Jeg har sikkert fått alle låtene fra Fuzzy servert av Discover Weekly en eller annen gang, men aldri giddet å høre hele albumet. Nå skjønner jeg hvorfor algoritmen maser. Dette 90-tallsverket, jevngammelt med meg selv, er visstnok også midt i blinken for meg. Og den ondeste strømmetjenesten hadde jo rett. Det smeller i gang med den Waterboys-aktige «The Shining Hour», og derfra er det bare å lene seg tilbake: Tittelsporet er gigantisk, «Jupiter and Teardrop» er basically lyden av 90-tallet jeg ønsker å huske, og «The Hook» er låta som får hele salen til å holde pusten og deg til å ville holde rundt noen. Fuzzy er melankolsk, men samtidig håpefull. Altså som å våkne dagen derpå, du har vondt i hodet men tror fortsatt livet kan ordne seg etter en burger og en bekreftende melding om at du ikke sklei så langt ut som du trodde.

Ville bare at det skulle ta slutt. Det er så sjelløst at jeg egentlig lurer på om det var noen som spilte på plata

Mange av puslebrikkene faller på plass i punkepuslespillet

Ujevnt

Ikke et dårlig album, men et Bowie-album jeg har pleid å hoppe over. Etter gjenhør er jeg ikke fristet til mer gjenhør. Syns det minner om plater jeg har hørt av andre 60/70-tallsartister i nyere tid som på et vis prøver å gjenskape tidligere suksess og/eller er farget av ekstrem nostalgi for den tiden

Jeg vil at all min funk skal være p-funk

Perfekt

Kul miks av stiler

Er varierende resultater når prog beveger seg inn i new wave-land, men her funker det svært godt.

Liker førsteplata mye bedre. Syns denne bærer preg av slitsom jazz

Har likt flere av låtene på albumet her lenge, men aldri hørt hele. Det er et par sterke låter her, såklart "Kicks" og interessant å høre hvor ulik deres versjon av "I'm Not Your Stepping Stone" er fra The Monkees. Ellers plasserer de seg i mid tier av alle album som gjorde 1966 til et sterkt musikkår, rett og slett fordi det er for mange fillers på album og lite som skiller dem ut.

"Shake Some Action" er en av verdens beste låter, og de kunne godt hatt den med på alle platene sine. Men Teenage Head klarer seg veldig godt uten også. De har på mange måter nailet bluesrocken bedre enn Rolling Stones gjorde på sine tidlige 70-tallsplater. Men soundet til Groovies er råere, i retning MC5, og det oser av spilleglede hele veien. Favorittlåter er "Yesterday's Numbers", tittelsporet og "Whiskey Woman" er en av de beste låtene i sjangeren slapp kasse.

Det må ha føltes som å åpne en tidskapsel da denne plata kom. Det er så mye her. Det er mye her fra 60- til 90-tallet, mye Bowie såklart, men vokalmessig minner det også om Bob Geldof og Robert Smith. Av og til syns jeg til og med jeg hører R.E.M. inni der. Men, viktigst, uansett hvor mye man hører av andre så er det umiskjennelig Pulp. Litt som Pulp Fiction skamløst låner/stjeler fra de som kom før, så er det å sette det sammen igjen til noe nytt som er selve kunsten. La oss også legge vekk all tvil om at Pulps versjon av Common People er mye bedre enn William Shatner sin. Skamfult nok er nok Pulp bandet jeg hørt minst på av de store britpop-bandene (min store kjærlighet for shoegazerne i Oasis er viden kjent). Et sidenote, plata ga meg lyst til å sjekke ut loungeplatene til Arctic Monkeys på nytt. Tror det er en connection.

Hva gjorde Moses da Gud ga ham steintavlene med beskjed om å rate dem? AC/DC sine plater helt fram til midten av 80-tallet er så selvfølgelig bra at vi glemmer at de er bra. Dette er kilden, dette er urkraften. Et band som kunne gitt seg på topp, men fant ut at det var enda en liten topp. Et hakk ned fra Bon Scott, men ikke så langt. Av låtene som er på plata er det få som kunne vært sunget av Scott i det arrangementet de har valgt her, kanskje bare tittelsporet. Bandet har et klart og tydelig DNA de ikke vil bort fra, men det er klart at Brian tilfører noe rått til det. Det er nok mye nostalgi i dette albumet for min del også. Det er gåsehud allerede når gitarriffet på Hells Bells kommer ruslende inn blant klokkene. Uansett hvor mye jeg liker å høre på rock som er utfordrende, hardere, mer "interessant" så vil AC/DC alltid være der til å minne meg på at rock også skal være gøy og uhøytidelig. Ren glede. Rock and roll ain't noise pollution!

Alex Harvey har noen bops, men det her ble litt for mye boogiewoogie for min del. «Thank you», «Next»

Det føles som Smashing Pumpkins har eksistert i et parallelt univers som jeg har vært klar over, hatt muligheten til å dra til, men bare tidvis har benyttet meg av muligheten til. Selv om jeg nesten aldri har vært her så føles ting kjent, som om jeg har tilbragt hele ungdomstiden min her. Men albumet er ikke bare Nøkken i tjernet som skal lokke meg ned i dypet med lovnader om deilig nostalgi. Jeg trodde det skulle være en kjip grungeplate, men det er deilige avbrudd med psych, shoegaze og til og med metal. Det ga rett og slett mersmak Mine høydepunkter er "Today" (sue me), "Cherub Rock", "Mayonaise" og hvis jeg ville iscenesatt meg selv som en kul fyr på nachspiel: "Spaceboy".

Dette var fint. Får nesten dårlig samvittighet for at jeg bruker jazz som bakgrunnsmusikk, men det er i det minste fin bakgrunnsmusikk.

Digger soundet på denne plata. Lavmælte låter.

Tim Buckley er enda en av de jeg liker alt jeg har hørt av, men aldri har fått somlet meg til et helt album. Happy Sad traff meg bedre enn jeg forventet. Tittelen er passende, for musikken hopper fra lekende lystige melodier til beint fram murring. Det er sjeldent jeg får lyst til å tenne levende lys, men når jeg hører denne plata så ser jeg for meg mange høstkvelder med levende lys.

Et mesterverk. Hot buttered soul er en basisvare jeg alltid har tilgjengelig, og hvis jeg ikke vet hva jeg skal høre på så kan jeg alltid ta fram denne plata

Klassisk country. Deilig laidback skive.

Liker new wave, not gonna lie

Albumet føles veldig langt når alle låtene høres helt like ut

Album som egner seg for å gå i byer etter mørket har meldt sin ankomst

Et album som henter Elton John-glam, Bee Gees-falsett og New York-disco og blander det i samme alt er lov-ånd som Screamadelica og Becks Midnite Vultures. Problemet er at resultatet ofte tipper over i parodi, og jeg merker nok også at disco aldri helt har vært min greie, noe som gjør at jeg heller vender meg til Mikas Life in Cartoon Motion, som treffer balansen bedre med sterkere låter og mer sjel. Rett og slett et bedre forsøk. Comfortably Numb-parodien er artig påfunn, men orker ikke høre den. Ellers noen låter som jeg føler nesten sitter som «Tits on the Radio» og «Take Your Mama». Men hele plata bærer egentlig preg av «nesten».

Har prøvd å høre dette albumet mange ganger, men alltid gitt opp fordi jeg har kjedet meg. Nå som jeg tvinges ser jeg at det er noen kule ting her. Liker godt new wave-innflytelsen, og skulle gjerne hørt at hun tok den enda lenger. Ellers litt flat plate, men jevn

Da jeg gikk på ungdomsskolen føltes det litt som plikt å like Dire Straits fordi Mark Knopfler er rå på gitar. Debutalbumet er kanskje den Dire-skiva jeg har hørt minst på, og jeg har ikke noe god forklaring på det annet enn at Money For Nothing og Walk of Life ikke er på den. Gjenhøret nå får meg til å innse at Knopfern egentlig er en veldig fornøyelig gitarist. Og kanskje har alderen gjort meg mer mottakelig mot lavmælte låter i rolig tempo med antydning til blues licks? Får i alle fall lyst til å gi resten av diskografien en ny sjanse Annet enn den åpenbare hiten liker jeg også Wild West End og Six Blade Knife godt

Dette høres ut som modernisert 70-talls Motown, da superstjernene hadde pumpet ut hit på hit og endelig fikk frihet til å lage auteur-plater om samfunnsproblemer og identitet. Solange skriver sitt eget kapittel av den historien, som en naturlig etterkommer av for eksempel What’s Going On. Hun pakker politiske og personlige refleksjoner inn i silkemyk soul, minimalistisk funk og små doser psykedelisk R&B. Derfor finner man kanskje ikke store bangers her, men man finner en helhet. Når jeg holder plata opp mot Gaye, Mayfield og Wonder, er det kanskje akkurat fraværet av bangers som gjør at den ikke helt når opp. Det er nok en personlig preferanse, men for meg ligger magien i når kunstnere klarer å levere både helhet og hits

En litt slappere versjon av Childish Gambino

Sterkt album fra Beach Boys. Både "Feel Flows", "Till I Die", tittelsporet og "Welfare Song" er blant mine favoritter i BB-katalogen. "Student Demonstration Time" er cringe, selv om teksten kanskje kan føles litt dagsaktuell om dagen. Brian Wilson gjør en sterk retur på slutten, som de andre har nevnt her. Skulle gjerne hørt hvordan denne skiva hadde hørtes ut om Brian var mer delaktig i produksjonen.

Dette er nok den mest helhetlige Morrissey-plata. Deilig atmosfære som kan minne om Smiths-tiden til tider. Likte den, men hører helst på bandet.

Konseptet er gøy, og jeg får faktisk følelsen av å sitte på en sliten, røykfylt jazzklubb. Men som på en ekte jazzklubb kjeder jeg meg midtveis og lengter etter å gå ut med røykerne for å få et avbrekk og sosialisere. Føler jeg burde like Tom Waits bedre, men det blir liksom aldri meg og han. Særlig på "Nighthawk Postcards" og "Warm Beer and Cold Women" høres han ut som Daffy Duck

Da jeg gikk på ungdomsskolen kjøpte jeg Bryan Ferry-albumet "Taxi" for en tier på Rimi. Jeg husker jeg hadde sett reklame på TV for coveralbumet hans med Dylan-coverlåter og syns det låt kult. Jeg satt "Taxi" i spilleren og det var noe av det verste jeg hadde hørt til da. Jeg har heller ikke hørt albumet siden, og kanskje er det derfor jeg aldri har hørt et Roxy Music-album heller. Men dette var skikkelig kult. Det høres ut som det er på veien mellom King Crimson og Talking Heads, eller et sideprosjekt fra David Bowie. Kanskje jeg bør gi "Taxi" en sjanse til også?

Hvorfor låter dette albumet fortsatt så friskt? Kanskje det har noe med den nye stereomiksen å gjøre, men det er ikke alt. Gutta er i toppform kreativt og musikalsk. Det er gode poplåter i form av Doctor Robert, Got To Get You Into My Life og And Your Bird Can Sing. I’m Only Sleeping og Tomorrow Never Knows har ikke vært gjenskapt av noen siden. Og dette er kanskje den Bearles-skiva hvor gitarene låter best Det er ikke svake spor på plata, ikke engang barnelåta Yellow Submarine. Men teksten på Taxman er litt flau. Sveits-rikingenes egen anthem. Soloen på låta er en av de beste utført av en Beatle, og jeg mener å huske at det er Paul som spiller den. På Love-albumet fra 2006 er den mikset inn i Drive My Car og passer egentlig enda bedre der. Selv om jeg gir denne Beatles-plata toppscore så betyr det ikke at det er den siste Beatles-plata som får det av meg.

Høyoktan garagepunk som høres ut som proto-Arctic Monkeys til tider. Rett opp min gate, men glad plata ikke er mer enn 30 min med denne energien. Foretrekker platene som kom senere også

Jeg har sikkert fått alle låtene fra Fuzzy servert av Discover Weekly en eller annen gang, men aldri giddet å høre hele albumet. Nå skjønner jeg hvorfor algoritmen maser. Dette 90-tallsverket, jevngammelt med meg selv, er visstnok også midt i blinken for meg. Og den ondeste strømmetjenesten hadde jo rett. Det smeller i gang med den Waterboys-aktige «The Shining Hour», og derfra er det bare å lene seg tilbake: Tittelsporet er gigantisk, «Jupiter and Teardrop» er basically lyden av 90-tallet jeg ønsker å huske, og «The Hook» er låta som får hele salen til å holde pusten og deg til å ville holde rundt noen. Fuzzy er melankolsk, men samtidig håpefull. Altså som å våkne dagen derpå, du har vondt i hodet men tror fortsatt livet kan ordne seg etter en burger og en bekreftende melding om at du ikke sklei så langt ut som du trodde.

På sitt beste er denne plata en riktig så god postpunk/new wave-pastisj. På sitt verste er den full av fillers. Hitsa fra plata er helt konge, og egentlig alt man trenger. Men takk for nostalgitrippen

Perfekt å starte dagen med

Man kan nesten ikke gå feil med The Cure, og det er kanskje bare lengden på plata jeg har å utsette på den.

Ville bare at det skulle ta slutt. Det er så sjelløst at jeg egentlig lurer på om det var noen som spilte på plata

Jeg vet ikke om jeg klarer helt å komme meg inn i greia til Em. Stan og Real Slim Shady er knallgode, og de fleste gjestene er et velkomment avbrekk fra Eminems litt slitsomme stil. Tekstene gjør meg flau, men beatsa er førsteklasses. Så er albumet CD-alder langt, og det kan være at det er skjermhjerne jeg sliter med, men så er jo en del av skitsa og låtene rene fillers

Jeg har som mange tenkt på mr. I. Ron Butterfly som et one hit wonder. Det tror jeg stemmer, men plata er overraskende god. Det er litt antydning til Black Sabbath, men av en eller annen grunn høres det samtidig ut som om Elvis skulle gjort et forsøk på psykedelisk rock. Viber med det

Friskt album som tidvis edget meg

Jeg har hørt denne plata så mange ganger at jeg derfor valgte å høre på 2024-miksen, som var ny for meg. Det var et godt valg, for plata er tatt inn i vår headset-kultur og til og med utspilte Smoke on the Water låter grommere og friskere enn før. Dette er Deep i toppform og med den desidert beste besetningen. Selv om jeg er veldig glad i både In Rock og Fireball er det nok Machine Head som har jevnest kvalitet. Jeg er nok biased etter så mange år med å eksponering for denne plata, men det kan vi vel tillate oss å være gjennom 1001 musikkanmeldelser.

Foretrekker nok de senere EN-platene. Dette albumet låter litt som umotivert plingplong for meg (selv om den sikkert er veldig motivert), og høres dessuten litt blodfattig ut. Selv om blodfattig i denne sammenhengen virker å være bevisst stilvalg. Plata glimter til iblant, særlig på tittelsporet.

Har egentlig ikke hatt noe musikk å knagge på Robert Wyatt utenom en John Lennon-coverlåt på en samleplate som fulgte med Uncut. Shleep har så mye bra gående. Det låter faktisk slik som 60-tallsmusikk ville hørtes ut på 90-tallet. Som regel blir det pastisj eller kleine comeback-album fra band som var store den gang. Men for Wyatts del så har han rendyrket sin greie uten at det låter som han prøver å gjenskape den tiden, men heller ta med det beste inn i en ny tid.

Detektiv-musikk!

Dette albumet er bedre enn jeg husker. Jeg er stor fan av de 3-4 første platene, da de var mer postpunk. Dagen før denne plata ble generert her så var jeg overlykkelig over at jeg hadde funnet en strøken utgave av October i en platesjappe på Hamar. Men ja, altså bedre enn jeg husket fordi jeg har regnet denne plata som der det gikk nedover med U2. Men nå hører jeg mye jeg liker her. Det er definitivt et sprang fra tidligere plater, og det får kanskje være greit 5 plater uti karrieren. Det er som en miks av amerikansk roots-musikk og big music. Plata holder seg jevnt god fram til og med "In God's Country", etter det opplever jeg at plata har en dipp, og kan godt skru av plata der. Jeg syns det er synd at folk har sin første opplevelse med bandet via denne plata, for det er en plate som jeg opplever som veldig nedtonet fra tidligere. Musikken var råere tidligere og Bono langt mer aggressiv. Og som nevnt har dette vært en plate jeg ikke har vært noe fan av før, men som jeg kan like nå.

En av tidenes glamalbum. Med noen av tidenes knullelåter. Det er gøy og tidvis er det sårt og fint. Gitaren låter som en million dollars. En av tidenes riffmestere

Utvilsomt god stemning, men følte ikke helt liveenergien. Også sliter jeg dessverre litt med blues. Men Muddy Waters har flere andre plater som er veldig gode. Anbefaler også å sjekke han ut i The Last Waltz, det er virkelig en stor opplevelse.

Det er så mye som er sagt om dette albumet og jeg har ikke så mye mer å si. Det er bare nydelig og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke hører mer på Neil Young.

Hadde albumet vært mer som åpningssporet hadde det vært fem stjerner fra meg. Det er et fint album, men det er lite ved det som stikker seg ut. Litt cafémusikk?

Likte dette godt. Tror det kan vokse mer på meg.

Låter som Jay-Z produsert av Dr. Dre. Ble overrasket over hvor godt jeg likte plata. Da jeg så In Da Club på The Voice føltes det som den direkte motsetningen til all musikken jeg likte. Men det er også en god låt. What Up Gangsta er en pangstart, High All the Time er en skjult perle og Heat sin beat er på grensen til parodisk gangsta, men det fenger. Originalt hadde plata 16 spor, og versjonen som ligger på Tidal har 20. Men plata føles lang allerede på den repetitive og slitsomme "Like my style" på 12. Herfra går det bare nedover. Det føles veldig ut som fillers. Til og med Knut Borge-hyllesten "21 Questions".

Får lyst til å lage en video om hvordan man baker en kake. Det var chill, men særlig spennende var det ikke.

På et tidspunkt på videregående satt jeg på denne plata og stoppa ved "California Stars". Den har jeg til gjengjeld hørt veldig mye på, og hatt med i utallige lister. Jeg er fortsatt svak for den, og syns det er en av de beste forsøkene på å bringe Woody Guthrie inn i vår tid. Bragg og Wilco gjør generelt en god jobb med å være tro mot Guthrie samtidig som de tilfører noe nytt. Jeg tenkte et øyeblikk at "Hoodoo Voodoo" skrenset litt langt unna, men så kom jeg på at "Car Song" eksisterer. Det er ikke en plate som finner opp kruttet på nytt. Men de pakker sammen noen fine fyrverkeri av gammelt krutt. Det er Billy Bragg & Wilco som låner stemmen til Woody Guthrie. Plata kunne godt fått 5, og det som holder det unna toppen er kanskje bare at jeg også må holde den opp mot andre plater i katalogen til Bragg og Wilco. En sidenote som jeg husker fra Bob Dylans memoarer er at han beskrev at han snakket med Guthrie om en eske med en haug av upubliserte låter som han ville Dylan skulle ha. Han dro for å snakke med kona hans, men hun var ikke hjemme, så han dro hjem. Det hadde selvfølgelig vært interessant å høre hva Dylan hadde gjort med disse tekstene, men jeg tenker han også hadde rotet bort mye av det. Så jeg er glad for at Billy Bragg og Wilco fikk gi låtene liv.

The Monkees er et veldig interessant. De to første platene har gode låter skrevet av gode låtskrivere og musikerne er helt supre. Særlig More of the Monkees har jeg hørt mye på. Jeg bestemte meg tidlig å ikke boikotte Monkees fordi de basically var et boyband satt sammen for TV-serien, men det er et valg jeg bare kunne gjøre fordi låtene har vært såpass sterke. Så er jo det interessante at på dette albumet så spiller gutta selv og til og med skriver selv. Bandet vokste ut av TV-skjermen og ble et ekte band, litt som Pinocchio. Problemet er jo at de ikke er så gode på det som musikerne og låtskriverne de har hatt med seg tidligere. De stiller derfor på høyde med et hvilket som helst band som prøvde å make it big på 60-tallet. Med litt obligatoriske summer of love-elementer og Beatles-vokal (som de er flinke på). Det jeg liker best er countrypreget platen har, som høres ut som sologreiene til Michael Nesmith. Så ja, du vil få følelsen av 60-tallet med høydepunktene "Shades of Gray", "You Just May Be the One" og "For Pete's Sake". Men det vil du få av mye annet også. Lurte på hvor jeg hadde hørt "Zilch" bli samplet før, og det er "Mistadobalina" av Del the Funky Homosapien. Rå låt

Albumet beviser at Paul & Art er mer enn bare to karer med kassegitarer og flotte stemmer. De er det også, altså, men måten de leker med instrumentering på særlig første delen av plata løfter plata langt over mange samtidige. Så er de også gode på varemerket sitt. «Dangling Conversation» er en av tidenes flotteste låter og både «For Emily…» og «A Poem on the Underground Wall» kunne gjort enhver melankolsk indiefilm noen knepp bedre. De skal ikke få noe trekk for fjolleri, men fra 1. januar til 30. november kan man sikkert droppe sistesporet. Selv om kombinasjonen med nyhetssendingen sikkert sier noe viktig og aktuelt om datiden.

Følte at kona forlot meg for naboen og de dro avgårde med pickupen min, og jeg likte det litt.

Kult! Men føler første side av plata burde gått litt fortere? Sikkert helt rått live

Jeg prøvde meg på Slipknot på ungdomsskolen, da jeg var redaktør for en avis til et prosjekt i norsken. En av "journalistene" hadde anmeldt "All hope is gone" og jeg mener å huske han likte det. Jeg bare klarte det ikke. Det var ikke min type metal. Nu metal har jeg aldri takla (med mindre man regner Rage Against the Machine som nu-metal). Litt gøy med scratching, får meg til å tenke på "Rollin'" av Limp Bizkit som jo er en bop. Screamo og clean chorus er en kombinasjon som får meg til å grøsse. All hope is gone for meg og dette bandet.

Syns første side av plata er knallsterkt. Åpningssporet er som en slags blanding av Eagles og Pink Floyd. «Bloody Well Right» må være den mest catchy proglåta? Andre halvdel blir litt boogie woogie med strykerpartier. Men fremdeles mange gode deler. Selv om jeg hele tiden får lyst til å hoppe tilbake til start eller høre på David Bowie, Beatles eller Queen.

Dette høres ut som en fordums tid. Jeg liker soundet og blir nostalgisk, men det er ikke nok til å løfte de middelmådige låtene.

Jeg ser at det er mange kvaliteter her, og jeg liker godt flere av låtene. Blant annet "Back in the day" og "Play that beat". Men et helt album var ikke noe for meg.

Jeg har egentlig ikle vært så fan av reggae, men da jeg oppdaga The Police begynte jeg også å dykke mer ned i ekte reggae. Det er egentlig litt rart at jeg skulle bli så fan av bandet, men gateway for meg var den mer punka debutsingelen «Fall Out» og debutplata. The Police har alltid vært for flinke for punk. Mye av det skyldes rytmene til Copeland. Jeg husker han forklarte det i et intervju jeg så med at familien hans flyttet mye som barn og han bodde også utenfor Europa og plukket opp helt andre rytmer der. Jeg oppfatter bandet som et slags melting pot for ulike stilarter, men også stemninger. Sting har en unik evne til å skrive tragiske tekster til lystige melodier. Jeg syns feks «Bring on the night» er et godt eksempel på dette, hvor jeg tolker teksten dit at hovedpersonen tar selvmord. Han synger om å ikke kunne se fremtiden sin og at han ikke lenger klarer lyset. Når jeg-personen innser dette så er musikken nesten euforisk. Det er noe pirrende med å oppleve dissonansen mellom tekstene og musikken. Til og med «The Bed’s Too Big Without You», som jeg uironisk har brukt som breakup-låt, fungerer som et slags mantra av tankekjør som er forløsende å høre på. Eller «Contact» som høres utenomjordisk ut for å beskrive det universet som av og til kan befinne seg mellom to mennesker. Jeg tror som med de fleste referanser så vil man få mer ut av dem om man kjenner dem igjen selv. Eller er det kanskje plata som har blitt referansen når jeg selv føler? Bra jobba uansett

Hørt mest på "Album" og likt det godt. Dette er også jævlig kult. Det er egentlig en bedre plate enn Never Mind the Bollocks også. Alt sitter helt fra åpningssporet og jeg innser igjen at Lydon er en utrolig kul vokalist. Låtutvalget er variert og spennende og tittelsporet er top tier new wave/postpunk og mye tenderer mot kunstrock. Har litt den samme følelsen som jeg har rundt Harry Styles. Altså at One Direction er et band som høres ut som det er satt sammen av forretningsfolk, og når man hører Harry Styles solo så er det litt sånn "ah, så det var dette du egentlig ville holde på med?" og en generell overraskelse over talentet i både han og Lydon. Har også hørt en del på de rosa platene i Norske albumklassikere, som er K-Z-utgivelser, eller kassettbevegelsen om man kan kalle det, og jeg kan ikke skjønne annet enn at denne plata må ha slått ned som en bombe der og skapt sikkert 70 prosent av platene der.

Hørte dette for første gang for noen måneder siden. Satt ikke igjen med så mange inntrykk etter det. Hører det igjen nå, og jeg klarer ikke helt å se hvorfor akkurat dette er med i 1001. Det betyr ikke at det er dårlig, selv de svakere albumene i Gaye-katalogen er bedre enn veldig mye annet. Det er kult å høre på, og jeg kan godt høre det igjen, det bare står seg ikke like godt som de mer kjente platene hans, som jo er virkelige mesterverk og i aller høyeste grad fortjener å toppe lister. Men alt i alt fornøyelig å høre på

Jeg er en cowpunk-fyr nå, og det har sikkert ligget latent hele livet. "Plateau" er nesten nok til å gi plata toppscore, men det er også litt skipbare låter.

Jeg hadde Bleach og samleplata deres på CD fordi Nirvana liksom var et band man måtte like. Og jeg liker jo hitsa og mye av råskapen på Bleach. Dette er første gang jeg setter meg ordentlig ned med In utero og det er helt greit. «Rape me», «Heart-Shaped Box» og «Dumb» er det som står seg ut og det er vel de største hitsa også. Veldig rart hvordan bandet låter så polert samtidig som det er både vreng og skrikevokal. Er som om noe mangler. «Milk it» er kanskje mest representativ for det. Det er et kult riff og rå vokal, men det låter helt flatt. Skjønner ikke hva de har holdt på med

Minimalistisk bra! Høres ut som en alternativ virkelighet hvor Tim Burton designet 50-tallet. Vokalisten høres helt ut som Jon Spencer til tider også, og det er vel nesten det som gjør det til psychobilly. «Sunglasses after dark» er høydepunkt. Eneste som trekker ned er at låtene er litt repeterende, og det tror jeg er fordi Cramps har valgt å satse blytungt på stemning og ikke fullt så mye på å utforske spennet som kan finnes i rockabilly. Stray Cats fikk til det veldig godt, men så hadde jo de Brian Setzer da. Ble også overraska over at Alex Chilton produserte. Han er en fyr som er virkelig verdt å få med seg. Fra tenåringsidol i The Box Tops på 60-tallet, til en helstøpt trilogi av album med Big Star og en tur innom punk/new wave. Selv om han ikke spiller rockabilly selv så er flere av soloplatene hans i samme minimalistiske ånd, og ikke minst skranglete.

Veldig behagelig album! Ikke hva jeg forventet

Etter to mediocre opplevelser med Nirvana så langt i dette prosjektet, må jeg si at Nevermind står seg mye bedre. Det clean fuzz-soundet er fortsatt fremtredende som på In Utero, men det kler låtene litt bedre her. Nå har jeg ikke telt ordentlig, men vil TRO at fleste av låtene på samlealbumet kommer fra Nevermind. Hvertfall gjennom første halvdelen av plata (også kalt side 1 på vinylmunne), er det hitparade. Trekker fram "In Bloom" som høydepunktet her. Det riffet sitter så godt. Det faller litt sammen på side to. Hva er "Polly"? En av låtene som faktisk ble kuttet fra Beatles' White Album? "Territorial Pissings" er et karikert forsøk på punk. Det har ikke gått opp for meg at riffet til "Smells" går igjen på "Drain You". Rare greier. "Something in the way" løfter hele denne siden ut av uføret. Til tross for ujevn kvalitet mener jeg plata fortjener å være blant de 1001, for den er på sitt vis fortsatt nokså ikonisk.

Tror det er veldig subjektivt fra min side, men jeg syns det høres litt for mye ut som NMH-flinkisjazz blandet med datidens finpolerte rnb-sound, og det treffer meg litt dårlig. Og jeg skjønner at det er et forsøk på et retrosound her, men det funker ikke helt her. Det er for finpolert. Winehouse fikk det til mye bedre på oppfølgeren, mener jeg å huske. Et råere album med minneverdige låter. Jeg kan godt slenge inn "Rockferry" av Duffy her som en joker også. Anerkjenner at albumet har kvaliteter, men ingen av låtene treffer meg noe særlig. Men det gjør meg ingenting å høre på dette.

Kan jeg bare få åpningsriffet på «Someone Somewhere» på repeat? Kan jeg få være med i en montage på vei hjem fra byen med «Big Sleep» som soundtrack? Hitlåtene til Minds er episke, men det er nesten urettferdig at den plata her kommer i skyggen av dem. Kanskje litt samme problemer har, ettersom Hunting High and Low er en bunnsolid synthpopplate. Det er så mye kult som skjer i detaljene på New Gold Dream. Små riff som gjør seige låter sublimt catchy. Lydbildet som traff meg perfekt i høstmørket. Omslaget er kanskje blant de verste jeg har sett, men til gjengjeld blir «Hunter and the hunted» enda kulere når man vet at Herbie Hancock spiller soloen på den.

«My my, hey hey, rock and roll is here to stay.» Vil Neil Young egentlig ligge med Pocahontas? Og har han tenkt å invitere Marlon Brando med på det? Han synger mye om å bo i tipi og ri på lamaer, «Ride My Llama» høres jo nesten ut som parodi. Tekstene er tidvis ganske cringe, og det preger egentlig mye av det Young har gjort etter denne plata også. At store deler av grunnarbeidet er gjort live, redder mye. Det låter rått, både den akustiske og den elektriske siden, på hver sin måte. Naturligvis best illustrert gjennom de to versjonene av «My My, Hey Hey». Jeg tenker på Dylans go electric-periode, da han kombinerte akustisk og elektrisk, hvor The Band (da The Hawks) kom inn i del to. Selv om Dylans akustiske sett har en nerve og intensitet, så sitter jeg ofte bare og venter på at The Band skal slå seg på, fordi jeg vet at det er så innmari mye bedre. Det samme skjer på Rust Never Sleeps. Men hos Young sin akustiske del føles det som han står og tripper og venter på at Crazy Horse skal entre scenen. Den delen mangler retningen og intensiteten Dylan hadde alene, og tekstene blir mer utsatt uten støyveggen bak. Da merker man lettere hvor klønete noen av linjene faktisk er. Når Crazy Horse først smeller til, er det derimot helt magisk. Det føles som rocken får nytt liv og jeg glemmer nesten all ventingen. Kanskje det er all vrengen som overdøver de kleine tekstene, og takk og pris for det.