My 1001 Albums Journey

Jeg visste egentlig ikke at Beach Boys lagde album etter Pet Sounds. Alle vet at de prøvde å lage Smile, men jeg trodde at det endte der fordi B. Wilson ble cuckoo. Vel, så feil kan man ta. Do your research. Og dette er faktisk dritbra. Litt som Pet Sounds uten forventningene til å lage en Copernican revolution av et album, men "kun" en gruppe dyktige artister samlet om å lage en samling gode låter. De får dette til å føles veldig effortless, liksom bare look ma no hands, vi kan lage tidløs psychdelic baroque pop i søvne. Dette her er den typen album jeg kjenner kan gro på meg til å bli en all time favourite, og jeg er ikke langt unna å si at det kanskje er et bedre album enn Pet Sounds.* Til tross for hvor bra og viktig Pet Sounds er både for popkulturen, så vel som for min egen musikkhistorie, er det ikke et album jeg ofte kommer tilbake til lenger; det kan føles litt langtekkelig, til tross for at det er under 40min langt og smekkfullt av legendariske tracks, har det en litt overkalkulert pacing. Hvis Pet Sounds er en novelle med en singulær visjon, er Surf's Up en late-career kunstutstilling av en kunstner som ikke har noe å bevise lenger; deres plass i kunsthistorien er allerede fastsatt, nå kan de lage kunst for _seg_. I stor grad er det den typen album jeg tiltrekkes av i dag, se feks. min kjærlighet til The White Album, 69 Love Songs, og Double Nickels on the Dime. Surf's Up stiller naturligvis ikke i samme klasse i den grad det ikke er et "overlangt" album som en midwit sier hadde vært perfekt om det var en enkel-LP, men i mine ører spiller skiva på de samme kvalitetene. Og kanskje er det nettopp derfor dette treffer så bra som det gjør for meg. Skiva har én svak låt: Student Demonstration Time. Stilmessig føles den datert ut, i stedet for en moderne og fresh take på en klassisk stil som de sikkert håper at det var. Beatles klarte dette mye bedre, og starten kan minne litt om et misguided forsøk på å lage sin egen Revolution 1. De sterkeste låtene er til tider frysningsgivende. De tre siste Brian Wilson-skrevne låtene har en dybde til dem som de fleste artister bare kan drømme om å aspirere til. Første albumet i prosjektet som får full uttelling fra meg uten hadde jeg hadde hørt det fra før. *Jeg har nå hørt det i helhet to ganger på rappen, pluss B-siden en tredje gang, og er allerede villig til å si Surf's Up > Pet Sounds. Fight me.

Livet er for kort til å høre på middelmådig dub. Ikke-essensielt album fra et ikke-essensielt band. Du hører at de så gjerne vil bli bandet som lagde Red Red Wine, selv om de er stuck med å leke seg med en bedre sjanger. Best når de holder kjeft og lar delayen gjøre jobben.