159
Albums Rated
3.7
Average Rating
15%
Complete
930 albums remaining
Submitted Album
HEY WHAT
Low
Rating Distribution
Rating Timeline
Taste Profile
1970
Favorite Decade
Folk
Favorite Genre
UK
Top Origin
Cheerleader
Rater Style ?
45
5-Star Albums
4
1-Star Albums
Breakdown
By Genre
Top Styles
By Decade
By Origin
Albums
You Love More Than Most
| Album | You | Global | Diff |
|---|---|---|---|
|
Public Image: First Issue
Public Image Ltd.
|
5 | 2.42 | +2.58 |
|
Shleep
Robert Wyatt
|
5 | 2.5 | +2.5 |
|
Chelsea Girl
Nico
|
5 | 2.63 | +2.37 |
|
Happy Sad
Tim Buckley
|
5 | 2.78 | +2.22 |
|
This Nation’s Saving Grace
The Fall
|
5 | 2.88 | +2.12 |
|
New Gold Dream (81/82/83/84)
Simple Minds
|
5 | 2.95 | +2.05 |
|
Larks' Tongues In Aspic
King Crimson
|
5 | 2.99 | +2.01 |
|
Throwing Muses
Throwing Muses
|
5 | 2.99 | +2.01 |
|
Fuzzy
Grant Lee Buffalo
|
5 | 3.02 | +1.98 |
|
Nowhere
Ride
|
5 | 3.02 | +1.98 |
You Love Less Than Most
| Album | You | Global | Diff |
|---|---|---|---|
|
Signing Off
UB40
|
1 | 2.97 | -1.97 |
|
Off The Wall
Michael Jackson
|
2 | 3.79 | -1.79 |
|
Slipknot
Slipknot
|
1 | 2.68 | -1.68 |
|
Brothers
The Black Keys
|
2 | 3.57 | -1.57 |
|
The ArchAndroid
Janelle Monáe
|
2 | 3.45 | -1.45 |
|
Green Onions
Booker T. & The MG's
|
2 | 3.4 | -1.4 |
|
Figure 8
Elliott Smith
|
2 | 3.33 | -1.33 |
|
Sunday At The Village Vanguard
Bill Evans Trio
|
2 | 3.32 | -1.32 |
|
MTV Unplugged In New York
Nirvana
|
3 | 4.2 | -1.2 |
|
The Bones Of What You Believe
CHVRCHES
|
2 | 3.18 | -1.18 |
Artists
Favorites
| Artist | Albums | Average |
|---|---|---|
| The White Stripes | 2 | 5 |
5-Star Albums (45)
View Album Wall
Popular Reviews
Grant Lee Buffalo · 1 likes
5/5
Jeg har sikkert fått alle låtene fra Fuzzy servert av Discover Weekly en eller annen gang, men aldri giddet å høre hele albumet. Nå skjønner jeg hvorfor algoritmen maser. Dette 90-tallsverket, jevngammelt med meg selv, er visstnok også midt i blinken for meg. Og den ondeste strømmetjenesten hadde jo rett.
Det smeller i gang med den Waterboys-aktige «The Shining Hour», og derfra er det bare å lene seg tilbake: Tittelsporet er gigantisk, «Jupiter and Teardrop» er basically lyden av 90-tallet jeg ønsker å huske, og «The Hook» er låta som får hele salen til å holde pusten og deg til å ville holde rundt noen.
Fuzzy er melankolsk, men samtidig håpefull. Altså som å våkne dagen derpå, du har vondt i hodet men tror fortsatt livet kan ordne seg etter en burger og en bekreftende melding om at du ikke sklei så langt ut som du trodde.
UB40 · 1 likes
1/5
Ville bare at det skulle ta slutt. Det er så sjelløst at jeg egentlig lurer på om det var noen som spilte på plata
Meat Puppets · 1 likes
4/5
Jeg er en cowpunk-fyr nå, og det har sikkert ligget latent hele livet. "Plateau" er nesten nok til å gi plata toppscore, men det er også litt skipbare låter.
1-Star Albums (4)
All Ratings
Black Flag
4/5
Mange av puslebrikkene faller på plass i punkepuslespillet
The Doors
3/5
Ujevnt
David Bowie
3/5
Ikke et dårlig album, men et Bowie-album jeg har pleid å hoppe over. Etter gjenhør er jeg ikke fristet til mer gjenhør. Syns det minner om plater jeg har hørt av andre 60/70-tallsartister i nyere tid som på et vis prøver å gjenskape tidligere suksess og/eller er farget av ekstrem nostalgi for den tiden
Parliament
5/5
Jeg vil at all min funk skal være p-funk
Black Sabbath
5/5
Perfekt
4/5
Kul miks av stiler
Rush
4/5
Er varierende resultater når prog beveger seg inn i new wave-land, men her funker det svært godt.
Soft Machine
3/5
Liker førsteplata mye bedre. Syns denne bærer preg av slitsom jazz
Paul Revere & The Raiders
3/5
Har likt flere av låtene på albumet her lenge, men aldri hørt hele. Det er et par sterke låter her, såklart "Kicks" og interessant å høre hvor ulik deres versjon av "I'm Not Your Stepping Stone" er fra The Monkees. Ellers plasserer de seg i mid tier av alle album som gjorde 1966 til et sterkt musikkår, rett og slett fordi det er for mange fillers på album og lite som skiller dem ut.
Flamin' Groovies
5/5
"Shake Some Action" er en av verdens beste låter, og de kunne godt hatt den med på alle platene sine. Men Teenage Head klarer seg veldig godt uten også. De har på mange måter nailet bluesrocken bedre enn Rolling Stones gjorde på sine tidlige 70-tallsplater. Men soundet til Groovies er råere, i retning MC5, og det oser av spilleglede hele veien. Favorittlåter er "Yesterday's Numbers", tittelsporet og "Whiskey Woman" er en av de beste låtene i sjangeren slapp kasse.
Pulp
4/5
Det må ha føltes som å åpne en tidskapsel da denne plata kom. Det er så mye her. Det er mye her fra 60- til 90-tallet, mye Bowie såklart, men vokalmessig minner det også om Bob Geldof og Robert Smith. Av og til syns jeg til og med jeg hører R.E.M. inni der. Men, viktigst, uansett hvor mye man hører av andre så er det umiskjennelig Pulp. Litt som Pulp Fiction skamløst låner/stjeler fra de som kom før, så er det å sette det sammen igjen til noe nytt som er selve kunsten.
La oss også legge vekk all tvil om at Pulps versjon av Common People er mye bedre enn William Shatner sin.
Skamfult nok er nok Pulp bandet jeg hørt minst på av de store britpop-bandene (min store kjærlighet for shoegazerne i Oasis er viden kjent).
Et sidenote, plata ga meg lyst til å sjekke ut loungeplatene til Arctic Monkeys på nytt. Tror det er en connection.
AC/DC
5/5
Hva gjorde Moses da Gud ga ham steintavlene med beskjed om å rate dem?
AC/DC sine plater helt fram til midten av 80-tallet er så selvfølgelig bra at vi glemmer at de er bra. Dette er kilden, dette er urkraften. Et band som kunne gitt seg på topp, men fant ut at det var enda en liten topp. Et hakk ned fra Bon Scott, men ikke så langt. Av låtene som er på plata er det få som kunne vært sunget av Scott i det arrangementet de har valgt her, kanskje bare tittelsporet. Bandet har et klart og tydelig DNA de ikke vil bort fra, men det er klart at Brian tilfører noe rått til det.
Det er nok mye nostalgi i dette albumet for min del også. Det er gåsehud allerede når gitarriffet på Hells Bells kommer ruslende inn blant klokkene.
Uansett hvor mye jeg liker å høre på rock som er utfordrende, hardere, mer "interessant" så vil AC/DC alltid være der til å minne meg på at rock også skal være gøy og uhøytidelig. Ren glede. Rock and roll ain't noise pollution!
The Sensational Alex Harvey Band
2/5
Alex Harvey har noen bops, men det her ble litt for mye boogiewoogie for min del. «Thank you», «Next»
The Smashing Pumpkins
5/5
Det føles som Smashing Pumpkins har eksistert i et parallelt univers som jeg har vært klar over, hatt muligheten til å dra til, men bare tidvis har benyttet meg av muligheten til. Selv om jeg nesten aldri har vært her så føles ting kjent, som om jeg har tilbragt hele ungdomstiden min her.
Men albumet er ikke bare Nøkken i tjernet som skal lokke meg ned i dypet med lovnader om deilig nostalgi. Jeg trodde det skulle være en kjip grungeplate, men det er deilige avbrudd med psych, shoegaze og til og med metal. Det ga rett og slett mersmak
Mine høydepunkter er "Today" (sue me), "Cherub Rock", "Mayonaise" og hvis jeg ville iscenesatt meg selv som en kul fyr på nachspiel: "Spaceboy".
Keith Jarrett
4/5
Dette var fint. Får nesten dårlig samvittighet for at jeg bruker jazz som bakgrunnsmusikk, men det er i det minste fin bakgrunnsmusikk.
Al Green
4/5
Digger soundet på denne plata. Lavmælte låter.
Tim Buckley
5/5
Tim Buckley er enda en av de jeg liker alt jeg har hørt av, men aldri har fått somlet meg til et helt album. Happy Sad traff meg bedre enn jeg forventet. Tittelen er passende, for musikken hopper fra lekende lystige melodier til beint fram murring. Det er sjeldent jeg får lyst til å tenne levende lys, men når jeg hører denne plata så ser jeg for meg mange høstkvelder med levende lys.
Isaac Hayes
5/5
Et mesterverk. Hot buttered soul er en basisvare jeg alltid har tilgjengelig, og hvis jeg ikke vet hva jeg skal høre på så kan jeg alltid ta fram denne plata
Merle Haggard
4/5
Klassisk country. Deilig laidback skive.
Tears For Fears
4/5
Liker new wave, not gonna lie
Nirvana
3/5
Albumet føles veldig langt når alle låtene høres helt like ut
Everything But The Girl
4/5
Album som egner seg for å gå i byer etter mørket har meldt sin ankomst
Scissor Sisters
3/5
Et album som henter Elton John-glam, Bee Gees-falsett og New York-disco og blander det i samme alt er lov-ånd som Screamadelica og Becks Midnite Vultures. Problemet er at resultatet ofte tipper over i parodi, og jeg merker nok også at disco aldri helt har vært min greie, noe som gjør at jeg heller vender meg til Mikas Life in Cartoon Motion, som treffer balansen bedre med sterkere låter og mer sjel. Rett og slett et bedre forsøk.
Comfortably Numb-parodien er artig påfunn, men orker ikke høre den. Ellers noen låter som jeg føler nesten sitter som «Tits on the Radio» og «Take Your Mama». Men hele plata bærer egentlig preg av «nesten».
Marianne Faithfull
3/5
Har prøvd å høre dette albumet mange ganger, men alltid gitt opp fordi jeg har kjedet meg. Nå som jeg tvinges ser jeg at det er noen kule ting her. Liker godt new wave-innflytelsen, og skulle gjerne hørt at hun tok den enda lenger. Ellers litt flat plate, men jevn
Dire Straits
4/5
Da jeg gikk på ungdomsskolen føltes det litt som plikt å like Dire Straits fordi Mark Knopfler er rå på gitar. Debutalbumet er kanskje den Dire-skiva jeg har hørt minst på, og jeg har ikke noe god forklaring på det annet enn at Money For Nothing og Walk of Life ikke er på den.
Gjenhøret nå får meg til å innse at Knopfern egentlig er en veldig fornøyelig gitarist. Og kanskje har alderen gjort meg mer mottakelig mot lavmælte låter i rolig tempo med antydning til blues licks? Får i alle fall lyst til å gi resten av diskografien en ny sjanse
Annet enn den åpenbare hiten liker jeg også Wild West End og Six Blade Knife godt
Solange
4/5
Dette høres ut som modernisert 70-talls Motown, da superstjernene hadde pumpet ut hit på hit og endelig fikk frihet til å lage auteur-plater om samfunnsproblemer og identitet. Solange skriver sitt eget kapittel av den historien, som en naturlig etterkommer av for eksempel What’s Going On. Hun pakker politiske og personlige refleksjoner inn i silkemyk soul, minimalistisk funk og små doser psykedelisk R&B. Derfor finner man kanskje ikke store bangers her, men man finner en helhet.
Når jeg holder plata opp mot Gaye, Mayfield og Wonder, er det kanskje akkurat fraværet av bangers som gjør at den ikke helt når opp. Det er nok en personlig preferanse, men for meg ligger magien i når kunstnere klarer å levere både helhet og hits
SAULT
3/5
En litt slappere versjon av Childish Gambino
The Beach Boys
5/5
Sterkt album fra Beach Boys. Både "Feel Flows", "Till I Die", tittelsporet og "Welfare Song" er blant mine favoritter i BB-katalogen. "Student Demonstration Time" er cringe, selv om teksten kanskje kan føles litt dagsaktuell om dagen.
Brian Wilson gjør en sterk retur på slutten, som de andre har nevnt her. Skulle gjerne hørt hvordan denne skiva hadde hørtes ut om Brian var mer delaktig i produksjonen.
Morrissey
4/5
Dette er nok den mest helhetlige Morrissey-plata. Deilig atmosfære som kan minne om Smiths-tiden til tider. Likte den, men hører helst på bandet.
Tom Waits
3/5
Konseptet er gøy, og jeg får faktisk følelsen av å sitte på en sliten, røykfylt jazzklubb. Men som på en ekte jazzklubb kjeder jeg meg midtveis og lengter etter å gå ut med røykerne for å få et avbrekk og sosialisere.
Føler jeg burde like Tom Waits bedre, men det blir liksom aldri meg og han.
Særlig på "Nighthawk Postcards" og "Warm Beer and Cold Women" høres han ut som Daffy Duck
Roxy Music
5/5
Da jeg gikk på ungdomsskolen kjøpte jeg Bryan Ferry-albumet "Taxi" for en tier på Rimi. Jeg husker jeg hadde sett reklame på TV for coveralbumet hans med Dylan-coverlåter og syns det låt kult. Jeg satt "Taxi" i spilleren og det var noe av det verste jeg hadde hørt til da. Jeg har heller ikke hørt albumet siden, og kanskje er det derfor jeg aldri har hørt et Roxy Music-album heller.
Men dette var skikkelig kult. Det høres ut som det er på veien mellom King Crimson og Talking Heads, eller et sideprosjekt fra David Bowie.
Kanskje jeg bør gi "Taxi" en sjanse til også?
Beatles
5/5
Hvorfor låter dette albumet fortsatt så friskt? Kanskje det har noe med den nye stereomiksen å gjøre, men det er ikke alt.
Gutta er i toppform kreativt og musikalsk. Det er gode poplåter i form av Doctor Robert, Got To Get You Into My Life og And Your Bird Can Sing. I’m Only Sleeping og Tomorrow Never Knows har ikke vært gjenskapt av noen siden. Og dette er kanskje den Bearles-skiva hvor gitarene låter best
Det er ikke svake spor på plata, ikke engang barnelåta Yellow Submarine. Men teksten på Taxman er litt flau. Sveits-rikingenes egen anthem. Soloen på låta er en av de beste utført av en Beatle, og jeg mener å huske at det er Paul som spiller den. På Love-albumet fra 2006 er den mikset inn i Drive My Car og passer egentlig enda bedre der.
Selv om jeg gir denne Beatles-plata toppscore så betyr det ikke at det er den siste Beatles-plata som får det av meg.
The Hives
4/5
Høyoktan garagepunk som høres ut som proto-Arctic Monkeys til tider.
Rett opp min gate, men glad plata ikke er mer enn 30 min med denne energien. Foretrekker platene som kom senere også
Grant Lee Buffalo
5/5
Jeg har sikkert fått alle låtene fra Fuzzy servert av Discover Weekly en eller annen gang, men aldri giddet å høre hele albumet. Nå skjønner jeg hvorfor algoritmen maser. Dette 90-tallsverket, jevngammelt med meg selv, er visstnok også midt i blinken for meg. Og den ondeste strømmetjenesten hadde jo rett.
Det smeller i gang med den Waterboys-aktige «The Shining Hour», og derfra er det bare å lene seg tilbake: Tittelsporet er gigantisk, «Jupiter and Teardrop» er basically lyden av 90-tallet jeg ønsker å huske, og «The Hook» er låta som får hele salen til å holde pusten og deg til å ville holde rundt noen.
Fuzzy er melankolsk, men samtidig håpefull. Altså som å våkne dagen derpå, du har vondt i hodet men tror fortsatt livet kan ordne seg etter en burger og en bekreftende melding om at du ikke sklei så langt ut som du trodde.
The Killers
3/5
På sitt beste er denne plata en riktig så god postpunk/new wave-pastisj. På sitt verste er den full av fillers. Hitsa fra plata er helt konge, og egentlig alt man trenger. Men takk for nostalgitrippen
Curtis Mayfield
4/5
Perfekt å starte dagen med
The Cure
4/5
Man kan nesten ikke gå feil med The Cure, og det er kanskje bare lengden på plata jeg har å utsette på den.
UB40
1/5
Ville bare at det skulle ta slutt. Det er så sjelløst at jeg egentlig lurer på om det var noen som spilte på plata
Eminem
3/5
Jeg vet ikke om jeg klarer helt å komme meg inn i greia til Em. Stan og Real Slim Shady er knallgode, og de fleste gjestene er et velkomment avbrekk fra Eminems litt slitsomme stil. Tekstene gjør meg flau, men beatsa er førsteklasses. Så er albumet CD-alder langt, og det kan være at det er skjermhjerne jeg sliter med, men så er jo en del av skitsa og låtene rene fillers
Iron Butterfly
4/5
Jeg har som mange tenkt på mr. I. Ron Butterfly som et one hit wonder. Det tror jeg stemmer, men plata er overraskende god. Det er litt antydning til Black Sabbath, men av en eller annen grunn høres det samtidig ut som om Elvis skulle gjort et forsøk på psykedelisk rock. Viber med det
Dirty Projectors
4/5
Friskt album som tidvis edget meg
Deep Purple
5/5
Jeg har hørt denne plata så mange ganger at jeg derfor valgte å høre på 2024-miksen, som var ny for meg. Det var et godt valg, for plata er tatt inn i vår headset-kultur og til og med utspilte Smoke on the Water låter grommere og friskere enn før.
Dette er Deep i toppform og med den desidert beste besetningen. Selv om jeg er veldig glad i både In Rock og Fireball er det nok Machine Head som har jevnest kvalitet. Jeg er nok biased etter så mange år med å eksponering for denne plata, men det kan vi vel tillate oss å være gjennom 1001 musikkanmeldelser.
Einstürzende Neubauten
3/5
Foretrekker nok de senere EN-platene. Dette albumet låter litt som umotivert plingplong for meg (selv om den sikkert er veldig motivert), og høres dessuten litt blodfattig ut. Selv om blodfattig i denne sammenhengen virker å være bevisst stilvalg. Plata glimter til iblant, særlig på tittelsporet.
Robert Wyatt
5/5
Har egentlig ikke hatt noe musikk å knagge på Robert Wyatt utenom en John Lennon-coverlåt på en samleplate som fulgte med Uncut.
Shleep har så mye bra gående. Det låter faktisk slik som 60-tallsmusikk ville hørtes ut på 90-tallet. Som regel blir det pastisj eller kleine comeback-album fra band som var store den gang. Men for Wyatts del så har han rendyrket sin greie uten at det låter som han prøver å gjenskape den tiden, men heller ta med det beste inn i en ny tid.
Charles Mingus
4/5
Detektiv-musikk!
4/5
Dette albumet er bedre enn jeg husker. Jeg er stor fan av de 3-4 første platene, da de var mer postpunk. Dagen før denne plata ble generert her så var jeg overlykkelig over at jeg hadde funnet en strøken utgave av October i en platesjappe på Hamar.
Men ja, altså bedre enn jeg husket fordi jeg har regnet denne plata som der det gikk nedover med U2. Men nå hører jeg mye jeg liker her. Det er definitivt et sprang fra tidligere plater, og det får kanskje være greit 5 plater uti karrieren. Det er som en miks av amerikansk roots-musikk og big music.
Plata holder seg jevnt god fram til og med "In God's Country", etter det opplever jeg at plata har en dipp, og kan godt skru av plata der. Jeg syns det er synd at folk har sin første opplevelse med bandet via denne plata, for det er en plate som jeg opplever som veldig nedtonet fra tidligere. Musikken var råere tidligere og Bono langt mer aggressiv. Og som nevnt har dette vært en plate jeg ikke har vært noe fan av før, men som jeg kan like nå.
T. Rex
5/5
En av tidenes glamalbum. Med noen av tidenes knullelåter. Det er gøy og tidvis er det sårt og fint. Gitaren låter som en million dollars. En av tidenes riffmestere
Muddy Waters
3/5
Utvilsomt god stemning, men følte ikke helt liveenergien. Også sliter jeg dessverre litt med blues.
Men Muddy Waters har flere andre plater som er veldig gode. Anbefaler også å sjekke han ut i The Last Waltz, det er virkelig en stor opplevelse.
Neil Young
5/5
Det er så mye som er sagt om dette albumet og jeg har ikke så mye mer å si. Det er bare nydelig og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke hører mer på Neil Young.
Joan Armatrading
3/5
Hadde albumet vært mer som åpningssporet hadde det vært fem stjerner fra meg. Det er et fint album, men det er lite ved det som stikker seg ut. Litt cafémusikk?
Wild Beasts
4/5
Likte dette godt. Tror det kan vokse mer på meg.
50 Cent
3/5
Låter som Jay-Z produsert av Dr. Dre. Ble overrasket over hvor godt jeg likte plata. Da jeg så In Da Club på The Voice føltes det som den direkte motsetningen til all musikken jeg likte. Men det er også en god låt. What Up Gangsta er en pangstart, High All the Time er en skjult perle og Heat sin beat er på grensen til parodisk gangsta, men det fenger.
Originalt hadde plata 16 spor, og versjonen som ligger på Tidal har 20. Men plata føles lang allerede på den repetitive og slitsomme "Like my style" på 12. Herfra går det bare nedover. Det føles veldig ut som fillers. Til og med Knut Borge-hyllesten "21 Questions".
Jimmy Smith
3/5
Får lyst til å lage en video om hvordan man baker en kake.
Det var chill, men særlig spennende var det ikke.
Billy Bragg
4/5
På et tidspunkt på videregående satt jeg på denne plata og stoppa ved "California Stars". Den har jeg til gjengjeld hørt veldig mye på, og hatt med i utallige lister. Jeg er fortsatt svak for den, og syns det er en av de beste forsøkene på å bringe Woody Guthrie inn i vår tid.
Bragg og Wilco gjør generelt en god jobb med å være tro mot Guthrie samtidig som de tilfører noe nytt. Jeg tenkte et øyeblikk at "Hoodoo Voodoo" skrenset litt langt unna, men så kom jeg på at "Car Song" eksisterer.
Det er ikke en plate som finner opp kruttet på nytt. Men de pakker sammen noen fine fyrverkeri av gammelt krutt. Det er Billy Bragg & Wilco som låner stemmen til Woody Guthrie. Plata kunne godt fått 5, og det som holder det unna toppen er kanskje bare at jeg også må holde den opp mot andre plater i katalogen til Bragg og Wilco.
En sidenote som jeg husker fra Bob Dylans memoarer er at han beskrev at han snakket med Guthrie om en eske med en haug av upubliserte låter som han ville Dylan skulle ha. Han dro for å snakke med kona hans, men hun var ikke hjemme, så han dro hjem. Det hadde selvfølgelig vært interessant å høre hva Dylan hadde gjort med disse tekstene, men jeg tenker han også hadde rotet bort mye av det. Så jeg er glad for at Billy Bragg og Wilco fikk gi låtene liv.
The Monkees
3/5
The Monkees er et veldig interessant. De to første platene har gode låter skrevet av gode låtskrivere og musikerne er helt supre. Særlig More of the Monkees har jeg hørt mye på. Jeg bestemte meg tidlig å ikke boikotte Monkees fordi de basically var et boyband satt sammen for TV-serien, men det er et valg jeg bare kunne gjøre fordi låtene har vært såpass sterke.
Så er jo det interessante at på dette albumet så spiller gutta selv og til og med skriver selv. Bandet vokste ut av TV-skjermen og ble et ekte band, litt som Pinocchio. Problemet er jo at de ikke er så gode på det som musikerne og låtskriverne de har hatt med seg tidligere. De stiller derfor på høyde med et hvilket som helst band som prøvde å make it big på 60-tallet. Med litt obligatoriske summer of love-elementer og Beatles-vokal (som de er flinke på). Det jeg liker best er countrypreget platen har, som høres ut som sologreiene til Michael Nesmith.
Så ja, du vil få følelsen av 60-tallet med høydepunktene "Shades of Gray", "You Just May Be the One" og "For Pete's Sake". Men det vil du få av mye annet også.
Lurte på hvor jeg hadde hørt "Zilch" bli samplet før, og det er "Mistadobalina" av Del the Funky Homosapien. Rå låt
Simon & Garfunkel
5/5
Albumet beviser at Paul & Art er mer enn bare to karer med kassegitarer og flotte stemmer. De er det også, altså, men måten de leker med instrumentering på særlig første delen av plata løfter plata langt over mange samtidige. Så er de også gode på varemerket sitt. «Dangling Conversation» er en av tidenes flotteste låter og både «For Emily…» og «A Poem on the Underground Wall» kunne gjort enhver melankolsk indiefilm noen knepp bedre.
De skal ikke få noe trekk for fjolleri, men fra 1. januar til 30. november kan man sikkert droppe sistesporet. Selv om kombinasjonen med nyhetssendingen sikkert sier noe viktig og aktuelt om datiden.
George Jones
4/5
Følte at kona forlot meg for naboen og de dro avgårde med pickupen min, og jeg likte det litt.
Herbie Hancock
4/5
Kult! Men føler første side av plata burde gått litt fortere? Sikkert helt rått live
Slipknot
1/5
Jeg prøvde meg på Slipknot på ungdomsskolen, da jeg var redaktør for en avis til et prosjekt i norsken. En av "journalistene" hadde anmeldt "All hope is gone" og jeg mener å huske han likte det. Jeg bare klarte det ikke.
Det var ikke min type metal. Nu metal har jeg aldri takla (med mindre man regner Rage Against the Machine som nu-metal). Litt gøy med scratching, får meg til å tenke på "Rollin'" av Limp Bizkit som jo er en bop.
Screamo og clean chorus er en kombinasjon som får meg til å grøsse. All hope is gone for meg og dette bandet.
Supertramp
3/5
Syns første side av plata er knallsterkt. Åpningssporet er som en slags blanding av Eagles og Pink Floyd. «Bloody Well Right» må være den mest catchy proglåta? Andre halvdel blir litt boogie woogie med strykerpartier. Men fremdeles mange gode deler. Selv om jeg hele tiden får lyst til å hoppe tilbake til start eller høre på David Bowie, Beatles eller Queen.
CHVRCHES
2/5
Dette høres ut som en fordums tid. Jeg liker soundet og blir nostalgisk, men det er ikke nok til å løfte de middelmådige låtene.
Missy Elliott
3/5
Jeg ser at det er mange kvaliteter her, og jeg liker godt flere av låtene. Blant annet "Back in the day" og "Play that beat". Men et helt album var ikke noe for meg.
The Police
5/5
Jeg har egentlig ikle vært så fan av reggae, men da jeg oppdaga The Police begynte jeg også å dykke mer ned i ekte reggae. Det er egentlig litt rart at jeg skulle bli så fan av bandet, men gateway for meg var den mer punka debutsingelen «Fall Out» og debutplata.
The Police har alltid vært for flinke for punk. Mye av det skyldes rytmene til Copeland. Jeg husker han forklarte det i et intervju jeg så med at familien hans flyttet mye som barn og han bodde også utenfor Europa og plukket opp helt andre rytmer der. Jeg oppfatter bandet som et slags melting pot for ulike stilarter, men også stemninger. Sting har en unik evne til å skrive tragiske tekster til lystige melodier.
Jeg syns feks «Bring on the night» er et godt eksempel på dette, hvor jeg tolker teksten dit at hovedpersonen tar selvmord. Han synger om å ikke kunne se fremtiden sin og at han ikke lenger klarer lyset. Når jeg-personen innser dette så er musikken nesten euforisk.
Det er noe pirrende med å oppleve dissonansen mellom tekstene og musikken. Til og med «The Bed’s Too Big Without You», som jeg uironisk har brukt som breakup-låt, fungerer som et slags mantra av tankekjør som er forløsende å høre på. Eller «Contact» som høres utenomjordisk ut for å beskrive det universet som av og til kan befinne seg mellom to mennesker.
Jeg tror som med de fleste referanser så vil man få mer ut av dem om man kjenner dem igjen selv. Eller er det kanskje plata som har blitt referansen når jeg selv føler? Bra jobba uansett
Public Image Ltd.
5/5
Hørt mest på "Album" og likt det godt. Dette er også jævlig kult. Det er egentlig en bedre plate enn Never Mind the Bollocks også. Alt sitter helt fra åpningssporet og jeg innser igjen at Lydon er en utrolig kul vokalist. Låtutvalget er variert og spennende og tittelsporet er top tier new wave/postpunk og mye tenderer mot kunstrock.
Har litt den samme følelsen som jeg har rundt Harry Styles. Altså at One Direction er et band som høres ut som det er satt sammen av forretningsfolk, og når man hører Harry Styles solo så er det litt sånn "ah, så det var dette du egentlig ville holde på med?" og en generell overraskelse over talentet i både han og Lydon.
Har også hørt en del på de rosa platene i Norske albumklassikere, som er K-Z-utgivelser, eller kassettbevegelsen om man kan kalle det, og jeg kan ikke skjønne annet enn at denne plata må ha slått ned som en bombe der og skapt sikkert 70 prosent av platene der.
Marvin Gaye
4/5
Hørte dette for første gang for noen måneder siden. Satt ikke igjen med så mange inntrykk etter det.
Hører det igjen nå, og jeg klarer ikke helt å se hvorfor akkurat dette er med i 1001. Det betyr ikke at det er dårlig, selv de svakere albumene i Gaye-katalogen er bedre enn veldig mye annet. Det er kult å høre på, og jeg kan godt høre det igjen, det bare står seg ikke like godt som de mer kjente platene hans, som jo er virkelige mesterverk og i aller høyeste grad fortjener å toppe lister. Men alt i alt fornøyelig å høre på
Meat Puppets
4/5
Jeg er en cowpunk-fyr nå, og det har sikkert ligget latent hele livet. "Plateau" er nesten nok til å gi plata toppscore, men det er også litt skipbare låter.
Nirvana
3/5
Jeg hadde Bleach og samleplata deres på CD fordi Nirvana liksom var et band man måtte like. Og jeg liker jo hitsa og mye av råskapen på Bleach. Dette er første gang jeg setter meg ordentlig ned med In utero og det er helt greit. «Rape me», «Heart-Shaped Box» og «Dumb» er det som står seg ut og det er vel de største hitsa også. Veldig rart hvordan bandet låter så polert samtidig som det er både vreng og skrikevokal. Er som om noe mangler. «Milk it» er kanskje mest representativ for det. Det er et kult riff og rå vokal, men det låter helt flatt. Skjønner ikke hva de har holdt på med
The Cramps
4/5
Minimalistisk bra! Høres ut som en alternativ virkelighet hvor Tim Burton designet 50-tallet. Vokalisten høres helt ut som Jon Spencer til tider også, og det er vel nesten det som gjør det til psychobilly. «Sunglasses after dark» er høydepunkt. Eneste som trekker ned er at låtene er litt repeterende, og det tror jeg er fordi Cramps har valgt å satse blytungt på stemning og ikke fullt så mye på å utforske spennet som kan finnes i rockabilly. Stray Cats fikk til det veldig godt, men så hadde jo de Brian Setzer da.
Ble også overraska over at Alex Chilton produserte. Han er en fyr som er virkelig verdt å få med seg. Fra tenåringsidol i The Box Tops på 60-tallet, til en helstøpt trilogi av album med Big Star og en tur innom punk/new wave. Selv om han ikke spiller rockabilly selv så er flere av soloplatene hans i samme minimalistiske ånd, og ikke minst skranglete.
Stan Getz
4/5
Veldig behagelig album! Ikke hva jeg forventet
Nirvana
4/5
Etter to mediocre opplevelser med Nirvana så langt i dette prosjektet, må jeg si at Nevermind står seg mye bedre. Det clean fuzz-soundet er fortsatt fremtredende som på In Utero, men det kler låtene litt bedre her. Nå har jeg ikke telt ordentlig, men vil TRO at fleste av låtene på samlealbumet kommer fra Nevermind. Hvertfall gjennom første halvdelen av plata (også kalt side 1 på vinylmunne), er det hitparade. Trekker fram "In Bloom" som høydepunktet her. Det riffet sitter så godt.
Det faller litt sammen på side to. Hva er "Polly"? En av låtene som faktisk ble kuttet fra Beatles' White Album? "Territorial Pissings" er et karikert forsøk på punk. Det har ikke gått opp for meg at riffet til "Smells" går igjen på "Drain You". Rare greier. "Something in the way" løfter hele denne siden ut av uføret. Til tross for ujevn kvalitet mener jeg plata fortjener å være blant de 1001, for den er på sitt vis fortsatt nokså ikonisk.
Amy Winehouse
3/5
Tror det er veldig subjektivt fra min side, men jeg syns det høres litt for mye ut som NMH-flinkisjazz blandet med datidens finpolerte rnb-sound, og det treffer meg litt dårlig. Og jeg skjønner at det er et forsøk på et retrosound her, men det funker ikke helt her. Det er for finpolert. Winehouse fikk det til mye bedre på oppfølgeren, mener jeg å huske. Et råere album med minneverdige låter. Jeg kan godt slenge inn "Rockferry" av Duffy her som en joker også.
Anerkjenner at albumet har kvaliteter, men ingen av låtene treffer meg noe særlig. Men det gjør meg ingenting å høre på dette.
Simple Minds
5/5
Kan jeg bare få åpningsriffet på «Someone Somewhere» på repeat? Kan jeg få være med i en montage på vei hjem fra byen med «Big Sleep» som soundtrack?
Hitlåtene til Minds er episke, men det er nesten urettferdig at den plata her kommer i skyggen av dem. Kanskje litt samme problemer har, ettersom Hunting High and Low er en bunnsolid synthpopplate. Det er så mye kult som skjer i detaljene på New Gold Dream. Små riff som gjør seige låter sublimt catchy. Lydbildet som traff meg perfekt i høstmørket.
Omslaget er kanskje blant de verste jeg har sett, men til gjengjeld blir «Hunter and the hunted» enda kulere når man vet at Herbie Hancock spiller soloen på den.
Neil Young & Crazy Horse
4/5
«My my, hey hey, rock and roll is here to stay.»
Vil Neil Young egentlig ligge med Pocahontas? Og har han tenkt å invitere Marlon Brando med på det? Han synger mye om å bo i tipi og ri på lamaer, «Ride My Llama» høres jo nesten ut som parodi. Tekstene er tidvis ganske cringe, og det preger egentlig mye av det Young har gjort etter denne plata også.
At store deler av grunnarbeidet er gjort live, redder mye. Det låter rått, både den akustiske og den elektriske siden, på hver sin måte. Naturligvis best illustrert gjennom de to versjonene av «My My, Hey Hey».
Jeg tenker på Dylans go electric-periode, da han kombinerte akustisk og elektrisk, hvor The Band (da The Hawks) kom inn i del to. Selv om Dylans akustiske sett har en nerve og intensitet, så sitter jeg ofte bare og venter på at The Band skal slå seg på, fordi jeg vet at det er så innmari mye bedre. Det samme skjer på Rust Never Sleeps. Men hos Young sin akustiske del føles det som han står og tripper og venter på at Crazy Horse skal entre scenen. Den delen mangler retningen og intensiteten Dylan hadde alene, og tekstene blir mer utsatt uten støyveggen bak. Da merker man lettere hvor klønete noen av linjene faktisk er.
Når Crazy Horse først smeller til, er det derimot helt magisk. Det føles som rocken får nytt liv og jeg glemmer nesten all ventingen. Kanskje det er all vrengen som overdøver de kleine tekstene, og takk og pris for det.
5/5
Dette er et album hvor omtrent alle låtene kunne endret livet ditt i riktig kontekst. Bare med unntak av Swamp Song 1 og 2
Men plata holder seg godt. Jeg har til og med kommet over det at "Wonderwall" er overspilt, og jeg tror jeg bare har falske minner av at jeg har hørt den på nach fordi det er så vanlig å forbinde den med nach. "Champagne Supernova" er uansett en mye bedre nachlåt. Jeg hørte mye på samlealbumet Stop the clocks da jeg gikk på ungdomsskolen og den låta kunne jeg skru av lyset og ligge i senga med fjernkontrollen til CD-spilleren for å være klar til å starte den på nytt i det den var i ferd med å bli ferdig. "Cast No Shadow" er også flott, bare for å ikke la den komme i skyggen av de to andre låtene.
Så har man gitarsoundet til Noel som er helmaks. Selv om de kanskje ikke deler filosofien til shoegazerne så er shoegazegitarene her interessante å høre i en anthem-kontekst slik som tittelsporet.
Det er noe med scwhongen her også, en slags coolness som Liam leder an på. Bangeren "Some Might Say" og vibelåta "Hey now!".
Så er jo Oasis kjent for å stjele fra sine helter, og man hører sikkert pianoriffet til "Imagine" på "Don't Look Back In Anger" blant annet, men som The Smiths ville de også slippe album med diverse non-album. Og The Masterplan har blant annet "Acquiesce", "Talk Tonight" og "The Masterplan" som jeg mener hører til plata her. Det er nesten en tragedie at de ikke er med, men så er jo The Masterplan et godt album også.
Roni Size
3/5
Jeg må bare si at jeg ikke er så glad i drum and bass, men kan like det som element i andre sjangre. Opplever denne plata mer melodiøs og det er en fordel. Men altfor lang for en som i utgangspunktet ikke er så fan av sjangeren.
The Rolling Stones
5/5
For en streak Stones var på på dette tidspunktet. Rett etter urrock-klassikeren Sticky Fingers går de i selvpåført eksil, med heroin og mye div, i et herskapshus i Frankrike. Her lever de og spiller sammen, bokstavelig talt. Keith har skrevet at han var så oppslukt i å lage albumet at han sov under miksepulten. Dedikasjonen høres tydelig.
Allerede fra første låt er energien til å ta og føle på. "Rocks Off" og "Rip This Joint" er ren høyoktan rock n' roll, og det er rett og slett gøy å høre på. Videre blir bluesrøttene deres tydelig fremtredende. Kanskje for siste gang på mange år med den tyngden og overbevisningen. Utover 70-tallet flørter de med både disco og reggae, men her er det fortsatt bluesen som banker i hjertet av bandet.
Countryinnflytelsen fra Keiths vennskap med Gram Parsons svever over plata. Ikke bare på "Sweet Virginia", men også i gospel-gløden på Loving Cup (selv om den ble skrevet pre-Parsons) og den seige, uimotståelige "Tumbling Dice". Riffet på sistnevnte er så tilbakelent og enkelt at jeg ikke skjønner hvordan han fikk det til.
Apropos gospel, "Shine a Light" må være tidenes Stones-låt, uansett hvor mange ganger Scorsese bruker "Gimme Shelter" i filmene sine. Det er lys, mørke og frelse på én gang. Har hørt mye på Primal Screams "Movin' Up" i det siste, og det er en knallåt, men målt opp mot "Shine A Light" blir den i beste fall et forsøk på det samme.
Jeg har tidligere sammenlignet Exile on Main St. med White Album, men det er egentlig urettferdig. White Album mangler retning og drukner i to egoer, to undertrykte egoer og overflødige spor. Exile, derimot, er et rot med visjon. Selv når blues-Stones ikke er min favoritt, bærer gospelkoret og følelsen alt. Soundet passer perfekt til musikken. "Sweet Virginia", "Torn and Frayed" og "I Just Want To See His Face" høres ut som de er tatt opp i en svett kirke i sørstatene. Kulturell appropriasjon eller hyllest? Jeg tror det er gjort med ekte kjærlighet til røttene.
Lyden er skitten, miksen er tett og uperfekt, men det er poenget. Exile on Main St. høres ut som rockemyten: søvnløse netter, rus og gudgiven inspirasjon. Ikke prøv dette hjemme.
The Rolling Stones
4/5
Egentlig det første Stones-albumet hvor de blir noe mer enn et garage/bluesband. Ikke at Aftermath er uten det i bunn, men at de også eksperimenterer litt med ulik instrumentering og sjangre. Herlig dulcimer på "Lady Jane" er for eksempel barokkpop som Beatles og flere andre samtidige leflet med. Anbefaler "Pretty Ballerina" av The Left Banke, en av de bedre barokkpoplåtene fra samme år. Så er de jo proto-Doors på "Going Home". Ikke bare pga lengden, men også de primale ropene til Jagger. Åpningssporet "Mother's Little Helper" er dels "Well Respected Man" og dels "østlig musikk".
1966 var et ekstremt godt år for "hva om vi bare gjør dette" i musikken. Og selv om plata har mange gode låter, så stiller de i en klasse bak både Beatles og Beach Boys. Både Between the Buttons og On Their Satanic Majesties Request lider litt av det samme. Det er egentlig ikke før Beggar's Banquet at jeg føler Stones får en skikkelig solid plate fra et band som endelig har vokst opp og funnet seg selv.
Teenage Fanclub
4/5
Teenage Fanclub har tatt med seg arvesølvet fra Big Star og laget herlig støyete powerpop.
Soundet er så utrolig kult, og vokalharmoniene funker veldig bra. Alt i alt en plate jeg liker godt å høre på, men jeg kan omtrent ikke huske en eneste enkeltstående låt i det plata er ferdig. Får litt følelsen av at de har tenkt mest vibe og sound og vært litt meh når det gjelder å skrive låtene. Men plata funker jo bra likevel
Harry Nilsson
4/5
Plata høres litt ut som om Paul McCartney og Elton John hadde fått et musikalsk love child. Men det er vel bare det som er softrock.
Nilsson har uten tvil den beste versjonen av "Without You", selv om originalen til Badfinger også er nydelig. Det er en intensitet på hans versjon som Badfinger ikke helt fikk til. Så er jo også plata mye bedre produsert enn Badfinger sine plater.
"Coconut" kan jeg klare meg uten. Det er "Wild Honey Pie" om igjen. "Jump Into The Fire" liker jeg godt og "Driving Along" er en fin poplåt. Begge kunne vært med på GTA radio, som jo er en av de største hedersmerkene som finnes.
Circle Jerks
4/5
15 min med balletøff pønk. Kan ikke annet enn å like
Paul Simon
5/5
Tror jeg har hørt mer på dette albumet enn noen S&G-plater, og ja, mer enn Graceland også.
Selv om hans største låter kom ut sammen med Garfunkel, så mener jeg at dette albumet har flere verdige arvtagere. "Duncan" og "El Condor Pasa" kan man fint spille back to back for eksempel. De åpenbare hitsene "Mother and Child Reunion" og "Me and Julio" er certified bangers. "Hobo's Blues" får meg til å skjønne at Lillebjørn Nilsen har hatt plata også.
Men når jeg hører albumet igjen nå så tror jeg soundet er det som treffer meg best. Simon er en mesterlig gitarist og det farger mye av lydbildet, og litt ekstra krydder med alle de snodige instrumentene han trekker fram her og der. Jeg klarer ikke peke på hvilken årstid plata passer best til, kanskje det er en helårsplate. Den føles egentlig bare som en logisk videreutvikling av Bridge Over Troubled Water, og viser at det er null tvil om at det var Paul Simon som dro lasset.
Dagmar Krause
1/5
Cabaret med forferdelig polert 80s sound. Bra det var korte låter, men synd det var så mange av dem.
The Stooges
5/5
Man ikke annet enn å ha en real cool time når man hører på denne skiva. For en hat-trick de tre første platene til Stooges er.
Det er nesten helt utrolig at de har klart å få til dette i 1969. Det er mye som ligner i ettertid, "Not Right" kunne vært skrevet av Jack White, men Stooges er likevel noe helt eget. Litt som The Doors egentlig, og "Ann" høres faktisk litt ut som en Doors-låt. Men det er mye mer frampå enn samtidige protopunkere MC5 feks.
Gitaren drar mye av lasset, men Iggy Pop har en slags Mick Jagger-vibe over både scenepersonlighet og stemme. Første gang jeg hørte "I Wanna Be Your Dog" trodde jeg faktisk det var Jagger som sang. Tekstene er kanskje litt banale, men i 1969 ser jeg for meg at de føltes litt forbudte. Enten å ville være underdanig noen (om det er det som ligger å i være noens hund), å betrakte ei jente med sigarett, eller bare rett fram si "I want some" fra "Not Right". Kanskje derfor det var så lett for meg som tenåring å plukke opp denne plata, og den tidløse musikken, såklart. Evig klassiker.
Gorillaz
3/5
Det beste med denne plata er fløyta på "Rock the House". Ellers er det mye gøy som skjer her, men plata bærer litt preg av at de prøver å finne formen. Eventuelt bare prøver ting uten noe klar tanke om å finne formen. Mener Beck har hatt den samme filosofien for sine plater, men med bedre helhetlige resultater, selv om Gorillaz har de største enkeltstående hitsa.
Men så har jeg heller aldri brydd meg om "virtuelt band"-konseptet, så det kan jo hende at jeg har gått glipp av noe der, men det går egentlig helt greit. JEg koser meg med Demon Dayz og Plastic Beach, og tror de har holdt seg mye bedre.
The Chemical Brothers
2/5
Dette hadde sikkert vært kjempebra om jeg hadde vært interessert i klubbing, men det er jeg dessverre ikke. Liker de mer poppa greiene deres, da.
The The
2/5
Liker «Angels of Deception» godt, men resten av plata tilhører den delen av poprocken på 80-tallet som ikke helt fikk til dette med synther. Er det Jannicke som synger på «Slow Train To Dawn»?
Ser at det hører en film til, men får ikke så lyst til å se den.
Grandmaster Flash & The Furious Five
3/5
Er ikke tvil om at dette er viktig, men som album er det ujevnt.
Tittelsporet er såklart den største bangeren, men «She’s Fresh» har også mye for seg. Utover det prøver de seg på veldig mye forskjellig, og det er kanskje ikke rart da sjangeren var så pur-ung. Så det er noen singler som fortsatt sitter, og det kommer de til å gjøre i mange år til.
«Scorpio» høres ut som en Kraftwerk-parodi som gikk litt forbi Kraftwerk. Så er det plutselig kasta inn to svisker som teknisk sett er greit fremført, bare veldig mid skrevet.
Men det er gøy å høre albumet med historisk perspektiv. Det gir for eksempel veldig mening at de som har framført norsk parodirap fra 80-tallet har hørt dette og ikke for eksempel Rakim eller Public Enemy.
Norges første rappelåt er visstnok en Crispo-reklame hvor de rapper over beaten til «The Message». Jeg måtte søke den opp på Youtube da jeg var ferdig med originalen og jeg er litt trist over at jeg tenker på Crispo når jeg hører noe som egentlig skal være viktig.
Alanis Morissette
3/5
Jeg har utsatt dette albumet fordi jeg har tenkt at "Ironic" suger.
Men "All I Really Want" overrasker. Litt sånn trommemaskin-grunge med Bob Dylan-munnspill, og utrolig kul vokal. Og jeg syns det er mye kult som skjer med melodiene og detaljene utover plata, men jeg blir lei av at det føles som musikken bare ligger under som et karaokespor til tider. Det låter litt flatt, rett og slett.
Det er også grungeelementet. Vi har vel etablert at grunge ikke er så velkommen i vår lyttergruppe (med mindre det er Smashing Pumpkins). Jeg tenker også det handler mye om at det minner om veldig mye av den forferdelige musikken som ble påvirket av grungen, slik som Three Days Grace og Nickelback.
Men som sagt, mye bra på melodifronten. Åpningssporet og "Hand in My Pocket" er fint. "You Learn" kunne jeg likt, om ikke produksjonen hadde vært så innmari komprimert. "Ironic"? Ikke så ille som jeg husket, men dårlig forståelse av hva ironi er
Nico
5/5
"These Days" har jeg loopet mange ganger uten å vite at det var Jackson Browne som skrev den. Før jeg gikk videre med Nico måtte jeg høre Brownes egen versjon fra 1973. En fin Eagles-aktig countrylåt, og jeg tror jeg definitivt må høre mer på Browne.
Men det Nico har fått til med den låta er såklart mye mer minneverdig. Det er faktisk Browne som spiller fingerspillet på den, og det er litt skittent spilt opp mot de flotte strykerne. Stemmen til Nico blender det perfekt med sin ikke klokkerene, men nydelig særpregete stemme.
Plata er også produsert av Tom Wilson, som jo har jobbet med både VU og Bob Dylan, for å nevne noen. Nico har visst på et tidspunkt mislikt albumet selv, fordi hun egentlig ville ha mer bass og trommer, men hvor da? Det hadde vært interessant å høre hennes egentlige visjon for albumet, men jeg må si at selv savner jeg ingen instrumenter. Det er minimalistisk og de få instrumentene som brukes er brukt på en så kløktig måte.
"It Was A Pleasure Then" kunne godt vært en VU-outtake. "Nico gjør også "I'll Keep It With Mine" bedre enn Dylan selv.
Plata er litt seig til tider, men det er egentlig bare deilig. Angrer på at jeg ikke har hørt mer på den før.
Hookworms
3/5
Helt ålreit, men ikke en plate som blir med meg videre. Føler Superfamily naila energisk poprock bedre, 120 days naila dronene bedre og at MGMT, Tame Impala og Gypsy and the Cat naila psych bedre. Høydepunktet var "The Soft Season"
The Smiths
5/5
Som med de fleste platene til Smiths så er dette også et deilig album. De nailer lydbildet så det høres ut som en melankolsk drømmeverden. Gitarene er upåklagelig med små fiffige riff som lurer i lydbildet, og jeg har egentlig ikke tenkt over hvor viktig bassen er i Smiths før nå. Elsker bassingen på "Rusholme Ruffians" og "Barbarism Begins At Home".
Koffi Olomide
2/5
Jeg tror dette kunne vært mye kulere om det ikke var produsert så livløst. Høres like 90s ut som coveret.
Rufus Wainwright
3/5
Hørtes ut som Jeff Buckley hadde digga Beatles enda mer. Eventuelt Tim Buckley?
Hadde store forventninger til plata, men følte ikke helt at det innfridde. Noen fine låter, kanskje særlig "Hometown Waltz", men kjedet meg litt fordi det føltes litt tannløst. Flinkismusikk
Green Day
3/5
Jeg er nok mer fan av rockeopera-Green Day enn de tidlige punkeplatene. "Basket Case" er alltid god S, "When I Come Around" er en slugger, men mesteparten av låtene er kjappe låter som i stor grad ligner på hverandre. Et format Ramones totalt nailer, men jeg syns stemmen til Billie Joe låter litt "død" oppå instrumentene. Håper vi får et gjenhør med American Idiot i denne lista også, sånn jeg husker den så er det en soleklar 5.
Peter Gabriel
3/5
Tenker mye på Sting mens jeg hører den plata her. Det er vel det at begge har vært med på noe sinnssykt tøft på 70-tallet og ender opp med å lage noe helt streit poprock på 80-tallet.
Trodde jeg hadde hørt "Sledgehammer" før, men kan ikke huske den. Er kult, og "That Voice Again" trodde jeg faktisk Sting var med på. Apropos duett så slår det jo aldri feil med litt Kate Bush.
The White Stripes
5/5
Jeg er en Elephant man, uten tvil.
Ingen stadionkor har klart å ødelegge "Seven Nation Army" for meg, og det tror jeg handler mye om det Jack White får til med gitaren sin.
Jeg har vansker for å høre for meg et annet band gjøre "The Hardest Button to Button". Det er et riff som er perfekt for amatørgitarister og en beat som er perfekt for amatørtrommeslagere. Så det kunne hørtes ganske kjipt ut om det ikke hadde vært for soundet. Det er jo egentlig ingen som høres ut som White Stripes før eller etter. Det er utrolig hva de får til med så få ingredienser. White Stripes er litt som cacio e pepe eller carbonara.
Det er vanskelig å velge en favoritt blant platene deres, for det er så og si ingen svake låter. Samme gjelder her. Selv den mer køddete "It's True That We Love One Another" er så sjarmerende at jeg alltid blir glad av å høre den. Jeg vil også nevne "In the cold, cold night" som et spor hvor Meg får skinne i kanskje platas mest mest minimalistiske låt. Får vibber til Nancy Sinatra.
Dusty Springfield
4/5
Musikk som er perfekt til å drikke kaffekoppen ved kjøkkenbordet med vinduet åpent. Eventuelt ta en "Breakfast in Bed".
Cream
3/5
Denne plata hadde hatt godt av en ny stereomiks. Monomiksen gjør det ikke for meg heller.
Flere av låtene er laget for å ha litt trøkk. Både "Sunshine of Your Love", "SWLABR" og "Tales of Brave Ulysses". Dette er faktisk en plate jeg har hørt mye på, og jeg var så fan at da en venn og jeg fikk oversette "Sunshine of Your Love" til "In Licht Vor Deine Liebe" og spille den inn i et profesjonelt lydstudio til tysktimen. Men nå låter den litt svak, selv om låta er dritfet.
Sånn som plata låter nå så funker "Dance the Night Away" og "We're Going Wrong" ganske godt uansett. "Blue Condition" og "Mother's Lament" har jeg aldri likt noe særlig og "Take It Back" har blitt litt for boogie for meg.
Den vipper mellom 3 og 4, godt hjulpet av litt nostalgi.
Leftfield
3/5
Dette er ikke helt min kopp med te, men likte det bedre enn jeg trodde. Det var ikke den masete housemusikken jeg trodde det kom til å være og som jeg syns er ganske kjedelig. Men det tenderer mot det i noen låter, slik som "Black Flute". Mens låtene jeg liker best er slik som "Original" som heller mer mot Air, Röyksopp, Lindstrøm et al.
Raekwon
3/5
Jeg liker Wu Tang godt, og derfor skulle jeg ønske jeg likte dette bedre. Klarer ikke helt å sette fingern på det, men låtene gir meg lite. Skitsene er for mange (og det mener jeg om mine favoritter De La Soul også). Rappingen drukner litt i bunntunge låter. Kan hende det sitter bedre etter flere gjennomlyttinger, men i denne omgangen er det midt på treet for meg.
Lynyrd Skynyrd
5/5
Dette er en overraskende sterk debut. De fleste som har eid en gitar har vel klimpret «Sweet Home Alabama» og kanskje har man også spilt Guitar Hero og slitt seg gjennom «Free Bird». Men denne plata er mer enn bare «Free Bird», selv om den kunne godt vært «Free Bird» i 50 min også.
Egentlig er det bare «Gimme Three Steps» som kan minne om den ballete sørstatsrocken jeg hadde sett for meg at det skulle være, men istedet slenger de «Simple Man» og «Tuesday’s Gone» som er to nydelige ballader. Egentlig er det ingen svake spor på plata, og det burde egentlig ikke vært noe i veien for at denne plata kunne vært like kanonisert som Zeppelin sine.
«Free Bird» er forresten ikke kun en gitarlåt. Fy faen som rytmeseksjonen jobber også.
The Smiths
4/5
Et litt anonymt Smiths-album. Lite som stikker seg ut. Men et ok Smiths-album er ganske mye bedre enn mange andre album.
King Crimson
5/5
Nå begynner det å bli en stund siden jeg hørte In the Court of the Crimson King i sin helhet, men jeg mener dette albumet har en bedre helhet? Selv om den ikke har låter av "21st Century Schizoid Man"-kaliber.
Tittelsporene er gromme instrumentaler som bare låter slik prog skal låte. Fiolinen blender inn perfekt og er et subtilt høydepunkt der den dukker opp. "Easy Money" kunne like gjerne vært en av de bedre Pink Floyd-låtene. PF er litt hypa, men de har jo også noen gode låter.
"The Talking Drum" er litt nørd, men det er vel obligatorisk at trommeslageren på et progalbum får vist seg litt fram. Heldigvis er det fiolin der. Alt i alt en plate jeg gjerne hører flere ganger og føler jeg allerede burde ha hørt en god del gjennom livet.
Caetano Veloso
3/5
Jeg syns dette var overraskende kult, og digga de 3-4 første låtene. Så føltes det som et søkk av mer eller mindre det samme, før vi var oppe og nikka med "Eles" igjen. Tipper samlealbumene til Veloso er utrolig kule.
Talking Heads
5/5
Har hørt mest på 77, og selvfølgelig Norges svar på Talking Heads: deLillos.
Men Fear of Music var et gledelig gjenhør. Dette er en new wave-klassiker, og artrock? Vet ikke, men man kan høre at bandet har sugd til seg innflytelser som en svamp. Åpenbart allerede fra "I Zimbra", men for eksempel "Memories Can't Wait" låter som om Kraftwerk skulle spilt inn en låt med ekte instrumenter. Plata groover godt, kanskje takket være sugerøret inn i "verdensmusikken". Jeg tenker at det ikke er feil å kalle Talking Heads og The Police for New wave-søskenbarn sånn sett, kanskje til og med brødre.
Men Talking Heads er i høyeste grad et band for seg selv, og som er vanskelig å gjenskape. Once in a lifetime, med mindre du er deLillos.
Orbital
3/5
Bra kok på plata her, men igjen ikke helt opp min gate.
Blondie
4/5
Debbie Harry er kanskje den eneste som får boblestemme til å høres kult ut?
Plata føyer seg inn i den lange rekken av plater jeg pleide å høre en del på, men som jeg ikke har hørt ordentlig på på en stund. Jeg oppdaga "One Way or Another" via spillet Driver: Parallel Lines (ja takk til remaster av 70-tallsdelen), og syntes den var rå. Nå klarer jeg ikke unngå å høre dansebandrytmen etter en uspesifisert kompis påpekte det. Men liker den likevel.
Plata har mange fine poprocklåter. Både "Picture This", "Sunday Girl" og "Heart of Glass" er klassikere. "Fade Away and Radiate" pleide jeg å skippe, men nå liker jeg den. Istedet skipper jeg gjerne "Pretty Baby".
"Hanging on the Telephone" er en ypperlig coverlåt av kultbandet The Nerves, selv om de ikke helt klarer å fange desperasjonen i originalen. Samtidig er Buddy Holly-coveren "I'm Gonna Love You Too" en liten oppgradering.
Sammenlignet med de andre platene til bandet er Parallel Lines kanskje det musikalsk mest ambisiøse. Bandet tester ut mye greier. "I Know But I Don't Know" høres både ut som en litt forglemmelig Police-låt og en litt bra Tubeway Army-låt samtidig. Det er sprøtt. Selv om de prøver mye greier så er det noen deler av albumet som låter litt uferdig. "Will Anything Happen" og "11:59" har kjempepotensial, men edger meg bare. Sistesporet kunne de bare latt ligge.
Og soundet er jo gjennomgående flott. Jeg hører punkeedgen i det hele, samtidig som det kan låte som penkledde Top of the pops-band fra midten av 60-tallet. Kanskje tenker jeg det særlig pga omslaget? Uansett, en nesten helt solid plate. Bare ikke tråkk akkurat _der_, så går det fint.
Pavement
5/5
Burde ikke Pavement egentlig vært favorittbandet mitt? Jeg er overbevist om at dersom jeg hadde blitt frelst på ungdomsskolen hadde livet mitt sett helt annerledes ut. For eksempel hadde jeg nok hatt Macbook med klistremerker på.
Hadde "Gold Soundz" eller "Cut Your Hair" vært like kule om et annet band hadde skrevet den? Er låta så god, eller er det soundet som gjør det? Det skranglete lydbildet appellerer til meg og er noe jeg ofte savner i nyere produksjoner. Som om det er bevis for at det er ekte.
Paul McCartney and Wings
5/5
Musikalsk er dette albumet helt prima, men McCartney klarer alltid å fjolle til tekstene litt. "Jet" er vel oppkalt bikkja hans og bonussporet "Helen Wheels" handler om bilen hans.
Men "Jet" er jo en helt konge glamrocklåt likevel. Og riffet til "Let Me Roll It" er jeg overrasket over å ikke ha hørt samplet mer og generelt på barer og fjernsyn.
De fem første låtene er catchy og velproduserte. Det låter altså så fett. Før pleide jeg å bli i tvil da "Mamunia" kom på, og jeg forbandt den litt med "Wild Honey Pie", men det er egentlig en fin, minimalistisk låt. "No Words" høres mer ut som en George Harrison-låt faktisk, og det er ikke meg i mot.
"Drink to Me" burde spilles på alle barer idet de stenger. Det er også en perfekt avslutning på plata, bare at det ikke er det. Og det gjør ikke noe når vi får "Nineteen Hundred And Eighty Five" servert som dessert. Det er helt utrolig at alle fire beatles klarte å lage så gode album etter å ha levert som perler på en snor i så mange år.
Jungle Brothers
4/5
Native tounges-kollektivet og alle deres etterkommere har nok laget det meste av hiphop-musikken jeg liker best. Jungle Brothers har jeg dessverre neglisjert. Noe som selvfølgelig er synd, ettersom Done by the Forces of Nature er helt der oppe med det beste av De La Soul. Her slipper man til gjengjeld så mange skits også.
Gode samples (den er listig den Black Sabbath-samplen på "Beeds on a String"), catchy melodier og good vibes. Eneste trekket jeg har er at lufta går litt ut mot slutten av plata. Merker jeg ofte kritiserer plater for å være for lange, men her kunne de hatt gode fillers til neste plate. Bare sier det.
Bob Dylan
5/5
Mulig jeg er biased alt som gjelder Dylan, men så har jeg Nobel på laget mitt.
Det er vanskelig å si noe som ikke allerede er sagt om dette albumet. Tidenes breakupalbum? Ja sure, gidder ikke problematisere at Dylan var utro og bitterheten som skinner gjennom musikken engang.
Sammen med Desire utgjør dette peak Dylan. Det er mange topper gjennom hele hans virke, men denne perioden midt på 70-taller er nok den aller høyeste.
Selve skjelettet virker å være bygget på de tidlige folkplatene hans, men musikalsk er det mange skritt videre. Når Dylan har med seg musikere har han ingen andre enn de beste, og de gjør en knakende god jobb med å bygge alt som skal være rundt et skjelett. Men for all del så funker de mer nedstrippa låtene vel så bra også. Bassen bare lurer i bakgrunnen på «Shelter of the Storm» mens kassegitaren ruller forbi som vindkast, ja litt som en storm i emning…?
Dylan har så mye å si, og han uttrykker seg på mange måten. Enten det er med intensiteten i «Idiot Wind», underfundigheten på «Buckets of Rain», melankolien i «If You See Her, Say Hello» eller hyperaktiviteten på «Lily, Rosemary….». Det er jo selvfølgelig låtskrivingen som er Dylans kunst og det er ikke noe annerledes her. Blood on the Tracks er en plate det er vanskelig å bli lei av.
The Black Keys
2/5
Dette er mellomalbumet til Black Keys. Et sted på veien fra de tidlige garageplatene og de senere platene hvor de sa mer farvel til det gamle soundet.
Men jeg er overrasket over hvor dårlig det var i forhold til hvor bra jeg trodde det var. Det er slapt, og få låter som setter seg. Kanskje med unntak av «Tighten Up» som jeg hadde et oppheng på, men som har holdt seg.
Jeg tror og håper El Camino har holdt seg da.
Ja, også klarte de å slenge inn en rickroll på slutten også.
Tom Waits
3/5
Jeg føler jeg burde vært mer fan av Tom Waits, men jeg er ikke det. Jeg liker enkeltlåter, men når jeg hører et helt album så blir jeg som regel skuffa.
Bone Machine byr på blues, crooning og sirkusmusikk. Alt sunget av en full sjørøver. Den fremste kvaliteten til plata er at det låter annerledes ut. Jeg skjønner at det er kult, men jeg setter heller på en plate med Kaizers enn å høre det her igjen.
Pink Floyd
4/5
Først må jeg bare si det. Pink Floyd har laget sykt mye kjedelig musikk, men denne plata er ikke kjedelig.
Her har vi låter av ravebandet Pink Floyd. Så fett "Astronomy Domine" og "Interstellar Overdrive" må ha vært å høre live. De to låtene låter faktisk freshere enn ganske mye fra Sgt. Peppers, som utrolig nok kom samme år.
Men når det gjelder psykedelisk musikk så er det av en eller annen grunn en HÅRFIN linje mellom nyskapende rockemusikk og fjollete barnemusikk. Ok, så leste du Alice i eventyrland som barn, la det være. Jeg går ikke rundt og lager Mummitrollet-musikk heller. "The Gnome" er blant låtene som jeg syns er cringe. "Bike" er på grensa, men den er igjen så helsprø at den blir interessant igjen.
"Apples and Oranges" ble utgitt som single samme år og er utrolig fet, og vokalen er nesten rappende. Hadde vært fint å bytte ut "The Gnome" med den.
Cocteau Twins
5/5
Nydelig skrevet, nydelig fremført og nydelig produsert. Visste jeg var fan av dreampop, men ikke at jeg var så fan. Dessverre har jeg utsatt Cocteau Twins altfor lenge, for dette er nok en ny favoritt fra dette prosjektet.
Bob Marley & The Wailers
4/5
Har forsøkt meg på reggae noen ganger og bare endt opp med The Police, men denne gangen føler jeg det sitter. Jeg har aldri klart å høre den pulserende bassen så tydelig i Marley sine låter før, men nå er den der. Annet enn «Three Little Birds» husket jeg ingen av låtene på plata fra før. Men nå har jeg lagt min elsk på særlig tittelsporet og «Natural Mystic» i tillegg.
Men selv om jeg sitter med et mye bedre inntrykk av sjangeren nå, så er jeg nok ikke helt solgt enda. Kanskje jeg bør sjekke ut Peter Tosh?
Throwing Muses
5/5
Jeg har blitt 4AD stan. Throwing Muses høres ut som Patti Smith gjør skranglete jangle. Jangle all the way!
Jeg har ikke så mye å si, annet enn at dette er på ny en overraskelse av et album i dette prosjektet.
Dinosaur Jr.
5/5
Måtte høre denne et par ganger, men dette er jo bra grunge?
Lydbildet er ikke så gjennomprodusert som feks Nirvana, men fortsatt veldig godt produsert. Jeg liker at det er hint av shoegaze og metal.
«Sludgefeast» er en højdare. «Tarpit» og åpningssporet også. Jeg har i alle fall lyst til å høre denne plata mange flere ganger.
Jeg mente også å huske at «Feel the Pain» var med i Guitar Hero? Gledelig gjenhør uansett.
Jimi Hendrix
3/5
Skulle ønske «Spanish Castle Magic» åpnet albumet. Istedet får vi hele 2 spor med litt obligatoriske psych-utskeielser. Men «Spanish Castle Magic» låter så heftig den dag i dag. «Wait Until Tomorrow» er en fin liten låt, høres ut som Steve Miller Band. Tittelsporet sitter også som et skudd. Og beaten på «Little Miss Lover» er faktisk så fristende at jeg skjønner hvorfor Oasis stjal den til «Fuckin’ in the Bushes»
«Little Wing» låter litt uferdig, og det høres ut som Eric Clapton fullførte arbeidet i sin versjon av låta. Litt som Hendrix gjorde for Dylan. Digg med klokkespill da.
Dette er kanskje det svakeste av albumene Hendrix ga ut mens han levde. Både debuten og Electric Ladyland har langt flere sterke låter på seg. Band of Gypsys er noe eget. Mens Axis faller litt i mellom og det er litt mange fillers. Det høres litt ut som Hendrix har fått beskjed om at han må eksperimentere mer, eller låte mer summer of love. Noe han egentlig får til, men det er jo ikke det han skal holde på med. Electric Ladyland derimot!
Holger Czukay
2/5
Da jeg startet album tenkte jeg at dette var noe i samme gate som Günthers «You Touch My Ta-La-La», og det ble egentlig ikke så mye bedre. Det hender jeg klarer å digge litt, men det er bare ekstremt masete album som tidvis høres ut som Donovan synger over soundtracket til et eller annen b-spill til Super Nintendo.
Booker T. & The MG's
2/5
Tittelsporet er selvfølgelig alle tiders, og jeg vil slå et slag for «Rinky Dink» også. Dessverre høres mye av albumet litt ut som muzak-versjoner av kjente låter. Jeg savner vokal mesteparten av plata, med unntak av de to låtene jeg allerede nevnte.
Ride
5/5
Det var litt seigt å komme i gang med plata, for jeg tenkte jeg kom til å føle det samme som med Bandwagonesque; at jeg kom til å elske soundet, men ikke huske noen av låtene. Men Ride klarer å naile begge deler, og har flotte harmonier!
Mine favoritter kommer særlig mot slutten, med nydelige «Paralyzed» og «Vapour Trail». Jeg måtte faktisk google om Ride virkelig var britiske, for jeg trodde de var amerikanske. Det kommer som et velkomment avbrekk etter en noe mer shoegazete og støyete første del. Så skrur de på igjen med «Taste» og av en eller annen grunn blir jeg veldig glad av å høre munnspillet på «Here and Now». Det overrasker meg ikke at Ride slapp denne på Creation. Ja, det er flere likhetstrekk med de andre shoegazebanda, men jeg vil også trekke fram debutalbumet til Primal Scream, som lefler med neo-psych, men ikke så mye med shoegaze. Også visste jeg ikke at Andy Bell fra Oasis (også på Creation) var med i Ride. Definitivt et band jeg må sjekke ut mer av
Elliott Smith
2/5
Det høres ut som Elliott Smith eide en Sgt. Pepper-jakke og likte å ha den på mens han var ulike steder i huset. Kanskje legge til seg en liten Liverpool-dialekt også?
Jeg syns Beatles er et av verdens beste band, men om man låner for mye av dem blir det rett og slett dritkjedelig. Jeg tror Smith var patient zero for sukkersøte, kjedelige, Beatles-inspirerte singer/songwriter (til dømes Thom Hell her på bjerget).
Det er en del finurlige detaljer i musikken som funker bra. Små riff her og der, og det funker litt, men jeg sliter med den hviskete stemmen Smith har gjennom plata. Jeg tror den låta som funker best er «In the Lost and Found» og det er vel en køddelåt.
Jeg har skjønt at denne plata er noe annerledes enn de andre, så jeg lover å sjekke ut dem også for å være fair.
Morrissey
2/5
Jeg har prøvd å skjønne hvorfor denne plata er med i lista, og det er nok fordi det var regnet som et comebackalbum for Morrissey. Ja, også tror jeg gjengen bak boka overvurderer viktigheten av Morrisseys solokarriere, siden han har flere album med i lista enn The Smiths.
Albumet har noen ålreite låter, men syns ikke det har tålt tidens tann. Det er litt nostalgirunk, særlig rundt Beatles, som jeg jo også kritiserte Elliott Smith for også. Men Morrissey har prøvd å ta det inn i en litt mer moderne kontekst, men på en negativ måte. På "I Have Forgiven Jesus" feks høres det ut som det er trommemaskin, men jeg tror det er ekte trommer. "I Like You" er jeg mer usikker, blir flau av å høre på den i alle fall.
Albumet surrer og går i nesten 50 min, og det låter så flatt. Tror den eneste låta jeg liker er "First of the Gang to Die" fordi den er litt catchy.
Santana
5/5
Mitt kjennskap til Santana har primært vært "Smooth" og "Black Magic Woman", men mitt første møte med bandet var på en trippel-cdsamling jeg hadde som het Children of the Revolution. Trolig en av de utgivelsene som har formet min musikksmak mest.
Der var altså "Samba Pa Ti", og det var en av låtene jeg pleide å skippe på CD-en. Jeg ville heller høre på Deep Purple, The Band, Free og Steppenwolf. Med litt voksnere ører syns jeg det er en chill låt. Det er kanskje tålmodigheten som kommer med alderen?
Og generelt syns jeg albumet er overraskende bra. For mitt inntrykk var at Santana er litt sirumpa gitarrunking. Litt gitarrunking er det jo, men det er ikke noe verre enn andre artister jeg liker fra den tiden. Faktisk mener jeg flere av de andre instrumentalistene får vist seg. Den litt Deep Purple-aktige "Hope You're Feeling Better" er feks en orgellåt fremfor alt. Mens "Se a Cabo" er rytmeseksjonens tid til å skinne.
Det er et velprodusert album med et lydbilde som låter friskt selv i 2026. Andre latinrock-album jeg har hørt virker å ha fått stemoderlig behandling studiomessig. For eksempel The New York Sound av Flash & the Dynamics, et album jeg digger, men som sliter med et noe tynt lydbilde.
Jeg tror jeg kommer til å komme tilbake til Abraxas
Bill Evans Trio
2/5
Det føles ikke som det er noen plan med dette albumet. Hva om vi bare jammer med lydopptakern i rommet? Mye godt kan komme ut av jamming, men her føles det litt uferdig. Klart de er flinke musikere, men det holder ikke.
Kanskje det bare er jeg som ikke liker jazz uten blås? Droppet bonussporene av ren kjedsomhet.
Også veldig plagsomt med folk som prater i bakgrunnen, men jeg skjønner dem jo godt når musikken er som den er.
Buddy Holly & The Crickets
3/5
Som Buddy Holly-fan vil jeg si at man klarer seg lenge med et samlealbum.
Men selv om Chirping Crickets er laget før man lagde mer solide plater, er det en overraskende fornøyelig plate å høre på. Det er en råskap i Buddy Holly selv om det ikke er så mye futt og fart i albumet. "Not Fade Away" høres innovativ ut selv i dag.
Når man setter dette opp mot de tidlige platene til Beatles er det heller ikke tvil om at Holly var en av deres største helter. Det er som å høre plantegningene for det som kom til å komme på 60-tallet. Holly har jo også litt cred for å være veldig tidlig ute med å skrive egne låter og tekster i populærmusikken. I andre sjangrer, som jazz, var det selvfølgelig helt annerledes.
Men selv om det er et interessant album med flere gode låter, så er det også en del fillers. Debutalbumet til Elvis er helt rått, og selv om Elvis ikke har cred for å skrive selv, så har han en stemme og formidlingsevne som kan ta et hvilket som helst materiale og gjøre til noe eget. Buddy Holly, med mye eget materiale, formidler på en helt annen måte, men det er som om han ikke tror på alt, og det er kanskje det som skiller Hollys fillers fra Hollys hits. Fortsatt verdt å bruke en halvtime på dette albumet.
The Residents
1/5
Musikalsk gir det meg ingenting. Hva er prosjektet deres? Er det å lage skummel Looney Tunes-musikk? bip bop
Various Artists
5/5
Fortsatt en av de beste albumene i en vanskelig sjanger. Tror alle versjonene på plata her kunne gått i en juleliste. Så hvorfor ikke bare spille hele plata?
Til og med snorkelåta «White Christmas» låter friskt her. «Silent Night» på slutten? Ikke en fullverdig låt, men på et julealbum som er «fra Phil Spector» så er det en naturlig avslutning på denne julepresangen. Glad vi fikk den nå i jula og ikke på sommeren.
A Tribe Called Quest
4/5
Dette er bra, men syns det blir lavmælt litt for lenge. Det er kanskje grunnen til at jeg aldri har kommet helt inn i gruppa.
Nick Cave & The Bad Seeds
3/5
Jeg er veldig glad i Nick Cave, og hadde til og med en t-skjorte det sto "Murder Ballads" på. Men selve albumet har aldri vært blant mine gjengangere i Cave-katalogen. For meg blir det litt Tim Burton-aktig, en slags påtatt estetikk som er litt for tivoli-aktig for min del.
Det er høydepunkt på plata, og den starter sterkt. De to tradlåtene "Stagger Lee" og "Henry Lee" funker veldig bra og funker tekstmessig fordi det er ekte murder ballads, resten blir litt fan fiction. "Where the Wild Roses Grow" har heller aldri vært noe for meg, men jeg skjønner at det er hiten fra plata.
Syns også det er gøy med Dylan-coveren på slutten, med det mest brokete pubkoret med solister som har fått boltre seg i et studio noensinne. Det er ikke mye å hente fra plata den kommer fra, Down in the Groove, så det er nok like greit at Cave valgte "Death is Not the End" og ikke "Ugliest Girl in the World". Jeg lurer på om Cave hørte plata til Dylan og ble like skuffet som så mange ble, og fant ut at det var mulig å gjøre "Death is not the End" bedre i alle fall. Han klarte det i alle fall.
The Band
5/5
Dette er vel brått det mest countryaktige albumet til The Band, og det var en stor innflytelse for både countryrockere og band i helt andre sjangre. Det var motstrøms da hippibevegelsen begynte å ligne hovedstrøms. Da alle skulle gjøre de mest spaca greiene, med lange låter og dilldall, tok The Band det helt ned.
Jeg syns til og med det er modig å starte et album med en låt som "Tears of Rage". Den har ikke starterenergi, men akkurat her er det kanskje poenget? I The Band-katalogen har jeg holdt konsertalbumene høyest, og den selvtitulerte oppfølgeren har flest av favorittene mine.
Men Music From Big Pink er virkelig et flott album. Jeg tror til og med plata kunne klart seg uten "The Weight", men det er selvfølgelig best at den er der. En av all time beste låter.
Selv om The Band på dette tidspunktet var uløselig knyttet med Bob Dylan, så står de helt på egne ben. Joda, han har malt coveret og skrevet "This Wheel's On Fire" og "I Shall Be Released", og er medskribent på "Tears of Rage". Sånn sett hadde de mye å bevise, og de innfrir, og har en enorm selvtillit, spilleglede og kameratskap mens de gjør det. Jeg tror den eneste låta som ødelegger stemningen litt er "To Kingdom Come", som låter fjollete, men som er irriterende catchy også.
Det kan også nevnes at jeg pleide å være med i Facebook-gruppen: The Band is called The Band because they are THE Band
David Bowie
3/5
Jeg må si at Low har ikke vært noen højdare for meg. Jeg har vært mest opptatt av Ziggy, Young Americans osv., men Berlin-trilogien har vært litt for lavmælt. Dessuten har Kraftwerk vært det mest fremtredende krautrock-bandet for meg, og der syns jeg alltid Bowie har bleknet i sine bidrag til krautrocken. Mens Gary Numan og Tubeway Army har tatt det et steg videre.
I dag viber jeg bedre med Low. Det er en ligge med henda bak hodet på divanen-vibe. Husket bare "Speed of Life" og "Sound and Vision" fra plata. Sistnevnte fordi Beck gjorde en storslått og formidabel cover.
Til tider tenker jeg viben har vært viktigere enn å skrive låter. For eksempel slutter "Sound and Vision" så brått at det virker som Bowie tenkte han hadde en kjempeidé, men ikke visste hvordan han avsluttet den. Beck skrev en coda til den da han covret den, og løftet låta.
Egentlig er det flere låter som lider av å virke som gode ideer uten avslutning, for eksempel "Be My Wife". "Always Crashing in the Same Car" balanserer vibe og låt godt, men generelt føles det ut som det egentlig finnes en extended cut av plata som plateselskapet kunne casha inn på.
Instrumentaldelen av plata er rett og slett kjedelig. Låt sikkert helt utrolig da synthmusikk var nytt, men jeg syns ikke det har holdt seg så bra.
Gillian Welch
5/5
Gillian Welch er et navn jeg har hørt mange ganger, men aldri blitt nysgjerrig nok til å sjekke ut. Nå er jeg tvunget og glad for det.
Det er et herlig nedstrippet album, som har et slags tidløst countrypreg. Låtene kunne vært skrevet for 100 år siden eller de kunne vært skrevet i dag. Det er nok en del tradisjoner i countrymusikken, og når du stripper det ned til gitar, banjo og sang så får du det i sin pureste form. Tiåret jeg tenker mest på er 70-tallet, 90-tallets altcountry og til og med helt tilbake til Hank Williams og Blind Willie McTell (noe blues er det jo i country også).
Det er en melankolsk plate, men det er en melankoli jeg får lyst til å være i. De lengre låtene er som meditasjoner. Selv etter nesten 15 min med "I Dream A Highway" hadde jeg lyst på mer.
Det er en kjærlighet for musikken som hele tiden skinner gjennom, og den plata her bør finnes i samlingene til alle oss som har en tilbøyelighet for å like countrymusikk.
Ute Lemper
2/5
Dette høres ut som teatergruppa har laget en musikal-versjon av James Bond. Jeg river meg ikke i håret av å høre på det, men det er virkelig ikke noe for meg. Fin vokal
David Bowie
3/5
Et litt mer klaustrofobisk album enn Low. Det føles litt crowded, men de ordinære låtene her mer gjennomarbeidet enn Low.
Etter to intense låter er det en ganske deilig følelse når "Heroes" åpner opp og tar det ned igjen. Robert Fripp er et utrolig bra tilskudd til plata. Det er kjedelig å hylle tittelsporet nok en gang, men jeg syns Fripp virkelig gjør sitt for å løfte den. Ja også "Blackout" da.
Det er dessverre litt for mange fillers på albumet til at det når helt opp hos meg. Det er vel egentlig en del av det instrumentale på B-siden som føles litt umotivert, samme problem som Low. Hvis jeg ville hørt lange krautrock-inspirerte instrumentalpartier så er jeg mest keen på å gå til kilden.
Selv om ikke Berlin-trilogien er peak Bowie for meg, så har jeg tenkt at Heroes har vært min favoritt av dem, men etter å ha hørt Low igjen i går så begynner jeg å helle mer mot den. Ikke at det er så mye som skiller dem.
Janelle Monáe
2/5
Mener det har kommet mange gode plater ut av poptimismen. ArchAndroid sikter høyt, men lander sånn ca. midt på treet. Første delen av albumet er nok best, selv om det høres ut som musikerne skynder seg. «Faster» er høydepunktet for meg her, og jeg måtte google om Monáe er britisk. Jeg er utrolig svak for synthlyden på «Civil War», og syns det er en interessant låt. Tror den hadde vært høydepunktet mitt om ikke alt annet på låta hadde vært så masete og synthen hadde vært enda mer fremtredende.
Plata rakner nesten fordi den spriker så mye. Det er mye potensiale, kule detaljer og melodier, men det sitter aldri helt. Selv «Tightrope» med et slags storband låter labert. Jeg regner med at alt går så fort fordi Monáe er en god rapper og vokalist og alt virker å være bygget rundt vokalen hennes etter den er tatt opp?
Del to husker jeg nesten ingenting av etter å ha hørt den, men Of Montreal gjør en slags David Bowie-parodi som virker malplassert. «Wondaland» er catchy og en låt jeg kan høre flere ganger.
Ja også er jo albumet altfor langt. Er ikke CD era over innen her?
Lupe Fiasco
3/5
Høydepunktet på plata er «Daydreamin’». Ellers er det meste nesten-bra. Helt ålreit. Det høres litt ut som Fiasco har arvet samples Kanye West har hatt i boden
Nick Drake
5/5
Mens jeg sitter og skriver dette kikker jeg ut av vinduet på snøen som blåser forbi. Her inne er det rolig og snøen ser lett ut, jeg hører bare Nick Drake synge og spille. Hadde jeg gått ut hadde jeg kjent kulden og snøen slå mot ansiktet og alt som nå ser rolig ut hadde føltes kaotisk.
Nick Drake er såpass tilbaketrukken i sin stil at man ikke alltid kan høre det vonde og det kaotiske i han.
Det er ikke bare tekstene, men også den upolerte gitarspillingen vekker ettertanke. Det ligger et ubehag i gitarspillet på "Know". Ikke fordi han spiller dårlig, men at han bruker det uperfekte spillet til sin favør. Det er helt utrolig hvor godt han får til følelser kun med gitaren. Jeg har problemer med å forestille meg hvordan denne plata kunne vært med andre musikere i tillegg, siden gitaren allerede fyller så mye.
Nick Drake er på mange måter kanonisert i ettertid, men fortsatt ikke noe household name som Leonard Cohen og Simon & Garfunkel. Det fortjener han.
Michael Jackson
2/5
Disco og RNB er ikke helt min greie. Det låter smooth og velprodusert, men syns det er få gode låter. Åpningssporet åpenbar banger. Hadde tenkt å gi 3, men så hørte jeg siste halvdel av plata.
Paul Weller
2/5
Jeg hørte mye på både "Sunflower" og "Can You Heal Us (Holy Man)" på et tidspunkt. De to låtene står seg dels fortsatt, men det er kanskje en grunn til at jeg aldri hørte noe særlig på resten av albumet. "Shadow of the Sun" funker også.
Mye av det låter veldig datert. Voldsomt 90s på vondt. Selv om "All The Pictures On The Wall" høres ut som en mindre kjent Clapton-låt fra 70-tallet.
Deler av plata er sånn holde kaffekoppen med to hender-aktig, men så er det når Weller skal tøffe seg med rocka partier det går galt. Det er litt 70s-partier, som på "5th Season", men også grungeaktig på "Has My Fire Really Gone Out?" Ja, kanskje Style Council og The Jam var peaken.
Men selv de holde kaffekoppen med to-henderaktige låtene er masete produsert. "Country" og "Foot of the Mountain" har en gitarproduksjon som gir meg gåsehud på feil måte. Mer som skraping på tavle. Låtene er generiske og bare surrer i bakgrunnen. Hadde vært perfekt på en kafé hvor man kan holde kaffekoppen med to hender, om ikke produksjonen hadde vært så masete.
Soundgarden
3/5
I hodet mitt har dette albumet vært en skikkelig klassiker, men nå låter til og med "Black Hole Sun" og "Spoonman" blekere enn jeg husket.
Det virker som jeg har utviklet en allergi mot grunge gjennom dette prosjektet. Selv om jeg tenkte at Superunknown egentlig skilte seg ganske mye ut ved å være mer psykedelisk. Slik som på nevnte "Black Hole Sun".
Plata er ikke helt krise, liker mye av soundet. På "Limo Wreck" tenderer det mot stonerrock, som jeg syns funker godt. Vokalen funker ikke så godt for meg lenger, dessverre.
Og siden det er et CD era-album er det selvfølgelig altfor langt. Etter litt over en time så sitter jeg igjen med et inntrykk av et helt ok rockealbum som fungerer bedre i bakgrunnen enn til aktiv lytting.
Orange Juice
4/5
Orange Juice er veldig Discover Weekly-band for meg, og jeg har egentlig likt alt jeg har hørt av dem.
Liker Rip It Up også. Det er en god sjangerblanding, og det minner meg litt om Talking Heads. Det er også funky og behagelig å høre på. Plata ligger og vaker et sted mellom 4 og 5. Tipper den ville nærmet seg 5 desto flere ganger jeg hører det. Men siden vi skal gjennom 1001 album så får den få 4 nå
Og OJ må jo ha vært hovedinspirasjonen til Morten Jørgensen? Særlig i Lumbago.
CHIC
3/5
Jeg trodde ikke jeg likte disco, og det gjør jeg nok ikke for det meste, men Chic er et hederlig unntak. Nile Rodgers spiller så ufattelig kult, og det er rått hvor gjenkjennelig han spiller. Første gang jeg ble var på han var på "Get Lucky", og jeg må si at den låta er en god hyllest til denne musikken.
C'est Chic er nedpå for det meste, og det er en plate som både funker på diskoteket og med henda bak hodet på divanen. Men selv om jeg likte både soundet og deler av låtene så blir det litt for repetitivt av partier som ikke er altfor spennende. Kanskje hadde den nådd helt opp om jeg hadde likt å danse, men det gjør jeg ikke, dessverre.
Le Tigre
3/5
Altså, det låter jo dritkult, men det står og faller veldig på låtene. Dessverre er det ikke alle låtene som funker.
Det starter knallsterkt med "Deceptacon", men ofte høres låtene litt påtatt ut. At det virker mer som det er viktig å høres ut som man er kul og skranglete. Jeg ender opp med å direkte kjede meg på låter som "Dude Yr So Crazy" og "Friendship Station". Men må nevne "Eau d'bedroom dancing" og "What's Yr Take On Cassavetes" som høydepunkter. Heldigvis er plata kort, som gjør den mid istedet for kjip.
Guided By Voices
4/5
Jeg trodde også lenge at Guided By Voices var en synthgruppe fra 80-tallet, men jeg trodde det frem til i dag. Jeg trodde også at Alien Lanes bare hadde masse bonusspor, helt til jeg så at det var vanlig lengde på plata.
Plata minner meg litt om 69 Love Songs, og er en øvelse i effektiv låtskriving. Det funker overraskende ofte, men det er de låtene som er lenger som treffer meg best. "Game of Pricks" er helt fantastisk og jeg måtte spille den flere ganger før jeg gikk videre. "Motor Away" og "Blimps Go 90" er også høydepunkter.
Det høye antallet låter føles ikke stressende, men en del av de mer eksperimentelle låtene bikker nesten over i novelty (særlig "Ex-Supermodel" og "Gold Hick".
Selv om plata kun er 40 min ish, så føles det som den kunne vært strammet opp litt. At de bedre låtene hadde fått noen ekstra sekunder og kutta noe novelty fra plata. Det blir litt som skits. Og jeg elsker jo skranglete plater, men mot slutten høres det litt for øvingslokale ut. Men alt i alt en veldig fornøyelig plate fra et band som jeg vil høre mer av.
Prince
3/5
Jeg vil så gjerne forstå greia med Prince, men alt jeg hører er flate 80-tallstrommemaskiner og knullete vokal. Det føles bare ikke så genialt som folk skal ha det til. Syns plata funker best når den går i soul/funk-sporet. Med "The Cross" og "It's Gonna Be A Beautiful Night". Det minner litt om debutalbumet.
"Play In The Sunshine" høres ut som den kunne vært med i en av Vacation-filmene? Også artig å høre hvor skamløst Beck har stjålet fra Prince sin "Adore" på sin egen "Debra".
The Fall
5/5
Jeg ventet meg egentlig litt øvingslokaleestetikk fra The Fall, som bare forståsegpåere liker å smykke seg med. Men dette er jo dritkult
Det er overraskende poppa, men er likevel og snuser på det eksperimentelle. Jeg tenkte ofte på Sonic Youth mens jeg hørte på plata. Det er kanskje noe med når de bryter opp noen av låtene med støyete lydlandskap.
Produksjonen er tight, og det er ikke sikkert plata hadde funka uten. Også gøy å se at det er John Leckie, som også produserte debutplatene til De Press og The Cut.
Jeg var egentlig klar på 4, men så starta jeg plata på nytt og skjønner at dette er en ny favoritt fra prosjektet
Dolly Parton
3/5
Dette albumet kunne vært skikkelig fint, om det ikke hadde vært for den forferdelige, glatte 80-tallsproduksjonen. For plata har helt enestående vokalister og musikere, og flotte låter, men blir tatt helt ut av det med produksjonen. Det er synd
Visste jeg kjente «My Dear Companion», som er en av høydepunktene på plata, fra et sted. Ingebjørg Bratland oversatte den til «Min aller kjæreste». Hennes versjon har en produksjon jeg takler langt bedre
The Fall
4/5
Dette er mitt andre The Fall-album og nå kan jeg si at jeg er fan. De har beveget seg over i noe mer dance. Vil tippe man kunne DJ-a en liste med både The Fall, Happy Mondays og Azctec Camera.
Jeg syns ikke kvaliteten er like jevn som på The Nation's Saving Grace. Jeg tramper utålmodig med foten og kikker på klokka mens "Light/Fireworks" spiller, og jeg merker mot slutten at jeg har antydning til å gå lei av snakkevokalen til Mark E. Smith.
Men heldigvis har plata nok høydepunkter til at den er mest god. Selv etter det lille søkket jeg var nedi, så kommer "Why Are People Grudgeful" og redder dagen. Side A har de fleste høydepunktene, med "Ladybird" som kunne vært en litt sen Iggy Pop-perle, og "Lost In Music" skulle kanskje fått meg ut på dansegulvet om den hadde kommet på en fuktig natt. Gleder meg til mer The Fall
Fats Domino
3/5
Liker Fats Domino godt, og all musikken hans passer perfekt som diegetisk musikk i filmer. Det er det samme om handlingen er på 50-tallet eller i dag, det er tidløst.
Men som album er det litt verre. 50-tallet er som kjent før albumeraen og også her er det egentlig bare en samling enkeltlåter slengt sammen. De opererer i tillegg innenfor et ganske snevert musikalsk uttrykk, fordi rock and roll ikke hadde fått tiden til å utvikle seg. Det er ikke noen tvil om at Fats er viktig, og siden konseptet er 1001 album så har de vel måttet velge noe, selv om de aller feteste låtene hans ("Ain't That A Shame" og "I'm Walkin'") ikke er med.
Heldigvis er albumet kort, og den har jo "Blueberry Hill" og "You Done Me Wrong".
The Offspring
5/5
Av band i poppunk-segmentet skal vel Green Day være det største, men jeg syns ikke de blomstret skikkelig før i rockopera-platene sine.
Offspring derimot har alltid naila det. Det er gøy å høre på, med vittige tekster og gode melodier. Jeg har hørt mye på Americana av dem, og sist jeg hørte det sto det til 5. Smash er jeg mindre kjent med utenom «Self Esteem» og litt i forbifarten. Men de nailer det jo her også. Jeg tror grunnen til at jeg holder dem høyere enn GD sin poppunk er fordi de har mer av de hardere elementene av punken. Tidvis kunne de vært et ganske kult thrashmetallband, feks som på «Nitro» og «It’ll Be A Long Time», og samtidig lefler de med hardcore hele veien. GD spilte Ramones-riff, og de gjør det ikke noe bedre enn Ramones engang
Jeeg noterer meg også at grungevokaleffektens rettmessige adresse er hos Offspring.
Det er litt flaut å innrømme det, men jeg har ikke en lang tenåringshistorie med The Offspring. Det var ikke et band jeg satt meg ordentlig ned med før litt uti 20-årene, så jeg kan ikke skylde på nostalgi. Men så flaut er det jo ikke, for det er sabla kult
Machito
3/5
Tenkte at jeg var i en golden age Hollywood-film hele plata. Koste meg, men det var ikke helt for meg.
Radiohead
4/5
Radiohead er et slikt band man føler man bør kunne noe om og ha et forhold til. De klassiske platene anerkjenner jeg, og har hørt litt på, ikke mye. Mens Hail to the thief er helt nytt for meg.
Etter de forrige platene deres virker dette albumet helt straight. Miksen mellom rocken og det elektroniske funker bra, men de høres også litt ut som Muse eller Savoy til tider.
Kanskje mitt fremste problemet mitt med albumet er de enorme forventningene og kravene jeg har til bandet. Det holder høyt nivå, men det føles litt som at ganske mange andre band kunne laget samme albumet.
"There, there" føyer seg i listen over Radiohead-favoritter. Nydelig låt. Kan hende jeg liker albumet bedre etter flere gjennomlyttinger, men for nå for det nøye seg med 4.
FKA twigs
3/5
Jeg har liksom ikke helt klart å komme meg inn i moderne RNB. Fine vokalmelodier, men syns ikke minimalismen funker helt for meg.
Manu Chao
3/5
Denne plata traff meg bedre enn jeg trodde den skulle. Har allerede måttet sette på "Bongo Bong" flere ganger etter gjennomhøring. Åpenbar banger.
Liker soundet godt, og jeg kunne godt hørt denne plata med henda bak hodet på divanen, men det blir fort litt ensformig. Flere av låtene høres litt ut som varianter av den samme komposisjonen. JEg trodde "La despedida" og "Mama Call" var da capo for "Bongo Bong", som jo er litt mye når de faktisk har den på fransk allerede.
The White Stripes
5/5
"Blue Orchid" er klassisk White Stripes, og høres ut som den kanskje er overskuddsmateriale fra en av de tidligere platene. Men åpningssporet sier lite om hva slags plate dette er.
For om White Stripes regnes som et gitarband, så er denne plata et utskudd i katalogen. Faktisk vil jeg si det er et pianoalbum, i alle fall et nesten akustisk album. Det er mindre garasjerockinnflytelser og mer country, blues og soul. Mens "The Denial Twist" og "My Doorbell" flørter litt med hiphop.
Get Behind Me Satan var lenge den eneste WS-plata jeg hadde på CD, så det ble også slik at dette er den plata jeg har hørt mest på av dem. Og selv om det ikke er veldig typisk for bandet, så er det en plate jeg mener absolutt fortjener en plass i gullrekka av album de har laget.
Produksjonen er veldig rustikk, og tankene går mot 20-tallets og 30-tallets bluesopptak. Særlig på "Instinct Blues" høres det ut som bandet har prøvd å gjenskape dette soundet for vår tid. Den låta høres også ut som den kunne vært på debutalbumet, så kanskje det har vært bandets forsøk hele veien. Liker også godt når Meg får synge, og "Passive Manipulation" kunne gjerne vært lenger enn 35 sekunder.
Det er imponerende hvordan de klarer å innovere med så lite, og det tror jeg at jeg tenker om de fleste albumene deres.
Alice Cooper
5/5
Sjekker Last.fm og ser at Billion Dollar Babies er mitt 93. mest spilte album (jeg har scrobblet siden 2008). Det var nesten tilfeldig at jeg oppdaget det, fordi jeg kjøpte det på CD fordi jeg visste at Donovan sang på tittelsporet. For Donovan var jeg stor fan av, og er vel fortsatt.
Jeg tror Alice Cooper, som på dette tidspunktet fortsatt var et band og ikke soloartist, ofte blir satt litt i samme bås som en del glam-rockere. Men glamrock er jo en såpass vag sjanger når man tenker at den skal romme både Cooper, T. Rex, Elton John og New York Dolls. Av alle ligner kanskje Cooper mest på Ziggy-perioden til Bowie. Og det er jo bra!
Musikalsk er det det mest interessante albumet til Cooper. Selv om de var mer psych på de første platene, så er de langt mer gjennomtenkte her. Åpningssporet er ment å være cabaret møter hardrock, og det funker overraskende bra. Du har riffrockeren «No More Mr. Nice Guy», mens på «Generation Landslide» høres det ut som en spirituell arvtaker til «Bob Dylans 115th Dream» og flere av låtene hans fra samme tid. Ja og avslutte med nekrofili-allsang. Det er smått genialt at alt henger sammen så bra som det gjør.
Tekstene er subtilt drøye, og smart skrevet. Ting man egentlig ikke syns er gøy blir plutselig uimotståelig morsomt, og det føles bare feil og pirrende. Så skammer man seg kanskje litt over alt det mørke i deg Alice Cooper klarer å lyse opp med det ubehagelige lyset sitt. Plata er kognitiv dissonans, at det skal ikke være mulig eller lov å lage lystig musikk om overgrep eller nekrofili. Men de klarer det uten å fremstå som edgelords.
Jeg hører ikke på plata så mye som jeg pleide å gjøre, men da jeg hørte den igjen så var den til og med litt bedre enn jeg husket.
Fleetwood Mac
4/5
Jeg skjønner godt hvorfor Tusk blir sammenlignet med White Album. Plata har en del spor som er knallsterke, og innimellom blir helheten ødelagt av rare innfall og gjøglerier.
Hvor digg hadde det ikke vært å gå rett fra "Sara" til "Storms"? Fra "That's All For Everyone" til "Sisters of the Moon" eller fra "Angel" til "Brown Eyes"? Ja, alle de problematiske låtene i mellom er skrevet av Buckingham, så jeg er vel team Nicks? Men er svak for "That's All For Everyone". Kanskje Buckingham burde fått sine låter på side D, om de absolutt måtte vært med?
Jeg vet at normen har vært bonusspor for gjenutgivelser, men jeg slår et slag for færre spor istedet. Springsteen fikk det til på gjenutgivelsen av The River feks, så muligheten er der.
Syns ikke Tusk er så kontroversiell som folk skal ha den til å være. Greit, så er den ikke Rumours, og den er et knepp ned (basert på hvordan jeg husker Rumours), men det er fortsatt en god plate godt over middels.