Mange av puslebrikkene faller på plass i punkepuslespillet

Ujevnt

Ikke et dårlig album, men et Bowie-album jeg har pleid å hoppe over. Etter gjenhør er jeg ikke fristet til mer gjenhør. Syns det minner om plater jeg har hørt av andre 60/70-tallsartister i nyere tid som på et vis prøver å gjenskape tidligere suksess og/eller er farget av ekstrem nostalgi for den tiden

Jeg vil at all min funk skal være p-funk

Perfekt

Kul miks av stiler

Er varierende resultater når prog beveger seg inn i new wave-land, men her funker det svært godt.

Liker førsteplata mye bedre. Syns denne bærer preg av slitsom jazz

Har likt flere av låtene på albumet her lenge, men aldri hørt hele. Det er et par sterke låter her, såklart "Kicks" og interessant å høre hvor ulik deres versjon av "I'm Not Your Stepping Stone" er fra The Monkees. Ellers plasserer de seg i mid tier av alle album som gjorde 1966 til et sterkt musikkår, rett og slett fordi det er for mange fillers på album og lite som skiller dem ut.

"Shake Some Action" er en av verdens beste låter, og de kunne godt hatt den med på alle platene sine. Men Teenage Head klarer seg veldig godt uten også. De har på mange måter nailet bluesrocken bedre enn Rolling Stones gjorde på sine tidlige 70-tallsplater. Men soundet til Groovies er råere, i retning MC5, og det oser av spilleglede hele veien. Favorittlåter er "Yesterday's Numbers", tittelsporet og "Whiskey Woman" er en av de beste låtene i sjangeren slapp kasse.

Det må ha føltes som å åpne en tidskapsel da denne plata kom. Det er så mye her. Det er mye her fra 60- til 90-tallet, mye Bowie såklart, men vokalmessig minner det også om Bob Geldof og Robert Smith. Av og til syns jeg til og med jeg hører R.E.M. inni der. Men, viktigst, uansett hvor mye man hører av andre så er det umiskjennelig Pulp. Litt som Pulp Fiction skamløst låner/stjeler fra de som kom før, så er det å sette det sammen igjen til noe nytt som er selve kunsten. La oss også legge vekk all tvil om at Pulps versjon av Common People er mye bedre enn William Shatner sin. Skamfult nok er nok Pulp bandet jeg hørt minst på av de store britpop-bandene (min store kjærlighet for shoegazerne i Oasis er viden kjent). Et sidenote, plata ga meg lyst til å sjekke ut loungeplatene til Arctic Monkeys på nytt. Tror det er en connection.

Hva gjorde Moses da Gud ga ham steintavlene med beskjed om å rate dem? AC/DC sine plater helt fram til midten av 80-tallet er så selvfølgelig bra at vi glemmer at de er bra. Dette er kilden, dette er urkraften. Et band som kunne gitt seg på topp, men fant ut at det var enda en liten topp. Et hakk ned fra Bon Scott, men ikke så langt. Av låtene som er på plata er det få som kunne vært sunget av Scott i det arrangementet de har valgt her, kanskje bare tittelsporet. Bandet har et klart og tydelig DNA de ikke vil bort fra, men det er klart at Brian tilfører noe rått til det. Det er nok mye nostalgi i dette albumet for min del også. Det er gåsehud allerede når gitarriffet på Hells Bells kommer ruslende inn blant klokkene. Uansett hvor mye jeg liker å høre på rock som er utfordrende, hardere, mer "interessant" så vil AC/DC alltid være der til å minne meg på at rock også skal være gøy og uhøytidelig. Ren glede. Rock and roll ain't noise pollution!

Alex Harvey har noen bops, men det her ble litt for mye boogiewoogie for min del. «Thank you», «Next»

Det føles som Smashing Pumpkins har eksistert i et parallelt univers som jeg har vært klar over, hatt muligheten til å dra til, men bare tidvis har benyttet meg av muligheten til. Selv om jeg nesten aldri har vært her så føles ting kjent, som om jeg har tilbragt hele ungdomstiden min her. Men albumet er ikke bare Nøkken i tjernet som skal lokke meg ned i dypet med lovnader om deilig nostalgi. Jeg trodde det skulle være en kjip grungeplate, men det er deilige avbrudd med psych, shoegaze og til og med metal. Det ga rett og slett mersmak Mine høydepunkter er "Today" (sue me), "Cherub Rock", "Mayonaise" og hvis jeg ville iscenesatt meg selv som en kul fyr på nachspiel: "Spaceboy".