litt om et misguided forsøk på å lage sin egen Revolution 1. De sterkeste låtene er til tider frysningsgivende. De tre siste Brian Wilson-skrevne låtene har en dybde til dem som de fleste artister bare kan drømme om å aspirere til. Første albumet i prosjektet som får full uttelling fra meg uten hadde jeg hadde hørt det fra før. *Jeg har nå hørt det i helhet to ganger på rappen, pluss B-siden en tredje gang, og er allerede villig til å si Surf's Up > Pet Sounds. Fight me.

Jeg er veldig glad i the Smiths. Jeg er sympatisk til Morrissey som en låtskriver og artist, hvilket vil si at jeg synes forfengeligheten hans er effektiv som et estetisk virkemiddel. The Smiths tar inn i seg romantiske poeter som skrev bra i en slags klassisk forstand, men gir det en ny og moderne drakt som presenterer det som noe nytt og utvilsomt 80-talls. Og fyren kan jo åpenbart syng på et rent teknisk nivå. Dog er det Johnny Marr som er den store stjernen i the Smiths. Jangle Pop er peak indie, gitaren er det viktigiste musikalske elementet i sub-genren, og Marr er archetypen som alle måles etter. Derfor har jeg aldri vært så interessert i å se hva Morrissey har å by på på egenhånd. Dette er omtrent som jeg trodde. Det er allerede hint av det på Strangeways Here We Come, hvor vi finner en roligere, mindre poppy versjon av the Smiths. Og jeg er glad i den skiva og, selv om det er et steg ned fra de tidligere albumene hvor Marr får lov til å dele sentrum med Morrissey. Så det følger at jeg liker dette. Jeg liker dette godt. Hold on to Your Friends har en jævlig deilig progressjon. The More You Ignore Me kunne lett vært en Smiths låt, hadde passet rett inn på Strangeways. Det er nice, men hadde vi ikke noe som var enda mer nice før? Dette er gjerne problemet med å gå solo. Hvis man bare fortsetter i samme spor, så skal det godt gjøres at det blir bedre uten de resterende kreative kreftene. Litt som hvordan en tekst har en tendens til å alltid bli bedre etter en redaktør har løpt løpsk med en rød penn. Litt uvjevn, spesielt mot slutten, men overall er det vanskelig å være for kritisk med noe som har så mange av elementene jeg liker the Smiths for.

Jeg liker ideen Tom Waits. Raspete whisky-og-sigg-stemme som mumler over halv-kaotisk bakgrunnsjazz. Åpenbart en kul fyr. Men jeg kjenner jeg har ganske lite tålmodighet for dette som musikk. Jeg har det ikke i nærheten av like morsomt som Waits og publikum tydeligvis har det. Egentlig kjeder jeg meg. Også holder det på i godt over en time. Fy faen.

Jeg er i toppsjiktet av Brian Eno-fans (spesielt ambient-greiene hans), men har så vidt touchet innom Roxy Music av grunner det er vanskelig å konkretisere. Da jeg omsider sjekket ut For Your Pleasure for fem år siden, ble jeg positivt overrasket. Det er artsy rock med elementer av prog og elektro, pakket inn i en postmoderne pastiche. Sånn sett burde dette være som skapt for meg. Det er mye her som er forut sin tid. Er ikke Re-Make/Re-Model egentlig proto-Talking Heads, fem år før de kom med 77? Kanskje Roxy var et slags frempek på 80-tallet. Det er ingenting her jeg ikke liker, og enkelte ting jeg liker godt. Progressjonen og vokalen på If There Is Something er helt rå og minner meg om noe jeg ikke helt klarer å komme på, men sikkert noen gamle post-punk greier; og igjen, dette kom ut syv år før Joy Division. Det er mye annet bra innimellom, men så sirkler de tilbake til stilarter og rytmer som føles litt for enkle i kontrast med alt det kule som skjer på skiva. Til tross for at alt egentlig stemmer, er det noe som holder det igjen fra storhet i mine ører. Kanskje mye av det de pionerte egentlig ble gjort bedre senere? Jeg setter på Another Green World og finner ut at jeg har rett.

Jeg tror dette er det Beatles-albumet som gjorde størst inntrykk da jeg først begynte å høre på det som åpenbart måtte være et overrated band for plebs. Balansen mellom pop bangers og psychedeliske experimenter er helt suveren, bedre enn på Sgt. Pepper. Å høre I'm Only Sleeping er som å komme hjem. Utover det har skiva flere av musikkhistoriens beste komposisjoner. Selv de svakere sporene (Taxman, Yellow Submarine, Doctor Robert) er klassikere på sitt eget vis, selv om de ikke er transcendentalt gode på samme måte som resten sporene. Revolver er pop perfeksjonert. Nå er jeg endelig opplyst nok til å se at White Album er deres magnum opus, men hadde jeg fortsatt levd som et komfortabelt barn, ville jeg sagt Revolver. Kanskje Abbey Road. Men sannsynligvis Revolver.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg kom innstilt på å skrive slakt av garge rock revival generelt og the Hives spesifikt, men det her var ikke sånne kjipe the Strokes greier i det hele tatt. Dette er jo i stor grad garage punk! Noe av det er nærliggende Turboneger (refrenget i Die All Right feks), mye ligger et sted imellom skate punk og rockabilly. Upretensiøst og gøy, sannsynligvis alltid bra live. Får lyst til å moshe. Mad Man går så jævli hardt at skiva får en stjerne mer enn den egentlig fortjener.

Dette blir veldig "nesten" for min del. Fint gitarspill og vibe, men litt for americana for min smak. Den første låta synes jeg balanserer americana og indie såpass godt at jeg nesten trodde jeg skulle bli overbevist. Etterhvert som albumet progresserer, blir det færre og færre hooks, ting blir mer og mer intetsigende, og selv om det alltid er greit og behagelig å høre på, gir det meg heller ikke lyst til å høre det igjen. Nei, gi meg heller Silver Jews.

Helt frem til Scissors Sisters kom for en drøy uke siden, trodde jeg de og the Killers var britiske. At begge disse greiene er med i 1001 album må nesten skyldes amerikansk imperialisme; hvordan ellers kan man forklare at to gjennomsyrede mediocre band fra starten av 2000-tallet som egentlig bare lager britisk pastiche regnes blant 1001 album man må høre før man dør? Dette har man uansett hørt fra før av hvis man var levende på 2000-tallet, og det var mid da også. The Killers er en av grunnene til at jeg i mange år trodde alt rock var kjipt. (Alt rock er om mulig et enda dårligere sjangernavn enn indie fordi det treffer altfor bredt, men det er en annen sak.) Og The Killers hørtes jo ut som noe som var kult for en tenåring: killers, for fan. Men musikken er så jævlig lite killer. More like The Fillers, fordi 99% av låtene deres er forglemmelig skvip. Mr. Brightside regnes idag som en slags anthem for vår generasjon (betyr det at vi er gen cucked?), og det er greit. Det er en hit. Den fungerer. Gjør den meg emosjonell? Ikke litt engang, fordi the Killers er et fake band som kun eksisterer på overflaten av allerede eksisterende kulturelle uttrykk. Flere av låtene fra starten ligger kanskje nærmere amerikanske pop-emo acts som Jimmy Eat World enn det jeg først hadde antatt, men for hver ting de gjør som er OK, tar de et valg som beviser at bandet mangler distingvert smak (hooken i Smile Like You Mean It, synthen i Somebody Told Me). Halvveis igjennom er jeg helt knekt. The Killers har brukt opp de få triksene de hadde i ermet, og On Top høres ut som et prakteksemplar på hvorfor the Killers suger lut. Det er sjeleløs, pseudo-emosjonell gitarbasert pop for folk som ikke vet at det finnes alternativer. Change Your Mind ligger et eller annet sted mellom the Smiths og New Order. Og bro wtf er den synthen? The Fillers er et drittband. Change my mind.

Altså det er ikke Curtis eller Superfly, men det er Curtis Mayfield, så det er ganske fly. Mye mer laidback soul enn de tidligere nevnte, og selv om jeg foretrekker Mayfield i Curtis-modus, fucker jeg med dette også. Perfekt for en regntung høstdag.