Utvilsomt en klassiker og essential listening, men det er ikke en skive jeg pleier å komme tilbake til. Innflytelsen er det ingen som tviler på, men er det den beste hardcore skiva fra tidlig 80-tallet? Det er ikke engang den best Black Flag skiva. (My War, åpenbart.) Dagens standout: Spray Paint. Misforstått som en throwaway interlude mellom skivas høydepunkter Rise Above og Six Pack, finner vi en proto-grindcore låt med et budskap det er lett å hengi seg til.

Tittelsporet er peak. L'America har hint av the Doors fra de første to skivene. Riders of the Storm er åpenbart en klassiker (takk til Snoop Dogg og EA Games for å introdusere denne til en ny generasjon), men etter hvert som jeg har blitt eldre, har den mista litt av det sublime ved den. God, men overrated. Ellers er det mye intetsigende blues-synsing; lyden av et band på autopilot. The Doors har vært definerende for generasjoner av outsider kids, men det er en grunn til at jeg bare hørte på debuten og Strange Days da jeg feis rundt og røykte bønne.

Utrolig kjedelig album, vanskelig å komme seg igjennom. Hvis dette var et comeback for Bowie, må det han ga ut etter Scary Monsters virkelig ha vært dårlig... Hadde det ikke vært for Blackstar, hadde Sickboy's unifying theory of life fortsatt runget sann: At one point you've got. You lose it. And it's gone forever. Og selv om denne skiva på sett og vis kan regnes som alright, vet man innerst inne at den egentlig er ganske dritt. At den ble vurdert som ett av 1001 album man må høre før man dør er direkte useriøst.

Let me ride, ass. Fikk en helt ny forståelse for G-funk da jeg først tok meg bryet å sjekke ut P-funk for et snaut år eller to siden. Elsker afrofuturismen til Clinton & co., vi trenger mer performativ mythologie i kunstformene. Får 5 av 5 UFOer, men kun 4 stjerner i denne omgangen.

Jeg falt inn i Black Sabbath-periode her forleden, og innså på nytt hvor idiotisk sterk denne skiva er. A-siden består av fire ikoniske tracks; FIRE av rockehistoriens mest legendariske låter. (Jeg er litt usikker på hvorvidt Planet Caravan regnes som like ikonisk som sporene som sandwicher den, men for meg har dette vært en unik og sublim låt siden jeg hørta Panteras cover* av den.) B-siden åpner med Electric Funeral som er nesten like ikonisk som låtene fra A-siden, og de tre siste låtene er egentlig ikke noe dårligere. B-siden er kanskje mer groovy enn A-siden, og hinter på mange måter til Master of Reality. Jeg har alltid vært bestemt på at Master er den sterkeste skiva til Sabbath, men i det siste har Paranoid sådd tvil i meg. Det eneste det ikke er noen tvil om, er at begge skivene får 5 av 5 par fairie boots. *Jepp, det var i hvert fall da jeg første bet meg merke i den. Når jeg hørte den igjen i dag, er det lett å høre at Pantera ikke tilføyer denne låta noe nytt (noe som er typisk når et metal band covrer favorittlåtene sine), men vi kan ikke bestemme vår egen origin story. Om ikke annet taler det for at Pantera skjønte at Planet Caravan er låt, ass.

Aldri hørt om før. Instrumentalen er veldig min jam, men vokalen drar det litt ned for meg. Tror jeg har problemer med spansk vokal. Heldigvis er den såpass subdued at det nesten blir litt sånn Cocteau Twins gibberish (men ikke på langt nær like bra som GOAT Elizabeth Fraser).

Sett bort ifra flere timer med YYZ i Guitar Hero 2, har jeg aldri vært helt med på Rush-bølgen, men det her er egentlig ganske bra? Det er (som forventet) cheesy og litt runkete, men balansen mellom cheese og groove heller for det meste mot sistnevnte. Positivt overrasket uten at jeg er helt overbevist. Transisjonen til refrenget i Tom Sawyer treffer hver gang. 80s chills. Hadde B-siden vært like sterk som A-siden, hadde den fått 4 chilli cheese nuggets av 5 mulige.

Fire jazzy psych jams. På sitt beste er det kjremen av 70-tallet og noe av den mest groovy og hypnotiserende musikken som noensinne er laget. Til tider litt langtekkelig, men det kommer kanskje ned til det 21. århundrets oppemerksomhetsspenn. Hadde man stått der i konsertsalen og sett legender lange ut med groove på groove ville man nok vært hypnotisert under hele durasjonen og kommet ut som et annet menneske etterpå. Robert Wyatt er en ervervet smak, men når det først clicker, kunne man nesten tenke seg at det var mer enn ett spor med vokal her. Siste sporet går nesten ned i Terry Riley territorium. Midtpartiet i Moon in June er på shortlisten av det kuleste som noensinne er spilt inn. Helt knug.

Helt grei garasjerock med et hint av psych. Fornøyelig mens det går, glemt så snart det er over. Hvorfor ble denne gravd opp av kuratorene og inkludert blant det som i grunn er en veldig liten andel av gode album fra pop-historien?

Whisky Woman er dritbra. Minner litt om de beste låtene til Stones. Resten av skiva svinger mellom helt grei og ganske døll. I 1971 er dette allerede pastiche; muzak for en 50s themed diner. Jeg kan se meg selv på konsert med dem. De er det lokale bandet som spiller musikken de vokste opp med. Fansen deres vrikker løs når de drar High Flying Baby. Jeg synes reaksjonen er litt overdreven, men prøver å nikke på hodet for å ikke se sosiopatisk ut. Fem låter senere orker jeg ikke å late som mer og drar.

Skiva som beviste (og fortsetter å bevise) at britpop kunne være kult. Pakket full av bangers ispedd deep cuts som belønner gjentatte lytt. Skarp og voyeuristic låtskriving som har høye kvanta av både sleaze og allsangvennlige, catchy hooks. I grunn en perfekt pop-skive.

Få band overlever vokalistens død. Nå er ikke Brian Johnson på noen måter en bedre fit for bandet enn Bon Scott, men ved å tweake soundet sitt i en mer hard rock-orientert retning, beviste de med Back in Black at de ikke hadde mistet gnisten. Johnsons high pitched, hvesende vokal gjør dem om mulig enda mer elektriske enn de var, og denne skiva er rettmessig ikonisk. Bandet spiller på alle cylindere, og det finnes ikke ett cut på skiva som hadde vært merkelig å dra frem på konsert. Det står det respekt av. Back in Black (og egentlig AC/DC generelt) er bruksmusikk. Du vil få ut litt energi, du vil jazze litt med gutta eller fremmede på puben. Det er lett å like, Angus er et riff-fantom, og oppskriften funker fortsatt. Men det er også et steg i retning AOR. Publikumsfavoritten You Shook Me All Night Long er egentlig bare en Journey låt med litt mer fuzz. Og det er vel greit. Folk vokser opp og mister litt av teen angsten, dog blir dette den låta man synger med på litt for sent på puben på samme måte som Don’t Stop Believing. Det er stemning, men det er ikke den rå energien som gjør AC/DC til et band jeg aldri vokser helt fra.

Sensasjonelt er det ikke, dog har skiva noen redeeming features. Det første jeg tenker er Alice Cooper, bare litt mer skrøpelig. Gang Bang og Giddy Up a Ding Dong er skikkelig drittlåter. Men så har du The Faith Healer som er en ordentlig jam. Og tittelsporet som minner litt om solo-skiva til Geordi Greep; kanskje hakket mer carnivalesque (kan skjønne at Nick Cave var blodfan). Siste låta er en rollercoaster som beveger seg fra ballade, til rock 'n' roll anthem, og til sist full commitment til doo-wop. Eklektisk nok til at jeg kan respektere det. Hadde bumpa det opp om den hadde sterkere fillers.

Jeg har aldri vært sånn blodfan av Smashing Pumpkins (bortsett fra at 1979 på Liberty Rock Radio om (in game) natta er peak gaming), men har satt på denne med ujevne mellomrom de siste par årene, og har fått skikkelig sansen for denne skiva i hvert fall. Nå opplever jeg jevnlig perioder hvor jeg må høre Mayonaise 3-4 ganger på rappen. (Varmer igjen opp til skiva med å blaste Mayonaise et par ganger.) Fy faen for en låt. Sår, med Corgans distinkte vokal, og det mest fantastisk cheesy, gjentagende partiet: when I can [wheeee!] I will. Ellers da. Helt fantastisk fuzz gjennom hele skiva, gøye riff, lengtende og melankolsk vokal. Oser av teen angst og en higend etter noe mer. Ville vært et perfekt soundtrack for ungdomstiden, men funker nå som et slags soundtrack for ungdomstiden i tilbakeblikk. Beveger seg også inn i noise rock territorium med låter som Silverfuck; en noenlunde experimentell, progressive jam som raskt veksler mellom langstrakte, moody partier, og mosh-vekkende aggresjon. Det er synd at det er Today som ofte dras frem av låtene til Pumpkins, for det er imo. et av skivas svakeste spor og litt av grunnen til at jeg sov på dette albumet i flere år. Litt for lang, men ikke like for lang som Mellon Collie. Fuck it: fem av fem krukker mayonaise. Jeg er generøs i dag.