Jeg har sikkert fått alle låtene fra Fuzzy servert av Discover Weekly en eller annen gang, men aldri giddet å høre hele albumet. Nå skjønner jeg hvorfor algoritmen maser. Dette 90-tallsverket, jevngammelt med meg selv, er visstnok også midt i blinken for meg. Og den ondeste strømmetjenesten hadde jo rett. Det smeller i gang med den Waterboys-aktige «The Shining Hour», og derfra er det bare å lene seg tilbake: Tittelsporet er gigantisk, «Jupiter and Teardrop» er basically lyden av 90-tallet jeg ønsker å huske, og «The Hook» er låta som får hele salen til å holde pusten og deg til å ville holde rundt noen. Fuzzy er melankolsk, men samtidig håpefull. Altså som å våkne dagen derpå, du har vondt i hodet men tror fortsatt livet kan ordne seg etter en burger og en bekreftende melding om at du ikke sklei så langt ut som du trodde.

Ville bare at det skulle ta slutt. Det er så sjelløst at jeg egentlig lurer på om det var noen som spilte på plata

Mange av puslebrikkene faller på plass i punkepuslespillet

Ujevnt

Ikke et dårlig album, men et Bowie-album jeg har pleid å hoppe over. Etter gjenhør er jeg ikke fristet til mer gjenhør. Syns det minner om plater jeg har hørt av andre 60/70-tallsartister i nyere tid som på et vis prøver å gjenskape tidligere suksess og/eller er farget av ekstrem nostalgi for den tiden

Jeg vil at all min funk skal være p-funk

Perfekt

Kul miks av stiler

Er varierende resultater når prog beveger seg inn i new wave-land, men her funker det svært godt.

Liker førsteplata mye bedre. Syns denne bærer preg av slitsom jazz

Har likt flere av låtene på albumet her lenge, men aldri hørt hele. Det er et par sterke låter her, såklart "Kicks" og interessant å høre hvor ulik deres versjon av "I'm Not Your Stepping Stone" er fra The Monkees. Ellers plasserer de seg i mid tier av alle album som gjorde 1966 til et sterkt musikkår, rett og slett fordi det er for mange fillers på album og lite som skiller dem ut.

"Shake Some Action" er en av verdens beste låter, og de kunne godt hatt den med på alle platene sine. Men Teenage Head klarer seg veldig godt uten også. De har på mange måter nailet bluesrocken bedre enn Rolling Stones gjorde på sine tidlige 70-tallsplater. Men soundet til Groovies er råere, i retning MC5, og det oser av spilleglede hele veien. Favorittlåter er "Yesterday's Numbers", tittelsporet og "Whiskey Woman" er en av de beste låtene i sjangeren slapp kasse.

Det må ha føltes som å åpne en tidskapsel da denne plata kom. Det er så mye her. Det er mye her fra 60- til 90-tallet, mye Bowie såklart, men vokalmessig minner det også om Bob Geldof og Robert Smith. Av og til syns jeg til og med jeg hører R.E.M. inni der. Men, viktigst, uansett hvor mye man hører av andre så er det umiskjennelig Pulp. Litt som Pulp Fiction skamløst låner/stjeler fra de som kom før, så er det å sette det sammen igjen til noe nytt som er selve kunsten. La oss også legge vekk all tvil om at Pulps versjon av Common People er mye bedre enn William Shatner sin. Skamfult nok er nok Pulp bandet jeg hørt minst på av de store britpop-bandene (min store kjærlighet for shoegazerne i Oasis er viden kjent). Et sidenote, plata ga meg lyst til å sjekke ut loungeplatene til Arctic Monkeys på nytt. Tror det er en connection.

Hva gjorde Moses da Gud ga ham steintavlene med beskjed om å rate dem? AC/DC sine plater helt fram til midten av 80-tallet er så selvfølgelig bra at vi glemmer at de er bra. Dette er kilden, dette er urkraften. Et band som kunne gitt seg på topp, men fant ut at det var enda en liten topp. Et hakk ned fra Bon Scott, men ikke så langt. Av låtene som er på plata er det få som kunne vært sunget av Scott i det arrangementet de har valgt her, kanskje bare tittelsporet. Bandet har et klart og tydelig DNA de ikke vil bort fra, men det er klart at Brian tilfører noe rått til det. Det er nok mye nostalgi i dette albumet for min del også. Det er gåsehud allerede når gitarriffet på Hells Bells kommer ruslende inn blant klokkene. Uansett hvor mye jeg liker å høre på rock som er utfordrende, hardere, mer "interessant" så vil AC/DC alltid være der til å minne meg på at rock også skal være gøy og uhøytidelig. Ren glede. Rock and roll ain't noise pollution!

Alex Harvey har noen bops, men det her ble litt for mye boogiewoogie for min del. «Thank you», «Next»

Det føles som Smashing Pumpkins har eksistert i et parallelt univers som jeg har vært klar over, hatt muligheten til å dra til, men bare tidvis har benyttet meg av muligheten til. Selv om jeg nesten aldri har vært her så føles ting kjent, som om jeg har tilbragt hele ungdomstiden min her. Men albumet er ikke bare Nøkken i tjernet som skal lokke meg ned i dypet med lovnader om deilig nostalgi. Jeg trodde det skulle være en kjip grungeplate, men det er deilige avbrudd med psych, shoegaze og til og med metal. Det ga rett og slett mersmak Mine høydepunkter er "Today" (sue me), "Cherub Rock", "Mayonaise" og hvis jeg ville iscenesatt meg selv som en kul fyr på nachspiel: "Spaceboy".

Dette var fint. Får nesten dårlig samvittighet for at jeg bruker jazz som bakgrunnsmusikk, men det er i det minste fin bakgrunnsmusikk.

Digger soundet på denne plata. Lavmælte låter.

Tim Buckley er enda en av de jeg liker alt jeg har hørt av, men aldri har fått somlet meg til et helt album. Happy Sad traff meg bedre enn jeg forventet. Tittelen er passende, for musikken hopper fra lekende lystige melodier til beint fram murring. Det er sjeldent jeg får lyst til å tenne levende lys, men når jeg hører denne plata så ser jeg for meg mange høstkvelder med levende lys.

Et mesterverk. Hot buttered soul er en basisvare jeg alltid har tilgjengelig, og hvis jeg ikke vet hva jeg skal høre på så kan jeg alltid ta fram denne plata

Klassisk country. Deilig laidback skive.

Liker new wave, not gonna lie

Albumet føles veldig langt når alle låtene høres helt like ut

Album som egner seg for å gå i byer etter mørket har meldt sin ankomst

Et album som henter Elton John-glam, Bee Gees-falsett og New York-disco og blander det i samme alt er lov-ånd som Screamadelica og Becks Midnite Vultures. Problemet er at resultatet ofte tipper over i parodi, og jeg merker nok også at disco aldri helt har vært min greie, noe som gjør at jeg heller vender meg til Mikas Life in Cartoon Motion, som treffer balansen bedre med sterkere låter og mer sjel. Rett og slett et bedre forsøk. Comfortably Numb-parodien er artig påfunn, men orker ikke høre den. Ellers noen låter som jeg føler nesten sitter som «Tits on the Radio» og «Take Your Mama». Men hele plata bærer egentlig preg av «nesten».

Har prøvd å høre dette albumet mange ganger, men alltid gitt opp fordi jeg har kjedet meg. Nå som jeg tvinges ser jeg at det er noen kule ting her. Liker godt new wave-innflytelsen, og skulle gjerne hørt at hun tok den enda lenger. Ellers litt flat plate, men jevn

Da jeg gikk på ungdomsskolen føltes det litt som plikt å like Dire Straits fordi Mark Knopfler er rå på gitar. Debutalbumet er kanskje den Dire-skiva jeg har hørt minst på, og jeg har ikke noe god forklaring på det annet enn at Money For Nothing og Walk of Life ikke er på den. Gjenhøret nå får meg til å innse at Knopfern egentlig er en veldig fornøyelig gitarist. Og kanskje har alderen gjort meg mer mottakelig mot lavmælte låter i rolig tempo med antydning til blues licks? Får i alle fall lyst til å gi resten av diskografien en ny sjanse Annet enn den åpenbare hiten liker jeg også Wild West End og Six Blade Knife godt

Dette høres ut som modernisert 70-talls Motown, da superstjernene hadde pumpet ut hit på hit og endelig fikk frihet til å lage auteur-plater om samfunnsproblemer og identitet. Solange skriver sitt eget kapittel av den historien, som en naturlig etterkommer av for eksempel What’s Going On. Hun pakker politiske og personlige refleksjoner inn i silkemyk soul, minimalistisk funk og små doser psykedelisk R&B. Derfor finner man kanskje ikke store bangers her, men man finner en helhet. Når jeg holder plata opp mot Gaye, Mayfield og Wonder, er det kanskje akkurat fraværet av bangers som gjør at den ikke helt når opp. Det er nok en personlig preferanse, men for meg ligger magien i når kunstnere klarer å levere både helhet og hits

En litt slappere versjon av Childish Gambino

Sterkt album fra Beach Boys. Både "Feel Flows", "Till I Die", tittelsporet og "Welfare Song" er blant mine favoritter i BB-katalogen. "Student Demonstration Time" er cringe, selv om teksten kanskje kan føles litt dagsaktuell om dagen. Brian Wilson gjør en sterk retur på slutten, som de andre har nevnt her. Skulle gjerne hørt hvordan denne skiva hadde hørtes ut om Brian var mer delaktig i produksjonen.

Dette er nok den mest helhetlige Morrissey-plata. Deilig atmosfære som kan minne om Smiths-tiden til tider. Likte den, men hører helst på bandet.

Konseptet er gøy, og jeg får faktisk følelsen av å sitte på en sliten, røykfylt jazzklubb. Men som på en ekte jazzklubb kjeder jeg meg midtveis og lengter etter å gå ut med røykerne for å få et avbrekk og sosialisere. Føler jeg burde like Tom Waits bedre, men det blir liksom aldri meg og han. Særlig på "Nighthawk Postcards" og "Warm Beer and Cold Women" høres han ut som Daffy Duck

Da jeg gikk på ungdomsskolen kjøpte jeg Bryan Ferry-albumet "Taxi" for en tier på Rimi. Jeg husker jeg hadde sett reklame på TV for coveralbumet hans med Dylan-coverlåter og syns det låt kult. Jeg satt "Taxi" i spilleren og det var noe av det verste jeg hadde hørt til da. Jeg har heller ikke hørt albumet siden, og kanskje er det derfor jeg aldri har hørt et Roxy Music-album heller. Men dette var skikkelig kult. Det høres ut som det er på veien mellom King Crimson og Talking Heads, eller et sideprosjekt fra David Bowie. Kanskje jeg bør gi "Taxi" en sjanse til også?

Hvorfor låter dette albumet fortsatt så friskt? Kanskje det har noe med den nye stereomiksen å gjøre, men det er ikke alt. Gutta er i toppform kreativt og musikalsk. Det er gode poplåter i form av Doctor Robert, Got To Get You Into My Life og And Your Bird Can Sing. I’m Only Sleeping og Tomorrow Never Knows har ikke vært gjenskapt av noen siden. Og dette er kanskje den Bearles-skiva hvor gitarene låter best Det er ikke svake spor på plata, ikke engang barnelåta Yellow Submarine. Men teksten på Taxman er litt flau. Sveits-rikingenes egen anthem. Soloen på låta er en av de beste utført av en Beatle, og jeg mener å huske at det er Paul som spiller den. På Love-albumet fra 2006 er den mikset inn i Drive My Car og passer egentlig enda bedre der. Selv om jeg gir denne Beatles-plata toppscore så betyr det ikke at det er den siste Beatles-plata som får det av meg.

Høyoktan garagepunk som høres ut som proto-Arctic Monkeys til tider. Rett opp min gate, men glad plata ikke er mer enn 30 min med denne energien. Foretrekker platene som kom senere også

Jeg har sikkert fått alle låtene fra Fuzzy servert av Discover Weekly en eller annen gang, men aldri giddet å høre hele albumet. Nå skjønner jeg hvorfor algoritmen maser. Dette 90-tallsverket, jevngammelt med meg selv, er visstnok også midt i blinken for meg. Og den ondeste strømmetjenesten hadde jo rett. Det smeller i gang med den Waterboys-aktige «The Shining Hour», og derfra er det bare å lene seg tilbake: Tittelsporet er gigantisk, «Jupiter and Teardrop» er basically lyden av 90-tallet jeg ønsker å huske, og «The Hook» er låta som får hele salen til å holde pusten og deg til å ville holde rundt noen. Fuzzy er melankolsk, men samtidig håpefull. Altså som å våkne dagen derpå, du har vondt i hodet men tror fortsatt livet kan ordne seg etter en burger og en bekreftende melding om at du ikke sklei så langt ut som du trodde.

På sitt beste er denne plata en riktig så god postpunk/new wave-pastisj. På sitt verste er den full av fillers. Hitsa fra plata er helt konge, og egentlig alt man trenger. Men takk for nostalgitrippen

Perfekt å starte dagen med

Man kan nesten ikke gå feil med The Cure, og det er kanskje bare lengden på plata jeg har å utsette på den.

Ville bare at det skulle ta slutt. Det er så sjelløst at jeg egentlig lurer på om det var noen som spilte på plata

Jeg vet ikke om jeg klarer helt å komme meg inn i greia til Em. Stan og Real Slim Shady er knallgode, og de fleste gjestene er et velkomment avbrekk fra Eminems litt slitsomme stil. Tekstene gjør meg flau, men beatsa er førsteklasses. Så er albumet CD-alder langt, og det kan være at det er skjermhjerne jeg sliter med, men så er jo en del av skitsa og låtene rene fillers

Jeg har som mange tenkt på mr. I. Ron Butterfly som et one hit wonder. Det tror jeg stemmer, men plata er overraskende god. Det er litt antydning til Black Sabbath, men av en eller annen grunn høres det samtidig ut som om Elvis skulle gjort et forsøk på psykedelisk rock. Viber med det

Friskt album som tidvis edget meg

Jeg har hørt denne plata så mange ganger at jeg derfor valgte å høre på 2024-miksen, som var ny for meg. Det var et godt valg, for plata er tatt inn i vår headset-kultur og til og med utspilte Smoke on the Water låter grommere og friskere enn før. Dette er Deep i toppform og med den desidert beste besetningen. Selv om jeg er veldig glad i både In Rock og Fireball er det nok Machine Head som har jevnest kvalitet. Jeg er nok biased etter så mange år med å eksponering for denne plata, men det kan vi vel tillate oss å være gjennom 1001 musikkanmeldelser.

Foretrekker nok de senere EN-platene. Dette albumet låter litt som umotivert plingplong for meg (selv om den sikkert er veldig motivert), og høres dessuten litt blodfattig ut. Selv om blodfattig i denne sammenhengen virker å være bevisst stilvalg. Plata glimter til iblant, særlig på tittelsporet.

Har egentlig ikke hatt noe musikk å knagge på Robert Wyatt utenom en John Lennon-coverlåt på en samleplate som fulgte med Uncut. Shleep har så mye bra gående. Det låter faktisk slik som 60-tallsmusikk ville hørtes ut på 90-tallet. Som regel blir det pastisj eller kleine comeback-album fra band som var store den gang. Men for Wyatts del så har han rendyrket sin greie uten at det låter som han prøver å gjenskape den tiden, men heller ta med det beste inn i en ny tid.

Detektiv-musikk!

Dette albumet er bedre enn jeg husker. Jeg er stor fan av de 3-4 første platene, da de var mer postpunk. Dagen før denne plata ble generert her så var jeg overlykkelig over at jeg hadde funnet en strøken utgave av October i en platesjappe på Hamar. Men ja, altså bedre enn jeg husket fordi jeg har regnet denne plata som der det gikk nedover med U2. Men nå hører jeg mye jeg liker her. Det er definitivt et sprang fra tidligere plater, og det får kanskje være greit 5 plater uti karrieren. Det er som en miks av amerikansk roots-musikk og big music. Plata holder seg jevnt god fram til og med "In God's Country", etter det opplever jeg at plata har en dipp, og kan godt skru av plata der. Jeg syns det er synd at folk har sin første opplevelse med bandet via denne plata, for det er en plate som jeg opplever som veldig nedtonet fra tidligere. Musikken var råere tidligere og Bono langt mer aggressiv. Og som nevnt har dette vært en plate jeg ikke har vært noe fan av før, men som jeg kan like nå.

En av tidenes glamalbum. Med noen av tidenes knullelåter. Det er gøy og tidvis er det sårt og fint. Gitaren låter som en million dollars. En av tidenes riffmestere

Utvilsomt god stemning, men følte ikke helt liveenergien. Også sliter jeg dessverre litt med blues. Men Muddy Waters har flere andre plater som er veldig gode. Anbefaler også å sjekke han ut i The Last Waltz, det er virkelig en stor opplevelse.

Det er så mye som er sagt om dette albumet og jeg har ikke så mye mer å si. Det er bare nydelig og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke hører mer på Neil Young.

Hadde albumet vært mer som åpningssporet hadde det vært fem stjerner fra meg. Det er et fint album, men det er lite ved det som stikker seg ut. Litt cafémusikk?

Likte dette godt. Tror det kan vokse mer på meg.